17. Nytt år og nye vandremuligheter

2. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

En herlig nyttårsfeiring på campen med norske, danske, franske og engelske naboer og venner er vel overstått. Med et raust oppbud av god mat og drikke. Sol og varme er tilbake, og godt er det. Nå trenger kroppen aktivitet! Det blir fort mer enn nok jul med for mye mat og drikke og stillesitting. Ludo og jeg lengter ut til natur og fysisk aktivitet. Men om ikke andre guder gjorde seg gjeldende i julen, så så i hvert fall værgudene i nåde til det uttørkede Algarve og skjenket en flom av tiltrengt nedbør i julegave. Ledsaget av kraftig vind som muligens ikke stod på Algarves ønskeliste. Men alt kan vel ikke klaffe. Gjørmet jord med sleipe stier og steiner som raser, innbyr ikke til den store turgåingen. Våt hund og våte sko tørker heller ikke så fort når luften er mettet av fuktighet. Så litt brakkesyke ble det unektelig. Men fjerde juledag skinte atter solen, og Ludobamsen og jeg dro ut for å lete etter ukjente stier. Som eventuelle stier i terrenget opp til vår nærmeste fjelltopp, São Miguel. Hittil har jeg bare sett en merket løype som følger den asfalterte bilveien. Nå var det ikke jaktdag, som er torsdager, søndager og helligdager. Ergo, en utmerket dag til å utforske naturen i et jaktterreng.

Jeg parkerer i veikanten like før tettstedet Pereira. Og sannelig er det ikke en merket sti her hvor det står Moncarapacho! Jeg minnes tiden før vi hadde bil, og før jeg hadde kjennskap til det fantastiske nettet av merkede turstier her i Algarve. Da trasket jeg i sikksakk opp gjennom åsene her med Ludo. I fortvilte forsøk på å kunne vandre uten å gå på bilvei. Det var sannelig ikke lett. Fulgte jeg en sti, viste det seg å være et dyretråkk, og jeg havnet inni en busk med en «gjennomgang» på tretti centimeters høyde. Gikk jeg rett over markene, havnet jeg rett i gjerder med sinte hunder bak, eller måtte klatre over ymse murer eller brøyte meg gjennom tornekratt. Det var i et slikt forsøk på å gå til Moncarapacho uten å berøre bilveier, at jeg ble borte i åtte timer og kom hjem lenge etter mørkets frembrudd til en redd, og nok litt oppbragt samboer og ditto venner på campen og måtte love på tro og ære å aldri mer være så lenge ute. Samt å holde mine underrettet om hvor jeg er til enhver tid. Selv var jeg strålende fornøyd etter en lang og fin turdag. Underveis ble jeg kjent med noen nydelige portugisere som er blitt mine venner for livet. Jeg traff koselige gjetere som stolt viste meg at geitene deres kunne klatre i trær. Og jeg glemmer aldri den lille bondekona som fikk fullstendig latterkrampe da jeg spurte om veien til Moncarapacho. Jeg var kommet langt nord for byen og var helt på villspor! Men jeg kom faktisk frem til Moncarapacho til slutt. Riktignok ikke før halv fire på ettermiddagen. Men dog. Og jeg prøvde å ta en snarvei tilbake, men det var ikke så lett uten retningssans og med en utladet mobil. Så det ble litt sent og veldig mørkt før jeg var hjemme. Med gode minner og vennskap for livet.

Nå skal jeg ikke til Moncarapacho. Faktisk ikke til São Miguel heller, finner jeg ut. For der, på andre siden av veien på toppen av en ås, er den gamle møllen som jeg har sett så mange ganger fra bilvinduet. Dit vil jeg. Jeg er flink pike og sender link med parkeringsposisjonen til samboeren, samt bilde av åsen med mølla, før Ludo og jeg legger i vei. Fint vær er det. Sol og varmt. Jeg ser ikke etter en sti sånn med det første. Vi labber over jordene og klatrer over den ene steingarden etter den andre. Den uttørkede jorda har ikke klart å ta unna regnet, og skoene blir tyngre for hvert skritt som går. Den blaute jorda er som sement iblandet festemiddel. Tar det som ekstra trening og legger i vei oppover åsen. På avstand ser det ut som om det kan være noen slags stier oppover. Det er tross alt merket som jaktterreng. Flotte murer som terrasserer terrenget, er det hele veien. Men ingen stier. Bare kratt. Veldig tett kratt. Så mange busker med torner! For ikke å snakke om villaspargesen, de er som nåleputer. Jeg klatrer på alle fire over steiner og håper på en ny sti bak hver en busk jeg forserer. Men den gang ei. Til slutt innser jeg at jeg må tenke og ikke bare handle. Det er virkelig ikke fremkommelig her. Men det er strømstolper og kabler opp til toppen på nordsida. De er reist en gang, og de må ettersees. Følgelig bør det være en form for, om ikke annet, en traktorvei til toppen. Jeg kravler meg ned åssida igjen. Dels på alle fire i de verste områdene mens Ludo ser forundret på meg. Trofaste vennen min som følge meg i tykt og tynt uansett hva jeg finner på. Vi labber rundt åsen over de våte og gjørmete markene til vi kommer dit strømstolpene er. Skulle du sett! En bred grusvei fører til toppen, og vi er der på ti minutter! Så enkelt. Normalt følger jeg visst mottoet «hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres militært» som min tidligere yrkesmilitære bror pleier å si.

Den gamle møllen er et nydelig lite byggverk som går over flere plan. Faktisk riktig lekker inne med en spesiell vindeltrapp og interessante konstruksjoner. Muligens bor noen her til tider, puter og remedier kan tyde på det. Den ene døra har solid hengelås, men døra jeg går inn, går jeg over. Dvs, den er slått inn og ligger flatt innover gulvet. Ikke fordi jeg ER fornuftig, men fordi jeg har lovet å være det, lar jeg være å gå opp den spesielle vindeltrappa uten rekkverk. Jeg kan utforske mer en gang jeg ikke er alene. Utsikten er flott til alle kanter. Jeg ser mastene på São Miguel i det fjerne, og innser at jeg likevel skal finne veien dit også nå. Ludo leder an. Han er veldig flink til å finne veien tilbake. Ned grusveien og over våte marker igjen til vi faktisk treffer på en fin grusvei. Og Eureka! Et skilt hvor det står São Miguel. Vi passeres av én bil, og passerer selv et og annet hus og en del bjeffende hunder. Liker meg ikke helt når en varebil med to menn stopper og rygger tilbake, stopper igjen og vinker til meg. Håper at snille Ludo akkurat nå ser veldig farlig ut. Men jeg vinker nå blidt tilbake, og de kjører heldigvis videre. Ludo og jeg går og går. Synes retningen er mystisk. Det går jo aldri oppover! Og mens man sett fra Olhão kan oppleve São Miguel som én topp, ser jeg her fra nordøstsiden at det på en måte er tre topper som ligger ganske tett.

*Engene er friskt grønne av kappgjøksyre som skjuler at jorda er sleip og gjørmet*

Endelig finner jeg en løypemerking som peker oppover. Etter hvert dukker nye skilt opp og viser en løype som heter Trilho das Àguias. Ørneløypa. Det kan nok passe. Ifølge vår alles fugleekspert, er det gode sjanser for å se Bonelli’s eagles her, haukeugler. Mens jeg lenge har befunnet meg i et hyggelig kulturlandskap, går ørnestien oppover og inn i ganske tett vegetasjon. Det er skikkelig deilig, for solen steker så jeg holder på å koke over. Her er det svalt og godt og en helt vanvittig intens fuglesang. Jeg savner å høre min venns kjappe artsbestemmelse ut ifra lyder, konturer og atferd. Selv oppfatter jeg bare fuglene som større eller mindre flyvende klumper, men sangen nyter jeg til fulle med mine perfekte høreapparat med naturprogrammet på. Plutselig glir en nydelig slange raskt over stien foran meg. Enn om man kunne bevege seg like elegant! Stien oppover er ujevn med mye stein, men heldigvis ingen løse steiner. En fin sti. Her, som oppe på Sāo Miguel, står det varselskilt om at det kan komme syklister i full fart på stien. Helt vanvittig, men jeg har selv sett dem der de fyker i vill fart ned brattura bokstavelig talt over stokk og stein. Fatter ikke verken at de tør eller at de er i stand til å holde balansen. Sāo Miguel Bikepark i Olhão driver bl.a. utlån av terrengsykler og utstyr og organiserer transport til toppene så gærningene bare kan rase nedover fjellsider både her og der. Heldigvis ingen syklister å se i dag.

Stien går oppover toppen som ligger på østsiden av Sāo Miguel. På høyre side ligger et frodig dalsøkk som skiller denne åsen og en annen åsside. På begge sider sees nydelig terrasseringer møysommelig bygd opp av steiner. Det blir etter hvert knallhardt å gå til toppen. Stadig brattere oppover før åsene løper sammen på toppen av dalen. Men det vil være for surt å gi seg. Tar det heller med ro og unner meg noen pustepauser. Kommer opp til bilveien på baksiden av fjellet og følger denne til rundkjøringen der bilveien fortsetter opp til toppen. Her går ørnestien opp til høyre. Nå er jeg så sliten at jeg nesten har lyst til å droppe idéen om å gå til toppen. Jeg skal jo tilbake også. Men kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å ergre meg noe vanvittig i morgen om jeg gir meg nå. Så oppover går vi, Ludo og jeg. Helt til toppen. Og her ser jeg en ny mulighet. Det går en sti rett østover på den åsen der ørneløypa går opp på nordsiden. Den skal utforskes ved en annen anledning.

Vel, om det er hardt å gå oppover er det ingenting mot å gå nedover. Oppover er trening, som jeg har hevdet før, nedover er slitasje. Stien på selve Sāo Miguel er en skikkelig snublefelle, så man må gå konsentrert og forsiktig. Så fort vi har passert det lille strekket på bilveien og begynt nedstigningen til dalen, er det mye bedre å gå, selv om det er bratt. Timene har flydd av gårde. Sola står allerede i vest og stråler gyllent og får fuglene til å synge ekstra nydelig nå når de begynner på ettermiddagskonserten. Vi får en flott tur tilbake. Tre bjeffende hunder kommer etter oss. Ludo synes de er litt skumle, men når jeg stopper og prater litt med dem, begynner de bare å logre og vil gjerne slå følge med oss. Var nok bare litt selskapssyke.

Jeg roter litt på tilbakeveien også siden utgangspunktet da vi gikk mot Sāo Miguel, var fra toppen med den gamle mølla. Dit skal vi jo ikke nå, derimot skal vi finne igjen bilen. Det går litt hit og dit langs Ribeiro do Tronco. Det er mye vann etter regnet og vått både her og der. Ikke alle steder man kan krysse elva. Passerer en stor flokk nydelige geiter og en hyrde før vi endelig er tilbake til bilen i god tid før det blir mørkt. Fitbit’en døde etter femten kilometer, så vi gikk nok atskillig lenger enn det. Med sko fylt med gjørme utenpå og inni. En strålende dag hvor jeg har sett to kaniner og én slange og funnet ut at det faktisk er mange flere turmuligheter ikke så alt for langt unna der vi bor. Mer å utforske og mer å oppdage. Enda bedre blir dette døgnet når kattugla som holder til her, velger å sitte i et pinjetre ganske nær og sende ut sine vakre lokkerop. Dermed blir det en magisk time utendørs midt på natta. Jeg står rett under treet og bare nyter opplevelsen. Kan så vidt skimte ugla høyt der oppe når den flytter seg mellom greinene. Men stakkaren får bare respons fra en helt alminnelig hane nede ved Smokey Joe’s. Hver gang ugla tuter, svarer hanen. Og ugla repliserer. Men jeg har mine tvil om det noensinne vil utvikle seg til et nærmere forhold mellom de to. Skjønt hvem vet vel hva 2022 kan bringe av mirakler?

Godt nytt år fra campen.

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

30. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Som jeg elsker å utforske og å oppdage! Vandre utenfor allfarvei der ingen andre går og se hva som skjer! Dessverre er det ikke like lett her i Algarve. Og jeg har lovet dem som bryr seg om meg, at jeg bare skal følge merkede stier. Av og til byr det seg likevel en anledning til litt mer eksperimentell naturvandring. Én uke hver vinter pleier vi å få besøk av min bestevenninne og mannen hennes. De er ti – elleve år yngre enn meg. Unge, spreke og glade vandrere. Da griper jeg sjansen.

*Ludo og meg i starten av de sju kilders løype*

Trilho do Fonte Benemola er en liten runde på ca. fem og en halv kilometer. Men det er bare å bygge å bygge på med Trilho dos Sete Fontes, så får man ni kilometer til. Det monner. Angivelig skal Benemolakilden bidra til at elva aldri går tørr. Men dessverre, det blir stadig mer tørke i Algarve. Plutselig er også elva i Benemoladalen tørr, og jeg får den lyse idé å gå i selve elveleiet oppover sammen med mine spreke venner. Hvem vet hva man kan komme til å oppdage da?

Det er femte mars 2020. Vi vandrer nordover på runde elvesteiner. Vegetasjonen blir stadig tettere. Så tett at det begynner å bli vanskelig å komme seg vekk fra elveleiet. Plutselig er det en liten lysning, så jeg roper til min venninne som går først, at hun skal ta av opp til høyre. Hun skritter over en veldig lang og veldig hvit trestamme sammen med Ludo. En altfor hvit trestamme. Ingen døde trær er så hvite. Døde trær rører heller ikke på seg. Jeg roper at hun må ta tak i Ludo sitt halsbånd og holde ham, før jeg selv skritter over «trestammen». Som faktisk er en bortimot fire meter lang albino Pytonslange. Jeg har det mantraet at jeg er gjest i naturen og derfor plikter å sette meg inn i hva som lever og bor der jeg ferdes. Og forholde meg til alt liv med respekt. Så jeg vet at pytonslanger ikke hører hjemme i Algarve. Jeg tar en video og sender til dyrehospitalet i Ria Formosa, rett ved der vi bor. De får GPS-posisjonen og sender bombeiros fra Loulé til å hente slangen. Noe medtatt var den, men etter ett døgn på dyrehospitalet, kviknet den til og ble sendt til dyrehagen i Lagos. Om den fortsatt lever og befinner seg der, burde den være oppkalt etter meg, synes jeg. De som hentet slangen, hadde fått mitt videoopptak som ble videresendt til media. Uten min viten. I en ukes tid figurerte en video i offentlighetens lys hvor man kunne høre en ganske så oppskjørtet trøndersk banning.

*Måtte jo filme denne «once in a lifetime»- opplevelsen* (Foto: OJ.A.)

Nok om det. Oppdagelser er alltid spennende, og jeg har vel egentlig avfunnet meg med at jeg stort sett må gå alene på oppdagelsesturer. Min kjære liker rett og slett ikke å gå tur, og får vondt i beina av å gå. Det er enkelte andre som har uttrykt innstendige ønsker om å gå på tur med meg, men det blir med én tur. Så vil de ikke mer. Følgelig må jeg bare beundre stayerevnen til vår gode venn og fugleekspert, John Elvin. Han foreslår faktisk at vi skal ta en tur til Fonte Benemola hvor det kan være mange fugler å se. Jeg lar alt være opp til ham, så da vi kommer til punktet hvor vi kan velge kort eller lang runde, er avgjørelsen hans. «No, that’s to short», sier han bestemt. Og vi fortsetter i det spennende, timianduftende landskapet som er grønt og frodig med bratte klipper og huler hvor både to og firbeinte kan finne sitt bo.

Den korte Bénemolarunden utgjør en flott tur som også kan passe for barnefamilier og andre som vil nyte naturen uten å gå for langt. En ypperlig anledning til å lære de små om naturens undre. Her er enda større artsrikdom enn ved Rocha da Pena (jfr. reisebrev 14). Vegetasjonen er tett og frodig i dette fuktige, beskyttede landskapet hvor flere utrydningstruede arter har sitt habitat. Av pattedyr kan nevnes flaggermusarter, samt genetter, kaniner, rever, otere og egyptisk mungo. Dessverre er det bare mungoen som er dagaktiv, så den er det eneste dyret man kan ha et lite håp om å se. Av amfibier og reptiler finnes bl.a. skilpadder, trefrosk, padder, ildsalamandre og hesteskosnok.

Tilleggsrunden med Sete Fontes, sju kilder, som vi velger, varierer mye mer både i topografi og mellom kultur- og naturlandskap. Vi befinner oss i utkanten av Barrocal – dvs. Algarves kalksteinsområde. Her ses en rekke fornminner fra romersk og maurisk tid. Jeg har prøvd å telle og ta bilde av de sju kildene, men går alltid i surr. Har gått her så mange ganger at jeg sikkert har ti bilder av noen av dem, og ingen av andre. Ludo har fått vann fra mange av dem. De fungerer fint, kildene er gamle, fonte velho, men flere av dem har fått restaurert selve brønnen eller bygd ny, um poço novo. Har tatt feil av veien noen ganger fordi jeg glemmer å se etter merkene når blikket mitt fanges av alt det vakre i vegetasjonen. Det er mest forvirrende når løypa svinger opp og ned mellom bebyggelse og innom kilder. Men tror jeg har hele løypa inne nå. Skjønt hvem vet med mitt rotehode. Dog greier vi oss fint denne gangen, misser tre ganger, men finner ut av det. Vi passerer bratte bergvegger i ødslige områder og vandrer langs folk og hus og sinte hunder i rurale områder. Vel, hundene er vel ikke så sinte. Bare i ferd med å forgå av kjedsomhet der de tilbringer ensformige dager som vakthunder. Eneste lyspunkt er nok når det kommer sånne underlige hunder med krøllet pels forbi som de kan morske seg litt for.

*Noen av kildene med brønn og brønnhjul*

Jeg er inderlig glad for at jeg lot det være opp til min medvandrer å velge dagens løype, samt insistere på at vi skal gå begge rundene. Topografien er krevende, og det kommer stadig flere «oh no!» når bratte stigninger åpenbarer seg. Gevinsten er flotte utkikkspunkt. På et eller annet vis ser vi alltid Monte da Rocha i horisonten. Løypen over der er verken hard eller lang, synes jeg. Men den fortoner seg riktig så imponerende når vi sær den særegne, lange klippeformasjonen i det fjerne. Utsikten fra toppen over Vale Benémola er storslagen. Det hviler en egen stillhet over det øde landskapet her på toppen med den særegne med røde jorda med duftende rosmarinbusker i blomst innimellom de mest fantastiske kalksteinsformasjoner. Det er noe magisk over det hele.

Men så begynner marerittet. Den bratte og lange nedstigningen mot Fonte Benémola er rett og slett grusom for gamle knær og ny hofte. John går først og klager heldigvis for to, så kan jeg streve meg etter og late som om dette er piece of cake. Men det er det virkelig ikke. Regnet for et par uker siden, har fullstendig vasket vekk all jord og etterlatt oss et rullende helvete av steiner. Nesten umulig å få fotfeste. Knærne skriker av smerte og kroppen stivner til og blir ubehjelpelig av min frykt for å falle og skade min nye hofte. Ludo merker hvordan vi strever og prøver å passe på oss begge to etter beste evne. Ned kommer vi omsider, for ned må vi. Endelig kan vi trekke pusten og gå på normalt vis langs elvebreddens flate, vegetasjonsrike landskap. Det er noen kilometer igjen. Vi krysser elven som trist nok er nesten er tørr øverst. Følger dalen langs vestsiden av elvebredden uten problemer og nyter siste del av turen. Nydelig fuglesang renser hodet for negative tanker. Ludo som har fulgt oss så tett og bekymret, kan også slappe av nå. Tar seg en forfriskende dukkert i elva og spretter rundt i lettelsens glede over at de to menneskene ser ut til å fungere normalt igjen.

Jeg er redd det nå er satt punktum for min mulighet til få følge på tur. Det kan virke slik akkurat nå. Men den gang ei. Før kvelden er omme, får jeg beskjed om at det skal bli slutt på å klage over strevsomt terreng og lange turer. Her skal det fortsatt vandres. Den som gir seg, har tapt!

Mitt beste råd til andre som vil følge i våre forspor: Gå for all del motsatt vei her. Den rullesteinsstigningen bør ikke forseres i annet enn oppoverbakke. Stigninger er ikke så ille for kroppen når man går oppover. Tvertimot gir de fin muskeltrening. Det tar på pusten, men man kan alltids ta seg en hvil. Nedoverbakker er derimot svært hardt for kneleddene. Sjekk løypene og prøv å finne sikksakkveier nedover og ta evt. de bratte, rette strekkene oppover.

Ta den tiden det tar. Naturen skal oppdages og nytes med alle sanser og ikke forseres som om man deltar i et terrengløp.

God tur!

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

27. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, Iphone X, jul, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

…og julefest holdtes i hver en gård

Så langt som en hellige Krist ned når.

Og ribbe og surkål og øl og dram,

Man åt og drakk for å ære ham

Som fødtes i armod og døde i skam.

Så skrev godeste Rudolf Nilsen i sin tid. Og julefest holdes på hver en pitch her også, så godt man formår. I år en jul preget av regn og blest, noe som unektelig byr på visse utfordringer når man lever camperlivet. Ikke alle av oss har store campingvogner med påbygde solide telt med salong og kjøkken.

Alle nasjoner og kulturer har sine egne tradisjoner og feirer på ulikt vis. Det er litt interessant å tenke på at vi i Norden holder fast ved ordet jul, av norrønt jól som er knyttet til feiringen av vintersolverv. I engelsktalende land er Christmas brukt. Det henspiller på Kristi fødsel. I latinske land er varianter av Natal mest vanlig. Det kommer av fødsel, dvs. Jesu fødsel. Så er vi kanskje mindre kristne i Norden? Føler vi oss litt nærmere den norrøne mytologi i det kalde, mørke nord, mon tro?

Det er vel litt ymse med religionstilhørighet både i Norden og i øvrige Europa. Med utdanning og innsikt i vitenskapelige oppdagelser, kan ofte det religiøse få mindre plass. Men ett er sikkert. Det er genuint menneskelig å feire overgangsriter. Mennesket har til enhver tid feiret fødsel, navngiving, pubertet og død. Ikke minst har merkedager knyttet til solens og naturens gang vært vesentlige å markere. Fra naturreligionenes tid, hvor naturen var alt, og dets guder måte hedres, og frem til de store verdensreligioners inntog. Likeså i dag hvor mange har avskrevet religion som sin livsanskuelse. Vi feirer det betydelige i et menneskes liv.

Vintersolverv / jól / solsnu har alltid vært vesentlig. Særlig for oss som lever i utkanten av Europa med kulde og mørke i mange måneder. Sol er liv. Sol er helse. Sol er fruktbarhet. Sol er glede. For å holde ut en lang vinter, trenger man noe å se frem til. Denne vidunderlige perioden med levende lys, hygge og nærhet som gjør at man kan holde ut måneder med kulde og mørke.

Her, i landskapsvernområdet Ria Formosa, slipper vi unna den norske mørketiden som for oss oppleves som dyster og tung. Solverv betyr lite når solen likevel skinner i mer enn ti timer daglig. Når man kan så frø og dyrke spiselige vekster året rundt, betyr det mindre å lage mat og samle i lader for å ha noe å tære på til vinteren og nyte i den aller mørkeste tiden.

Så er det kanskje derfor at kristen religion er mer vesentlig i de katolske, latinske lands julefeiring enn den nordiske? Portugiserne har riktignok adoptert moderne skikker som juletre og gaver under treet til alle, levert av Santa Claus. I stedet for fra Jesus til barna, levert under skorsteinen. Coca cola nissen med navn etter helgenen St. Nicholas er populær i mange vestlige land. Mens ungene i Norden i hedensk tid satte ut støvler fylt med strå til Odins åttebeinte hest Sleipner og fikk gaver som takk, setter dagens portugisere ut et glass melk og litt kjeks til Pai Natal. Viktigst her er likevel fortsatt feiringen av Jesu fødsel. Det skal samles mose hvorpå det arrangeres stilleben med Jesus, Josef, Maria, de tre vise menn, engelen Gabriel, okse og asen. Det skal ha en fremtredende plass på stua. Missa do Galo holdes mellom elleve og midnatt julaften og er fortsatt viktig. Hanen som gol da Jesus ble født, skal hedres, og først etter messen, kan man gå hjem og spise julemiddag og åpne gaver. Særlig i nord holdes de tradisjonelle skikkene fortsatt i hevd.

Julemiddagen er bacalhão med poteter og kål. Første juledag kan man servere blekksprut, kylling, kalkun og geit.

Søte kaker er viktig, og aller viktigst er bolo Rei, kongekake, som henspiller på de tre vise menn som kalles «os três Reis magos” på portugisisk. Mektig gjærdeigskake med masse frukt, nøtter og portvin.

Forrige vinter tilbrakte vi koronasikkert i Norge, og jeg slo til med massiv kakebakst og matlaging som før i tida. Stor tabbe. Koronarestriksjoner satte en stopper for alle besøk, og jeg endte med å spise opp et tonn julekaker helt alene. Min kjære bryr seg ikke om kaker. I år skulle ikke en sånn gedigen vektøkningstabbe gjentas. Men hva gjør jeg?

Tross full vaksinering og restriksjoner, noen koronatilfeller er det rundt omkring. Helsepersonell kommer og tester alle på campen. Og vi satser på å leve enda mer restriktivt. Kjedelig for en aktiv sjel. Så blir det kakebaking likevel, da. Noe må man jo finne på. Verdens styggeste takras av noen sjakkruter, og litt penere krumkaker. Gode blir de, tross det miserable utseendet. Faktisk så gode at alle går med når vi norske tillater oss en utendørsfeiring etter at alle har fått negativt resultat på covid-testene. Med så mye negativitet, må vi slå til med noe positivt! Dagen før solsnu har vi en overstadig livat kveld med latter og sang i lettelsens euforiske rus. Det gjelder å gripe øyeblikket. På solsnudagen er himmelens sluser vidåpne. Vår planlagte feiring er bare å glemme. Selv vi av vikingætt, finner liten glede i sosiale sammenkomster utendørs når tretti-femti millimeter nedbør skyller over oss.

Vårt lille telt/gazebo fungerer som kombinert kjøkken og spisestue. Stofftaket har vi malt med gummimaling. Det har holdt fint i tre år. Nå, når det verste regnskyllet på år og dag kommer, er det slutt. Det drypper og renner inn på alle kanter. Jeg plasserer bøtter og gryter og kummer på de verste stedene, og prøver å samle allerede vått krydder og tørrvarer på en flekk hvor det ikke drypper. Arbeidsområdet blir minimalt, og det er temmelig kaotisk her inne. Men kaos er mitt mellomnavn, det vet alle som kjenner meg. Så jeg fungerer aldeles utmerket i kaos, det er den rene naturtilstanden for meg og stopper meg sjelden fra å virke.

Skjønner dog ikke helt hva som foregår i hodet mitt. Til tross for været, og at vi bare er to personer og én hund, lager jeg likevel mulled wine til et lite regiment og går ustoppelig videre med prosjekt julekakebaking. Med friskt mot dobler jeg krumkakerøra. Men de blir så harde og vanskelige å rulle! Ved nærmere ettertanke slår det meg at jeg har firedoblet melmengden. Vel, så må jeg doble de andre ingrediensene for å få en total firedobling av alt. Har ikke nok egg, men slenger i en boks fløte i tillegg. Og dobler smørmengden og kardemommen og steker videre. Hmmm…, smaken er ikke ikke helt som den skal. Ved nok en ettertanke slår det meg at jeg har glemt å doble sukkermengden. Det blir gjort, og jeg steker videre. Steker og steker, røra tar aldri slutt. Krumkakene som endelig er som de skal, holder i nøyaktig to minutter, før fuktigheten forvandler dem til de mykeste pannekakekrøller. Berlinerkranser og andre småkaker settes fint formet inn i den ufordragelige komfyren som nesten ikke har varme, og kommer ut igjen som store, flate pannekaker. Som er sprø kun i de samme to minutter som krumkakene. Fordømte sjitkomfyr!

På et tidspunkt får jeg j..lig nok av å sitte i stekeos i et vått telt og produsere misfostre. Har prøvd å underholde meg med film på Mac’en for å holde ut elendigheten, men regnet overdøver all lyd. I tillegg har arbeidsmusikken bestått av åttitallsrock fra naboen, og Mozarts Requiem fra vår bobil hvor min kjære styrer musikken. Jaggu litt av en stereo! Når regnet begynner å dryppe på Mac’en, er det igrunnen nok. Ludo har sittet trofast ved min side hele tiden. Med godt utbrettede trekantører slik han gjør når han tigger. Han blir jo ekstra søt da. Og er like fornøyd med kakene uansett utseende.

Algarve kan prise seg lykkelig for disse dagene med regn. Det er sårt tiltrengt, så vi må prøve å være glade på Algarves vegne. Innimellom får vi stunder med oppholdsvær og får skyflet unna vann fra bord og kjøkkenbenk i teltet. Jeg får kokt rødkål og laget nøttestek, den ultimate vegetariske juleretten. Min kjære våger seg ikke på slike mystiskheter, så han steker to svinekoteletter. Tilbehøret deler vi dog. Portvinssaus, rosenkål, rødkål og diverse snadder. Det blir en hyggelig lillejulaftens kveld som deles med vår norske venn og nabo med de fire colliene. Som faktisk synes nøttestek er nydelig.

*Tiggeeksperten lager de fineste trekantører*

Vi er ikke mange norske her på campen. Noen har også reist hjem til jul. Tradisjonen tro samles vi gjenværende til kurvfest på julaftens formiddag. Det er akkurat nok timer med oppholdsvær til at det lar seg gjennomføre. Det er gløgg og julekaker og til og med multekrem på menyen. Nostalgiske juleminner utveksles, og hovedfokuset er mat. Hva man har pleid å spise på julaften, og hva julemiddagen skal være i kveld. Det er noe med å leve i utlendighet langt unna barn og barnebarn. Vi har det godt her, men noen savn har man dog. Litt sentimentalitet er som seg hør og bør i en sådan stund. Det snakkes om ribbe og pinnekjøtt og lutfisk. Det siste savner jeg, vår lille bobilfryser ga ikke rom for å bringe med lutfisk. Selv skal vi ha hjortefilet. De sjeldne gangene jeg spiser kjøtt, blir det vilt. Noe vi begge synes er godt. Telefonsamtaler med barn og barnebarn er unnagjort, og det er tid for å nyte julemiddagen. Den deles med vår engelske venn, John Elvin, som smaker hjort for første gang. Til forrett har vi ishavskaviar med avocado og rømme. Det faller ikke helt i smak, men så blir det desto mer på meg. Regnet pøser ned, men midt i teltet sitter vi tørt og kan nyte mat og vin. Det er mildt ute, og en liten vifteovn bidrar litt ekstra. Fortellertalentet John underholder med sine livlige historier. Og forteller stolt at han nå er helt akklimatisert portugiser. Han har på seg fem lag med klær må vite, og har i tillegg to regnfrakker i beredskap. Det er tross alt vinter. Vi uakklimatiserte sitter i henholdsvis julekjole og T-skjorte og langbukse og synes det er evig varmt nok. For oss er det sommervarmt nå.

Hadde været vært litt bedre, kunne vi opplevd et fantastisk himmelfenomen i kveld. Vår kunnskapsrike venn viser oss via astronomi-appen sin hvordan Merkur, Venus, Jupiter og Saturn nå står på linje og kan sees fra Jorda. Visstnok et par tusen år siden sist. Hadde det bare ikke vært overskyet og regn. Men julekvelden er fin likevel den. God mat og godt selskap og varmt nok. Ludovovs har fått mer julekaker en hva sunt er og er fornøyd. Han kalles ikke biscottiprinsen for ingenting.

*Kjøkkenbenken etter rydding, et ikke helt vanlig syn*

Første juledag er det engelsk jul. Takk og lov for at vi bor på en campingplass! Vi føler oss så privilegerte som har dermed får denne muligheten til å få venner fra ulike nasjoner. Våre nærmeste naboer og venner, Steve og Lesley, inviterer raust til engelsk jul. Ikke så mange som vi pleier å være, vi følger alle restriksjoner. Og selvsagt krever de at alle har tatt covid-test samme dag. Det diskes opp med rekecocktail etterfulgt av kalkun med gravy, stekte poteter, brussel sprouts og alskens tilbehør. Til dessert? Christmas pudding, of course. Med vaniljesaus. Vi er tre norske, én fornorsket engelskmann, én portugiser, en engelskmann bosatt i Bretagne, to walisere, to engelske på vinter opphold og de resterende engelske bosatt i Algarve. Vi nyter maten mens vår engelsknorske venn som er profesjonell diskjockey, kjører julemusikk. For deretter å ta skikkelig av med gamle slagere. Sytti- og åttitallet. Trenger vi å si noe mer? Det blir sang og dans. Liv og røre. Søren meg fint lite å spore av at vi bor på Europas største aldershjem nå! Hos våre engelske naboer vis a vis, er det også engelsk julefeiring med kalkun, og norske og franske gjester. Vi har sannelig et herlig fellesskap her!

Idag er det «Boxing Day» /andre juledag. Rester skal spises opp, og vi bidrar mer enn gjerne. Camprestauranten er stengt, men åpner spesielt for vår gode venn John Elvin som er syttiseks i dag. Han er jo elsket av alle. Samme gjeng som feiret engelsk jul i går, feirer nå Boxing Day og vår alles venn sin fødselsdag. Vi spiser nydelige rester av julemat til det når opp til drøvelen. Synger bursdagssang, og er skjønt enige om at vi nok kommer til å være døde veldig lenge. Så det gjelder å nyte de dagene vi faktisk lever. Hvilket er lett å gjøre her vi bor. Og om noen tror at vi ville valgt bort campinglivet for hus når regnet øser ned og alt er vått, så tar de feil. Vi har det lunt og varmt inne. Vi har et eventyrlig, herlig og omsorgsfullt felleskap her. Og i vår alder er bløte og triste kaker bare av det gode. Vi får i oss alt for mange kalorier som det er uansett, her hvor vi lever det gode pensjonistliv.

Ute er det også godt og varmt. Noen få regndråper vil komme i morgen, deretter vil solen atter skinne uavbrutt. Jord og mark og all natur fryder seg over regnet og kvitterer allerede med vakre blomster som spretter opp. Neste hikingrunde er allerede planlagt. Litt mer julesløvhet i morgen, Så er det slutt. Dagen derpå legger jeg atter i vei igjen. Opp i Algarves vakre fjellheim. Med min trofaste #travellingludo.

Fortsatt Boas Festas til venner og kjente.

*Regnet er over, blomstene lever ennå. Pitch’en vår sett fra gata. «Penkingen» til venstre, gazebo’en i midten og «KaràJan V» til høyre*

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

19. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Camplivet byr på så mye, men man kan ikke bare leve i en boble. Man må ut og oppleve og røre på seg. For meg er det vandreturer som gjelder; er nok en «nature addict» for å si det på moderne norsk. Kroppen min trenger den gode mosjonen det er å gå i ulendt terreng. Da aktiveres muskler som sjelden brukes. Kjernemuskulaturen må jobbe, og man utvikler muskler som støtter både ryggrad og andre ledd. Jeg blir sånn skikkelig gladsliten av det. Traske rundt i bygater på hardt underlag føles derimot helt ødeleggende. Den gode fysiske gevinsten av fotturer i naturen er én sak. Så er det alt det andre.

*Starten nede ved Pena. Monte Rocha i bakgrunnen*

Luften er ren og frisk og god å puste i. Naturen er alltid herlig, og alltid forskjellig. Selv om man går samme rute mange ganger. Den er i evig forandring gjennom året og byr stadig på nye overraskelser. Slikt gir ro i sinnet og positive tanker.

Det er også deilig å komme seg såpass vekk fra all bebyggelse at man slipper å se forsøplingen fra mennesker. Det er forstemmende å se hvordan det flyter av avfall på engene rundt Olhão. Sist, men ikke minst, man slipper som regel å treffe på villhunder. De har tilhold i utkanten av der folk bor. De må finne mat, og mange mennesker setter også ut mat til løshundene. De fleste eierløse hunder er som regel snille. Min Ludo er kastrert og utgjør ingen trussel verken for løpske tisper eller rivaliserende hanhunder. Han møter hundeflokker med tilsynelatende stoisk ro. Står som en saltstøtte og lar dem snuse seg ferdig til de går forvirret sin vei og ikke helt har klart å plassere ham i noen kategori.

Det finnes unntak. Ville hunder er hunder som folk har forlatt eller kvittet seg med. De er ofte traumatiserte etter å ha vært utsatt for mye dårlig behandling. Så atferden kan være svært uforutsigbar. Jeg hadde en fæl opplevelse en gang ved et av saltbassengene litt før Cavacos. Jeg ligger på magen inne i en liten ruin og tar bilder av en skarv ute på vannet. Blir så fint med ruinen som ramme rundt. Noen fæle brøl og hyl høres plutselig bak meg. Der ligger Ludo på ryggen med en svær mastifflignende hund over seg som skal til å gape over strupen på ham. En litt mindre hund står i bakgrunnen og bare ser på. Jeg smeller kameraet i fleisen på hunden og brøler høyere enn den. Føiser Ludo bak meg og griper ryggsekken min som ligger på bakken. På forunderlig vis får jeg slengt kameraet rundet halsen mens jeg rygger og samtidig veksler mellom å delje ryggsekken mot hunden, sprute vann med vannflasken og brøle til den. Alt mens jeg passer på at Ludo går videre fremover bak meg selv om jeg rygger. For Ludo er ikke den som stikker av fra meg, selv om han må ha vært livredd.

Slik forsetter jeg å rygge drøyt fem hundre meter mellom to saltbassenger. Slå med sekken, sprute vann, brøle, snakke beroligende til Ludo. Slå, sprute, brøle. Til slutt får vi trukket oss inn bak en annen liten ruin. Da først gir den gale hunden opp. Takk og lov at dens kompanjong ikke var aggressiv.

Vel, slik atferd er ikke normal. Mastiffen burde gitt seg da Ludo overga seg. Én hund kan jeg hamle opp med. En flokk derimot, da har man ikke en sjans.

Så altså. Det gjelder å komme seg godt unna gater og hus og gale hunder. Oppover og ut i den frie natur hvor det bare er dyr som hører til i naturen. De er som regel forutsigbare i sin atferd. Man må gå med vissheten om at vi er gjester og opptre deretter. Respektere flora og fauna. Og selvsagt sette seg litt inn i hvilket dyreliv man kan støte på. Kan noe være farlig? Hvordan bør jeg i så fall forholde meg?

Monte Rocha da Pena ligger i utkanten av Algarves Barrocal-/kalksteinområde. Her er en kort, merket løype, bare seks og en halv kilometer. Som selvfølgelig kan bygges på om man vil. Selv synes jeg det er viktigere her å gi seg selv god tid til å nyte og oppdage. Denne særegne klippeformasjon er 479 meter på det høyeste, to kilometer lang og temmelig smal. Dette gir oss noe så spesielt som utsikt til alle fire himmelretninger når man er på toppen. Begge langsidene stuper rett ned femti meter. Med løse kanter og en grunn som stadig endres pga. erosjon, gjelder det å opptre fornuftig. Det meste av klippen er kalkstein som utsettes for kjemisk erosjon. Nedbør bringer med atmosfærisk CO₂som reagerer med organiske syrer i jorda og endrer kaliumkarbonatet (CaCO₃) som er det kalksteinen består av. Det omdannes til bikarbonat som er oppløsbart. Dermed oppstår en rekke huler, hull og synkehull. Kort sagt, ved hjelp av vann og kjemiske prosesser eroderes og forandres kalksteinen. Vi ser det godt på alle de løse steinene som er fulle av hull og veldig vakre. Noen av dem burde så absolutt funnet veien til hagen min i Norge, men de er dessverre alt for tunge.

På østsiden er det skiferstein som eroderes mekanisk grunnet sin lagdeling og menneskers ødeleggelser. Skogbranner og annen skade på den beskyttende vegetasjonen legger skiferen åpen for klimaets påvirkninger.

Huler og hull som er oppstått i de bratte klippeveggene, er utmerkede habitater for diverse arter. Blant annet flere sorter av huleboende flaggermus. Her bor de spennende dyrene genetter, kattelignende dyr som tilhører snikekattfamilien. De har flekket pels, kjempelang hale og er veldig søte. Jeg har så sykt lyst til å se dem! Men dessverre er de ikke dagaktive. Her er rev og kaniner og villsvin. Dette er landskapsvernområde, så ingen jakt her, heldigvis.

*På vei oppover. Skikkelig frodig på alle kanter*

De utrydningstruende haukeørnene hekker i dette området. Og er man ekstra heldig, kan man oppleve å se de imponerende gåsegribbene (griffon vultures) her på høsten. Disse enorme knokkeleterne med et vingespenn på 234 – 270 cm. Til sammenligning har vår største fugl, havørnen, et vingespenn på 1,8 – 2,4 cm.

Jeg elsker å høre vår fuglekspertvenn John Elvin sin dramatiske beretning om sitt møte med knokkeleterne. Da han lå på magen på kanten av et stup og så ned på redet deres mens de seilte like over ham, og han bare ventet på å kjenne klørne i ryggen. For også denne gang er han min medvandrer på turen. Mektig imponert over klippeformasjonen og hvilket habitat den nødvendigvis er for alskens spennende fugler. «Bare synd vi ikke kommer oss på toppen og kan se ned», sa han. Han ble litt blek da jeg sa at det er jo nettopp det vi skal.

Men vi klatrer ikke opp fjellveggen slik vi ser noen driver med litt lenger bort. Vi går pent og pyntelig skrått oppover på en grussti. Nydelig kranset av blomstrende rosmarinbusker som jeg må klemme på for å nyte duften litt ekstra. Mengder av solgule soleier som ligner på vår hjemlige vårkål. Her er grønt og frodig med eviggrønne steineik og kermeseik og andre buskvekster. Innimellom ses et sjeldent glimt av brennende høstfargede løvtrær. Grågrønne cicstus står tett i tett og ligner på salvie nå når de ikke er i blomst. I februar vil de bugne av store, rosa blomster med gult øye.

Utsikten blir mer storslagen desto høyere vi kommer. På toppen tar vi avstikkeren til det nordlige utkikkspunktet hvor vi ser mot Alentejo. Litt lenger vest ser vi skiferfjellområdet Serra do Caldeirão, jfr. reisebrev 12. Dette, sammen med området vi besøker nå, kan vi takke for det gode og lune klimaet vi har i Ria Formosa. De danner en barriere mot nordlige kalde vinder og magasinerer de varme luftdragene fra sør.

Det er sannsynligvis mengder av villsvin her. Overalt på toppen er jorda endevendt slik den blir når de graver etter røtter og annet snadder. Men villsvinene er ikke dagaktive. Nå hviler de i buskene. Så lenge vi holder oss på stien og ikke forstyrrer dem, utgjør de ingen fare. Dessverre ser vi ingen ørner. Fugleeksperten forteller at vindretningen er feil. Ørnene vil ha oppdrift, så neste gang vi skal gå her, skal vi time det bedre med vær og vindretning. I mangel av ørneopplevelser underholder han meg med en mengde faktabaserte historier om hvor forunderlig og mesterlig naturen fungerer. Hvordan omfattende grevlingjakt i England førte til økt reveskabb. Revene får ikke til å rense egne hi, derimot gjør grevlingene det for dem. De måker ut all dritt og bidrar dermed til å hindre sykdom. Hvordan rever og grevlinger kan samarbeide når jegere sender hunder inn i revehi for å ta dem. Da gjemmer revene seg bak grevlinger som møter hundene og angriper dem.

Jeg får høre om planter i Afrika som er antidot mot slangebitt fra slanger som lever i samme område. Min gode venn er et oppkomme av kunnskap og naturforståelse. Hvilken berikelse det er å oppleve naturen sammen med dem som har så mye å lære bort! Men jeg må begynne å notere ned, ikke alt fester seg i mitt topplokk.

Vi fortsetter å beundre utsikten til alle kanter. Nyter lakrisduften fra fenniklenes visne frøstander. Ennå er ikke noen av de mange orkidéene som vokser her, kommet opp, men etter jul er det tid for å holde utkikk etter de små skjønnhetene.

Vi passerer den imponerende lange forsvarsmuren fra jernalderen. Den har Ludo og jeg gått oppå, hele veien. Det var ikke lett, men det var en av de mange gangene jeg overså løypemarkeringene fordi det var så mange fine blomster å se på. Syntes jo det var underlig at løypa skulle gå oppå en lang, kronglete mur av ustabile steiner som attpåtil er et spesielt fornminne. Og enda mer underlig da vi kom til enden og gikk rett inn i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. Men selv jeg lærer av mine tabber, så akkurat her kommer jeg ikke til å gå feil mer.

Min venn nekter å bli med opp til det beste utkikkspunktet i sør. Han er sliten. Det er ikke bare, bare å være syttiseks og så bli dratt med ut på turer i temmelig ulendt terreng når man ikke har drevet med slikt på mange år. Nedstigningen på vestsiden er det hardeste partiet. Det er alltid en påkjenning for dårlige knær å gå nedover. Her er det bare ustabile steiner å gå på. Men ned kommer vi til den lille landsbyen Penina. Her er det et vidunderlig lite museum laget og ivaretatt av en liten portugisisk kone. Alskens landbruksredskaper, håndarbeid og annet er bevart. Til og med et destillasjonsapparat for å fremstille medronho, nasjonalbrennevinet i Algarve. Og et glass med medronho byr hun så gjerne på.

Min venn er for sliten til å ville ta turen innom muséet, så nå går ferden langs grusveien tilbake til utgangspunktet. Kreftene kommer tilbake når John Elvin kan beundre den karakteristiske klippeformasjonen fra nedsiden og vite at der oppe, der har han gått. Hele veien. Rart med det, hvordan litt stolthet over egne prestasjoner bringer frem nye krefter og optimisme.

Etter en dobbel sandwich og en Sagres på terrassen til den eiendommelige lille «Gruta Bar», er formen fin og optimismen på topp.

Ser ikke bort fra at det blir fler felles turer om ikke altfor lenge. Jeg har også planer om å få med meg min kjære opp hit med bobilen og fricampe en natt eller to. Vandre utenom stiene oppover mot klippeveggen. Da burde det være håp om å se interessante dyr og fugler tidlig i grålysningen eller like før solefall.

Det kan faktisk bli veldig spennende.

11. Det myteomspunne camperlivet

2. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, campingliv, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | Legg igjen en kommentar

«Meget er forskjellig, men inni er vi like», var en sang vi som vokste opp med lørdagsbarnetimen på radio, hørte titt og ofte. Men er vi mennesker like inni og bare forskjellige utenpå? Eller er vi mer like utenpå enn inni?

Det er vel neppe sånn enten eller. Vi er alle preget av kultur og nasjonalitet. Vi har med oss en likhet fra det som har preget landet og samfunnet vi har vokst opp i. Men innen dette samfunnet er vi både forskjellige og like. Ut ifra personlighet, subkulturer og det småsamfunnet vi tilhører. Hva som preget tidsånden da vi vokste opp, økonomi, familieforhold, utdanningsnivå osv.

De første spor av mennesker er to hundre tusen år gamle og finnes i Afrika. Siden det moderne mennesket begynte å vandre ut fra Afrika for ca. hundretusen år siden, har migrasjon vært en del av menneskets historie. Det gikk sakte så lenge apostlenes hester var eneste fremkomstmiddel.

I dag er verden liten, menneskene mange, og migrasjon skjer raskt med moderne transportmidler. Kontrastene mellom ulike kulturer kan derfor oppleves ganske synlige, og det blir lett å sette søkelys på hvor forskjellige man er. Men er vi det?

Min kjære har erfaringer fra hjelpearbeid utenlands. Og alltid hatt den innstillingen: «alle snakker om ulikhetene mellom mennesker, jeg liker å finne likhetene».

Mine erfaringer kommer fra bøkenes verden. Enten det nå er japanske, afrikanske, kinesiske, arabiske, europeiske eller andre forfattere av ulik nasjonalitet, og uavhengig av hva bøkene handler om, så merker man likheten mellom menneskene. Vi gråter stort sett av det samme, sørger over det samme, ler av det samme. Vi ønsker trygghet for oss selv og særlig for våre barn. Vi håper på å bli elsket og verdsatt. Vi vil ha tak over hodet og nok mat.

*Med bobilvenner på tur i algarve og Alentejo*

Vi er en gjeng migranter her på campen også. Mange er fastboende fra andre land. De vil heller leve i Algarves gode klima. Noen har campingvogner med telt som er de reneste stuer med salong og TV og flotte kjøkken. Andre har det mer enkelt og nøyer seg med det.

Må vel si at vi som følger trekkfuglene, også er en slags migranter. Bobilmigranter som liker å reise i andre land og søke det gode vinterliv vekk fra snø og kulde. Vi reiser med bobiler i alle størrelser, aldre og prisklasser. Fra store og flotte til små, gamle hippiebobiler. Det er til og med noen som bor i telt her, også om vinteren. For dem som ikke orker å kjøre gjennom hele Europa, er det bungalower til leie.

Campere kjenner på et fellesskap og en likhet som for andre kan synes som et underlig liv.

Bor dere virkelig i en bobil i flere måneder? Har dere ikke hus eller leilighet? Det må da bli altfor tett. Og så bo på en campingplass da. Med så mange fremmede innpå seg…

Spørsmålene og fordommene er mange blant dem som aldri har prøvd dette livet. På dem virker vi annerledes, vi er forskjellige fra dem. Tja,…

Beboerne på campen er en broket forsamling fra mange nasjoner. Vi fleiper litt med at dette er Europas største gamlehjem. Det er forståelig nok mest pensjonister som har anledning til å bo her fast eller i vintermånedene. Gjennomsnittsalderen er unektelig høy. Skjønt noen uførepensjonister, tidlig pensjonerte og faktisk noen som ennå er i arbeid, gjør at det ikke helt føles som alle står med en fot i graven. Litt makabert sagt kanskje, det er da ikke så galt her. Vi er stort sett livsglade og mer eller mindre spreke alle sammen. Det er ikke mye sykehjemsatmosfære å observere her, akkurat.

Tvert imot mye glede og livsbejaelse.

*Pitchen vår. Et atrium med camping*vogn, gazebo og bobil. Og veldig mange planter

Om sommeren er det stappfullt og mye liv og røre når sommerferiefolk ankommer. Vinterstid er det temmelig stabilt med fastboende og oss som følger trekkfuglene. Så man blir kjent. Vet hvem folk er. Vennskap etableres, og hyggelige bekjentskaper. Noen er nære, andre ikke. Noen er man mye sammen med, noen av og til, og svært mange slår man av en prat med når det passer sånn. Her er vi like forskjellige og like like som i ethvert annet samfunn. Med mange nasjoner representert, mange ulike standarder på boenhetene, mennesker med ulik livserfaring og bakgrunn, sier det seg selv at mye er forskjellig. Man kan ha politisk ståsted både til høyre og venstre. Ulikt engasjement og ulike holdninger i verdispørsmål. Religiøst engasjement er lite fremtredende, så det kan jeg ikke si stort om. Noen er to- eller flerspråklige, andre, særlig engelsk- og fransktalende er ettspråklige.

Likhet er likevel det som preger oss mest. Alle har vi valgt dette samme stedet å bo på. Det er bred enighet om at det er godt å leve og bo her av mange grunner. Klima, helsegevinst, portugisernes vennlighet og raushet, den levende genuine fiskerbyen Olhão i umiddelbar nærhet, god mat og drikke, trygghet, sosialt miljø, osv. Listen er lang.

Og kanskje er vi flinkere til å fokusere på likhetene våre i dette lille samfunnet enn i verden for øvrig? Har vi kanskje skjønt at det er fellesskap og ikke egosentrisitet som fungerer?

Visst kan man kjenne på ulike holdninger og meninger, men det gjør vi ikke noe nummer ut av. Det er så mye raushet her; aksept for ulikhet og fokus på likhet. Forståelsen av at det tjener i alles interesse å være reale og tolerante. Selv de verste vriompeiser får hjelp og omsorg når de trenger det. Det er slik dette lille samfunnet fungerer godt for oss alle.

Parque de Campismo e Caravanismo do Sindicato dos Bancarios do Sul e Ilhas er det fulle navn på campen vi bor på. Det betyr sånn ca. camping- og caravanparken til forbundet til bankansatte i sør og på øyene. Den ble i sin tid anlagt for at bankansatte skulle ha et hyggelig sted for ferie og rekreasjon. Og fortsatt både ferierer og bor portugisiske bankfolk her til særdeles gunstig pris.

Campen ligger nydelig til mellom høye pinjetrær et par kilometer øst før Olhão sentrum. Passelig langt opp fra sjøen til at det er lunt, men fortsatt bare en kort spasertur til havet.

Etter hvert ble campen nærmest omkranset av en del av nasjonalparken Ria Formosa. Campen skal bestå, og det samme skal alle trærne som er her. Og godt er det. Det er vakkert og velduftende å være omgitt av pinjetrær. Innimellom er det trær med rosépepper som lukter himmelsk etter regnvær.

Et par eukalyptustrær på utsiden, bidrar ytterligere til god luft sammen med saltet fra havet og alle saltbassengene. Det er virkelig godt å puste her.

Folk tilbringer mye tid på selve campen. Går tur på området, eller like utenfor i den flotte parken. Vi er så mange som har hunder som skal luftes og mosjoneres. Man møtes til lunsj eller middag på restauranten. Eller tar en kveldsdrink med eller uten alkohol på terrassen utenfor restauranten. Noen tar morgenkaffen på den lille baren ved butikken. Mange mannfolk elsker å samles rundt en av bobilene. Trikset er å åpne panseret, så kommer andre strømmende til. Noen av oss rusler rundt på hestemarkene i nærheten med hundene vår. Eller vi sykler til Fuzeta. Med hundene.

Av og til er vi noen som går på fuglevandring i reservatet under ledelse av vår engelske venn, fugleeksperten.

Noen er flinke til å steke vafler eller lage noe annet godt. Så tar alle med bord, stoler og egen drikke og så rigger vi oss til i en av gatene mellom boenhetene. Andre ganger er det engelsk barbecue bak camprestauranten. Det er det vi kaller kurvfest. Noen er glade i å spille tennis på de to tennisbanene her, mens noen spiller boule. Så er vi en gjeng som elsker å spille det vi kaller pinnespill. Eller vi kan møtes til brettspill eller Yatzy om kvelden.

Noen damer har strikkekafé og faste bydager med innlagt kafébesøk. Selv er jeg vel en ensom vandrer, butikkrunder og strikking faller meg relativt tungt. Og det er så greit at vi alle gjør det vi trives med. Man må ikke være sosial, det respekteres også. Pitchene våre er privat sone, man kommer ikke og setter seg til hos hverandre uten oppfordring. Men oppfordringer er det dog mange av. Og mennesket er i bunn et sosialt dyr.

Språket setter noen begrensninger, og det er som overalt, i verden en tendens til at de som snakker samme språk er mest sammen. Men vi er flinke her til å omgås hverandre på tvers av nasjonalitet også. Jeg tror det blir et sunnere og rausere miljø nettopp fordi vi kommer fra så mange nasjoner. Det er spennende og berikende og gir attpåtil god språktrening.

Stadig vekk er det felles turer rundt omkring i Algarve eller enda lenger unna. Det er så mange fantastiske og koselige områder å besøke.

Det er fint å være en camper. Det er trygt, godt, sosialt og fremfor alt veldig hyggelig.

Fordi fellesskap fungerer.

10. Vandring med Ludo i Ludo

28. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, birdwatching, bobilturer i Europa, fottur, fuglekikking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D500, portugal, reise med hund, Trilho do Ludo, Trilhos do Algarve | 2 kommentarer

Hvordan kan folk leve uten en hund? Eller i det minste et dyr av noe slag? Det er nesten ikke til å begripe. Vel kan vår elskede Ludo legge hindringer i veien for et og annet. Men de er bagateller i forhold til all glede, kjærlighet, selskap og trygghet som han gir. Og som han beriker opplevelsene våre mens vi reiser! For Ludo selv er det en fryd at vi lever så tett sammen som man gjør i en bobil. Intet er bedre for en hund enn å være helt nær menneskene sine. For oss gir det en uendelighet av kos og ikke minst trygghet. For snille Ludo er faktisk en flink vakthund. Den eneste gangen vi har hatt innbrudd i bilen, ble tyven raskt skremt vekk av ham. Vesken min, som jeg idiotisk nok hadde latt ligge lett tilgjengelig innenfor førerdøren, var alt som forsvant. Men uten Ludo ville både to speilreflekskameraer, en Mac og en PC også gått tapt.

Vel, vi har lært å sikre oss bedre. Men sannelig er det godt å vite at vi har en Ludo som passer på oss.

Og så kontaktskapende som han er! Hvor vi enn er, uansett i hvilket land, vil folk hilse på Ludo. Slik kommer vi i prat med mange hyggelige mennesker. Hadde vi fått en krone for hver som tar bilde av ham, hadde vi vel finansiert alle turene våre. For ikke å snakke om alle som vil ta selfie med ham. Dem kunne vi tatt en euro for, tenker jeg.

Det er noe med den myke krøllepelsen hans og de gylne, snille øynene som appellerer til folk. Han minner om en hjemmestrikket kosebamse. Også i fargen. Med sin lurvete frisyre er det ikke mye folk forbinder med puddel. Så liker folk at han er stor. Store pudler er ikke så vanlige rundt omkring i Europa. Ikke en gang i Frankrike, til tross for at caniche royal, altså puddel, er en fransk rase. Det er den franske vannhunden. Slik man har portugisisk og spansk vannhund og italienerne har sin lagotto romagnolo. Små pudler ser man langt oftere.

Min forrige storpuddel, mørkebrune Sasha, opplevde ikke å reise utenlands. Men jeg glemmer aldri da vi var på Rambergstranda i Lofoten, og det kom en turbuss full av indere der. Samtlige ba om å få la seg avbilde sammen med Sasha. I tur og orden. Det tok sin tid, men du verden så hyggelig og artig det var. Sasha var akkurat like snill og tålmodig som Ludo og stilte vennlig opp for alle.

Ludo er latinsk og betyr jeg leker/spiller. Et passende navn på en canis ludens. En lekende hund. Så kommer vi hit til Algarve og oppdager at det er et område her som heter Ludo. Firmabiler som bringer mat, kjører rundt med Ludo-logo. Artig.

Ludo er forlengst avbildet foran et skilt med navnet sitt, og vi har vært i området.

Nå er det på tide med en vandring langs Trilho do Ludo som befinner seg i den vestligste delen av nasjonalparken Ria Formosa.

Ria formosa betyr det vakre deltaet. Nasjonalparken favner det brede beltet av elveløp, våtmarksområder, saltbassenger og barriereøyer. Et areal på 18.400 hektar strekker seg 60 kilometer langs havet fra Ancão i øst til Manta Rota i vest. Her produseres havsalt hele veien, slik det har blitt gjort siden romertiden. Fuglelivet er fantastisk med en uendelighet av arter, en del også sjeldne og utrydningstruede. I tillegg er området vitalt som mellomlanding for migrerende fugler på deres vei mellom Nord-Europa og Afrika.

Ludo-løypa tar av like før broen som fører til Ilha do Faro, og følger det flate landskapet vestover til Quinta do Lago. En lang trebro fører over til det turkise, brusende Altlanterhavet og en uendelig lang, hvit sandstrand.

*Ludo og vår venn på en av broene som skåner landskapet. Golfbane til høyre!*

Traséen består kun av grusveier samt trebroer som går over våtmarkene og skåner det sårbare landskapet. Dermed er den også godt egnet for syklende. Den merkede løypa er ikke så lang. Men det er bare å legge inn vandringer rundt flere av de store saltbassengene, så vokser antall kilometer raskt. Og det er nettopp hensikten med å bruke dagen i dette området. Det er helt vilt mange spennende arter å oppdage både av sjø- og vadefugler, småfugler og rovfugler.

Vår gode venn, Mr. Birdman, ble ikke helt knekket av at jeg dro ham med på en tolv kilometers tur i ulendt terreng. Han laster dårlige sko for årsaken til at han ble noe medtatt. Og er slett ikke snauere enn at han drar til Decathlon i Faro og kjøper seg skikkelige hikersko med god ankelstøtte. Omtrent likedan som mine. Selv er jeg faktisk også inne i mitt aller første år med fjellsko. Til tross for at jeg elsker å vandre i naturen, fortrinnsvis i ulendt terreng, har jeg nøyd meg med tilfeldige joggesko og gamle turklær som hang igjen på setra etter foreldrene mine. Så fort ordet sport settes foran noe, blir det jo så jækla dyrt! Alt for dyrt for meg, synes jeg.

Min nest eldste datter, som driver og bestiger den ene toppen etter den andre i Norge, har gitt meg streng beskjed om at jeg IKKE skal gå uten skikkelige sko med ankelstøtte. Særlig siden jeg som regel går alene. Et ankelbrudd kan fort oppstå, og det blir umulig å gå videre.

Mine motargumenter om at jeg tross alt har vandret flere kilometer i Frankrike med to brudd i den ene foten, og kun hadde saueskinnstøffel med plastpose på som eneste fottøy som lot seg tre på, -og at jeg har gått milevis i skauen med en hofte som var fullstendig degenerert, bet ikke på henne. Så faktisk, etter å vekselvis ha sklidd rundt i glatte støvler på sleipe stier og gått med dyvåte joggesko over myr og hei i de Haldenske skoger, ble det fine, Salomon hikersko på meg. Innkjøpt på XXL i Sarpsborg første dag etter gjenåpning. Antakelig var det en slags impulsiv kjøpetrang som oppstod etter måneder med koronaisolasjon.

Vel, nok om det. Dyre var de, men gode er de. Så kanskje jeg slipper å skifte hofte på høyre side med det første. Det aner meg at gode sko, eller mangel på sådanne, kan ha en smule innvirkning på slitasje på leddene. Og jeg er faktisk ti år tidligere ute enn min ovennevnte venn å så måte.

Min kjære vinker oss vel av gårde minst tre ganger innen vi er ute av campen. Jeg må stadig tilbake etter noe jeg har glemt. Kamera, mobil, Fitbit…. Men omsider kan kursen settes mot Ludo. Med Ludo.

Det er stekende varm sol og helt vindstille når Ludo og jeg, samt vår venn med nye sko, legger i vei langs Ludo-stien. Lykkeligvis går jeg omtrent alltid med shorts, og to lag ulltrøyer forsvinner også raskt etter få hundre meter. Vår venn har det en smule mer overopphetet i sitt engelske fuglekikkerantrekk med lange bukser, skjorte, slip-over, jakke, hatt og hva det nå er alt sammen. Og selvfølgelig en førsteklasses kikkert hengende rundt halsen. Varmen er dog ingen hindring for en ekspert når det gjelder å oppdage alskens fugler. Store som små. De identifiseres både etter lyd, måten de flyr på og selvsagt utseendet. Jeg prøver å lære, men må innrømme at de fleste småfugler bare ser ut som mørke prikker for meg. Flamingoer, stork, skjestork, gråhegrer og egretthegrer, derimot. Da snakker vi. Da kan jeg slå til med identifisering, men det er vel neppe noe å skryte av. Dog klarer jeg heldigvis endel av de mindre vadefuglene også.

Flamingoer elsker jeg å se. Eksotiske med uendelig vakre bevegelser. Som ballettdansere. Det er nesten så man hører Tsjajkovskij i bakgrunnen. Skjestorken er herlig fasinerende med det digre nebbet som ser ut som en padleåre. Egretthegrene er skinnende hvite og nydelige med fjær som blafrer ved det minste vindpust. Mens gråhegrene vi er vant til hjemmefra, er imponerende statueaktige der de sitter urørlige i vegetasjonen og speider.

Det er så fint overalt!

Vi bare må ta avstikkeren ut til havet og se som det glitrer i sollyset. Ludo blir ellevill og leter febrilsk etter pinner jeg kan kaste i vannet, men han tør likevel ikke svømme her. Bølgene er skumle, sier han. Selv burde jeg badet, men tenkte ikke på at denne løypa bød på slike muligheter. Vi har bare snakket om alle fuglene man kan se, så intet badetøy er med.

En liten kafé ved stranden er stengt. Synd, de kunne tjent masse penger hver dag her, selv med den enkleste servering.

Fugler ser vi overalt. Vakre velkjente og vakre ukjente. For meg, ikke for min følgesvenn. Jeg blir nesten ekstatisk når jeg ser mitt livs første bronseibis / glossy ibis. Og ikke nok med det, deretter en fugl jeg aldri har hørt om en gang. Purple gallinule /amerikapurpurhøne. Begge helt nydelige og store nok til at jeg ser dem godt. Vi ser også hærfugl og en rekke småfugler som eksperten begeistres over og som jeg har glemt hva heter. Deretter en flott common kestrel / tårnfalk, og så en osprey / fiskeørn som seiler over oss lenge. Forståelig nok lærer jeg alle fuglenavn på engelsk, så jeg må gå fra engelsk til latin for å finne de norske navnene. Google translate duger ikke til sånt. Booted eagle, haukeørn, presterte de å oversette til knokkelørn!

Følgelig har jeg laget skjemaer i Excel hvor jeg skriver inn navnene på alle fuglene her etter hvert som jeg lærer om dem. På engelsk, norsk, latinsk, nederlandsk, fransk og portugisisk.

Det samme gjør jeg med planter. Er man nerd så er man nerd.

En helt nydelig og spennende dag avsluttes med en sen lunsj med hvitløksreker i solen ute på Ilha do Faro.

Jeg har tatt nøyaktig trehundreogførtifem bilder!

En grusom jobb med å gå gjennom, velge ut og slette venter meg når vi kommer hjem. Deretter skal de jeg beholder, gås gjennom med eksperten, så jeg får navngitt artene. Jeg vil jo lære. Mest mulig.

Vandring i Ludo kan så absolutt anbefales.

Aller best er det når man kan vandre i Ludo med Ludo.

	allsidigesolvor til Og det fineste på hele turen…
	Erle Elisabeth Rogne til Og det fineste på hele turen…
	Randi J. Aasheim til Jakten på den gode vin
	allsidigesolvor til Er egentlig sitronvann riktig…
	Randi J. Aasheim til Er egentlig sitronvann riktig…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: Iphone X

17. Nytt år og nye vandremuligheter

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

11. Det myteomspunne camperlivet

10. Vandring med Ludo i Ludo

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: