Ville, vakre Portugal del III

10. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, Eira do Lobo, Fornalha, fotturer, hiking, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, ria formosa, Umbria | Legg igjen en kommentar

For å komme seg til det ville Algarve jeg elsker, vekk fra folk og støy, må man nødvendigvis bruke bil. Som jeg ikke er så glad i, men dog innser nytteverdien av. Så glad jeg ble da jeg fant ut at jeg ikke trenger å kjøre helt til Cachopo eller Parizes for å finne mine stier! En liten avkjørsel i Umbria er langt nærmere. En liten lomme ved grusveien med en søppeldunk som landemerke. Herfra går det faktisk flere merkede løyper, men merkingene er ganske så ymse. Det finnes ikke dekning i dette området, men kart kan lastes ned fra AllTrails på forhånd og anvendes offline. Da ser man både merkede løyper og alle andre stier som kan utforskes når lysten faller seg slik.

Etter å ha oppdaget dette fabelaktige området, får jeg med meg en norsk venninne som egentlig liker å gå. Men som jeg dessverre kurerte for å bli min følgesvenn for noen år siden, da jeg ifølge mannen hennes «hadde ødelagt ho». Det ble sagt med glimt i øyet, men hun var utslitt etter å ha fulgt meg på en ekspedisjon gjennom busk og kratt den tiden jeg ikke ante noe om eksisterende løyper. Nå vil hun slå følge om jeg lover å følge merket rute. Så jeg sender kart og løypeprofil og spør om det ser ok ut og får ja. Så da går vi da. Det er anstrengende å gå her. Bratt opp og ned som alltid. Veldig bratt. Og et eller annet må ha klikket med løypekartet, for vi får beskjed om at vi går feil og må ta andre stier. Stier helt uten merking. Vi må krysse elva Alportel. Først én gang. Det er såpeglatt av grønske, men ikke bredt. Så det går bra. Deretter blir det verre. Vi passerer Fornalha, med løypemerking, men AllTrails påstår at det er feil og jager oss tilbake. Forlanger at vi krysser elven på et sted der den er fire, fem meter bred. Ikke dyp, men hele bunnen er dekket av glatte grønskesteiner hvor det er umulig å få fotfeste. Ludo spurter over. Min venninne går med sandaler og klarer seg greit. Jeg innser at barbeint vil jeg ikke kunne holde meg på beina. Og falle kan jeg ikke risikere, da kan i verste fall hofteprotesen løsne. Så jeg labber over med min tjukke hikersko på. Det går bra, bare å vri opp sokker og såler etterpå. Litt tyngre blir de skoene, men pytt, pytt.

*Elvekryssing, ikke dypt, men glattere enn glalttest pga. grønske*

Så bærer det oppover. Oppover og oppover. Hver gang vi synes vi har nådd himmelen, fortsetter det oppover rundt neste sving. Følget mitt henger lenger og lenger bak og blir stillere og stillere. Og jeg får dårlig samvittighet, men unnskylder meg med at hun fikk både løypekart og terrengutsnitt på forhånd. Så viser det seg at det ikke var hun, men mannen hennes som så på det og mente at det gikk bra.

AllTrails jager oss av gårde. Nå er det nedover på rullende steiner i gjengrodd terreng hvor det neppe har gått noen de siste ti årene. Vi brøyter oss gjennom tornekratt og andre buskvekster. Når til slutt et lite hus hvor hunder i lenker sperrer stien og bjeffer rasende. Her går æ ikkje, fastslår mitt følge. Ikke Ludo heller. En bitte liten kone kommer ut og dirigerer oss ned i en åker og opp igjen bortenfor de glefsende hundene. Litt bryskt sier hun at dette er privat, her går ingen sti. Den går lenger ned eller over fjellet lenger oppe. Hun tør opp når jeg faktisk kan prate litt med henne på portugisisk og viser henne at kartet har ledet oss feil. Lurer på om vi er franske, og blir høylig forundret når jeg sier at vi er norske. Tydeligvis usikker på hvor Norge er. Men prater nå ivrig i vei om hvor mye hun misliker vinteren som er så kald, og hvor hun gleder seg til sommeren. Og ikke kan begripe at vi går der så lett antrukne selv om jeg forsikrer henne om at for oss er en portugisisk vinter som en deilig og varm norsk sommer.

Sannelig, etter praten med den lille konen viser det seg at det bare er hundre meter bort til bilen!

Mitt følge er sliten, det er spesielt det med de lange nedoverbakkene som har tatt på. Selv om vi begge prøvde å gå baklengs innimellom, så var det hardt til knærne.

Vel, jeg innser at dette blir et område jeg heretter skal utforske alene. Hvilket jeg gjør. Jeg tar det ikke så tungt om jeg går feil løyper og noen kilometer ekstra, men det er ikke morsomt å blande andre inn i det. Det kryr av stier i dette herlige terrenget som har så flott natur og grønn og nydelig vegetasjon. Her finner jeg den ene perlen etter den andre når jeg tar noen avstikkere. Langs elven er det så trolsk i den tette vegetasjon. Lyden av det sildrende vannet og froskene som synger er en mektig konsert.

Mine spreke venner som er her på ukesbesøk, har ingen problemer her. Ikke roter vi oss inn på glemte stier heller. Han er ivrig orienteringsvandrer og fører an. Vi passerer både Fornalha og Eira do Lobo. Ingen utforsking av interessante stier, men grei gjennomføring fra start til mål. Tidsestimatet er fire timer og seksten minutter, vi bruker fire timer. Veldig bra løype for Ludo sin del pga. elven som vi får avkjølt oss i og hvor vi begge kan drikke vannet.

*Solen velsigner guttenes appelsinplukking fra et forvillet tre*

Så heldig er jeg at jeg også får med to barnebarn som er på vinterferiebesøk, opp hit. De er unge, spreke tenåringer på seksten og snart atten. Snakker som en foss under hele turen. Skjønner ikke at de har pust til det, men sånn er det å være unge og uten alderens skavanker. Interessant å høre på dem. De diskuterer alt fra naturens mysterier, og geologi til politikk og samers rettigheter fra middelalderen til idag. Utrolig. De forsikrer at tross all pratingen, får de med seg naturopplevelsen. For de kan multitaske, må vite. Etterhvert går det litt tregt i de siste, harde stigningene, men ingen klager er å høre. Vi tar oss god tid. De nyter livet langs elva og oppdager både salamandre og rumpetroll. Finner pinnedyr og andre interessante biller og insekter som studeres nøye.

Det er veldig varmt i dette området. Alltid mye varmere enn nede i Ria Formosa, selv om det kan blåse friskt på toppene. Vi ser det på vegetasjonen. Blomster som ennå ikke er kommet i knopp nede hos oss, er allerede avblomstret her. Bratte stigninger kan føles uendelige i varmen. Men så har vi elven. Hvor vi innimellom kan vasse eller dyppe hodet for å avkjøle oss litt. Den «hemmelige» kulpen til Ludo og meg som er dyp nok til å svømme i. Det friske, klare vannet. Guttene synes det er iskaldt, men kan ikke være dårligere enn bestemor og Ludo, så de hiver seg uti til slutt.

Grønt, krystallklart vann. Høye, grønnkledte åser reiser seg rundt oss. Tett vegetasjon hvor usynlige fugler kvitrer vårvakkert rammer inn denne perlen. I vannkanten sitter froskene på steiner og synger av full hals.

Vi befinner oss midt inne i eventyret. Et virkelig eventyr som jeg er så glad for at mine barnebarn kan ta del i. Jeg bare elsker dette området. Og ennå er jeg bare i startfasen av å utforske alle stiene som slynger seg oppover og nedover og oppover igjen. Over blåne bak blåne.

31 Ville, vakre Portugal, del II

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, alta Mora, Bobil, bobilturer i Europa, Caminho da Amendoeira, fotturer, hiking, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Østover og nordover finner man det ville, ukjente Portugal. Med fabelaktig og variert natur og topografi. Her kan man gå de nydeligste vandreruter uten å treffe på mennesker. Ingen serveringssteder og ingen morsomme lunsjer med sangria. Kun vannflasker og litt nøtter om energibehovet skulle melde seg.

Det gjør godt for kropp og sjel å følge slike løyper i naturens fred og ro. Jeg lengter etter å gå milevis i øst i de naturskjønne områdene vi har passert på våre bobilturer. Men er ikke så glad i å kjøre langt med bil for å komme til startpunktene. Oppover langs Guadiana har jeg også registrert at det er mye pinjetrær, så det er ikke aktuelle områder å vandre i når prosesjonslarvene er aktive. Men Caminho da Amendoeira, mandeltreløypen, som starter I Alta Mora, skal være rimelig trygg. Den tar vi. Må nytte på når jeg har venner her som gjerne kjører.

Stakkars Ludo blir hjemme også denne gang. Han haltet og var skikkelig sliten etter at vi tok Rocha da Pena-ruten og Mesquita-ruten på samme dag. Disse rundene jeg tar titt og ofte fordi de har fin vegetasjon som stadig er i endring. Nå har ville fresia, orkidéer, iris og peoner begynt å titte frem i disse områdene. Rene eventyret.

Men altså, min elskede trofaste, firbeinte turkamerat er ni og et halvt år. Og har både epilepsi og artrose. Jeg vet hvor smertefullt det er med artrose i hoftene, men i motsetning til meg, får ikke Ludo nye hofter. Det ér bra å gå og være i bevegelse, men alt med måte. Nå trenger Ludogullet mitt hvile. Selv forstår han ikke det. Det blikket han sender meg når jeg drar på tur uten ham, gjør vondt i hjertet og jeg føler meg slem. Men ifølge pappa Jan, har Ludo hatt det bare fint med ham og lek med ball på hesteenga ved campen.

Åsene oppover fra Castro Marim i retning Beliche-demningen, har nok hatt det varmere enn på våre kanter. De store gummi-cistusene er dekket av utsprungne blomster. Svære snøflak av hvite solroser dekker åssidene. Det er så nydelig at jeg blir helt rar inni meg. Oppe ved Alta Mora blomstrer de solgule lupinene som pleier å dekke store enger i Alentejo om våren. Bjellemusikk klinger i lufta. En gjeter er på vei ut til åsene med sin hjord og sine hunder. Så disiplinert og fint flokken følger tett sammen i det de passerer oss.

Bare et og annet mandeltre er ennå i blomst. Grønne, ferske mandler er allerede godt på vei. Duftende lavendel (rosmaninho) er fulle av knopper. Rosmarinen (alecrim) er i full blomst. Mellom salvieplantenes (salva) sølvgrå bladetasjer begynner rosa blomsterknopper å titte frem.

Den sirkulære løypen er bare i korte strekk innom asfaltert vei. Ellers følger den grusveier og stier. Opp og ned i det sedvanlig bratte Algarveterrenget med sin uendelighet av topper og daler. Utsikten er formidabel på toppene. Dalsidene er frodige her hvor elven Beliche slynger seg omkring. Godt å se en elv som ikke er helt tørrlagt. Det er alt for mange av dem. Teoretisk sett er det rike muligheter for å oppleve alskens dyreliv her. Men det krever muligens at man holder seg i ro på aktuelle steder. Om ikke annet så ser vi frosker og hører dem synge. Og vi ser en ørn. Dette er en vidunderlig løype å følge. Men også trist. For her ser vi virkelig sporene etter de uhyggelige skogbrannene i august i fjor. Ås på ås med svartbrente trær. Helt inn på bebyggelsen har det brent. Mennesker og domestiserte dyr ble evakuert da det foregikk. Tanken på alle de ville dyr og fugler som ble rammet er for vond å tenke på.

Naturen er likevel sterk. Den har en evne til å hente seg inn. Det grønne er på vei tilbake. Korkeika er godt isolert med sin bark og skyter nye skudd fra svartsvidde stammer. La oss inderlig håpe man ikke finner på å plante «killer-trees»/ ekaulyptus her. Det ser ikke slik ut. Flere steder ser vi nyplantede brødfrukttrær, alfarrobeiras.

Vi krysser elven Beliche noen ganger. Idylliske områder hvor jeg tenker at det må være fint å gi seg litt tid. Ha med mat og drikke og ta dette som en heldagstur og riktig utforske og nyte naturen. Jeg ser frem til å gjøre det. Med Ludo som da kan få litt hvile mellom de bratte stigningene. For det er noen tøffe stigninger her, så jeg er glad for at min kjære har kjøpt gåstaver til meg. De kommer godt med. Så får man trent armene samtidig også.

*Dett er faktisk en slags bilvei som krysser elven*

Vi bruker tre timer og tre kvarter på turen som er stipulert til å ta fire timer.

Dette var første gang her, men blir så visst ikke siste gang. Her er også en løype som heter Caminho da Cabra, geiteløypa, som er et par kilometer lenger. Og garantert like fin.

Men først skal jeg ha med mine venner i mitt nye yndlingsområde med utgangspunkt i Umbria.

Fortsettelse følger.

30 Ville, vakre Portugal, del I

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Benagil, Bobil, bobilturer i Europa, Carvoeiro, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, Praia da Marinha, Praia Vale de Centeanes, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Turistreklamer for Portugal lokker gjerne med bilder av turkist hav, hvite strender og forrevne, terrakottarøde klippeformasjoner. En skjønnhet å besnæres av. Sol, strand, badeliv og ikke å forglemme surfing i spektakulære dønninger.

Likeså ses bilder av smale, gjerne bratte, gater kranset med fargerike, fliskledte hus. Azulejas, nydelige keramiske fliser i en uendelighet av mønstre. En arv fra maurerne som så mye annet vakkert av byggverk her på den iberiske halvøy. Pittoresk og annerledes, slik turister gjerne vil oppleve.

I vest og sør formes landet av havet som skyller ubønnhørlig innover. Klippene er utsatt for stadige endringer. Havet graver løs og stjeler av berg og jord. Huler og synkehull oppstår og gir dette ville, forrevne uttrykket.

Ingen kan beskylde landskapet i Ria Formosa for å se vilt ut. Her er det flater og sand. Men havet regjerer også her. Sandbankene og barriereøyene er i stadig endring. Sanda graves vekk og kastes tilbake, styrt av bølger og vind. Formasjonene endres. Her ligger ikke skjønnheten i røde klipper og voldsomme bølger, men i de store flatene av vann og sand som glitrer i lyset og er habitat for dette fabelaktige fuglelivet vi kan observere. Sandgrunnene demper dønningene og lar sola varme vannet så det er godt å bade her året rundt. Lenger vest er det alltid iskaldt i vannet og dønningene gjør det ikke særlig forlokkende når man er litt forsiktig av seg.

De mest kjente klippebildene er nok fra Benagilgrotten og dens nærliggende områder. Her kan man både ta båtturer som går inn i hulene, og følge vandreruten langs toppen av klippene og dalene imellom. Percurso dos Sete Vales Suspensos, «de syv hengende dalers rute», regnes som en Portugals vakreste sådanne. Frem og tilbake utgjør den ca. tretten kilometer og 230 etasjehøyder. En flott tur, men her er ganske så «overbefolket». Det er en løype «alle» skal gå, i hvert fall én vei. Selv har jeg gått den mange ganger, men har sluttet å ta med Ludo her. Det er lett å skli langs klippekantene og fort gjort å falle utfor. Så hunder må være i bånd, men det er ikke lett å gå med en stor, sterk hund som plutselig rykker i båndet fordi han har været akkurat den flekken han skal tisse på to meter unna. Og det skal skje øyeblikkelig. Det blir også fort for varmt for Ludo, for sola steker som regel godt her på de nesten nakne klippene.

*Mine venner går først, jeg tar det litt roligere langs de bratteste kantene*

Den herlige uken jeg har besøk av mine yngre og svært så spreke venner, gås det turer hver dag. Også denne, siden det er så flott her. Frem og tilbakeruter er ofte litt kjedelige, men det fine er at når man kommer til Praia Vale de Centeanes, kan man kjøpe lunsj og drikke sangria før man går tilbake. Og bade om ikke dønningene er for voldsomme.

Jeg er glad Ludo ikke er med. Det ville vært slitsomt å gå med ham i bånd her. Og som jeg tenkte, altfor varmt. Selv om det er lettskyet, koker en fort av varme når det går så mye opp og ned. På innsiden av klippene er det lave furutrær fulle av nøster med furuprosesjonslarver, livsfarlig for hunder.

Vi fyker ganske fort av gårde, har tatt så mange bilder tidligere, så det trengs ikke mange avstikkere hit og dit denne gang. Uvørne turister klatrer over sperringer for å ta sine skrytebilder til Instagram uten tanke for at klippekantene er løse og rasfarlige. Her og der hindres vi av flokker med japanere med deres lange selfie-skaft på mobilene, de har ikke mye blikk for at det er andre folk her som skal passere.

Lunsj blir det, med litt av hvert. Og to mugger sangria til bestevenninne og meg og en liten Sagres til sjåføren. Vi som hadde gledet oss sånn til å bade, må bare gi opp. Dønningene er alt for voldsomme og må bare nytes fra terrassen hvor vi sitter. Gjør et nytt forsøk når vi er tilbake og klatrer ned trappene til Praia da Marinha. Men også her kaster dønningene seg innover og graver dypt ned i sanda.

På hjemturen tar vi noen avstikkere ned mot havet for å grøsse over turist-Algarve. Dit de som skal ligge på solseng reiser. Grøss og gru, visste knapt at det fantes slike steder her, jeg. Men vest for Faro gjør det nok det, her og der. Greit å ha sett at de finnes, men aldri i livet om jeg skal oppholde meg på slike steder. Det er en lise å komme hjem til Ria Formosa og Olhão.

De kjente klippene og havet i vest er vidunderlig og vel verdt å oppleve. Men Portugal er så uendelig mye mer!

Følg med, så får du vite…

Ser opp mot himmelen inni Benagil-grotten

PS – Tar med noen bilder fra båttur inni grottene. Artig å ha sett dem både fra havet, inni og fra oven. Anbefaler å ta en liten båt fra Carvoeiro, ikke rib fra Portimão, da kommer man ikke inn i de små grottene. Bilde tre viser det lille åpningen vi kjørte ut gjennom, da lå vi flatt i båten

26 Alle gode ting er tre

30. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | 5 kommentarer

Half a meter half a meter half a meter upwards

Up the hill of stones struggled the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Near the edge of hell

Where dare not go the bikers

Climbed the hikers..

Inspirert av min vandringsvenns lyriske innsats beskrevet i forrige reisebrev, legger jeg ovenstående ord i munnen på ham når utforskingen av Olhãos nære natur fortsetter med full styrke. For min del var det vellykket å nå toppen av São Miguel omtrent uten å berøre bilvei, jfr, reisebrev 17. Desto mer forsmedelig var forsøket på å nå toppen av Cerro da Cabeça som endte med at Jan måtte komme oss til unnsetning per bil, jfr. reisebrev 18. Men ingen vandretur kan kalles mislykket så lenge man får gått noen kilometer i naturen. At man ikke når et planlagt mål, kan tvert imot føre til at man oppdager noen nye, fine områder. Eller det kan trigge til fornyet innsats. Hvilket denne turen gjorde.

Neste forsøk foregår den ellevte januar og starter fra Monterosa i Moncarapacho. Ellers et sted alle som elsker olivenolje, bør besøke. De byr på en interessant og lærerik omvisning, samt smaksprøver på sine gode oljer som også er til salgs sammen med en del fine produkter laget av oliventre. De jobber mot å få til heløkologisk drift, og har vektlagt å satse på oliventrær som krever lite vanning. Viktig i dette tørkerammede landet.

Nok om det. Min turvenn og jeg starter oppover den merkede stien som tok oss ned til Moncarapacho ved forrige forsøk. Denne gang følger vi merkingen videre østover som er skiltet med Cerro da Cabeça, Miradouro. Skjønt enige om at dette vil lede oss til toppen. Første del er steinet og ulendt gjennom en trolsk alveskog før vi havner på en grusvei rett østover. Hyggelig nok gjennom kulturlandskapet, men den leder slett ikke mot toppen. Så vi lurer litt på denne skiltingen med Miradouro og 2,3 km. Vi går og går uten å komme et skritt nærmere toppen. Derimot kommer vi etter hvert frem til en asfaltert bilvei, M1332. Der dreier løypeanvisningen endelig i riktig retning, og vi kommer til det som visstnok er startpunktet for å gå opp til utkikkspunktet. Vi kunne altså kjørt hit, men da hadde vi ikke fått med oss alvestien.

Høyt der oppe ser vi et underlig byggverk. Det ser mistenkelig bratt ut oppover, men vi vandrer med friskt mot og et par kjappe inhalasjoner av astmaspray. Skulle du sett! Det er søren meg trappetrinn oppover! Støpte, virkelige trappetrinn hele veien opp den bratte ura! Riktignok med alt for høye opptrinn og litt slitne og løse i kantene, men dog. Det krever noen pustepauser, men så når vi faktisk utkikkspunktet. En liten betongkonstruksjon på to etasjer og tydelige revner i fundamenteringen. Med Ludo i bånd drister jeg meg opp den første trappen og får en fabelaktig utsikt mot øst, sør og nord. Samt en like fabelaktig høydeskrekk. «Rekkverket» er ca. femti centimeter. Og min kjære Ludo elsker å hoppe. Gjerne over kanter hvor han ikke aner hva som er på den andre siden. Hunder kan som kjent ikke lese høyder slik vi kan. Ikke tale om at jeg går opp den neste smale trappen uten rekkverk som fører opp til øverste plan. Her er sikringen en betongkant på ca. tjue centimeter.

John Elvin har utstøtt sine sedvanlige «oh no’s» på vei oppover, men nå er det jeg som sier «oh no!». Ikke tale om at han heller skal gå opp den trappen. På skjelvende høydeskrekkbein får jeg ham med meg ned. Men sannelig har mitt manglende mot trigget noe i gubben som bestemt hiver seg rundt og går opp igjen. Helt opp på toppen. Enda godt jeg inhalerte såpass med Bricanyl på vei oppover at lungekapasiteten er ok. For jeg holder pusten til han er vel nede igjen.

Dette er altså Miradourodo Cerro da Cabeça, Men det er ikke toppen av fjellet. Det er en liten sti som antakelig fører til toppen, men den er anmerket som farefull og dermed veldig «oh no» for min venn. Følgelig går vi videre på den merkede løypa. Det frister lite å ta alle de høye trappetrinnene nedover igjen. Vil tross alt at knærne mine skal holde til noen turer til fremover. John Elvin er full av tvil og synes jeg leder ham på ville veier nå som retningen går vekk fra der vi kom. Det gjør den jo, men om jeg ikke har retningssans, så kan jeg faktisk lese kart. Selvsagt kunne vi snudd og gått ned de j…lige trinnene, men nå går vi altså en runde. Et nytt «oh no» høres når min venn ser en bratt sti oppover, men dette er lykkeligvis for ham, the turning point. Hundreogåtti grader om, og det er bare å følge stien og veien og stien igjen, og vi er tilbake til bilen. 9,8 km, slett ikke de angitte 4,4. Men det har muligens noe med helt feil startpunkt å gjøre.

Men altså, vi har ikke vært på toppen! Tjuesjette januar er jeg klar for tredje forsøk. Imens har min venn fått brynt seg både på den interessante turen på São Miguel, samt er par andre turer. Hans «oh no’s» er nede på et minimum og ganglaget har blitt atskillig lettere. Så han blir faktisk med når jeg har bestemt at det er på tide å sjekke den kryssmerkede stien som vi registrerte under første forsøk.

Det blir en herlig tur. Vestsiden av åsen er intenst terrakottafarget. Vårens grønne vekster tyter opp og komplementærfargene virker gjensidig fremhevende. Så ekstra grønt og så ekstra rødt. Mange glade turvandrere har nok gått den før oss og lykkeligvis lagt opp små steinvarder her og der som angir retningen. Godt er det, uten disse små anvisningene kunne det blitt vanskelig å finne veien. Det blir brattere og mer steinet jo høyere vi kommer. Man må faktisk klatre med både armer og bein over flere partier. «Oh no’ene» er tilbake sammen med ytringen «This is it! This is as far as we go!». Ikke vi, nei. Han, kanskje, jeg SKAL til toppen nå. Men vil selvfølgelig ikke dra med min venn på dette, så han får det generøse tilbudet å sitte og vente på meg, mens jeg kommer meg til toppen. Men sannelig følger han etter, dog med ovennevnte utbrudd gjentatte ganger. Ludo er tydeligvis enig med min venn og synes ikke noe om at jeg bedriver denne klatringen. Han vet jo hvor dårlig balanse jeg har og bjeffer og styrer for å få meg vekk fra denne galskapen. Men også han følger trofast med. Ikke bare følger med, Ludo går faktisk først og finner den kronglete veien. Lett for ham som alltid går på alle fire.

Så er vi der! Helt på toppen hvor det står en stor betongkloss. Opp dit må jeg, mens John Elvin er fast bestemt på at nå er det i hvert fall nok for hans del. Det varer i ti sekunder før han ombestemmer seg. Smittet av mitt om at man ikke gir seg når man er så nære noe.

Jepp, alle gode ting er tre. Tre forsøk og vi fant veien til toppen med utsikt til alle himmelretninger. Virkelig en flott tur hvor man fikk brukt kroppen litt ekstra. Nedturen går lettere enn forventet nå som vi vet hvordan terrenget er. Ludo er så lettet over at mamma er ferdig strabasene at han er helt yr. Som alltid når han er glad, må han ha noe i munnen, så han finner seg en tung treklump som han insisterer på å bære hele veien tilbake. Og John Elvin er så ovenpå etter vel gjennomført topptur at han faktisk foreslår en off pist snarvei tilbake til bilen. Se det! Lett som en fjellgeit steamer han bortover gjennom busk og kratt.

Så kom ikke her å si at man ikke kan trene seg opp uansett alder.

Et levende bevis fyker av gårde foran meg.

Tror sannelig han begynner å nærme seg tiden for litt tøffere fjellturer nå.

De kommer ubønnhørlig.

The brave and bold will get their honours.

25 Vi burde hatt macheter med…

25. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, Salomon Hikersko, Sāo Miguel, Trilho das Àguias | Legg igjen en kommentar

Half a meter half a meter half a meter onward

Into the valley of thorns strode the hikers

This way was Solvors cry

Mine was not to reason why

Mine was just to bleed and sigh

Through the jaws of hell

Where dare not go the bikers

Walked the hikers

Min gode vandrervenn John Elvin deklamerer plutselig en fri omdiktning av Alfred Lord Tennysons dikt «Charge of the Light Brigade». Som handler om de modige romerne som red inn i dødens gap.

«Their’s but to do and die, Into the valley of Death». Vel, Jeg skal innrømme at han hadde sin grunner.

Vi har hatt både vellykkete og en mislykket vandretur i det siste, noe jeg muligens kommer tilbake til. I dag var det meldt regn, så ingen tur var planlagt. Men som så ofte her i Algarve, er regnvarsel bare en falsk melding. Det blir ikke regn likevel. Så hvorfor kaste bort en nydelig dag på inaktivitet i vente på et regn som ikke kommer? Himmelen ser litt tvilsom ut i horisonten, men det lyser fint over São Miguel. Ingen grunn til å dra langt av gårde. Jeg har i mitt stille sinn et prosjekt gående med å finne flest mulige vandrestier i åsene i nærheten av Olhão. Det er rikelig med flotte, merkete turløyper i Algarve, det er ikke det. Men jeg vil nå likevel utforske mest mulig av det nære terrenget utenfor de merkede løypene.

Det har blitt slik et enhver stigning heter «oh, no!», når jeg går sammen med min turvenn. Det har vært litt sjokkartet for ham å oppdage den enorme forskjellen det er å gå i ulendt terreng kontra det å spasere frem og tilbake til byen. Hvordan 10.000 «terreng-skritt» kjennes hardere enn 20.000 «by-skritt». Når vi har vært på 20.000 «terreng-skritt», har jeg vært alvorlig redd for at det ble siste gang jeg hadde noen å gå med. Man jaggu har han holdt ut. Og blitt i stadig bedre form. Knær og ankler er bedre, og smerter har avtatt. Han er nede i under halvparten av sine tidligere «oh-no’s». Så jeg bestemmer at han er moden for å gå «Trilho das Àgias nå. Ørneløypa som går opp til Sâo Miguel fra nordsiden. Løypa er ganske bratt, men ikke lang. Så vi starter mye lenger unna for å få noen ekstra kilometer. Jeg har en idé om noen snarveier her som skal utforskes underveis.

*En populær mann blir oppringt hele tiden*

Snarveiene viser seg å ikke eksistere. Dvs. ikke i form av stier. Men man får da undersøkt et nytt område, og sett mye vakkert landskap. Fuglekikkeren får en gledelig opplevelse når han ser en stor flokk stær som ikke er vanlige stær, uten at jeg skal komme med nærmere spesifikasjoner. For dem har jeg allerede glemt. Uten for mye strev, er vi inne på veien som kan følges frem til der ørneløypa starter. Det er en aldeles nydelig tur oppover i dalen mellom de to toppene nord og øst for São Miguel. Denne dalen er virkelig helt spesiell. Vegetasjonen er tett og trolsk, samtidig som man får en fabelaktig utsikt desto høyere man kommer. Man må bare stoppe opp rett som det er og nyte å se utover og nedover. Småfugler synger for oss i busk og kratt, men ikke en ørn er å se i dette tidligere så rike ørnehabitatet. Derimot ser vi tomme patronhylser overalt. Det er så trist.

Så er vi på São Miguel og kan velge om vi skal gå den siste biten av stien opp til toppen, eller finne på noe morsommere. Vi velger det siste. Skjønt John Elvin stusser litt når jeg legger i vei videre vekk fra løpemarkeringen. «Men det er jo nå vi skal undersøke nye muligheter», sier jeg. «Uten undersøkelser, ingen oppdagelser.» Så vi følger bortover toppen øst for São Miguel. En flott sti. Mye benyttet av villmennene som bedriver Mountain-biking her. Vi passerer en mengde bikuber hvor det summes og svermes i store skyer utenfor. Timian overalt omslutter oss med duft. Gulltornen lyser med mengder av blomster. Buskpimpernellene har virkelig tatt fart nå; intenst blå konfetti strødd overalt.

Etter hvert er det ingen flott sti. Vi prøver å dreie i det vi tror er riktig retning på noe som ligner stier, men som uten unntak ender i store busker. Så vi følger den eneste stien som er. Bratt nedover på rullende små steiner. Veldig bratte partier med jord man sklir på. Til tider håpløst å finne fotfeste. Jeg holder meg fast i buskene, som uten unntak er fulle av torner. Innimellom setter jeg meg rett ned og sklir eller jobber meg nedover på alle fire. Ludo følger meg tett med bekymret blikk. John Elvin går først og har atskillig bedre balanse enn meg. Men plutselig sitter han på baken midt i stien. Jeg trodde han satte seg ned med vilje for å bokstavelig talt ta en pust i bakken, men det var ifølge ham selv et perfekt fall. Dette er virkelig løypa si for å dyrke frem mulighetene for nær forestående kneoperasjoner. I hodet noterer jeg at sportstape må bli med heretter. Så kan vi spjelke eventuelle beindbrudd med noen stokker før vi går videre.

OMG, we are lost! Hører jeg bak meg. Neida, trøster jeg, slett ikke. Vi bare vet ikke hvor vi er!

Vi er ferdige med bratthenget nå. Smertelig klar over at vi atter er helt ute av kurs, insisterer jeg på at vi må gå til venstre. Koste hva det koste vil. Det koster Johns nest peneste bukse, siden han hadde på seg byturbukse og glemte å skifte. Tornekrattet er tett, og alle forsøk på å finne en sti i riktig retning, ender i kjempehøye steingjerder rundt store private eiendommer. Et sted mener jeg vi kan klatre ned, men jeg vil ikke at Ludo skal hoppe så høyt. Etter megen strev og møye, er vi omtrent ute på bilveien som går opp på sørsida av São Miguel. Ikke langt unna der min kjære Jan måtte komme oss til unnsetning for ikke alt for lenge siden. Jfr. reisebrev 18. Og bilen er like langt unna som den gang. «Men bare så du vet det», sier jeg til min venn, «det kommer ikke på tale å be om å bli hentet nok en gang.» Vel, han er i bedre form nå, og mer på min linje med å aldri gi seg. Faktisk så på min linje at han blir med på å brøyte seg gjennom mannshøyt tornekratt og klatre over steingjerder isteden for å ta seg ut til, og følge, den kjedelige bilveien. Det er ikke mer enn tjue dager siden han nektet det samme!

Merkelig hvordan det er torner på omtrent alt som vokser her! Krattet når oss opp til armene, riper oss opp over alt og hekter seg i klærne, slyngende tornegreiner kaster seg rundt beina og holder oss fast. Ludo ser stadig mer forundret på meg. Hva er det du driver med, sier hans talende blikk.

Jeg er sikker på at vi kan finne en brukbar trasé et sted, her ligner det da litt på en sti. Jeg er sikker på at vi nærmer oss en elv som er tørr hvor jeg kan kjenne meg igjen. Bak meg mumles det om at den stien nok ikke er brukt siden romertiden. Det var nok her de ga opp. Eller så er det et fossilt spor fra før istiden. All mumling overhøres, her gjelder det å gå videre med friskt mot hver gang vi klarer å rive oss løs fra buskene som fanger oss. Jeg noterer meg at macheter heretter bør inngå i turutstyret.

Vel, vi brøyter oss frem som de brave romerne. Finner en vei og tar en omvei. Finner noen jorder vi trodde vi hadde krysset tidligere, men tok feil. MEN – vi kommer oss sannelig helt tilbake til bilen til slutt.

Kort oppsummert; en aldeles strålende og innholdsrik dag. En dag vi aldri kommer til å glemme. Tenk om vi bare skulle drive og gå frem og tilbake til byen eller rundt parken? Den ene dagen lik den andre?

Nei, dette var vandreturen sin det!

Sånn skal det gåes.

Men en viss person bør definitivt avskrive terylenebukse med press som turbukse. Men æres den som æres bør, mannen med penbuksa sa ikke «oh no!» idag. Ikke en eneste gang!

Honour the brave and bold!
Long shall the tale be told,
Yea, when our babes are old—
⁠How they hiked onward.

12. God tur til Paris(es)

8. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, Iphon X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, salomom hikershoes, turvandring | Legg igjen en kommentar

Det er nok en smule annerledes å besøke Parises enn Paris. Men god tur burde noen ønsket meg, for det gikk ikke så bra første gang.

Fire byer i Algarve – Paderne (Albufeira), Alte (Loulé), Cachopo (Tavira) og Parises (São Brás de Alportel) – er valgt ut til å være del av et nasjonalt nettverk av tradisjonelle landsbyer i Portugal, «Aldeias de Portugal». Genuine som de er, skal de bevares med sin originalitet, men samtidig hjelpes med tanke på turisme. Alte, Cachopo og Parises ligger på ruten til Via Algarviana, en fantastisk, tretti mil lang vandrerute fra øst til vest i det indre Algarve.

*Via Algarviana. Skjermdump fra infoside*

Det er min drøm å vandre hele Via Algarviana en gang. Venter bare på at min ti år yngre og spreke bestevenninne skal gå av med pensjon, så kan det nok bli. Er jo kjekt å ha følge av et annet menneske på en så lang rute. Enn så lenge nøyer jeg meg med kortere distanser. Men vil helst gå dem i Algarves fjellområder. Det virkelige Algarve. Ikke turist-Algarve med strender og hav.

Nå stod «Trilho Entre Vales Fontes e Memórias da Serra do Caldeirão» som starter i Parises, på første plass for utforsking. En vandringsvei mellom kilder og fornminner i daler og fjell i området Caldeirão.

Nok en gang sammen min fugleekspert, John Elvin; samt en engelsk venninne. Det er ikke så langt til Parises, mente jeg. Det er rett oppom São Bras de Alportel. Bare et par cm på kartet, så det kan da ikke være så langt å kjøre. Ingen av oss har vært der før, og min venninne er vel på mitt plan hva retningssans angår. Som hun sier, «jeg har rett femti prosent av gangene jeg peker ut veien». Når det står mellom høyre og venstre, er ikke det så usannsynlig.

Vel, to cm viser seg å være veldig mye lenger i virkeligheten. Slett ikke rett oppom São Bras. Men onkel Google er for en gangs skyld på vår side, og leder oss oppover og oppover. Vekk fra bebyggelse og sivilisasjon. Det er helt ubeskrivelig vakkert!

Det er bare Algarve som er sånn. Topper og daler tett i tett. Det fjellene mangler av høyde, tar de igjen i mengde. En uendelighet av topper med dype daler imellom. Her snakker vi ikke om de syv blåner, snarere de syvhundre. Vegetasjonen er frodig. All verdens busker og korkeik. Blomster og lyng. Grønt overalt som glir over til blålig i det fjerne. Veien slynger seg oppover og hver sving får en til å miste pusten av utsikten som åpenbarer seg.

*Ser det ut som et broccolihode, eller?*

John er den mest glimrende historieforteller som finnes og lar seg inspirere til livfulle skildringer av tidligere ville fjellvandringer og dramatiske opplevelser med griffon vultures aka knokkeletere/gribber, samt alskens varianter av ørn. Dette, samtidig som han peker på fjellvegger og busker og ber oss være oppmerksomme på at her kan det plutselig komme frem noen fantastiske vakre blå fugler og der noen andre og der! Der må vi se, for der kan det virkelig vise seg å være…. osv. Jeg får ikke med meg alle navnene. Det er John som kjører på den smale, svingete veien. Relativt fort, samtidig som han er oppmerksom på naturens undre omkring og ivrig beretter og gestikulerer.

Selv er jeg like vilt begeistret, mer over naturen som jeg ser, enn fuglene jeg ikke ser. Jeg tar dårlige bilder i fart fra bilvinduet, samtidig som jeg bremser på bremsene jeg ikke betjener, og prøver bidra litt i svingene ved å vri på kroppen.

Endelig er vi fremme i Parises. Høyt oppe, omgitt av grønne og blå topper troner den lille landsbyen som består av kirke, to kaféer og minst fem hus. Den ene kaféen har sågar telefonautomat ifølge skiltingen. Her er infotavle og stokker med piler som peker i alle retninger til «percursos» og «trilhos» og «caminhos». Her passerer som nevnt Via Algarviana. Som overalt ellers der det er et startpunkt for en vandringsløype, finner man en rekke andre merkede stier også.

Det vi ikke finner, er den løypen vi har tenkt å gå. Vi finner en pil som peker ut retningen, men så er det slutt. Vi vandrer kjekt av gårde i iskald vind. Som kjent så blåser det på toppene, hvilket vi hadde glemt å tenke på. Shorts viser seg å være i overkant optimistisk og vel så det.

Etter å ha virret opp og ned og litt frem og tilbake uten å finne noen ny anvisning, gir vi oss naturen optimistisk i vold og håper det beste. To Bonnelli’s Eagles svever over oss til min venns begeistring. Haukeørn finner jeg ut at de heter på norsk, og slett ikke knokkelørn som onkel Google så ignorant foreslår.

Vi følger en grusvei opp og ned langs åsene og tar både til høyre og venstre og tilbake igjen alt ettersom. Det er relativt åpenbart at vi ikke er på en merket løype. Men sola varmer, vinden har ingen makt når vi holder oss nedenfor toppene, fuglene synger, vår venn artsbestemmer, jeg studerer planter og vår felles venninne er fornøyd med bare å gå og nyte det hun ser. Naturen er storslagen, og jeg er så opptatt av å se at jeg glemmer å se hvor jeg går. Raser plutselig nedover på et kulelager av småstein og lander rett ut på ryggen. Fortsatt mens jeg sklir. Brillene flyr en vei, og kameraet en annen, men det går bra med både gjenstander og meg. Kameraet er dessuten allerede både så utslitt og forslått at det skal byttes ut så fort jeg vinner i Lotto.

Det er en skuffelse at vi ikke finner vandringstraséen jeg hadde tenkt vi skulle følge. Men min medvandrer med nye hikersko, er ennå i sjokkfase over hvor stor forskjell det er å gå titusen skritt i ulendt terreng og ditto når man vandrer mellom campen og byen. Han mener bestemt at vi har gått nok for i dag, så kursen settes hjemover. Vel, det må bare respekteres. Men jeg skal tilbake igjen til dette vidunderlige området.

To dager senere er jeg tilbake, nå med et par norske venner som er i Olhão av og til i forbindelse med jobb. De er ikke mindre begeistret enn meg over den storslagne naturen og utsikten. Vi leter like mye etter anvisning to for turløypa, og etter like mye hit og dit som sist, blir den funnet. Dvs. den fantes ikke, men vi fant merkingen på motsatt side. Siste anvisning om man skulle gått løypa motsatt vei.

Hele traséen er anslått til å være tjue kilometer og sju timer, så vi baserer oss på å gå det halve. Erfaringsmessig er det fler kilometer enn angitt når man måler med riktig innstilte skrittellere.

Det er en hard, men ikke vanskelig rute å følge. Stort sett grusveier hele veien. Det går ned og opp og ned og opp med opptil firehundre meter i høydeforskjell. Ikke alle steder like godt merket, men stort sett bra. Utsikten er til å miste pusten av med den uendelighet av blåner som aldri tar slutt. Det er frodig med elver og vannkilder flere steder.

Ikke et hus og ikke et menneske å se. Her er man virkelig helt alene i naturen.

Krokvridde korkeiker strekker de trolske greinene etter oss. Medronheiro’ene bugner av gule og røde bær. Krossvedens skinnende blå glinser i sola. Hvit kjemperøsslyng blomstrer. Grønn lavendel, varianter av solroser og andre buskvekster byr på en uendelighet av nyanser av grønt og grålig selv om de ikke blomstrer ennå. Alt er helt vidunderlig, og jeg gleder meg allerede til å gå her om en måned eller to når alt står i blomst. Det blir et sant eventyr.

Midt i ødemarken oppdager vi noen pittoreske ruiner av en bitte liten landsby. Vi fabler om å sette den i stand og ha pensjonistkollektiv her. Med egen restaurant. Det er lov å drømme. Vi er jo allerede i paradis, så hvorfor ikke.

*Tenker vi kunne hatt et bra eldrekollektiv her. Midt i alt det vakre.*

Litt under halv løype går vi og blir sånn passe godslitne. Tretten kilometer og tilsvarende tohundreogfem etasjer. Skal nok gå hele traséen senere, men da bør man starte skikkelig tidlig på dagen.

En aldeles fabelaktig dag gjør vi enda bedre ved å kjøre en annen vei tilbake. Helt annerledes natur. Mer skog, færre fjell, tettere og mer trolsk. Vi ender i Barranco do Velho på en nydelig og veldig portugisisk restaurant, A Tia Bia, hvor vi spiser herlig lunsj. Svart spagetti med reker. Masse hvitløk, tomat og gode urter. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dette er vinteren sin, det!

Åh, som jeg elsker Algarve!

	allsidigesolvor til Og det fineste på hele turen…
	Erle Elisabeth Rogne til Og det fineste på hele turen…
	Randi J. Aasheim til Jakten på den gode vin
	allsidigesolvor til Er egentlig sitronvann riktig…
	Randi J. Aasheim til Er egentlig sitronvann riktig…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: hiking

Ville, vakre Portugal del III

31 Ville, vakre Portugal, del II

30 Ville, vakre Portugal, del I

26 Alle gode ting er tre

25 Vi burde hatt macheter med…

12. God tur til Paris(es)

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: