10. Vandring med Ludo i Ludo

28. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, birdwatching, bobilturer i Europa, fottur, fuglekikking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D500, portugal, reise med hund, Trilho do Ludo, Trilhos do Algarve | 2 kommentarer

Hvordan kan folk leve uten en hund? Eller i det minste et dyr av noe slag? Det er nesten ikke til å begripe. Vel kan vår elskede Ludo legge hindringer i veien for et og annet. Men de er bagateller i forhold til all glede, kjærlighet, selskap og trygghet som han gir. Og som han beriker opplevelsene våre mens vi reiser! For Ludo selv er det en fryd at vi lever så tett sammen som man gjør i en bobil. Intet er bedre for en hund enn å være helt nær menneskene sine. For oss gir det en uendelighet av kos og ikke minst trygghet. For snille Ludo er faktisk en flink vakthund. Den eneste gangen vi har hatt innbrudd i bilen, ble tyven raskt skremt vekk av ham. Vesken min, som jeg idiotisk nok hadde latt ligge lett tilgjengelig innenfor førerdøren, var alt som forsvant. Men uten Ludo ville både to speilreflekskameraer, en Mac og en PC også gått tapt.

Vel, vi har lært å sikre oss bedre. Men sannelig er det godt å vite at vi har en Ludo som passer på oss.

Og så kontaktskapende som han er! Hvor vi enn er, uansett i hvilket land, vil folk hilse på Ludo. Slik kommer vi i prat med mange hyggelige mennesker. Hadde vi fått en krone for hver som tar bilde av ham, hadde vi vel finansiert alle turene våre. For ikke å snakke om alle som vil ta selfie med ham. Dem kunne vi tatt en euro for, tenker jeg.

Det er noe med den myke krøllepelsen hans og de gylne, snille øynene som appellerer til folk. Han minner om en hjemmestrikket kosebamse. Også i fargen. Med sin lurvete frisyre er det ikke mye folk forbinder med puddel. Så liker folk at han er stor. Store pudler er ikke så vanlige rundt omkring i Europa. Ikke en gang i Frankrike, til tross for at caniche royal, altså puddel, er en fransk rase. Det er den franske vannhunden. Slik man har portugisisk og spansk vannhund og italienerne har sin lagotto romagnolo. Små pudler ser man langt oftere.

Min forrige storpuddel, mørkebrune Sasha, opplevde ikke å reise utenlands. Men jeg glemmer aldri da vi var på Rambergstranda i Lofoten, og det kom en turbuss full av indere der. Samtlige ba om å få la seg avbilde sammen med Sasha. I tur og orden. Det tok sin tid, men du verden så hyggelig og artig det var. Sasha var akkurat like snill og tålmodig som Ludo og stilte vennlig opp for alle.

Ludo er latinsk og betyr jeg leker/spiller. Et passende navn på en canis ludens. En lekende hund. Så kommer vi hit til Algarve og oppdager at det er et område her som heter Ludo. Firmabiler som bringer mat, kjører rundt med Ludo-logo. Artig.

Ludo er forlengst avbildet foran et skilt med navnet sitt, og vi har vært i området.

Nå er det på tide med en vandring langs Trilho do Ludo som befinner seg i den vestligste delen av nasjonalparken Ria Formosa.

Ria formosa betyr det vakre deltaet. Nasjonalparken favner det brede beltet av elveløp, våtmarksområder, saltbassenger og barriereøyer. Et areal på 18.400 hektar strekker seg 60 kilometer langs havet fra Ancão i øst til Manta Rota i vest. Her produseres havsalt hele veien, slik det har blitt gjort siden romertiden. Fuglelivet er fantastisk med en uendelighet av arter, en del også sjeldne og utrydningstruede. I tillegg er området vitalt som mellomlanding for migrerende fugler på deres vei mellom Nord-Europa og Afrika.

Ludo-løypa tar av like før broen som fører til Ilha do Faro, og følger det flate landskapet vestover til Quinta do Lago. En lang trebro fører over til det turkise, brusende Altlanterhavet og en uendelig lang, hvit sandstrand.

*Ludo og vår venn på en av broene som skåner landskapet. Golfbane til høyre!*

Traséen består kun av grusveier samt trebroer som går over våtmarkene og skåner det sårbare landskapet. Dermed er den også godt egnet for syklende. Den merkede løypa er ikke så lang. Men det er bare å legge inn vandringer rundt flere av de store saltbassengene, så vokser antall kilometer raskt. Og det er nettopp hensikten med å bruke dagen i dette området. Det er helt vilt mange spennende arter å oppdage både av sjø- og vadefugler, småfugler og rovfugler.

Vår gode venn, Mr. Birdman, ble ikke helt knekket av at jeg dro ham med på en tolv kilometers tur i ulendt terreng. Han laster dårlige sko for årsaken til at han ble noe medtatt. Og er slett ikke snauere enn at han drar til Decathlon i Faro og kjøper seg skikkelige hikersko med god ankelstøtte. Omtrent likedan som mine. Selv er jeg faktisk også inne i mitt aller første år med fjellsko. Til tross for at jeg elsker å vandre i naturen, fortrinnsvis i ulendt terreng, har jeg nøyd meg med tilfeldige joggesko og gamle turklær som hang igjen på setra etter foreldrene mine. Så fort ordet sport settes foran noe, blir det jo så jækla dyrt! Alt for dyrt for meg, synes jeg.

Min nest eldste datter, som driver og bestiger den ene toppen etter den andre i Norge, har gitt meg streng beskjed om at jeg IKKE skal gå uten skikkelige sko med ankelstøtte. Særlig siden jeg som regel går alene. Et ankelbrudd kan fort oppstå, og det blir umulig å gå videre.

Mine motargumenter om at jeg tross alt har vandret flere kilometer i Frankrike med to brudd i den ene foten, og kun hadde saueskinnstøffel med plastpose på som eneste fottøy som lot seg tre på, -og at jeg har gått milevis i skauen med en hofte som var fullstendig degenerert, bet ikke på henne. Så faktisk, etter å vekselvis ha sklidd rundt i glatte støvler på sleipe stier og gått med dyvåte joggesko over myr og hei i de Haldenske skoger, ble det fine, Salomon hikersko på meg. Innkjøpt på XXL i Sarpsborg første dag etter gjenåpning. Antakelig var det en slags impulsiv kjøpetrang som oppstod etter måneder med koronaisolasjon.

Vel, nok om det. Dyre var de, men gode er de. Så kanskje jeg slipper å skifte hofte på høyre side med det første. Det aner meg at gode sko, eller mangel på sådanne, kan ha en smule innvirkning på slitasje på leddene. Og jeg er faktisk ti år tidligere ute enn min ovennevnte venn å så måte.

Min kjære vinker oss vel av gårde minst tre ganger innen vi er ute av campen. Jeg må stadig tilbake etter noe jeg har glemt. Kamera, mobil, Fitbit…. Men omsider kan kursen settes mot Ludo. Med Ludo.

Det er stekende varm sol og helt vindstille når Ludo og jeg, samt vår venn med nye sko, legger i vei langs Ludo-stien. Lykkeligvis går jeg omtrent alltid med shorts, og to lag ulltrøyer forsvinner også raskt etter få hundre meter. Vår venn har det en smule mer overopphetet i sitt engelske fuglekikkerantrekk med lange bukser, skjorte, slip-over, jakke, hatt og hva det nå er alt sammen. Og selvfølgelig en førsteklasses kikkert hengende rundt halsen. Varmen er dog ingen hindring for en ekspert når det gjelder å oppdage alskens fugler. Store som små. De identifiseres både etter lyd, måten de flyr på og selvsagt utseendet. Jeg prøver å lære, men må innrømme at de fleste småfugler bare ser ut som mørke prikker for meg. Flamingoer, stork, skjestork, gråhegrer og egretthegrer, derimot. Da snakker vi. Da kan jeg slå til med identifisering, men det er vel neppe noe å skryte av. Dog klarer jeg heldigvis endel av de mindre vadefuglene også.

Flamingoer elsker jeg å se. Eksotiske med uendelig vakre bevegelser. Som ballettdansere. Det er nesten så man hører Tsjajkovskij i bakgrunnen. Skjestorken er herlig fasinerende med det digre nebbet som ser ut som en padleåre. Egretthegrene er skinnende hvite og nydelige med fjær som blafrer ved det minste vindpust. Mens gråhegrene vi er vant til hjemmefra, er imponerende statueaktige der de sitter urørlige i vegetasjonen og speider.

Det er så fint overalt!

Vi bare må ta avstikkeren ut til havet og se som det glitrer i sollyset. Ludo blir ellevill og leter febrilsk etter pinner jeg kan kaste i vannet, men han tør likevel ikke svømme her. Bølgene er skumle, sier han. Selv burde jeg badet, men tenkte ikke på at denne løypa bød på slike muligheter. Vi har bare snakket om alle fuglene man kan se, så intet badetøy er med.

En liten kafé ved stranden er stengt. Synd, de kunne tjent masse penger hver dag her, selv med den enkleste servering.

Fugler ser vi overalt. Vakre velkjente og vakre ukjente. For meg, ikke for min følgesvenn. Jeg blir nesten ekstatisk når jeg ser mitt livs første bronseibis / glossy ibis. Og ikke nok med det, deretter en fugl jeg aldri har hørt om en gang. Purple gallinule /amerikapurpurhøne. Begge helt nydelige og store nok til at jeg ser dem godt. Vi ser også hærfugl og en rekke småfugler som eksperten begeistres over og som jeg har glemt hva heter. Deretter en flott common kestrel / tårnfalk, og så en osprey / fiskeørn som seiler over oss lenge. Forståelig nok lærer jeg alle fuglenavn på engelsk, så jeg må gå fra engelsk til latin for å finne de norske navnene. Google translate duger ikke til sånt. Booted eagle, haukeørn, presterte de å oversette til knokkelørn!

Følgelig har jeg laget skjemaer i Excel hvor jeg skriver inn navnene på alle fuglene her etter hvert som jeg lærer om dem. På engelsk, norsk, latinsk, nederlandsk, fransk og portugisisk.

Det samme gjør jeg med planter. Er man nerd så er man nerd.

En helt nydelig og spennende dag avsluttes med en sen lunsj med hvitløksreker i solen ute på Ilha do Faro.

Jeg har tatt nøyaktig trehundreogførtifem bilder!

En grusom jobb med å gå gjennom, velge ut og slette venter meg når vi kommer hjem. Deretter skal de jeg beholder, gås gjennom med eksperten, så jeg får navngitt artene. Jeg vil jo lære. Mest mulig.

Vandring i Ludo kan så absolutt anbefales.

Aller best er det når man kan vandre i Ludo med Ludo.

9. Portugisiske fjellvettregler

23. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, miljø, NATUR, reise med hund, turglede, vandreturer | Legg igjen en kommentar

Hvor ville jeg vært uten konglomeratet av merkete turløyper i Algarve? Det kan nok ingen svare på. Aller minst jeg selv. Gjenfunnet utmattet og utsultet bak en busk noen mil fra der vi bor, kanskje?

Nei, så ille er det nok ikke. Men det som er sikkert og visst, er at jeg er totalt blottet for retningssans. Når dette kombineres med en hang til lange vandringer i naturen, fortrinnsvis utenfor stier og enhver allfarvei, kan det by på problemer. For andre. Ikke alle er like glade for at jeg er borte i timevis når ingen vet hvor jeg er. Selv følger jeg et slags prinsipp om at hvis jeg bare går nedover når jeg ikke vet hvor jeg er, så kommer jeg før eller siden til et sted jeg kan orientere meg fra. En mil unna der jeg parkerte bilen er bare sånt man må regne med. Eller at jeg kommer tilbake et par timer etter mørkets frembrudd siden jeg ikke har brukt bil, og i perioder ikke har ant hvor jeg har befunnet meg.

Selv om jeg synes dette bare er morsomt og en del av mine turopplevelser, har jeg måttet bøye meg for at dette ikke er like artig for mine nærmeste.

Vi, min samboer og jeg og vår kjære storpuddel Ludo, begynte å tilbringe vintrene i Portugal i 2015. Ludo og jeg startet øyeblikkelig med vandringer i naturen. Slik vi elsker å gjøre også i Norge. Min kjære er ingen vandringsmann, så jeg er veldig glad jeg også har en firbent herremann med samme turglede som meg.

*Ludo og jeg er alltid klar for en vandring i naturen*

Det tar tid å bli kjent i et nytt land. Det skal innrømmes at mine frie vandringer ble vanskelige å gjennomføre. Ikke bare pga. manglende stedsans, men også pga. at jeg stadig vekk støtte på inngjerdede eiendommer og flokker med arrige vakthunder.

Redningen ble boka “guide to Algarve’s Walking Trails” som også har en gratis nettversjon. Den er nå min nye lille bibel. Her beskrives mange flotte turløyper. Med lengde, sted, kart og litt info om alt man kan oppleve av ulik natur, kulturlandskap, topografi, fornminner og geologi m.m. Man må riktignok disponere bil for å komme seg til utgangspunktene, men også dette problemet er løst. Og det er en sann velsignelse å slippe å gå flere kilometer gjennom boligområder med illsinte vakthunder før man når naturområdene.

Det er løyper på kryss og tvers i hele Algarve. Opp og ned ad fjell og daler. Langs kysten, og også tvers gjennom hele gjennom regionen fra øst til vest. Helt fantastisk.

Bare en brøkdel av turene er beskrevet i min lille turbibel, men de er utmerkede utgangspunkt for å oppdage mer. Det føles litt meningsløst å kjøre seks mil for å gå en løype på seks kilometer. Men lykkeligvis er det alltid muligheter for å gå mye lengre. Langs alle løyper er det piler til flere steder å gå. Lange løyper. En viss fare for å rote seg bort, kommer muligens inn i bildet da også når man er som meg. Men du verden hvilke muligheter det gir!

Så altså. Fjellvettreglene. Jeg følger de norske fra før revideringen i 2016 hvor snøskredfare og islagte vann og slikt kom inn i bildet. Det er rimelig liten fare for det her.

1. Jeg er trent nok til å gå lange turer. Riktignok har jeg slitt ut én hofte, men nå har jeg en flunkende ny i moderne materiale.

2. Jeg melder fra hvor jeg går. I hvert fall hvilken løype jeg starter på.

3. Jeg viser respekt for vær og værmeldinger. Ikke bare respekterer, jeg elsker rett og slett været her. Det er jo så fint!

4. Rustet for uvær? Tja, jeg går ikke på tur i uvær. Men jeg har med en vindjakke og bruker ullsokker i turskoene. Og ryggsekk er med, med mat og drikke til meg og Ludo. Trenger vel bare å legge i blikksaks og tang for å ha nødvendig redskap. Jfr. reisebrev 8.

5. Jeg lytter kanskje ikke så mye til erfarne fjellfolk. Jeg hører jo så dårlig. Men om jeg har husket å ta på høreapparatene før jeg går, er jeg i hvertfall i stand til å lytte til all den fabelaktige fuglesangen man omgis av. Og jeg er vel en relativt erfaren turgjenger selv, da.

6. Det kan forekomme at jeg bruker kart og kompass på mobilen. Men det kan òg forekomme at batteriet er brukt opp før turen er over.

7. Jeg går aldri alene. Ville da aldri finne på å gå tur uten Ludogullet mitt. Han er alltid med og er enig i alt jeg gjør og sier. Finnes ikke en mer behagelig turkamerat.

8. Heldigvis slipper jeg å vende i tide, for jeg går omtrent alltid løyper som er en runde. Dvs. det skjer av og til at jeg overser løypemerkingen. Det er så mye annet å feste blikket på i vakker natur enn en steiner og staver med en liten rød og gul strek på. Så når veien blir ufremkommelig, skjønner jeg at det er noe feil. Da vender jeg om. Er jo ikke helt hinsides.

9. Det er forsåvidt ingen krefter man trenger å spare på når en går passelig lange turer. Men en liten Sagres på en fortausstol på den bitte lille kaféen man passerer i en bitte liten landsby, er vel en slags måte å spare krefter på? Eller kan det kalles at man graver seg ned i tide hvis en ser litt stort på det?

Min aller første løypemerkete tur var «Trilhos caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Det betyr sånn cirka «stier og veikryss som går til kilden».

En vakker rundtur som er anslått til ni kilometer. Men gjentatte målinger med korrekt innstilt skrittlengde på Fitbit, viser at den er tolv kilometer. Ganske mye opp og ned. Gjennom nydelig kulturlandskap med oliventrær og Johannesbrødtrær. Forbi eiendommer med hundeflokker som trist nok har som eneste underholdning i livet å bjeffe på dem som måtte passere.

Gjennom korkskoger, langs blomsterenger og opp på høyder med fabelaktig utsikt.

Fornminner fra romertid og maurertid og de gamle kildene.

Bare et par svært korte strekk går langs asfaltvei. Det er her stolen på fortauet og Sagres’en kommer inn i bildet.

Landskapet er så variert! Her er mye grønnere enn nede ved Ria Formosa. Kildene og de gamle vannveiene gir fruktbart jord. Det er en nydelig rundtur.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått denne løypa opp i São Bras de Alportel. Det er en løype jeg aldri blir lei av. Den er alltid vakker, og det er ikke lange biten å kjøre opp dit fra her vi bor. Nettopp fordi det er så fruktbart i området, er det så spennende å observere forandringene gjennom vintermånedene. November er vel den minst blomsterrike perioden, men det er likevel alltid noe som blomstrer. Og så kommer det mer og mer utover.

Ludo og jeg tar sesongens først tur sammen med vår fugleekspertvenn. Som hører forskjell på alt kvitteret og artsbestemmer etter lyd. Helt fantastisk.

Til gjengjeld kan jeg bidra med navn på mye av vekstene. Vi smaker på kappgjøksyre og knasker fennikelfrø som smaker lakris. Drar hendene over mynte og timian og nyter de herlige duftene.

Klemmer på fiken og lurer på når de blir modne. Synes bærene på jordbærtreet er pene, men dem har vi smakt før og er ikke fristet til å smake igjen. Spiser et blad fra vill grønnkål og plukker med noen ekstra for å ta med hjem. Slanger et par granatepler som henger så alt for fristende ut over en mur. De fleste av fruktene er overmodne og har falt på bakken. Ingen har høstet dem. Så jeg har ikke særlig dårlig samvittighet over de to som blir med i sekken. Nede i Ria Formosa er sesongen over. På de forlatte ekrene der er det mengder av granateplebusker som aldri høstes. Nå henger fruktene sprukne og dårlige og er mat for fugler og insekter.

Jeg observerer bladene til planter som vil by på fargerike blomster om en måned eller to. Da blir denne runden en ny opplevelse.

Vi plukker opp eikenøtter som er deilige og glatte å ha i hånden. Jeg minnes den gamle konen jeg traff en gang, som lærte meg at eikenøtter faktisk også er menneskemat. De skal tilberedes på samme vis som man tilbereder kastanjer. Det er en stor fordel å kunne litt portugisisk når man er ute på vandring. Det er både lærerikt og særdeles hyggelig å kunne veksle noen ord med lokale folk man støter på. Og de blir så glade når man prøver å prate portugisisk. Om enn aldri så hjelpeløst og stotrende.

Dessverre er mye glemt i løpet av tjue måneders fravær hvor jeg ikke har hørt lyden av et eneste portugisisk ord. Så jeg får legge meg i hardselen og pugge igjen.

*Selv for en ihuga vinelsker kan en Sagres smake ved rette anledning*

Vi tar den lille Sagres’en på den lille kaféen og rusler videre. Løypen blir tung for min medvandrer som ikke har gode nok sko, og heller ikke har gått i så ulendt terreng på en del år. Men vi kommer da tilbake til utgangspunktet uten mén.

Det meldes at regn og torden vil prege helgen, så da vier jeg likegodt fredagen til å gå samme løype en gang til. Nå i ganske raskt tempo. Og sannelig får ikke Ludo og jeg følge nok en gang. Både et dansk par og etter hvert et tysk par dukker opp på stien. Alle vante turvandrere. Kjempekoselige folk som bidrar til en ekstra opplevelsesrik tur. Jeg får vite om fantastiske vandringsmuligheter også i andre land.

Én fremstod som helt vilt herlig. Man kan leie et esel til å bære bagasjen og følge samme tur som Robert Louis Stevenson beskriver i sin roman fra 1879, «Travels with a Donkey in the Cévennes».

Tjue mil vandring i franske fjell sammen med et esel! Og overnatting på enkle steder som er merket med to eselører! Gjett om en ny drøm oppstod!

Det er ikke alltid så dumt å prate med ukjente man møter på sin vei. Hyggelige mennesker er tross alt i flertall. Og vandrer man i naturen har man gjerne noe til felles med dem man møter.

I hvert fall gleden ved turgåing og kjærligheten til naturen.

Det er godt å vite at jeg har noen måneder fremover nå til både å gjenoppleve kjente og kjære løyper og til å utforske nye.

Det er nok Ludo også veldig glad for.

Og vi skal følge fjellvettreglene.

Dog modifisert til min portugisiske versjon.

8. I Portugal er det alltid et hull i gjerdet

21. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, portugal, reise med hund, ria formosa | Legg igjen en kommentar

Høye nettingjerder sperrer snarveiene over jernbanen og gjennom de mange ekrene som en gang var dyrket mark. Men portugiserne vet råd. De skal ned til havet med sykkel og kurver for skjellsanking. Over mark og eng og over jernbanelinja. De skal på butikker og annet som er på andre siden av linja.

Hull i gjerdet er alltid løsningen. Det klippes store hull så folk og sykler kan passere. Det legges opp paller og stein så det blir lettere å komme seg over linja.

Myndigheter og private eiere tetter igjen hullene i sine respektive gjerder. Til ingen nytte. Nye hull etableres raskere enn gjerdene rekker å bli reparert.

Man forstår det med jernbanen. Lokaltoget går frem og tilbake herfra og til Vila Real do Santo Antonio ved spanskegrensen mange ganger daglig. Det kommer raskt, og banen går i bue. Plutselig er toget der.

En gang kom vi bak et eldre par som hadde vært på stranden og sanket muslinger. Gamlingen snublet og mistet kurvene, så skjellene veltet ut over svillene. Kona kjeftet vilt i et tempo bare portugisere kan, mens gubben plukket muslinger for harde livet. Toget nærmet seg, men han våget ikke forlate fangsten. En ung skjellplukker grep inn og røsket med resten og dro den gamle av linja idet toget kom tutende og nesten sneiet buksebaken hans.

Slike nesten ulykker kommer togførerne opp i stadig vekk.

Selv har jeg opplevd å miste mengder av vakre skjell på toglinja. Omhyggelig plukket ute på Armona i slike mengder at sekken nesten sprakk. Dvs. glidelåsen sprakk da jeg var på vei over. Og selvsagt måtte skattene reddes. Toget kom ulende der jeg satt og plukket for fortvilt. Men det hørte ikke jeg som hadde pakket vekk høreapparatene før jeg gikk i havet ute på øya.

Min atskillig mer observante venninne dro meg av linja i siste liten. En flokk skrekkslagne portugisere stod igjen på andre siden, mens vi skyndte oss videre. Glad det var blitt mørkt, så flau som jeg var.

Selv om hullene tettes og kryssing av jernbanen strengt tatt er forbudt utenom merkede steder, er ikke portugiserne snauere enn at de både arrangerer sykkelritt og terrengløp hvor det inngår kryssing av jernbanen på tvilsomme steder.

Nå skal Ludo og jeg ut på vandring i nærområdet. Jeg har fått vite at alt er avstengt siden sist. Det er ikke mulig å komme seg ut på markene eller gå via reservatet og ned til havet.

Det gjenstår å se.

Vi tar langløypa rundt den offentlige parken med fotballbane og treningsapparater. Ser på de flotte skiltene som beskriver dyr- fugler og planter som har tilhold i villniset her. Følger nettinggjerdet langs jordet og leter etter hull. Mange er tettet igjen, men jeg ser da noen hvor vi begge skal kunne klare å krype under. Kommer til enden der det møter gjerdet rundt campen. Her er satt opp helt ny netting og stort skilt hvor det står at det er forbudt å gå på andre siden av gjerdet. Privat eiendom.

Vel, tre meter til venstre for dette er det klippet en åpning høy nok for halvannen portugiser. Så Ludo og jeg blir enige om at vi ikke kan lese portugisiske skilt og vandrer trøstig ut på enga som er brunsvidd og trist på denne tida. Dog med et yrende kvitter av småfugler som mesker seg med frø fra de tørre vekstene. Følger gjerdet til campen til det møter enden av grusveien som går mellom campen og Økomuséet og jernbanen. Her er det satt opp en stålport. «So what»? Store steiner er fint lagt opp ved siden av så det er bare å spasere over. Kjekt å vite om man kommer den veien.

Men vi skal videre.

Det er helt vindstille. Sola steker over oss og markene. Det glitrer og skinner ute på havet. Vi krysser jernbanelinja borte ved bekken. På den andre siden er det bygget en flott trebro over bekken og våtmarksområdet, helt frem til elva. Bekken klarer man alltids å forsere, men antar at broen også skal bidra til å spare vegetasjonen for slitasje. Her har Ludo og jeg sittet mang en gang i sola og nytt synet av de tallrike stillitsene som bugner som fargerike blomster i det tette buskaset.

Ludo spurter over den flotte trebroen som pussig nok ender før den store elva. Over elva er det kun bygget bærekonstruksjon, ikke lagt på dekke. Litt portugisisk det òg. Man starter med de beste intensjoner, men så stopper det bare opp. Fullføre er liksom ikke helt greia.

Elven kan fint forseres på fjære sjø, det er ikke mye vann i den. Men havet fyller opp høyt her på flo sjø. Dermed blir det fort en mils omvei å gå på tilbaketuren om man ikke har tatt tidevannstidene i betraktning. Det vet jeg av bitter og slitsom erfaring!

Vi snur, og Ludo stormer tilbake. Om ikke jeg har en plan for turen, så kan jeg garantere at han har det! Plutselig lokkes jeg tilbake av en velkjent knatring. Der, i den høye masten på andre siden av elva, er det alltid et storkerede. Nå sitter to store, flotte storker her og brisker seg med den helt spesielle lyden. Men Ludo vil ikke komme tilbake for å se på storkene. Han har fått øye på flokken med geiter og sauer på andre siden av elva. Fått øye på? Nei, de er selvfølgelig usynlige. Disse store flokkene som alltid følges av en gjeter med sine hunder, er meget mystiske, synes Ludo. Og dermed usynlige for ham. Og han vil slett ikke nærme seg slike usynlige mystiskheter.

Også gjeterne med hele sin hjord krysser toglinja i løpet av dagen. Jeg antar at de beregner det til å skje umiddelbart etter en togpassering. Da er det trygt nok for en stor flokk.

Ludo leder raskt an videre. Langs saltdammene med måser, skjestorker og silkehegrer som lyser kritthvitt i sola på det glitrende blå vannet. Forbi stedet jeg fant et helt hesteskjelett for noen år siden og lykkeligvis sikret meg hodeskallen. Frem til gjerdet ved Økoparken og reservatet. Som også har fått ny og solid netting med stort proibida-skilt.

Fortsatt er vi enige om at vi ikke kan lese portugisisk, så vi velger den flotte åpningen som er klippet opp noen meter lenger nede. Man må innom denne østre delen av reservatet for å komme seg ned til havet. I hvert fall på flo sjø slik det er nå.

Ludo vet hvor han skal, han har sin plan. Han steamer målbevisst av gårde. Venter utålmodig mens jeg tar dårlige mobilbilder av flamingoene som beiter i brakkvannsdammene. Ned til havet. Så til venstre i retning elvemunningen. Nå går det fort.

En sprudlende glad puddel danser av sted og når sitt mål.

Badedammene våre.

På flo sjø er det herlig å bade her. Varmt oveflatevann siger inn og fyller opp elva og sandgropene. Vannet er stille, blankt og og behagelig temperert. Ingen skumle bølger. Det forsiktige gullet mitt er redd bølger; da tør han ikke å gå ut i vannet.

Endelig, endelig kan lykkelige Ludo få svømme omkring på yndlingsstedet sitt. Tjue måneder siden sist.

Fornøyde, men dog med hjertet litt i halsen, tar vi fatt på tilbaketuren. Blir vi oppdaget og får kjeft når vi nødvendigvis må gå det strekket innom reservatet? Er det muligens denne dagen noen har valgt å bygge igjen de nye hullene i gjerdet, så vi blir fanget?

Atter en gang minner jeg meg selv på at jeg alltid skal ha meg blikksaks og nebbtang når jeg er ute på vandring. Men vet aldri når situasjonen kan komme til å kreve en portugisisk manøver.

Heldigvis er begge gjerdehull fortsatt åpne og vi kommer oss trygt hjem.

Ludo stormer til pappa Jan og beretter med sitt talende kroppsspråk om hvor fantastisk vi har hatt det.

Nærområdet er lykkelig utforsket og gjenerobret.

Nå står lengre vandringer i åser og berg for tur.

Vi gleder oss.

6. Tvers gjennom Spania

11. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, frankrike, landbruk, miljø, nasjonalpark, NATUR, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

«Det e svart november, havet knuse mot strand..» synger Vamp i sin nydelige Tir n’a Noir. Sannelig reiser vi i svarteste novembernatt og når bølgene som knuser mot strand.

Vi kjører gjennom Parc Naturel Régional des Landes de Gascogne uten å se noe som helst annet enn bomstasjonene hvor vi gjør opp for vår bruk av de flotte veiene.

Jo nærmere vi kommer havet, desto mer regner det.

Planen var kun å komme seg over grensen til Baskerland og ta kvelden på Área de Autocaravanas i San Sebastian. Men om Jan ikke var hest som ville til stallen i formiddag, så er han det i hvertfall nå! Og tross mine ønsker om besøk hos kjente både i Roa del Duero i Spania og Ezpinho i nord-Portugal, samt andre opplevelser underveis, må jeg innrømme at det rykker godt i hovene mine også nå.

Svart novembermørke og regn er ikke hyggelig verken her eller der. Vi har sett på de solfylte væmeldingene for Olhão, og kjenner plutselig at vi har ingen tid på miste. Nå går det rake veien i retning vinterhjemmet.

At Jan makter å kjøre i dette været, synes jeg er helt utrolig.

Uten GPS, og i slikt mørke, ender det med at vi overser avkjøringene vi skal ta, et par tre ganger, selv om Jan tar det rolig og kjører etter forholdene. Plutselig har vi kommet litt for langt i retning Bilbao. Tross endel omkjøringer, taper vi ikke all verdens tid. Vi har en mistanke om at vi følger noen veier vi ikke har kjørt tidligere, men er da etterhvert på rett spor.

Vi klarer faktisk å komme oss helt til Burgos før vi tar natten. Burgos er en hyggelig by, med fine campingplasser, men det er ganske kaldt her. Vi befinner oss 850 m.o.h. Siden vi bare skal slappe av og sove og kjøre videre neste morgen, velger vi å stå på byens Àrea de Autocaravanas som er helt grei og trygg.

Ellers er Burgos, som de fleste byer på den iberiske halvøy, vel verdt et besøk. Byen ligger langs Camina de Santiago og har flere spennende, historiske byggverk. Bl.a. en gotisk katedral som står på UNESCOs verdenssarvliste.

*Sær fransk krim, rødvin og verdens beste vovs på foten. Livet er sannelig til å holde ut.*

Ludogullet får en kjapp luftetur og sovner fort med hodet på foten min. Selv har vi behov for å kule ned litt etter en relativt anstrengende kjøretur. Rødvin til meg og øl til sjåføren og et par runder Yatzty må til. Siden det ble litt skuffelser med Bordeaux, trenger jeg å holde litt fast ved det franske ennå. Dermed blir det noen episoder av den spennende franske serien «Zone Blanche». Jeg sover lite om natten, så jeg elsker jeg å binge serier. Denne fra Villefrance og de dype, mystiske skoger, «where nature strikes back» er helt i min gate. To sesonger av en bra serie sett fortløpende, er herlig.

Det ville landskapet i Baskerland, som vi passerte i mørke, er fabelaktig flott. Og heldigvis opplevd i dagslys tidligere langs flere veier oppe i nord. Ferden videre i dagslys går gjennom regionen Castilla y León og dens vidåpne høysletter med kulturlandskap. Det er så man ser nesten til verdens ende. Det gigantiske lappeteppet av røde, brune, beige og grønne åkrer brer seg vidt utover til de forsvinner i horisonten. Lyset spiller dramatisk mellom svarte skyer i det fjerne og den sterke solen over oss.

*Kulturlandskap i de typiske spanske farger*

Vi følger vi beinveien til Portugal langs E80. Passerer Palencia og Valladolid. Krysser Duero, som Douro heter i Spania, ved Tordesillas. Ved Salamanca tar vi av til E803 og følger Autovia Ruta de la Plata som i hovedsak korresponderer med den gamle romerske «Sølvruten».

Spania har, i likhet med Frankrike, ikke bare gigantiske jordbruksarealer, men også store nasjonalparker med urørt natur. Det flate, fargerike teppet av dyrket mark avløses av skogkledde åser og ville berg og fjell. I de fjerne ser vi snø på toppene når veien stiger til nesten tusen meters høyde. Aldri har vi sett slike intense høstfarger i Spania, men så har vi da aldri kjørt i november før. Rødlige og intenst gullgule løvtrær som kler dalsidene, fremheves av blandingen med grønne nåletrær.

Så går det brått nedover et par, tre hundre meter. Landskapet flater igjen ut og preges av agrikultur når vi nærmer oss Cáceres i regionen Extremadura. Flere elver gir god frodighet. Her dyrkes både oliven, bomull, korn og tobakk i tillegg til at det drives kvegavl.

Solen steker og det blir bare varmere og varmere. En liten rast med mat, drikke og litt aktivitet for Ludo gjør godt. En gjeng halvstore okser er veldig interesserte i å hilse på, men Ludo later som om de er luft. Akkurat som med rådyr, etter hans prinsipp om at «dyr jeg ikke forstår hva er, finnes ikke.»

Det er ca. hundreogtjue mil å kjøre tvers gjennom Spania om man tar rake veien. Mange synes det er kjedelig og ensformig, men det synes ikke jeg. Her er store kontraster i topografien. Fra det ville Baskerland i nord til høyslettene på nihundre meters høyde. Store nasjonalparker med skog og fjell avløses av nye sletteland. Fargene er mektige. Ulikt jordsmonn og klima samt tilgang på vann, gir variert grunnlag for kulturvekster, noe som igjen bidrar til rike fargeopplevelser.

Ønsker man et avbrekk, er det ikke en by som ikke er verdt å besøke med all den fantastiske historie de byr på. Man kan også unne seg en dag med sykling mellom små, terrakottafargete landsbyer, som ser ut som de skutt opp av jorda med samme farge, og nyte lokale viner.

Muligheten er legio.

*Druemarker og olivenlunder. Og oksene Ludo mente var usynlige.*

Uendelige druemarker i høstdrakt langs myke åser. Grønne enger med hvor oliventrærnes sølvgrå kroner lyser på toppen av bonsaikroppene i kjempeformat. Guadiana, grenseelva «vår» under oss ved Merida. Grønt og grønnere med sitruslunder når vi tar en rett vest ved Sevilla og følger E1 hjemover. To utålmodige hester og én tålmodig hund rir med sin KaràJan over Ponte Internacional do Guadiana og inn i solnedgangen og det forjettede land.

Klokken er 17.50 portugisisk tid og vi er tilbake til vinterhjemmet etter nesten tjue måneders fravær. Gode venner har forberedt plassen vår. Det er varmt og godt.

Ludo stormer ut av bobilen og springer ville gledesrunder mens han gråter sånn av lykke at det høres over hele campen.

Det gode vinterliv kan begynne.

4. Fra Trier til Bordeaux

7. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, bordeaux, frankrike, miljø, NATUR, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Innlandseuropa i november er definitivt kaldere enn hva vi har opplevd når vi har kjørt sørover i oktober. Vi kjenner det rykker i oss for å komme lenger sør og nærmere varmen. Det frister ikke med for mange stopp underveis. Ikke ennå.

Luxembourg ble denne gang bare en slitsom, nærmest stillestående kø for oss der vi krysser elva Alzette i solnedgangen og passerer Howald. Ellers vil jeg anbefale et besøk i selve byen Luxembourg. Glemmer aldri den helt ville fargebruken på hus der. Orange, lilla, røde, gule, blå, turkise, rosa og grønne murhus i kaotisk samspill.

Forøvrig preges landet av bratt skog, et og annet slott, samt rikmannsbiler og andre tegn på at det er et skatteparadis. Ikke det mest spennende.

Vi er maks uheldige en god stund der vi følger A31 i retning Metz. Rushtrafikk, ulykker – hva vet vi. Uansett kø. Ikke virker GPS’en vår heller. Så planen om å unngå motorveier i Frankrike, droppes. Etter tre timer hvor vi knapt kommer av flekken, har det blitt stummende mørkt, og vi er passe slitne. Vi har fulgt A4 fra Metz, passert Verdun og tatt av til A26 ved Châlons-en-Champagne. Dvs. gått bort fra vår planlagte kjørerute og lar heller trafikkforholdene bestemme. Det hjelper lite å droppe dyre motorveier om alt står i stampe, og man får fire timer lenger vei å kjøre.

Vet ikke om vi orker å kjøre lenger ikveld. Finner oss et sted å stoppe og lager middag. Men etter hvile og mat, finner Jan igjen krefter til å ta frem sjåførferdighetene. Førti mil siden vi forlot Trier er ikke all verden, men i dag får det holde. Vi strever med å finne et trygt sted for natten. Ingen Aire de Service i sikte, kun vanlige Aires uten fasiliteter. Temmelig mørklagte, ingen andre bobiler, bare en og annen trailer. Etter innbruddet vi hadde mens vi sov, for et par år siden, er vi blitt litt mer forsiktige.

En døgnåpen Shellstasjon ved A5 og Villeneuve l’Archêveque, blir vår redning. Plasserer oss under en gatelykt, stropper sammen fordørene og finner frem litt lugnende drikke og Yatzy’en.

Puh! Litt slitsom avslutning på dagen, men du verden så fin første del var der vi flanerte i nydelige Trier.

Vi våkner friske og uthvilte til en trolsk morgen. En myk tåkedis svøper det franske landskapet i en magisk stemning lik den mykeste, florlette akvarell i grågrønne nyanser. Ludo får sin morgentur i den klare høstluften før vi forsetter i det franske landskapet.

En lett tåke kommer og går før den må gi tapt for klare solstråler. Landskapet er vidåpent og flatt. Overalt er det kultivert jordbruksland. Nypløyde brune åkrer, ennå gylne maisåkrer som ikke er høstet, grønne turnipsåkrer og andre hvor turnipsen er tatt opp og lagt i enorme hauger. Andre grønne nyanser, samt gylne og gule åkrer gjør det gigantiske lappeteppet perfekt.

Hele veien sitter musvåker på viltgjerdene og speider etter «roadkills». Som vanlig prøver jeg febrilsk å få tatt bilder av dem, men selvsagt rekker jeg ikke å zoome inn godt nok i det vi fyker forbi i høy hastighet. Men jeg er glad for de dårlige bildene jeg får tatt også, jeg.

Utrolig dårlige bilder av musvåk. Men læll, da, som vi sier på trøndersk.

Plutselig ser jeg en svær rovfugl jeg aldri har sett før. Mye større enn musvåkene. Jeg bli helt oppskjørtet over er å se en ny art og prøver å finne ut hva det kan være. Fuglen så helt svart ut på overkroppen, mens hele brystpartiet var kritthvitt. Kan det ha vært en fiskeørn, tro?

Nye arter av blomster, dyr, insekter og fugler – alt som hører naturen til er det mest spennende å oppleve for meg. Og jeg blir helt frustrert når jeg ikke finner ut hva det er. Jeg vil vite og lære.

Vi synger alltid mens vi kjører. Gamle sanger om igjen. Mens jeg tar dårlige bilder av hønsehaukene, passer det godet å synge «Alle fugler» tostemt. Og andre sanger fra den gamle skolesangboka. Det er en velsignelse å ha vokst oppi den tida det bare var én radiokanal og én TV-kanal og vi lærte å synge de samme sangene på skolen som foreldrene våre også hadde lært. Vi har de samme referanserammene.

Vi prøver oss alltid på sanger fra de landene vi kjører i. Det går rimelig greit i Sverige og Danmark, faktisk Tyskland også. Der har vi flere på repertoaret. Vi sliter litt mer her i Frankrike.

Fra Sens følger vi A19 til Orleans før vi slår inn på A10 som kan ta oss hele veien til Bordeaux. Ved Tours flyter Loire videre mot vest og sitt utløp i Atlanterhavet ved Saint-Nazaire, mens vi krysser over på l’Aquitane og setter kursen rett sørover.

Det er tid for å slå ned solskjermer og finne frem solbriller. Og vi synger i glede de eneste franske sangene vi kan, «alouette» og «sur le pont d’Avignon.

Det flate, vidstrakte kulturlandskapet glir etterhvert over i mer variert topografi og vegetasjon. Stadig mer skog er å se. Frankrike har utallige store nasjonalparker. Det er rent forunderlig hvor langt mer hellig både naturen og det ville dyrelivet er i land som er langt tettere befolket enn i Norge. Det er fint å oppleve denne respekten for naturen og forståelsen for økosystemet.

Når landskapet veksler mellom furuskog med lyng og bregner og kulturlandskap med drueranker, skjønner vi at vi nærmer oss Bordeaux. Vi krysser de to elvene Dordogne og Garonne som møtes nord for Bordeaux før de løper sammen på sin vei mot Biscayabukten og havet.

Trafikken er tett, men solnedgangen praktfull når vi krysser broen høyt over Garonne. Himmelen gløder i vest mens den tynneste nymåne jeg har sett, tegner en lysegul bue på himmelen i øst.

Så er vi fremme på Yelloh! Village Camping Bordeaux Lac. Så deilig å avslutte kjøringen tidlig på kvelden. Nå skal vi slappe av og kose oss. Det er så fint her. Vi var her for to år siden også. Eller kanskje tre. Planen er å bli et par netter, men det er aldri godt å vite med oss. Vi lever i nuet og bestemmer oss fra dag til dag. Det er jo mye av poenget med bobillivet. Friheten. Hjemmet har vi med oss uansett hvor vi er, så vi trenger ikke å låse oss til noe som helst.

Og tidlig kveld betyr en god middag på Camp-restauranten. Det er tros alt lørdag og Jan synger «Det er lørdagskveld i staten Tennessee». I Frankrike er ikke akkurat camp-restaurantene som de norske sådanne.

Det blir en bedre middag med champagne både før og etter maten og rødvin til hovedretten. Dvs. til vinelskeren meg. Jan koser seg som vanlig med pilsnerøl.

Så får vi se hva morgendagen bringer. Den er jo som kjent en skjelm.

3. Vandring i Trier, Tysklands eldste by

6. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, reise med hund, Trier, tyskland | 2 kommentarer

Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.

*Grøntområde mellom Südalle og Kaiserstrasse*

Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.

Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.

Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.

*Minnesmonumentet over byens Holocaustofre*

Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.

Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.

Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.

Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.

Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.

Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.

Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.

Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.

Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.

En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.

Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!

Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.

Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.

Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.

På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.

Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!

Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.

Reisebrev 1, femte sesong

13. oktober 2019 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged Bobil, bobilturer i Europa, frankrike, miljø, NATUR, portugal, puddel, reise med hund, spania, tyskland | Legg igjen en kommentar

Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til Portugal 2019 / 20

Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus og sånn. Dog med happy ending.

Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av nyhetsbildet i disse dager.

Samme det, jeg skriver nå likevel.

Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.

Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle sanser.

Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var førti og ble avhengig av høreapparater.

Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke befinner seg på den trengende?

Trenger ikke høre så mye for å nyte blomsterlivet på terrassen min, litt trist å reise fra det

Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt, gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de ligger på gulvet, heller.

Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.

Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme seg.

Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet som nok en gang måtte trå til etter et tap.

Nå skulle det være NAV sin tur.

Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.

Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt. Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i Portugal for vinteren.

Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.

Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun, men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet). Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal avbestille da.

Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i et halvt år.

Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..

Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…

En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet fortvilelse bare renner ut.

Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…

Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det selvmedlidenheten tar helt overhånd.

Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!

Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).

Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene selv.

Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a. natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!

Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.

Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå igjennom.

To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!

Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!

Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka

Finest Ludo er lykkelig på skogstur i Østmarka

Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann, økseskaft»-svar.

Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til høreapparatene.

Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang rett i ørene. Har aldri hørt maken!

Jeg føler meg som et nytt menneske.

Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle sanser.

Farvel til fantastisk fuglesang i norske skoger. Nå venter varmere vær

Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.

Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed sjaltet ut masse slitsom motorstøy.

Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige, lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014 til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt under prisen av hva vi betaler i Norge.

Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området er perforert av gangene til vånd.

Nokså normalt i Tyskland.

Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går, mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.

Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.

På vei til vinterlandet med alle sanser.

Og vår elskede hund.

	allsidigesolvor til Og det fineste på hele turen…
	Erle Elisabeth Rogne til Og det fineste på hele turen…
	Randi J. Aasheim til Jakten på den gode vin
	allsidigesolvor til Er egentlig sitronvann riktig…
	Randi J. Aasheim til Er egentlig sitronvann riktig…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: miljø

10. Vandring med Ludo i Ludo

9. Portugisiske fjellvettregler

8. I Portugal er det alltid et hull i gjerdet

6. Tvers gjennom Spania

4. Fra Trier til Bordeaux

3. Vandring i Trier, Tysklands eldste by

Reisebrev 1, femte sesong

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: