Fra bjørneland til luksuscamp: En reisehistorie

18. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bjørn, Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Krka National Park, Kroatia, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Zadar | Legg igjen en kommentar

19. reisebrev. Vi kjører gjennom øde bjørneland og finner litt luksus i urbane strøk

Tenk om vi fikk se en bjørn rusle over veien foran oss! That would make my day! Jada, jeg avsluttet siste reisebrev med å si at vi befinner oss i et lite paradis på jord. Det gjør vi. Et menneskeskapt paradis. Men jeg må nesten scrolle litt tilbake. Det er i naturen vi finner det virkelige paradis.

Vi kjørte fra Metkovic. Når var det? Vi klarer overhodet ikke å holde rede på dager og datoer. Medisindosettene våre er på et vis vår beste hjelp. Men vi går jo i surr likevel. Like sløve begge to. Dato og tid betyr ikke stort når vi reiser ukesvis omkring til dels utenom allfarvei, slik vi gjør. Vi står opp når det blir lyst og legger oss når vi blir trøtte. Et enkelt liv, fritt for stress.

Men vi kjørte altså fra Metkovic en eller annen dag. Langs Neretva. Den største elven på østsiden av Adriaterhavet. Så blank og blå. Sørgepiler lener seg over den og speiler sine vårgrønne skudd i den blanke overflaten. Husene gjør det samme på den motsatte bredden.

**Neretva. Bred, flott og betydningsfull**

Så mange flotte land og folk som en gang var ett

Så forlater vi elven og kjører oppover i nye fjell. Fjell er som mennesker. Fascinerende og uutgrunnelige og uforutsigbare. Fellesktrekk har de, men alle er unike. Jugoslavia er jo egentlig ett land. Ulike folkegrupper og litt ulik religionstilhørighet. Javisst. Men er det så forbanna annerledes enn østlendinger og vestlendinger og trøndere? Samer og kvener og svartreligiøse og muslimer og ateister og alt det mangfoldet vi har i Norge? Vi er da alle mennesker. Naturen på Balkan er vill og voldsom og vidunderlig. Det er ikke mange forskjeller å se mellom landene. Husene har samme stil. Det er en miks av nokså like kirker og moskéer i alle. Overalt er folk like vennlige og herlig imøtekommende. Det gjelder alle de landene som Jugoslavia ble delt opp i. Det er helt grusomt å tenke på krigen som ble satt i gang. Splittelser, lidelser og uhyrlig ondskap mellom mennesker som kunne levd i fredelig felleskap. Målet for den som ønsker krig, er makt og penger. Trikset er å skape splittelse og frykt. Spille på de få ulikhetene i stedet for de åpenbare likhetene.

Nok om det.

**Enfantastisk autostrada gjennom ødemarken**

Tankebildet var egentlig inne i det vilt spennende landskapet vi kjørte gjennom da vi dro fra Metkovic. Ville fjell og ødemark med spredt bebyggelse har preget utsynet i de fleste av milene vi har tilbakelagt på Balkan. Ganske likt overalt. Men nå åpenbarer det seg en helt annen type fjell. Det ser ut som kjemper har sittet og lekt med leire. Klabbet sammen digre kladaser og slengt utover. Noen har blitt til fjell, noen til merkelige, smale bautaer, mens resten bare stikker opp over alt som store, grå klumper med det ene for øyet å gjøre terrenget fullstendig ufremkommelig. For en gangs skyld kjører vi på en fabelaktig firefelts autostrada. Men den går gjennom den rene ødemark. Vi ser bare noen små beskjedne bosettinger her og der i steinura. Det vi derimot ser mye av, er skilt om bjørner. Ikke fareskilt, men sånne hyggelige brune og hvite skilt som brukes når man varsler om severdigheter ,og for å fortelle at man kjører på «panoramic roads».

**Sjekk den topografien – forsteinede hattifnatter!**

Det viser seg at vi kjører gjennom nasjonalpark etter nasjonalpark. Det kryr av dem i Kroatia! Den eneste jeg fikk med meg navnet på var Krka siden mange av medisinene jeg bruker heter noe med Krka. Her får predatorene leve i fred slik seg hør og bør i naturen og et velfungerende økosystem. Man sier bare fra om at de kan komme til å tusle over veien av og til.

For en lykke det ville vært å oppleve det!

Denne kjøreruta gjorde meg virkelig glad. Det er så godt å se at naturens fauna respekteres og ivaretas. Norge har noe å lære. Mye å lære, faktisk.

Urbane strøk og luksuscamp. Vi er i Zadar

Vi skal ned til litt mer urbane strøk. Jakten på en åpen «stellplass» er i gang og resulter i en luksus camp som er helårsåpen. Falkensteiner i Zadar. Tross bange anelser om uhyrlig døgnpris, føler vi oss prisgitt å velge denne. Vi trenger et par dager i ro ved havet nå før vi tar fatt på vår lange hjemreise.

Men som alt «årne sæ»! Luksuscampen tar bare luksus pris om man vi stå på plassene nærmest sjøen. Noe som slett ikke er lukrativt på denne tiden av året. Det er fra havet vinden kommer. Litt lenger unna betaler man kun 28 euro. Mindre enn på flere av de enkleste «stellplassene» vi har stått på. For denne summen får man kjempestore plasser på fin hvit grus med grønn hekk rundt. Vann og strøm på stedet. Et luksuriøst servicebygg med flotte toaletter og dusjer. Til og med hundedusj. Hele greia er inngjerdet, så vi får elektroniske armbånd som åpner porter og dører. To minutter å gå ned til porten mot stranda og havet. Beliggenheten er helt fantastisk.

Det stopper ikke der. Falkensteiner har også hotell og Spa- og Fitness Club. Med våre elektroniske armbånd har vi gratis adgang til klubben. Med stort svømmebasseng med massasjestrøm som er både inne og ute. Utendørs jaccuzzi, ulike badstuer og treningssenter.

Litt senere i sesongen åpnes en rekke flere fasciliteter her. Restaurant, barer, underholdning på kveldstid, basseng med vannsklie, masse aktiviteter for barn m.m. Da ville vi sikkert ha skygget banen. Nå er det perfekt for oss. Passe fredelig og ganske så vidunderlig

Altså 28 euro per døgn!

Flinke Flokegutten. Kanskje han bør bli sporhund?

Floke og jeg går og går på stranda og vasser i havet. Her har han full frihet. Vi kan slappe av ute i solen. Floke koser seg med å ligge på grusen i solvarmen etter en lang tur langs stranda, men trekker inn i skyggen når varmen blir for intens. Vi får en hel dag med bare finvær. På kvelden går Jan og jeg går ut og spiser på en av de mange restaurantene i nærheten.

Floke er nå bra søt. Han sover som en stein i skyggen under bordet når jeg går bort til servicebygget og toalettet. Registrer ikke at jeg går. Men gjett hvem som sitter utenfor døra når jeg kommer ut fra toalettet? En kjempestolt og yr Floke. «Jeg fant deg, jeg fant deg!» roper han så høyt han kan med kroppsspråket sitt. Han har rett og slett tatt sporet. Jeg så at han ikke kom etter meg da jeg gikk. Og jeg har aldri vært i servicebygget før. Det har mange dører, og han satt utenfor den rette. Flinke Flokegutten!

Floke har vært flink i dag også. Det viste seg et det lå en agilitybane rett i nærheten, så i dag fikk vi trent litt der. Floke gjør hva det skal være mot en godbit.

Litt grå dag i dag, så jeg velger å bruke gratistilgangen til Fitness-klubben. Står over treningssalen, men svømmer i bassenget som holder 28 grader. Svømmer gjennom et hull i veggen og til utsiden. Her blåser det litt for mye. Inn igjen og sitter og lar kraftige vannstrømmer massere rygg og nakke. Tester den utendørs jaccuzzien. Deilig, selv på en grå dsg med vind.

Tar luksusen helt ut og bestiller hel kroppsmassasje. Nesten to timer grundig oppknaing av en stiv kropp og aromatiske oljer jobbet inn i tørr hud for 79 euro. Helt vidunderlig. Føler meg som et nytt menneske og er helt klar for å ta fatt på neste kjøreetappe i morgen. Da har vi hatt tre deilig netter her. Sjekker kalenderen og kan meddele at i morgen er onsdag.

Ljubljana neste da, kanskje? Vi får se.

Solnedgang kveld to. Sola var egentlig helt knall rød, men jeg er for dum til å stille inn kameraet manuelt. Får ikke frem virkeligheten med automatikk.

En herlig miks av minner, turiststeder og flotte landskap

16. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Bosnia i Hercegovina, Dubrovnik, Kotor, Kroatia, Metkovic, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Srebreno | 2 kommentarer

18. reisebrev. Om nye land og opplevelser og prakk med bobilen

Hver gang vi forflytter oss, sender jeg alltid en Maps-link til de fire ungene mine om hvor vi befinner oss. Sent torsdag kveld tikker det inn en melding fra en av dem. «Men mamma, dere kan ikke oppholde dere i Budva! Det er bare et turisthelvete! Dra til Kotor, det er noe helt annet. Der er det vakkert!»

**Det gjelder å kose seg litt ekstra innimellom. Vafler er Flokes livrett**

Joda, vi ser den. Men vi skulle bare sove i Budva. Og tenk så hyggelig å få gratis overnatting med strøm! Strøm må vi dessverre ha. Tross alle reparasjoner på KaràJan, er det alltid noe som streiker. Hen er litt som oss, i reparasjonsalderen.

Kjøleskapet tenner ikke på gass. Et fungerende kjøleskap må vi nesten ha. Den italienske gassflasken vi installerte for anledningen, har ikke nok trykk til å forsyne Trumaen med gass til oppvarming. Til tross for at vi byttet til en bedre reduksjonsventil i Sferracallo. Vi mistenker også at den inneholder butan, ikke propan. Dermed er vi prisgitt å finne overnattingssteder med strøm. Kjøleskap og varme om kvelden trenger vi.

Stadig er det småtterier å reparere, så Jan har med en rikholdig verktøykiste. Mye er fikset underveis, og nå har han også en plan for hvordan han skal få fikset tenneren til kjøleskapet. Med bare fjorten dager igjen av vår rundreise, kan vi snart unne oss å bytte til norsk gassflaske. Da bør også gassvarmen være sikret, og vi kan atter satse på fricamping om vi vil. For det er et mareritt å finne åpne «stellplasser» både i Montenegro og Kroatia. Mange gir inntrykk av å ha åpent, men når vi kommer dit, er det stengt. Sesongen begynner først i siste halvdel av april. På den tida vi synes det begynner å bli for varmt. Nå er det jo akkurat passe sommerlig for oss vikinger.

Nok om våre bobilfortredeligheter. Skal ikke snakke stygt om KaràJan som i årevis har tjent oss så trofast både som hjem og befordringsmiddel gjennom eventyrlige opplevelser i land etter land. År etter år.

Den idylliske Kotorfjorden i Montenegro

Bare et par mil fra sterile Budva ligger den idylliske, genuine lille byen Kotor. Innerst i den speilblanke, grønne Kotorfjorden. Så gjerne vi skulle ha stoppet her, men det er ikke enkelt å finne parkering til en bobil. Byene oppover kysten har ikke så mye plass å gå på. Inneklemt som de ligger mellom bratte fjell og havet.

I det minste får vi en nydelig synsopplevelse når vi velger å kjøre kystveien rundt hele Kotorfjorden. Kunne til og med hatt mange flott bilder herfra, hadde det ikke vært for at minnekortet i kameraet har hoppet ut på en av gårsdagens humpeveier. Helt uten å si fra til meg.

Vi prøver desperat å finne et sted å være litt. Kjører innom flere angivelig åpne plasser uten hell. Sjekker all verdens steder som angivelig skal være åpne. Ringer, sender mailer og kontaktskjemaer. Bare en svarer. Dere er velkomne etter 23. april. Nei takk.

I Srebreno i Kroatia fant vi endeliget åpent og fint sted å være:

**Floke koser seg på stranda i Srebreno**

Vi finner et nydelig sted å være i neste land, Srebreno i Kroatia

Men, som dere vet. Alt «årne sæ». I Kroatia dukker det sannelig opp et skilt som fører til en «stellplass» som faktisk er åpen. Auto Camp Matkovica i Srebreno. Liten og hyggelig på gress under blomstrende kirsebærtrær. Innehaver Daniela tar hjertelig i mot oss og er overstrømmende av begeistring over Floke. Da går hun selvfølgelig rett til våre hjerter også. Her har vi alt vi kan begjære. Fred og ro, vennlighet og strøm. Kjøpesenter rett ved hvor vi får alt vi trenger. Fem minutter ned til nydelig, hvit strand og turkis Adriaterhav som blinker i sola. Floke stormer lykkelig av gårde og hiver seg rundt og leker oter før han vasser ut i havet for å avkjøle seg. Svømme kommer ikke på tale, sier han. Man å stå i sjøen med vann til oppå brystet er nydelig før han springer og ruller seg i sanda igjen. Man kan jo bare tenke seg hvordan senga vår blir, men alt for Flokebarnet som vi elsker så høyt.

Glimt fra Dubrovnik gamleby :

**Det er uhyggelig mange trappetrinn å gå opp og ned opptil flere ganger**

Vi nyter dagen i solen. Lar en sliten og glad Floke være hjemme alene under tilsyn fra Daniela og tar en Uber inn til gamlebyen i Dubrovnik om kvelden. Slike gamlebyer er meste stemningsfulle på kveldstid når den blå natten senker seg og lysene kommer på. Som alle vakre historiske steder, preget av turisme og med omtrent norsk prisnivå. Det er absolutt å anbefale å gjøre som oss og oppleve slike steder utenfor sesong. Nå er det riktig så fredelig her og romslig nok til at vi faktisk ser byen.

Det er nesten trist å kjøre fra hyggelige Daniela og Camp Matkovica og det herlige solskinnet.

Dubrovnik sett fra oven:

Neste mimreopplevelse og et nytt land står for tur.

Floke opplever sitt tolvte land, Bosnia i Hercegovina

Gamle Jugoslavia med den naturskjønne kystlinjen og det behagelige klimaet, var et yndet turistmål. Likeså et mål for helsereiser; ikke minst i norsk regi. Min astma ble alvorlig akkurat for sent til at jeg fikk sponset helsereise til Dubrovnik. Da hadde Norge avviklet ordningen.

Oppdelingen i nye stater etter Balkankrigen var ikke bare bare. Turisme er viktig inntekt. Kroatia og Montenegro fikk lange, inntektsbringende kystlinjer. Bosnia lå an til å miste adgangen til kysten og dermed denne viktige næringen. Heldigvis fikk de kjempet seg til en smal kyststripe midt i Kroatia. Nærmest en liten appendix. Her finner vi den lille byen Neum med nydelige sandstrender. Og en god del hoteller. Jeg innbiller meg at det er litt fredeligere her enn i Kroatia.

Vi får nok en spektakulær kjøretur gjennom Flokes tolvte land. Stopper og rusler litt og nyter utsikt og natur hvor gullgule busker med kjempevikke sprer sin nydelige duft. Over oss seiler en kjempestor rovfugl. Ørn eller gribb? Jeg er ikke kyndig nok til å avgjøre det.

En fristende salgsbod med lokale godsaker frister oss til å stoppe og jeg går helt amok. Nyplukkede klementiner, kumquats og granatepler må jeg ha. Ferskpresset juice av klementiner og granatepler er ren lykke. Soltørkede fikener uten sulfitt og annen dritt. Akasiehonning til mat og nytelse, salviehonning til bruk ved forkjølelse. Og olivenolje. Tykk, grønn, nypresset jomfruolje. Så vidunderlig på smak at jeg kan drikke den.

Billig blir det ikke. Muligens i nærheten av norske priser. De ser en stor bobil og øyner sine muligheter. Det er dem vel unt. Vi er sikket langt bedre stilt enn dem. Og produktene er herlige.

Dagens mål – Metkovic

Rett tilbake over grensen til Kroatia er vi ved dagens mål. Metkovic. Jan har gode minner herfra, tross krigen rundt. Her hadde de kontor, lager og verksted. Herfra gikk konvoiene inn til SentralBosnia med forsyninger som en befolkning på 3 mill. var helt avhengige av.

Kontor og lager står her fortsatt. Verkstedet fant vi ikke igjen. Som ellers på Balkan, har det skjedd mye positivt mange steder med nybygging og utvikling, så byen er litt forandret.

En fin by er det der den ligger på hver side av Neretva. Den største elven på Adriaterhavets østkyst. Neretva renner også gjennom Mostar som òg er verdt et besøk. Men nå er Jan så sliten at vi heller drar videre tilbake til kysten og får oss et par avslappende dager før vi må begynne å tenke på vår lange retrett.

Nå befinner vi oss i et lite paradis på jord. Det får jeg ta i neste reisebrev.

Balkankrigen. Minner og bearbeidelser.

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Kosovo, miljø, Montenegro, motorhome, motorhomelife, NATUR, Nord-Makedinia, reise med hund, Serbia | 2 kommentarer

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

«Det var noe rart med den byen. Noe med stemningen. Folk ble annerledes, de endret adferd. Vi diskuterte hva det kunne komme av. Forurensningen fra en stor batterifabrikk lå tykk over byen. Vi tror det kanskje skyldtes den.» Jan forteller om Mitrovica i Kosovo. Vi snakker om siste halvdel av nittitallet da Jan bodde der og jobbet som Field Officer for Flyktningehjelpen med distribusjon av mat og annen viktig nødhjelp.

Etterhvert stoppet all produksjon opp i området som følge av krigen.

Ellers har Jan trivdes overalt hvor han har bodd og jobbet på Balkan. Men stemningen i Mitrivica gjorde at han mistrivdes. Alt var bare trist. Nå vil han gjerne tilbake og se om det har vært fremskritt og utvikling i byen. Om folk har fått det bedre.

Etter den flotte opplevelsen med Matka-ravinen i Skopje, setter vi kursen rett mot neste land, Kosovo. Det er ikke så langt til grensen. «Her er det nytt», sier Jan. «I min tid var det bare noen brakker nedi veien der.» Nå er det en ny og moderne grensepost.

**Veien fra Kosovos grense er flott. Et godt stykke.**

Vi ankommer Kosovo

Papirene blir godkjent. Nå går det radig unna. I Kosovo møtes vi av et imponerende veinett. Flott, firefelts vei som går nesten utelukkende på søylefundamenter høyt over dalbunnene. Kosovo har heldigvis fått mye bistandshjelp etter krigen på nittitallet.

Etterhvert flater landskapet ut. Vi er på Kosovo Polje, Kråkesletta. Området er kjent for flere historiske slag. Mest kjent er slaget i 1389 som førte til at området kom under det Osmanske Riket. Her ligger også hovedstaden og universitetsbyen Pristina som vi kjører forbi.

Jan er litt lei seg for at vi ikke kjører gammelveien hvor han har sine minner fra. Men det er en viss lettelse å kjøre på en vei med ny og fin asfalt. Det er nokså lenge siden sist, for å si det sånn. Litt søtt er det med de store, flotte skiltene som markerer avkjøringer til rasteplasser med veikroer og bensinstasjoner. Det er bare det at de finnes ikke. Ikke ennå. Men har man klave, så får man vel ku, som gubben sa.

Kommentarer faller jevnt og trutt fra sidelinjen. «Her er det bygget ut mye, her er det aktivitet, mange trailere på veien, det betyr arbeid og bygging». Osv. Vi kjører forbi opptil flere flotte hagesentre. Et tegn på velstand. I hvert fall for noen.

Hele veien fra Skopje og inn i Kosovo føler jeg som en manifestasjon av at vi muligens befinner oss i støvets år. Overalt er det det jeg kaller støvindustri. Produksjon av stein og pukk. Av brostein og byggestein og gravsteiner. Støvskyer står fra all verdens steinknusemaskiner. Det er fin farge på støv og stein. Lyse toner i rosa og beige. Det er jo noe.

Også i Kosovo er det riktig så hot å markere velstand med mest mulig søyler og steinfigurer. Vi passerer et firma hvor man tydeligvis får alt i stein Og vi snakker ikke om noen små pinglefigurer. Her er det digre griser og løver og gud vet hva fra faunaen. Og søyler som kan holde et palass. Gravsteiner er visst også i skuddet. På rekke og rad viser gravsteinfirmaene frem sine produkter langs begge sider av veien. Ikke sånne tjukke stødige som vi har. Her er det flate skiver som gjelder.

**Søylebutikk sett gjennom et nedstøvet bilvindu**

Mitrovija

Så er vi i Mitrovija. Ingen vakker by, men til Jans glede en by som ser ut til å være i vekst og utvikling. Den forurensende batterifabrikken kom nok aldri i drift igjen. Den står der som et monument over tidligere elendighet.

Nå kan en beveget Jan si farvel til Mitrovija med et positivt sinn og en glad følelse på vegne av befolkningen.

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Og vi kjører videre. Dette er en lang kjøredag. Nord-Makedonia, Kosovo, Serbia, Kosovo igjen og så Monte Negro. Humpeveier og svinger og tuneller og fjell etter fjell. Opp og ned til vi har kroniske dotter i ørene Så mange grenser og sjekkpunkter at vi går helt i surr. Det er sjekk punkter både ut av land og inn til land. Politimenn som vil sjekke inni bilen om vi bringer med oss noe ulovlig. «Money, money» sier en av dem når han ser inn i vår rotete gamle bobil. Som sikkert fremstår som rene luksusen for dem. Vi har ikke sett eneste bobil på veien siden vi forlot Skopje. Det er nok ikke akkurat bobilturistenes paradis vi ferdes i. Men så spennende! Å se land etter land langs slike veier! Landskapet er vilt og magisk. Dette er virkelig litt av et eventyr!

Tror vi er i nærheten av Vikovice her:

Vi er oppe i 1500 meters høyde i nærheten av nasjonalparken Biogradska Gora. Snøen ligger langs veien. Etterhvert dukker øde skisentre og skitrekk opp. Store flotte hoteller som ennå mangler vegger og en del vinduer. Men neonreklamer med flott navn og tre stjerner har de allerede på plass. Jeg lurer på hvordan folk kan komme seg hit om vinteren, for veien er temmelig elendig. Men Jan bedyrer å ha kjørt på verre veier på vinterføre med trailer.

Men Montenegro tar kaka!

Jeg trodde ikke noe kunne overgå de ville fjellandskapene vi har kjørt gjennom til nå. Men så kom vi til Montenegro. Herre min hatt! Er det mulig? Villere enn villest og så fabelaktig spektakulært at jeg knapt har ord.

**Ja, veien går akkurat her. Mellom denne steinformasjonen og fjellet.**

«Jeg glemmer aldri tiden ved leirbålet i Montenegro» sier Jan. «Vi var en observatørstyrke engasjert av et samarbeid mellom EU og FN. På noen av grenseovergangene var det fire montenegrinske politifolk, to observatører hvorav jeg var den ene, en montenegrinsk toller og en translatør. Men nesten ingen trafikk på grensen mellom Bosnia og Montenegro mens det var full krig i Bosnia. Vi hadde ikke lov til å gjøre noe – kun observere. Vi hadde så lite å gjøre, at vi brukte tida til å samle stein og bygge en flott bålplass. Selv kunne vi ikke dra ned i landsbyen nedenfor, men vi sendte med Militsgutta penger, så handlet de grillmat for oss. Så samlet vi oss rundt bålet. Det var en spesiell stemning som ikke ble mindre spesiell da montenegrinerne satte i gang med folkesang. Strupesang med noen hundre vers.»

Nå er vi i Montenegro. Dette ville, vakre landet.

Vi kjører helt ned til kysten og leter etter en camping. Ingen er visst åpne på denne tiden. Porten på Budva Campground i turisthelvetet Budva står åpen. Lettet kjører vi inn. Vi er sykt slitne nå og bare må hvile. Blir møtt av en vennlig mann som forteller at også de er stengt. Servicebygget er under renovering, men om vi vil, kan vi alltids få stå her i natt. Strøm kan vi også få. Og om vi plasserer oss borte ved det treet der, er det gode muligheter for Wifi-signal. Her er nettverksnavn og kode. Hva det koster? Ingenting, sier han. Du verden. Jeg må bare gjenta. Alt «årne sæ».

Floke får både kveldstur og fri springerunde på stedet. Mens han sovner fornøyd, kreker vi oss ned til en nærliggende restaurant. Helt tom, men vi får god mat og hyggelig service til turistpriser.

Vi har hatt en dag så full av opplevelser og inntrykk at vi nesten ikke greier å samle oss.

I morgen kjører vi videre. Ikke langt. Kun til et sted hvor vi kan slappe av en stund. Det er tross alt freddan imorra.

Fra Øde Fjell til Fargerike Byer: En Bobilreise i Makedonia

14. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, MAtka-ravinen, miljø, Mord-Makedonia, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Skopje | 2 kommentarer

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Åh. Det er så mye vi skal rekke! Tiden flyr, mens vi bare kan kjøre. Fugleperspektiv har vi ikke, men sannelig har vi god utsikt når vi kjører bobil. Jeg som bare er 162 cm og har det meste av lengden i beina, ser nesten ingenting når jeg sitter i en vanlig bil. Da ser jeg så vidt over dashbordet. I KaràJan sitter jeg høyt og har strålende utsikt til landskapet vi kjører i. Bilder tas gjennom vinduet. De får et stadig mer sløret preg inntil vi får vasket frontruta igjen.

Grottekirken i Kalista var dessverre stengt. Men kirken rett ved, var åpen og veldig fin

**Grottekirken har inngang fra et kloster som dessverre ikke var åpent nå.**

Fjellandet Nord-Makedonia er omringet av Helles, Albania, Montenegro, Kosovo, Serbia og Bulgaria. Ingen grenser mot havet, men til gjengjeld har de den store, blå innsjøen Ohrid hvor ca. en tredel tilhører Albania. Ohridsjøen er tre millioner år gammel og 300 meter dyp. En av Europas aller eldste og dypeste innsjøer. Her seiler svanene så vakkert omkring. Sothøner smyger seg rundt i sivet og leter etter mat. Store flokker med skarv sitter og tørker vingene etter at de har dykket etter fisk. For fisk er det her. Småbåter med fiskeredskap ligger klare overalt langs breddene. Byen Ohrid og det pittoreske omlandet er med på UNESCOs verdensarvliste.

Vi forlater idyllen rundt den blå innsjøen og legger ferden langs E45, Mor Therasaveien, opp gjennom de høye fjellene. Målet er hovedstaden Skopje, rundt atten mil unna. Estimert til å ta knapt tre timer.

Tja, om man tar sjansen på å riste både seg selv og bilen i filler, kan det kanskje gå. Men tusen svinger på et veidekke med tusen hull, føler vi krever et relativt rolig kjøretempo om vi og KaràJan skal komme helskinnet frem.

Utsikt på ferden nordover:

Om en skal unne dette landskapet å få vist seg frem på sitt optimale, bør man kjøre en måned senere enn hva vi gjør. Nå, før løvsprett, er fargesettingen monokrom. Fjorårets eikeløv henger fortsatt på trærne. Landskapet speiler løvets varme kanelfarge i ulike nyanser av brunt. Spektakulært er det likevel. Topografien er dramatisk med de dypeste elvedaler mellom uendelige fjelltopper. På alle kanter rager de høyeste toppene kledt i skinnende hvite vinterkåper. Noen store busker med smått konfettidryss i gult, skaper litt avveksling i det brune. Likså de gule flekkene med leirfivel (hestehov) langs veikantene og busker med dunete kattlabber (gåsunger) som så smått begynner å få et vårlig gulskjær.

Nord-Makedonia er et av Europeas fattigste land med høy arbeidsledighet. Gjennom historien har det lidd under utallige kriger. Men endte likevel opp som den eneste av Jugoslavias tidligere stater som fikk selvstendighet på fredelig vis.

Hus vi passerer, er så falleferdige at man tror de er ubeboelige. Så siver det likevel røyk opp gjennom pipa. Gamle menn sykler langs veien med bøtter hvor de har samlet ved i form av kvister og greiner som har falt fra trærne. Her er også store kontraster som viser forskjell på økonomisk standard. Hus bygges ordinært med klosser av hul teglstein. En etasje av gangen ettersom økonomien er. Vinduer etterhvert som man får råd. De bedrestilte har pusset murene og malt i gilde farger. Rosa er favoritten også her, dernest skarpe grønnfarger og gjerne innslag av lys lilla.

Vi kjører gjennom et stort område hvor det albanske flagget vaier fra hver eneste flaggstang. Her er tett i tett med de karakteristiske moskéene. Alle bygget etter samme arkitektoniske prinsipp. En rektangulær bygning med en del av taket formet som en rund kuppel og så minareten som rager høyt til værs. Selve bygget kan ha like gilde farger som bolighusene, mens minareten alltid er kritthvit. Litt mer påkostede moskéer kan ha større grunnbygning med flere kupler og gjerne to minareter.

Bebyggelsen varierer mellom fattigslige teglsteinshus til store, fargerike bygninger med mengder av søyler og buer. Her skal det ikke være tvil om hvem som har lyktes i livet!

Ved byen Zajas passerer vi det gripende komplekset «Mother Albania». På et tretusen kvadratmeterstort område står en rekke lave metallsøyler og blinker i solen. Dette til minne om alle albanske menn som ble drept i den første Balkankrigen, 1912- 1913. Den førte til det Ottomanske rikets fall og fremveksten av serbisk, senere jugoslavisk herredømme over området.

Lenger oppe i de øde fjellene er nok et krigsmonument. Dette fra andre verdenskrig; Monument to fallen soldiers of the partisan detachment Korab.

Etter fem og en halv time spennende kjøretur, er vi endelig fremme på Camping Skopje. Området er i hovedsak muslimsk, og vi er midt i Ramadam. Butikken er åpen, mens kaféer er stengt. Ingen orker å jobbe så mye under fasten, forklar vår hyggelige vert som spanderer kaffe ved ankomst. Alkohol selges ikke i området, men som vi har erfart på hver eneste camp vi har vært, alt «årne sæ». Vår hyggelig vert kjører Jan til en butikk hvor han får kjøpt øl.

Campen er nyanlagt. Dette er andre sesong, og verten har store planer som han stolt forteller om til Jan. Det skal bli strøm ved alle plassene, en etasje til på huset med AirB&B, samt restaurant. Og større servicebygg. Han jobber hardt, målbevisst og fornuftig. På samme vis som i så mange i land hvor man ikke er like bedrestilt som oss i Norge. Banklån er uaktuelt, Det gjelder å ta et skritt av gangen etter som pengene strekker til. Ja, vi skal sannelig være ydmyke vi nordmenn og kjenne vår plass i møte med andre kulturer.

Vi har én moské rett ved og flere like i nærheten. Jevnlig synges det til bønn fra de ulike minaretene. Ulike bønner med melodier som ikke har hørt om Bach sine teorier om kontrapunkt i komposisjonene. De går ikke så veldig godt sammen, kan man si. Før midnatt er visst all strøm sunget opp, for det blir svart i hele området.

Her får vi sannelig også selskap av en bobil til. Et nederlandsk par som har vært bosatt i Ungarn i tjue år. Og sier jeg ikke at alt «årne sæ»? Jan og jeg glemte å ta ut euro da vi var i Italia. Man kan betale med euro på hele Balkan, men hvert land har sin egen valuta. Det siste er tungvint å bruke, da avstanden mellom landene er kort og man lett blir sittende med kontanter en ikke får brukt. For her er det cash som gjelder.

«Ittno problem», sier vårt nye bekjentskap. Dere kan få låne euro av meg. Jeg har femtusen i cash. «Hvor mye trenger dere?». Jo takk, vi låner så gjerne fem hundre. Som heldigvis går greit å overføre tilbake til vår utlåner via nettbanken.

Vår snille vert kjører oss inn til Skopje. Byen Jan har vært i nitten ganger da han kjørte trailer for Forsvaret. Det var aldri mulighet til å se den fine delen av byen som heldigvis ikke ble berørt av krigsskader. Byen ble berget av en hårfin etnisk balanse opprettholdt av NATO.

Litt av hvert av grandiost og noe mer ydmykt på den nye siden av Skopje:

Men i 1963 ble 80% av Skopje ødelagt av et stort jordskjelv der over 1000 mennesker omkom og mer enn 200.000 ble hjemløse. Det ble gitt storstilt støtte til gjennoppbyggingen.

Skopjes symbol, den gamle stenbroen over Vardar, forbinder den muslimske delen med Gammelbasaren og den nye delen med prangende bygg og statuer. Førstnevnte side er varm og koselig som i en typisk arabisk Souk. Mengder av små butikker med brukt og nytt av alt en kan tenke seg. Tett i tett med små, utendørs serveringssteder. Med et helt vidunderlig utvalg av alkoholfri drikke basert på alt en kan tenke seg av frisk frukt. Likeså minst tjue forskjellige varianter av kaffe- og tedrikker. Her koser vi oss Jan og jeg. Dette er det vi liker. Enkelt og folkelig.

Den nye siden av byen er imponerende nesten til det parodiske. Store, vakre bygninger med statuer og søyler. Alt nydelig utformet, men med en slik overdådighet at det ene nesten slår det andre ihjel. Dette må da være byen med verdens største tetthet av gigantiske statuer. Det skal være hundrevis av dem. De fleste bygget i løpet av det siste tiåret.

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Et annet særpreg er alle hundene. Overalt ligger det strødd kjempestore hunder med masse pels. De har ingen eiere, men blir foret godt over alt. Myndighetene tar dem inn i tur og orden og kastrerer og merker dem. Noe jeg vil si er langt mer humant enn skikken i Portugal hvor løshunder ble fanget og satt i bur på livstid.

Rundt Makedoniaplassen ligger en rekke interessante muséer samt et stort galleri. Skopje er uten tvil en by verdt å legge en storbyferie til.

Der er ikke vi nå. Dog er vi veldig glade for alt vi har rukket å se, men vår ferd går videre.

Vi forlater campen grytidlig torsdag morgen og kjører til Matka-ravinen. Tre av Skopjes store løshunder møter oss i det vi går ut av bobilen. Må si jeg beundrer Floke for hans måte å håndtere dette på. Det må føles ganske skremmende, men han møter det med stoisk ro. Nå skal det sies at alle disse digre bikkjene utelukkende fremstår som svært snille og vennlige.

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Klokka halv åtte vandrer Floke og jeg trøstig i vei opp gjennom den smale stien i Matka-ravinen. Skopjes kanskje største stolthet. Et langt mer gigantisk og ikke minst magisk kunstverk skapt av naturen selv. En prestasjon langt utenfor menneskets evner.

Det er isnende kaldt nå før sola har nådd frem til juvet. Høydeskrekken trigges mens jeg blåholder på Floke. Her er vidunderlig vakkert. Vel verdt å trosse både kulde og høydeskrekk for. Langs stien er det en rekke salgsboder som åpner senere på dagen. Etterhvert kommer jeg frem til et bitte lite hotell som kun kan nås til fots. Her er også båtutleie som kan ta en med videre innover til en stor grotte. Floke og jeg får følge av en hvit hund som forelsker seg i oss begge. Floke tøffer seg når hunden begår den uhyrlige frekkhet å slikke hånden min. Og jeg den uhyrlige utroskap ved å klappe den. Ingen andre hunder skal berøre meg. Eller jeg dem. Der er Floke helt klar, sjalu som han er.

Hunden gir opp meg, men klarer ikke å gi opp forelskelsen i Floke. Så vi får følge hele veien til Flokes store irritasjon. Det blir litt skummelt etterhvert med to hunder hvor den ene vil jage den andre, mens den andre vil være intim. Stien smalner veldig og støttemuren erstattes av et enkelt gelender i form av et tynt stålrør i hoftehøyde. Dobbel hundevilterhet kan fort resultere i at en sklir ut under det tynne røret. Så jeg velger å snu.

Flokes beundrer følger oss hele veien tilbake. Helt til han ser de tre svære hundene og skjønner at her går grensen.

Grensen for vår ferd er dog ikke nådd. Nå har vi et nytt og viktig mål i et annet land. En by hvor Jan har dårlige minner fra.

Verdensarv ganger to – aldri har vi sett noe lignende!

5. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Alberobello, billivet, Bobil, bobilturer i Europa, italia, Metera, miljø, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, Sassi di Matera | Legg igjen en kommentar

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Nå har jeg skikkelig bondeanger for to ting. At jeg var fornuftig og ikke kjøpte noe gladkeramikk på Sicilia. Selv om jeg, som alle på min alder, har langt mer saker og ting enn jeg trenger. Men jeg er innbitt maksimalist. Vakre ting i vakre farger gjør meg glad. Så man kan vel konkludere med at vakre gjenstander er en slags mental medisin? Og dermed riktig å bruke penger på?

Det andre jeg angrer på er, at jeg ikke kjøpte med noen av de gode bakervarene med pistasjnøtter. Det er bare på Sicilia de dyrker pistasj. Den dumme fornuften min påstod at jeg måtte avstå fra slike herligheter når jeg ennå sliter med ti kilo bilringer etter sju slag julekaker jeg bakte og spiste i løpet av desember. Men skal man ikke ha litt å tære på når en er kommet så langt oppi årene som meg? Det tror jeg nok. Redningen er Lidl i Matera De har cornettos con pistacchi. Faktisk de beste, for disse har pistasjmasse inni og hakket pistasj utenpå. Så jeg hamstrer.

Når bobilen slingrer seg rundt svingene tilbake til campen, ramler posen med herlighetene ned på gulvet. Gjett hvem som slår til da?

Glupske Floke Snoke kaster seg over mine dyrebare cornettos og inhalerer dem i et febrilsk tempo før jeg får stoppet ham.

Jeg berger kun ett til meg selv. Får tro han gjorde det av hensyn til dietten jeg ikke orker å følge. Dessverre kjenner jeg et visst slektskap med Flokes glupskhet.

Matera, skampletten som ble verdensarv

Italia er helt utrolig. Ikke bare er landskapet fabelaktig spennende og variert og en nytelse i seg selv. I tillegg er landet spekket med spennende fornminner og de mest pittoreske byer og steder. Man må minst være som katten og ha ni liv om en skal klare å bli ferdige med å oppleve Italia.

Vi må bare velge noe. Det er sannelig ikke lett.

Nå har vi valgt huleboerbyen Matera. Skampletten som ble verdensarv i 1993.

Sassi di Matera, gamlebyen i Matera, må være en av de merkeligste byene i Italia. Sammen med Aleppo og Jeriko regnes Matera for å være verdens eldste by med kontinuerlig bosetting.

**Nedover og oppover på en uendelighet av vakre steintrappetrinn**

Byen er formet av et helt spesielt landskap. Dypt nede i en ravine renner den spinkle elva Gravina. Oppover de bratte, steinete veggene i ravinen klatrer byen med huler som har vært hjem for mennesker i tusener av år. Tett i tett som i en vellagret sveiteserost.

Fra tidlig middelalder klatret byen videre oppover. Hus på hus oppå hulene og oppå hverandre og gater oppå hus i ujevne, bratte stabler. Som alle byer i Italia kolonisert av ulike grupper og folk gjennom århundrene. Mye vakkert er skapt i form av spesielle kirker og freskomalerier. Her er faktisk hele seksten steinkirker og ti grottekirker. Men som boligområde ble byen stadig mer elendig sammenlignet med utviklingen ellers i samfunnet.

Her bodde på nittenhundretallet de fattigste av de fattige. Generasjoner av mennesker sammen med sauer og geiter i grottene. Sykdom og elendighet var utbredt, ikke minst malaria.

Først på femtitallet, når myndighetene «oppdaget» de forferdelige boforholdene, begynte det å skje noe. Da ble folk tvangsflyttet til skikkelige boliger i nye Matera. Skjønt ikke alle ville flytte frivillig fra hulene sine.

Tretti år senere begynte folk å flytte tilbake. Stadig flere grotter og hus ble omfattende renovert, etterhvert med støtte fra myndighetene.

I dag er det både oppgraderte boliger, restauranter og dyre hoteller og overnattingssteder i grottene.

Det krever gode sko og god fysikk skal en få med seg mye av denne bratte byen med alle trappetrinnene. Vi fikk med oss en del, og sier oss fornøyde med det. Dvs. jeg er bare halvfornøyd, Det er fortærende at ikke kroppen spiller på lag når hodet vil så mye mer. Tror nok vi må tilbake hit om muligheten byr seg. Jeg er ikke ferdigsett her.

Men lykkeligvis står nye opplevelser i kø.

Trulliene i Alberobello

Veien fra Matera i Basilicata til Alberobello i Puglia går gjennom et betagende kulturlandskap. Himmelen hvelver seg enorm og vidåpen over det flate landskapet. Milevis med prydelig bygde steingjerder avgrenser vårgrønne enger. Kyr og sauer beiter fredelig og dovent under sola. Hvitrosa skyer av blomstrende mandeltrær fyller andre felt. Enger tett bestrødd med orasnsje flak av ville ringblomster, calendula arvensis. Her og der brytes de av sennepsblomster som konkurrer med sola om hvem som skinner mest i sommergult.

Vi skal til Trulli di Alberobello og oppleve den historiske bydelen med de helt spesielle husene. Men sannelig begynner ikke opplevelsen mens vi kjører. I nesten hvert eneste felt mellom steingjerdene ser vi de merkelige, kongleaktige husene. Denne prehistoriske byggeteknikken med kalkstein som stables helt uten bruk av mørtel, preger hele Puglia. Byggeteknikken er så god at den er er i bruk den dag i dag.

**Trullihus preger landskapet overalt i Puglia**

Parcheggio Nel Verde er et perfekt sted å anbringe KaràJan. Parkeringsplass med strøm noen få skritt fra gamlebyen. Nydelig olivenlund på hvit grus

**Herrene liker å ta en felles pust i bakken på byvandringer**

Den overskyete himmelen Yr bedudet, har vi ikke sett noe til. Sola skinner, og vinden glimrer med sitt fravær. Vi får en nydelig rusletur i dette spesielle området. Selv om det er turistpreget, er det ikke noe av det tettpakkete, slitsomme vi opplevde i Taormina. En del folk er det, men vi kjenner begge på at byen ånder av en helt spesiell fredelig stemning. Det er en form for stillhet og ro her som selv ikke turistene rundt oss forstyrrer. Så forunderlig og behagelig.

På en uteservering havner vi sammen to unge polske jenter som driver Sanctuary for hunder i hjemlandet. Som vanlig er det Floke som knytter kontakt. Han har nesten like stor teft for mulig kos som for mat. Og nå blir han klappet og klødd under hele vår lange samtale.

Vi spiser en halvgod middag på en så som så restaurant litt tidlig på kvelden før jeg tar med Floke på kveldstur. Har hørt at det skal være så vakkert om kvelden i belysningen mellom trulliene. Men nå er stillheten ikke fullt så behagelig. Det føles litt ødslig å gå her i helt folketomme gater. En bil kjører forbi, bremser og snur. Litt creepy. En gammel dame popper plutselig frem fra en av de små dørene og veiver til bilen som stopper. Hun har tydeligvis en hel del hun skal ha sagt til sjåføren. Vi passerer parken som ligger mørk og øde. Går rundt den og ikke gjennom. Nedover den stille gaten mot parkeringen. Buona sera. En høy fyr passerer. Buona sera, svarer jeg og rasker på da jeg ser at fyren snur. Fort hjem til Jan og KaràJan.

Floke og jeg er fornøyde med å komme i hus. Litt for sent å vandre ute nå.

I morgen skal vi videre til neste by hvor vi skal forberede oss på å oppleve et nytt land på vår ferd.

Solnedgang i Matera

Opplev Scila og reisen gjennom et Italiensk paradis

3. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, calabria, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, naturopplevelser, reise med hund, Scila | Legg igjen en kommentar

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Rolig morgen i Scila, KaràJan er parkert med snuten ytterst på kanten, så vi ser rett ned på det turkise havet. Solen stråler. Jan er ute og prater med de tyske naboene. Han snakker utmerket tysk og har pratet med tyskere på hele vår reise. Noen av dem har vi møtt igjen flere ganger underveis. De fleste vi har sett av både bobilturister og andre turister har vært italienere. Dernest en del tyskere. Et par fra Østerrike, og så de få svenskene vi møtte i Licata. Og vår ene, hjelpsomme nordmann i Sferrocavallo.

Jeg forstår tysk, men har ikke godt nok ordforråd til å holde en flytende samtale. Jobber med intensiv italiensktrening på Duolingo. Italiensk har mange likheter med portugisisk og er langt lettere å oppfatte for oss nordmenn. Men når jeg prøver å å stotre frem noen setninger på italiensk, kommer det gjerne ut som portugisisk. Dette hvislelydspråket forstår ikke de andre latinerne. Så jeg må nok pugge mer for å skille språkene.

Jan kan en del italiensk siden han hadde det på gymnaset, men det er over femti år siden. Mye er glemt. Tror faktisk jeg begynner å ta ham igjen nå.

Om jeg savner noen å prate med? I grunnen ikke. Jeg snakker med Floke, som i likhet med Ludo, er enig i alt jeg sier. Jan og jeg prater masse sammen. Vi kan snakke om alt mulig. Har så mange like referanser og samme humor. Vi ler mye. Både av oss selv og av alle situasjonene som oppstår. Vi tar ganske lett på det meste. I grunnen er vi vel ganske så fredelige av oss. Samme rytme og samme preferanser. Stort sett. Bortsett fra mat og drikke. Der er vi ganske så ulike. Men så får vi stadig noe å le av der også.

Så herlig å leke å stranda

Scila er en skjønn liten by som ligger rett på stranda mot havet i Messinastredet. Ufattelig vakker strand med havslipte steiner og grus. Knall turkis, krystallklart vann. Men skilt om at det er farlig å bade her. Forstår ikke hvorfor. Det ser jo så fristende ut.

Floke nyter litt tid på stranda. Springer og springer og leker oter. Svippturer nedom havet så han blir våt og mer grus fester seg i pelsen. KaràJan blir litt som en grusbil innimellom. Jeg koster fortsatt svart lavasand fra det meste. Nå blir det forandring i fargene om ikke annet.

Veien går oppover. Igjen i bratte svinger. En lang biltur i dag med Matera som mål. Nærmere førti mil med noen innlagte feilkjøringer. Eller overlagte avbrekk med sightseeing som vi liker å kalle det.

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Begrepene om høyder og lavland og øst og vest forsvinner helt på denne ferden gjennom spektakulære Calabria. Italias sørligste region på fastlandet. Vi blir helt øre i hodet av alle opp-og nedturene med u-svinger. Om Sicilias landskap var fascinerende, er det ingenting mot det vi opplever på denne veien. Ville fjell og berg med dype skar imellom. Imponerende veibygging hvor ferden går på skyhøye viadukter over de dypeste daler for så å bli slukt av bergene innimellom. Uendelig antall svinger.

**Hva må ikke veibygging koste med så store topografiske utfordringer!**

Vi er høyt oppe og så lengt nede. Sving på sving. Mellom hver ferd opp og ned åpenbares nye landskapsuttrykk. Intens grønne myke åser. Enorme åpne flater med sjokkrosa felt med blomstrende mandeltrær og sølvgrønne rekker med oliventrær. Så er det kupert igjen med dype dalbunner med elveleier og skogbevokste åssider. Jeg fester meg særlig ved et område hvor jeg bare ser et det vil være herlig å dra på fotturer. Lagrer det på Google Maps. Man kan aldri vite. Kanskje kommer jeg hit igjen en gang og kan legge ut på vandring.

I det fjerne ser vi snødekte fjell og det dukker opp veiskilt om at man må ha kjettinger i beredskap. Heldigvis skal vi ikke i den retningen.

Plutselig er vi på østsida av Italia-støvelen. Har kjørt over hele fotbladet og havnet ut mot Adriaterhavet. Eller har vi det? Alle begreper om retninger er forsvunnet. Vi har visst kjørt gjennom midten av fotbladet før vi havnet på undersiden. Nærmere bestemt sørsiden av foten og ut mot det Joniske hav. Sibari kom vi til. I regionen Basilicata. Uansett nydelig igjen å bli møtt av dette lyse, turkise havet.

Nå ble det enklere å holde seg på rett vei. Det er bare å følge E90 omtrent til Metaponto hvor vi tar av på SP3 mot Matera.

Det er hit vi skal. Til sagnomsuste Matera som muligens er Italias aller eldste by.

Vi kjører igjen langs intenst grønne, myke åser. En enorm, glødende oransje sol daler sakte ned på vår venstre side. Er det i vest? Det er vel der sol går ned, men nå vet jeg sannelig ikke lenger. Så mange skiftninger av landskap og retninger på kort tid har gjort meg mer forvirret enn noen gang. Og det sier ikke lite.

**Solnegangen følger oss opp til Matera**

Det holder vel å si at vi er omgitt av naturens skjønnhet.

Vi skjønner at vi nærmer oss Matera når vi får forvarsler i form av dype skar og huler.

Og så er vi her. På Area Sosta Matera. En vennlig liten eldre herremann mottar oss. Han snakker kun italiensk. Så jeg får litt praktisk øvelse av mine nyvunne språkferdigheter. Tror ikke jeg strøk, men det stod langt fra til noen toppkarakter.

Nydelig beliggende område i rurale omgivelser. 25 euro per døgn inkludert strøm og alle fasciliteter samt skyttelbuss til og fra Mattera og Sassi.

Den søte mannen banker på døra klokka ni om morgenen med et vennlig buon giorno og forærer oss et stort, nybakt Mattera-brød. Beste brødet. Så saftig og med sprø skorpe.

Vi koser oss med deilig og somlete frokost etter gårsdagens lange kjøretur. Nå skal Floke og jeg utforske terrenget litt før vi tar skyttelbussen inn til severdighetene klokka halv ett.

Avkappet hode får nytt liv som blomsterkrukke

2. mars 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Messina, miljø, motorhomelife, reise med hund, sicilia, Taormina | Legg igjen en kommentar

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Overalt på Sicilia ser vi fargerik og flott keramikk. Turiststeder bugner av butikker som bobler av keramisk fargeglede, og jeg bobler enda mer av glede ved synet av alle disse herlige fargene. Skulle gjerne kjøpt mengder av produkter, men prisene de selges for, er ikke til å gledes over.

Særlig spesielle er de fantastiske keramikkhodene, «testa di moro». Maurerens hode. Man ser dem på vegger og balkonger, og gjerne beplantet. Nok en gang er opphavet en legende.

Fra ca. 827-1091 var det maurerne som regjerte på Sicilia. I det arabiske nabolaget Kalsa i Palermo bodde en vakker ung kvinne med øyne så turkisblå som havet. Hun levde og åndet for sine blomster som hun stelte ute på balkongen. En dag vandret en kjekk ung maurer forbi, og de ble hodestups forelsket. Den grumme skjebne avslørte etter hvert at mannen hadde kone og barn i hjemlandet som han skulle vende tilbake til.

Fra seg av sorg og sjalusi, bedøvet hun sin elsker og dekapiterte ham mens han sov.

Hodet ble hult ut og beplantet med basilikum som hun vannet med sine tårer. Deretter ble denne nye «vasen» plassert godt synlig på balkongen.

Og ingen basilikum ble større og mer frodig enn den som vokste i maurerens hode. Dermed var en ny trend satt hva vaser og beplantning angår. Dog ble, forhåpentligvis, alle vasene laget i keramikk etter denne tid.

De fleste lages i dag i par som mann og kvinne for å minne om denne ulykkelige kjærligheten.

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Fargerike kongler, Pigna Siciliana, i alle størrelser er også et vanlig syn. Den sicilianske tradisjonen kombinerer konglen (frukt av eviggrønne trær) med evig liv, styrke og guddommelighet, inspirert av gamle kulturer fra Egypt, Babylon og Hellas. Konglen skal både stimulere fruktbarhet og bringe lykke og velstand.

I hovedsak produseres figurene i Caltagirone. De sies å være håndmalte, men nå en ser det enorme utvalget overalt, stiller jeg meg litt skeptisk til det.

Trinacriasymbolet

Så har vi trinacria-symbolet som både sees på det sicilianske flagget og i keramiske utgaver. Det er Medusas hode som beskytter en mot det onde. Ut fra hodet stikker tre legger som symboliserer Sicilias tre spisser/områder. Capo Pelori for Messinaområdet i nordøst, Capo Passero som står for Syracusa/sør og Capo Lilibo som står for Marsala i vest.

Turistmagneten Taormina

Vi vandrer i den lille turistmagneten Taormina hvor hver annen butikk stråler av denne fargeglade keramikken Det er så himla mye fint! Svære vaser med sitroner – åh, så gjerne jeg skulle hatt en!

Taormina er en vakker liten by med en spesiell plassering oppe i bergsida høyt over det turkise havet og den vakre lille øya Isola Bella. Egentlig helt i likhet med en rekke andre italienske landsbyer som gudskjelov ikke har fått status som turistattraksjon og derfor har fått beholde sitt genuine preg. Mens Taormina kan betraktes som et kjøpesenter uten tak. Et stappfullt kjøpesenter selv nå utenfor den verste turistsesongen. Vi må løfte blikket et par meter om vi skal se noe annet enn mennesker.

Foruten keramikkbutikker er det butikker med dyre klær og vesker og butikker med andre sicilianske spesialiteter som pistasjprodukter og likører av pistasj, sitroner, mandariner og annet som dyrkes her. Og restauranter så klart.

Vi setter oss på BAR som er berømt for sin sicilianske «frokost». Lunkne, fluffy briocher som serveres sammen med iskald granita. Granita kan nærmes betraktes som slush, altså en kald sørpe av saft fra mandariner, sitron, med pistasj – ja, alt det som dyrkes her. BAR skal ha det største utvalget ifølge mine sicilianske matstudier.

Men tror du sannelig ikke de har gått tom for dagen?

Jeg trøster meg med en mandelkake og en Campari soda. Forøvrig en god trøst siden jeg ikke tåler iskald mat og drikke. Og Campari soda er min nostalgiske memorering over min kjære avdøde bror som jeg var med til sjøs i 1970. Han bestilte alltid Campari soda på barene i Middelhavets havnebyer.

Sicilia er vidunderlig, frodig og vakker og byr på et hav av opplevelser. Folk er vennlige og imøtekommende. Vi har storkost oss her, men kjenner at vi har fått med oss nok i denne omgang.

Et deilig siciliansk måltid

Dog skal vi ha et siste måltid med ekte siciliansk mat. På den aller siste restauranten der byen ender, får vi servert nydelige retter. Kylling til Jan og grillede sjøkreps med, selvfølgelig, pistasj til meg. Samt en deilig gratinert grønnsakrøre med aubergine og tomater.

Floke matvrak

Floke vekker allmenn oppmerksomhet og begeistring hvor vi enn går. Han har litt lagotto i seg. Lagotto romagnolo er den italienske varianten av vannhund, som puddel er den franske. Lagottoer er også eksperter i å søke etter trøfler. Floke minner nok om en forstørret lagotto. Alle synes Floke er så søt. Når han setter seg i den typiske bamseposituren sin, smelter folk helt. Verre er det å hindre folk i å gi ham noe godt. Vi ønsker ikke flere episoder av at han i sin glupskhet glefser over hånden til den som gir. Noe vi prøver å forklare den velmenende bestemoren ved siden av oss.

Matvraket som lurte seg unna på campen i Siracusa og lempet inn mat som var satt ut til de mange kattene. For katter er det er her på Sicilia. Overalt og i mengder. Fat med mat til de små står overalt, noe Floke har et skarpt blikk for. Floke lurte seg unna på campen i Siracusa og spiste kattemat. Derpå spydde han en hel dag. Glupsk som han er, spiste han spyet sitt også før han spydde igjen.

Livet med hund er så mangt. Om Floke er aldri så smart på visse områder, har han ikke vært i stand til å lære av ovenstående episode. Han er fortsatt klar som et egg til å lesse innpå hva han enn kommer over av spiselige og mindre spiselige greier. Han har trålet enga på den hyggelige Area Sosta Piergiovanni hvor vi står, og klart å finne en pizzaskorpe. Hvor nå den kom fra. Så nå fyker han rundt her med snuten som en støvsuger i håp om flere funn.

En fin camp for både oss og Floke med grønne enger med duftende sitrontrær og fine blomster. Riktig så fredelig. Vi er kun to bobiler her. Verten har velvillig brakt oss både til og fra Taormina som eller er litt strevsom å komme opp til da taubanen opp er stengt for tiden.

Campen har utsikt rett mot Etna hvor man i heldige glimt kan se den sprute ild. Vår vert innrømmer at det til tider føles litt skremmende med en så mektig og uregjerlig nabo når askedrysset når ned til plassen.

Nå sperrer tåke all utsikt og det føles riktig å dra videre mot nye opplevelser.

**Utsikt fra Taormina opp mot en landsby i tåke høyt oppe på et barg. Sjekke kanten av berget!**

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Sicilia har vært det eventyret vi håpet på. Vi har fått med oss utrolig mye, og kunne nok opplevd hundre ganger mer. Men det får eventuelt bli en annen gang. For vi har mange flere planer, må vite.

Nå går kursen rett til Messina og den halvtimes fergeturen over til fastlandet og Calabriaregionen. Nok en gang lander vi på en liten og grei Area Soster. Denne gang «Paci» som henger i berget bratt opp for havet og den idylliske lille byen Scila.

Det er helt mørk ute. En nesten full måne stråler over oss. Midt i mot ser vi lysene fra Messina.

Nå tar vi kvelden og bare koser oss. En aldri så liten fest med bare oss to og Floke for å feire at vi faktisk kom oss til Sicilia og at opplevelsene svarte til forventningene og vel så det. Jeg lager meg GT med nypresset sitron fra hagen i Naxos. Jan tar noen Birra Peroni. Og så deler vi en stor, kjempegod hvitost med Floke. Han var nemlig litt redd på fergen. Muligens pga. en bilalarm som hylte på hele turen. Vi synes Flokebarnet fortjener litt ekstra trøst og belønning i kveld. Flink og tålmodig som han har vært hele veien.

Men reisen slutter ikke med dette. Vi er ikke engang halvveis ennå. Flere opplevlser og land venter foran oss om ikke på rekke og rad, så ihvertfall ad kronglete veier.

Etna: Naturens Kraft og Fantastiske Utsikter

28. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia and tagged Bobil, bobillivet, bobilturer i Europa, Etna, italia, miljø, motorhome, motorhomelife, Mount Etna, NATUR, reise med hund, sicilia, Vulcano | 2 kommentarer

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Tenkte å legge ut et blankt reisebrev. For nå er jeg uten ord. Speechless. Vel, nesten da. Det varer ikke så lenge av gangen hos meg.

Vulkanen Etna – for en vilt fantastisk opplevelse! Jeg er euforisk lykkelig over å ha opplevd denne dagen. Altså ruiner, fornminner, arkitektur og kunst – visst er det fantastisk å oppleve. Det gjør inntrykk på meg. Noe sterkere enn annet.

**Etna – som et Fata Morgana på hummelen når vi nærmer oss Catania**

Men dette – det kan intet menneske skape. Naturens voldsomme og ubegripelige krefter. Det er i særklasse.

I morges så det ikke lyst ut der vi stod på den idylliske Mons Gibel Camping Park ved foten av Etna. Nå har vi hatt sol og fint vær så lenge at det nærmest har blitt en selvfølge.

Det var strålende sol i går da vi forlot den særdeles trivelige bobilparkeringen Area Sosta Ippo Camper i Siracusa. Forøvrig et perfekt og meget økonomisk alternativ for bobilfolk. Omgivelsene er ingenting, bortsett fra et kjøpesenter om noen liker slike skrekkens oppholdssteder. Men man er jo i Siracusa for å oppleve severdighetene. Det er svindyrt og innebærer masse restriksjoner og tillatelser og byråkrati å parkere i f.eks. Ortigia. Når bestyreren stiller som privatsjåfør, kan det ikke bli enklere. Vi får sett det vi skal, og kan slappe av i rolige omgivelser etterpå.

Det var sol hele veien mot Catania i går. Etna steg etterhvert opp foran oss på himmelen som det rene Fata Morgana. Helt magisk.

Sol like frem til en nydelig rød solnedgang.

Og i dag. Så grått at jeg kunne grått. Hele verden innhyllet i tett tåke. «Jamen, det var da så flott det vi så av Etna i går mens vi kjørte, er ikke det nok?» Jeg bare ser på Jan. Hallo, er det mulig? Et tåkete glimt på himmelen og så har vi liksom opplevd Etna? Niks!

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

Tåke eller ikke, man gir da virkelig ikke opp et mål uten å ha prøvd til The Bitter End. Vi kjører oppover. Alle værmeldinger sier at det er lettskyet. Det er ren løgn. Alt er pakket inn i en tjukk, grå grøt, og det er null sikt. Jeg bare kjenner hvordan skuffelsen holder på å overta meg helt. «Det kan jo være Etna er høyere opp enn tåkelaget», trøster Jan. Joda. Og vi har ikke nådd «the bitter end» ennå.

Det er ei side som heter Tracking Etna. Den har en helt annen værmelding. Og den stemmer! Etter å ha snirklet oss oppgjennom Mordor med bare glimtvise formasjoner av lava-orker og -uruk-haier, stiger vi opp i solens rike mellom høye brøytekanter. Bak oss er en tett, gråhvit dyne. Foran oss stråler sola hvor Etna reiser seg majestetisk mot den knallblå himmelen. Høyreist og snøkledt puster den ut sine røykskyer og drysser svart aske utover den hvite snøen.

**Vi begynner så smått å ha kjørt fra tåka**

Skjønt, det er ikke mye av snøen som er hvit. Store deler av den er også rosa. Det skyldes en algeart kalt Chlamydomonas nivalis. Egentlig en grønnalge som blomstrer når temperaturene stiger og da produserer en rød farge for å beskytte seg mot UV-stråling. Da får vi det som kalles vannmelonsnø. Er ikke naturen fantastisk?

Det er tjåke fullt i startområdet for gondolbanen. Mengder av italienske barnefamiler som pakker på seg tjukke skidresser og stimer av gårde med akebrett under armene for å oppleve snøeventyret.

Det skal visstnok være en del minusgrader i Etnas snøskråninger, så jeg lures til å pakke på meg ullklær. Og holder raskt på å krepere av varme. Det er ulidelig varmt i gondoldingsen som tar oss opp til 2400 meters høyde. Sola steker.

**Vi fikk endelig parkert i kaoset av biler.**

Floke synes hans livs første gondoltur er litt småskummel, men han tar det med fatning. Den glir så rolig og stødig oppover mens utsikten blir stadig mer spektakulær.

2500 meter opp på Etna

Jan synes det greier seg å komme opp hit. Floke også. Han gnukker seg grundig i snøen og anser snøgnukking som dagens mål og store opplevelse.

Jeg er nå en gang sånn at jeg går all in når jeg først skal oppleve noe. Den to- og den firbeinte overlates til å ta banen nedover igjen, mens jeg tar snøbussen videre oppover.

Enda godt at jeg ikke tok med Floke. Doningen går bratt oppover og rister og skumper så man må holde seg fast med begge hender. Den bruker vel en drøy halvtime et godt stykke oppover. Så går vi busspassasjerer videre med en guide til 3000 meters høyde. Lenger opp er ikke forsvarlig nå.

**Herrene har nådd sine mål. Høyt nok for Jan, og Floke får gnukket seg i snø. Begge er fornøyde**

3000 meter opp på Etna

Det klarer seg fint for meg. Høydeskrekken utfordres tilstrekkelig. Vi står rett ved et krater som oppstod ved det siste, store utbruddet for tjuetre år siden. Da skjøt lavamasser opp i 700 meters høyde før de veltet nedover, rev med seg hele gondolbanen og forvandlet landskapet nok en gang.

**De fleste synes det er tungt å gå oppover**

Utsikten er ubeskrivelig og enorm. Snøkledte topper vi så nede ved basestasjonen, er nå langt under oss. Etna er ufattelig mye høyere oppe enn det ser ut til når man er nede ved basestasjonen på 1923 meter. Den høyeste toppen på Etna er ifølge guiden 3411 meter, men høyden varierer i forhold til aktivetenene. I tillegg er området enormt i areal, hele 1190 kvadratkilometer. Og selvfølgelig er også Etna-området på UNESCOs verdensarvliste.

Etna er Europas mest aktive vulkan, og har hatt kontinuerlige mindre utbrudd siden sist på desember. Det er fire dype krater som er aktive, ifølge guiden. Ikke bare én topp.

Akebrett hadde vært tingen når vi skal komme oss ned til bussen igjen. Snøen har en merkelig, kornet konsistens som gjør at det er veldig glatt. Omtrent som saltet snø i norske bygater.

Bussturen ned er ganske spennende. Man må virkelig tviholde seg i det man får tak i. Men for en herlig opplevelse! Det uendelige snølandskapet rundt oss glitrer i sola. Rosa og hvite flater med sorte dryss av lava innimellom. Her og der stikker størknede formasjoner opp.

Jeg er fylt til randen av lykke over å ha opplevd mektige, magiske Etna.

Tenk om vi bare hadde tatt for gitt at tåke der vi var betydde tåke på Etna!

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Taormina er vårt neste mål. Det betyr at veien nedover Etna går på østsiden. Campen ved Belpasso lå på ca. 700 meter. Nå skal vi helt ned til havet, dvs. rundt 2000 meter ned i løpet av to mil. Dette er nok KaràJans rekord i antall svinger og rask og stupbratt nedstigning. Det går på andre-giret hele veien. Svært krevende kjøring, så jeg bidrar så godt jeg kan med å legge meg over i u-svingene og bremse med liksompedalene på min side.

Sa jeg at vi kjørte opp gjennom Mordor? Det var nok bare en slags Suburban Mordor. Her på østsida av Etna skuer vi ut over det ekte Mordor, skapt av de stadige utbruddene. Senest i juni 25 stod askeskyen 6500 meter til værs her. Goldt, ødslig, svart, uhyggelig og ufremkommelig. Merkelige figurer og formasjoner i svart stikker opp mellom tåkestrømmene. Saurons rike. Så intenst fascinerende i all sin underlighet.

Furutrærne som har klart å reise seg som Fugl Fønikser fra asken, er spekket med gråhvite baller av furuprosesjonslarver. Det er millioner av dem. Er det Klumelobs/Shelobs avkom? Jeg trodde Sicilia var lykkelig fri for dem. De har ikke vært å se før nå.

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Vi lander på nok en idyllisk og beskjeden bobilplass i Naxos like før Taormina. Sosta Camper PierGiovanni. Innehaveren er en lykkelig dyrker av erter, bondebønner, sitroner og annet. Så vi finner hverandre. «Man må jo ha noe å holde på med», sier han og slår hendene ut mot åkrene sine. Jeg er så hjertens enig.

Han plukker tre flotte sitroner til meg. Duften er vidunderlig. Nå blir det pasta al limone, sier jeg. Ingen restaurant i kveld. Og sannelig min hatt tikker det ikke inn en melding fra Norsk Tipping. Jeg har vunnet femti kroner. Da er det altså lørdagskveld, skjønner jeg. Følgelig må Jan synge «Det er lørdagskveld i staten Tennessee» for meg. Det hører med når vi er på bobiltur. Noe må man gjøre for å markere forskjell på hverdag og helg!

Nå skal vi spekulere litt på hvordan vi skal få til å oppleve Taormina i morgen. Den er ikke så lett tilgjengelig

**Vidunderlig velduftende sitroner, rett fra treet**

14. Um inverno horrível

13. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, bobilturer i Europa, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Som vanlig har vi kost oss og hatt noen nydelige vintermåneder i Olhão og Ria Formosa. Et vidunderlig område hvor det er godt å være om vinteren. Her er naturen herlig, det er et ekte og levende portugisisk samfunn, og vi har mange gode venner her. Normalt tilbringer vi fire måneder her nå som vi bor i Halden. Da vi bodde i Trondhjem, var vi her enda lenger. Nå drar vi hjem etter bare vel tre måneder.

Enkelte år i menneskehetens historie ses tilbake på som ett, eller flere , anno horribilis. I ens eget liv kan det òg skje i tunge stunder at man ser tilbake på en periode av livet og opplever at det har vært en spesielt tøff tid.

I mine dystre stunder ser jeg tilbake på denne vinteren som en inverno horrível. Vi elsker Algarve og Portugal og har egentlig på alle vis, et godt liv her. Så det er nesten pinlig å klage over noe som helst når en sammenligner seg med dem som virkelig har det tøft rundt om i verden. Men læll, som vi trøndere sier. Det får bare være pinlig.

Vi reiste av gårde to dager etter at min uunnværlige Ludovovs døde. Sorgen var voldsom og er sterkt til stede ennå. Jeg var nærmest syk av sorg de første par månedene, selv om jeg gjorde mitt beste for å skjule det. Vårt eldste barnebarn kom for å være med oss i julen. En gledelig avsporing som vi så veldig frem til. Hun også. Og så blir hun liggende syk hele ferien. Deretter blir Jan syk, og deretter jeg som får lungebetennelse. Normalt blir jeg frisk og sprek når jeg er i Algarve, men nå har jeg long covid på lungene. Dessverre ser det ikke ut til at Algarves helsebringende luft kan bøte for det.

Det blir ofte vitset om at blondiner er dumme. Det er vel rimelig lite dekning for å hevde det. Derimot er det dekning for å si at vi blondiner ofte har lys hud. Så lys at vi kanskje ikke burde være ute i sola. Jeg er et friluftsmenneske som bare må være ute. Ikke for å ligge å sole meg, det synes jeg er ulidelig kjedelig. Men jeg trenger å være ute og være aktiv. Da trår søren meg skjebnen til og gir meg en kronisk hudplage som heter aktiniske keratoser. De må fjernes etterhvert, ellers utvikler de seg til en alvorlig form for hudkreft. Jeg ble behandlet hjemme i Halden ifjor, og nå må jeg sannelig gjøre det her også. Her skjer det ved hjelp av flytende nitrogen, så jeg har hatt «brannsår» i ansiktet og på brystkassa i lengre tid. Må alltid ha ryggen mot sola og bruke stygge hatter og en seig og ekkel spesialkrem. Men som far min alltid sa, man får ta dagen som den er. Jfr. reisebrev 11. Så jeg går mer påkledd enn vanlig og bader til og med iført hatt og skjerf og digre solbriller. Ser helt urkomisk ut, men noen må jo bidra til den allmenne underholdning. Det er strengt tatt ikke så mye å le av her i verden. Så alle monner drar, som musa sa, da hun pisset i havet.

Vel, alt går. Men så var det dette fallet da, beskrevet i reisebrev 12. Jeg nektet å ta det alvorlig. Vil helst være litt tøff og ikke la noe stoppe meg. Særlig ikke nå som vi ikke har egen bil, og jeg bare kommer meg opp i fjellene om noen andre vil kjøre dit. Det er en ribbensbrist som ikke slutter å gjøre vondt siden jeg har kronisk astmahoste. Og endel av sårene er dype og sterkt infiserte. Styret med sårstell, spesialbandasjer og antibiotika og fanden hans oldemor pågår ennå.

I samme slengen som den relativt tøffe hudbehandlingen, viste det seg at det seg at det òg var en liten tumor på nesen. Av det litt snillere slaget. Men bort måtte den. Så ble det en liten operasjon siste dagen i Olhão.

Og ellers? joda, det er dem som har hatt langt større og tøffere helseutfordringer enn oss denne vinteren. Vi har bistått som best vi kan både med hundepass og forsikringsproblemer og hva det nå enn har vært.

Nå er vi rett og slett slitne. Ikke kan jeg bære noe, ikke kan jeg bade og strengt tatt ikke gå lange turer heller. Selv om jeg har gjort det likevel. Nå lengter vi hjem. Til hus og kjøkken og god seng og bad og snikkarbod og malersaker og hage og alt som holder pensjonister aktive. Paradoksalt nok vil vi komme oss hjem for å hvile ut etter denne vinteren.

**Koser oss på restauranten på Mikki’s Place. Her kan man virkelig slappe av.**

Først kjører vi til Mikki’s Place to Stay. En vidunderlig camping helt i vår ånd. Skikkelig hippieplass. Folk i alle aldre, mengder av kunst over alt, og møbler og annet basert på gjenbruk og resirkulering. Like mye hunder som mennesker i restauranten. Sekstitalls-musikk på høyttalerne. Ute er det lamaer, sauer og geiter.

Det er vakkert over alt med nydelige hager og et basseng kamuflert som en lagune. Kanskje skal vi være her neste sesong?

Her bare koser vi oss og henter oss inn igjen. Været er ikke noe å skryte av. Det er meldt regn langs kysten i hele Portugal, Spania og Frankrike. Våre planer om en rolig hjemtur langs kysten, innlagt en tur innom Europas lengste hengebro, Arouca-broen, blir skrinlagt. Etter å ha overlevd hengebroen beskrevet i forrige reisebrev, er jeg mer enn hippen på denne 516 meter lange broen som henger 175 meter over elven Paiva.

Det blir ikke denne gang.

Så blir det Spania likevel

Vi tar en 180-graders sving og styrer rett øst mot Spania og sol. Sol? Vi havner i snøstorm i nærheten av Sierra de Huétor. Vi kommer neppe til å oppdage sjarmen med Spania. Snøstormen er forbipasserende og artig. Ellers er det brunt og vissent. Tørt og støvet. Søplet flyter langs veiene. Vi føler oss i grunnen litt hjelpeløse her. Dette er ikke vårt land. Ikke Solkysten i hvert fall. Bråket masseturisme overalt. Vi klarer å kose oss og slappe av et sted mellom Albir og Benidorm siden vi treffer hyggelige venner her. Gode venner er noe av det fineste med dette bobillivet. Støv og forsøplete områder til tross, man kan ikke være tungsindig sammen med en gjeng herlige nordlendinger. Da sitter latteren løst. Gode minner skapes i slike gylne øyeblikk.

Men ellers er alt så diametralt annerledes enn vårt grønne, vakre og fredelige Portugal. En tur inn til Benidorm bare forsterker vår opplevelse av Spania. Hav, strand og himmel er fint. Og det er en del tøff arkitektur her. Men stappfullt av støyende turister. Det er verre enn å være på et stort kjøpesenter. Alle som kjenner meg, vet at kjøpesentre er skrekkvelde for meg. Et par glass Alvarinho hjelper noe, men ikke nok. Jeg trenger mer natur og stillhet for å komme meg.

**Er noe pent i Benidorm også. Den særegne øya, himmel og hav, palmer og måne**

Som vanlig når jeg er sliten, gjør jeg enda mer dumme ting enn ellers. Jeg oppbevarer alt av mynter og eventuelle sedler en liten stoffpose. Gidder ikke å bruke lommebok. På Mikki’s Place tømte jeg hele posen utover gulvet i restauranten. Sammen med en del andre ting. Mynter trillet overalt, så det var håpløst å finne igjen alle. Jan satt bare og lo og syntes det var ustyrtelig komisk. Han var ikke alene om det.

En liten stund ble det en vinterhobby å perle armbånd. Det varte ikke så lenge. Måtte jo sitte i ro. Men en stor eske med alskens perler, fint sortert, har jeg i bilen. Nå er den ikke sortert lenger. Den klarte jeg å tømme på hodet, så her er perler i hvert eneste lite hulrom. under seter og matter.

Alt bandasjestyret rundt foten, lå i fotenden av senga i går. Det jeg tror er småstein og grus og koster vekk fra madrassen, (veldig logisk å ha det i senga), er sårskorpene som er revet løs. Ellers sover jeg dårlig og lite, men dette greide jeg sannelig å sove meg gjennom. Når blod er vasket vekk og sårstell og bandasjering unnagjort, er det tid for frokost. Yoghurt med nøtter og bær. Har kjøpt et stort spann gresk yoghurt. Men hva skjer? Det hopper liksom ut av kjøleskapet og lander på hodet på gulvteppet. Lokket fyker av, og det er yoghurt overalt. Dog nok igjen til at jeg kan få i meg frokost uten å spise fra gulvteppet.

Så er det tid for å fylle den store dosetten med medisin for de neste ukene. Jeg bruker en del av det. Et nødvendig herk å legge alle pillene i dosetten, men jeg gjennomfører med glans. Frem til den skal lukkes igjen. Da går også denne på hodet, og alle pillene ender i eneste mølje. Jeg føler meg omtrent som Askepott må ha gjort da den onde stemoren tømte erter og annet utover gulvet og ba henne sortere alt.

Men man må bare le. Det er så mye bedre enn å gråte. Latter gjør godt.

Når det er noenlunde ordnet etter alle mine tabber, sier vi adjø til fine venner og setter kursen mot Valencia. Det er faktisk en fin by med litt naturområder i utkantene. Vi besøkte en grønn og hyggelig camping der ifjor. Der er det dessverre fullt nå, så vi må jakte på et annet sted.

GPS’n lurer oss inn i gågater og torg og et folkemylder av en annen verden. Her er det slett ikke lov til å kjøre. Særlig ikke med bobil. Lykkeligvis klarer Jan å manøvrere oss ut av elendigheten før folk blir alt for sinte på oss. GPS’en blir slått av før den fører til mer elendighet. Jeg geleider oss ved hjelp av kart frem til gratis bobilparkering øst for Valencia. Og hvem treffer vi der om ikke vår gode venninne Sandie. Tøffe Sandie som reiser rundt overalt med bobilen sin og møter all verdens spennende mennesker. Nå er det markeder som gjelder hvor hun selger tiaraer og hårbånd som hun lager. Hun har vært så travel at vi knapt har sett henne i Olhão denne vinteren, så dette er ekstra hyggelig.

En vag plan om å bese Valencia skrinlegges. Orker ikke mer by og folkemylder nå. I morgen peiser vi videre så langt Jan orker å kjøre. Så får vi se hva jeg kommer til å tømme ut i morgen.

Fant forresten noen poteter under bordet mens jeg plukket perler. Dem var det ikke jeg som hadde mistet. Så Jan gir da sine bidrag til tabbeunderholdningen han også. Og godt er det. Jo mer latter, desto bedre.

13. The end of living and the beginning of survival

10. mars 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, avesdeportugal, birds, birdwatching, Bobil, bobilturer i Europa, Climate change, fotturer, hiking, miljø, motorhomelife, NATUR, rota do Monte da Águioa, Rota do Passadiço do Barranco do Demo | Legg igjen en kommentar

Min gode vandrervenn John guider gjerne alle som ønsker å observere fugler. Kunnskapsrik og raus som han er, deler han sin erfaring med alle. Forleden hadde han med seg en gruppe til Vale do Lobo og kom hjem dypt skuffet:

«Well, I went to Vale de Lobo. Over the years I have visited the main inland lake perhaps 70 times. I have never recorded less than 30 species of birds on any visit, other than my last two visits; 6 and 3 respectively. I can report similar comparisons to the Ria Formosa below us. Birds I once saw in hundreds and thousands I see 3 or 30 respectively.

So for those climate deniers, I can tell them we are experiencing environmental collapse as Chief Seattle once forecast, the end of living and the beginning of survival. I am heartbroken.»

Jeg går Rota do Monte da Águia for andre gang denne sesongen. Nå med vandrervenner fra Tromsø. Ingen rovfugler er å se. Noen få småfugler, men ikke som normalt. Sommerfugler og bier, takk og lov. Pollinerende insekter har i hvert fall nok å ta av her i dette blomsterrike landskapet. Dermed også mat for insektspisende fugler. Men hvor er de?

Dette er en perfekt turløype i Calderãofjellene. Fin lengde, rundt tretten kilometer. Passe anstrengende med mye opp og ned. Gikk hundreogtjue etasjehøyder oppover. Landskapet er variert og vakkert og byr på strålende utsikt i alle himmelretninger. Floraen er frodig og fargerik. Siden løypa ikke er merket, er det ekstra fredelig her. Til dels gjengrodde stier tyder ikke på at det vandres ofte her. Grusveier egnet for terrengbiler, er også en del av løypa. Hylser fra haglpatroner ligger strødd.

Fraværet av fugler og synlige spor etter dyr, er påfallende og trist.
Klimaendringer og industrielt landbruk med monokultur har nok større betydning for tap av artsmangfold enn skyteglade jegere. Men sistnevnte er heller ikke skyldfrie. Her er det tillatt å jakte torsdager, søndager og alle bevegelige helligdager. Tradisjonelt startes jakten tidlig om morgenen med felles frokost og dram før man begynner å skyte. Kaniner og rapphøns, men «ingen som befinner seg over femti meter opp i lufta». Vel.

Det finnes jegersmenn som er hedersmenn. Som far min var. Man skal skatte av naturens overflod, sa han. Overflod, merk ordet. Er det ikke overflod, skatter man ikke. Naturens kjede, sa far min, måtte aldri ødelegges. Da går det galt. Han tenkte som Chief Seattle.

Jakt for matauk forstår jeg, så lenge byttet fins i overflod. Jakt for gleden ved å drepe, kommer jeg aldri til å forstå. Småfugler og ekorn, hvordan kan noen frydes ved å plaffe dem ned? Troféjakt, rikfolks ufyselige lek med dyreliv, er motbydelig i n’te potens.

Det er ikke til å unngå at tanker om hvordan mennesker ødelegger natur og mangfold kverner i hodet når man er ute på vandring. Man ser endringene og har god tid til refleksjoner. Aldri har mennesket hatt så mye kunnskap som i dag. Likevel ser vi dette fraværet av visdom i handlingsvalgene som tas.

Vandreturene er likevel herlige. De gjør godt for kropp og sjel. Takket være mye regn denne sesongen, er det frodig og vakkert i åser, fjell og daler her i Algarve.

Rota do Passadiço do Barranco do Demo

Det nyter John og jeg på vår siste felles vandretur denne sesongen. Turen vi har gledet oss sånn til, men ventet med å gjennomføre siden planen var å gå den sammen med Wilma. Hun ble forhindret fra å komme ned sist på februar som planlagt. Da må vi bare gjennomføre nå likevel.

En lang løype med trappetrinn og hengebru stod ferdig i Alferce 21.10.23. Den består av tilsammen 578 trappetrinn i de bratte åssidene og en femti meter lang hengebru over Djevelravinen. Hengebroer har alltid vært en stor utfordring for meg som har høydeskrekk, så jeg har gledet meg vilt til denne utfordringen. Ekstra utfordrende er det at jeg ikke kan gi etter for min trang til å klamre meg fast. Fallet jeg hadde for en uke siden, var ganske stygt. Det ga meg mer skader enn jeg var villig til å innse. Brist i et ribbein og forslåtte muskler gjør det både vanskelig og lite tilrådelig å bruke venstrearmen. Men sannelig har jeg ikke så mye høydeskrekk som jeg tror. Det går helt fint å forsere broen så lenge jeg ser rett frem. Noen yogatriks om balanse hjelper godt. Alle trappetrinnene er derimot mer utfordrende når lungene ikke virker som de skal.

Løypa vi følger, er på bare seks kilometer, inkludert via ferrata’en. En fabelaktig tur. På et vis hardere enn mange av dem som er dobbelt så lange. For her er ingen variasjon. Etter via ferrata’en, er det bare nedover. Nedover, nedover og nedover. Helt til dalbunnen. Hardt for gamle knær å holde balansen på rullende småstein. Helt i bunnen av dalen kommer belønningen i form av et frodig og grønt elvelandskap. Endelig er det fuglesang å høre. Sangen akkompagneres av det rislende vannet. Sollyset siles gjennom grønt løvverk og lander små pletter av gull på store bregner. Mistenkelig lik vår hjemlige største bregneart, einstape. Jeg observerer både norsk skyggesildre og de engelske bluebells sammen med mer typiske portugisiske blomsterarter.

Plutselig kommer en ellevill portugisisk vannhund stormende og snor seg mellom beina mina. Så lykkelig og glad. Endelig fant jeg deg, sier hele den glade kroppen. Så vidunderlig og god den er! Men dessverre er det en eier lenger oppe i stien som roper og vil ha den med seg. Selv om vovsen sier den vil være med meg, og jeg sier det samme til eieren. Som tydeligvis mangler humoristisk sans.

Så vi vandrer videre uten hund og må begynne å krysse elven. Slett ikke lett. Strømmen er stri, og det første krysningspunktet er bare noen tynne, ustabile stokker. Neste punkt byr på noen steiner som John spretter over på ungdommelig vis. Med innstillingen: “I don´t have a good balance anymore. But my motoric memory has.” Min motoriske hukommelse sier at jeg aldri har hatt god balanse. John ikke er redd for å falle og hopper lett på steiner. Livredd for å måtte vasse i iskaldt vann. Jeg er motsatt. Livredd for å ramle og slå løs hofteprotesene. Kaldt vann, derimot, er piece of cake for meg. Så jeg vasser.

**Det er rent forunderlig å se hvor mye vann forskjønner landskapet. Men så er det også det mest livsviktige vi har. Men ingen meneskerett ifølge den skrekkelige sjefen for Nestlè!!!**

Deretter går det oppover. Oppover, oppover og oppover. Du verden så glad jeg er for at vi tok den lange løypa nedover med sola i ryggen. Det er godt å ha vandrende skygge nå. En slik uendelig stigning er tung og varm. Det hjelper med skyggen fra store korkeik. Fint å stoppe og ta litt bilder så man får en pust i bakken når det kjennes som stigningen aldri tar slutt.

Men det gjør den jo. Der er ingen himmelstige. Og sannelig har ikke John vært forsynlig nok til å sørge for belønning. To iskalde Sagres fra fryseren hans er medbragt i hver sin grillvott. Rett og slett herlig.

For oss blir dette en verdig og fin avslutning på sesongens felles vandreturer.

Vel hjemme har noen av de enestående nordlendingene laget en kjempeporsjon med Husøygryte. Dvs. klippfiskgryte, og invitert en hel gjeng på middag. Så utrolig snilt. Dessverre inneholder den bacon, så jeg deler mine rester av min Bacalhão com nata med John, før jeg blir med på sammenkomsten. For mat må man ha etter en anstrengende tur i Algarves fjell.

Nå går det mot slutten av denne sesongen og oppbruddsstemningen begynner å bre seg. En annerledes sesong som har budt på langt flere utfordringer enn tidligere.

Mer om det i neste blogpost.

	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	allsidigesolvor til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…
	Randi J. Aasheim til Møt de fantastiske menneskene…

19. reisebrev. Vi kjører gjennom øde bjørneland og finner litt luksus i urbane strøk

Så mange flotte land og folk som en gang var ett

Urbane strøk og luksuscamp. Vi er i Zadar

Flinke Flokegutten. Kanskje han bør bli sporhund?

Del dette:

18. reisebrev. Om nye land og opplevelser og prakk med bobilen

Den idylliske Kotorfjorden i Montenegro

Vi finner et nydelig sted å være i neste land, Srebreno i Kroatia

Floke opplever sitt tolvte land, Bosnia i Hercegovina

Dagens mål – Metkovic

Del dette:

17. reisebrev. En lang, utfordrende og spennende dag i fire land.

Minner fra den underlige stemningen i Mitrovija

Vi ankommer Kosovo

Mitrovija

Fjell etter fjell. Land etter land. For et eventyr!

Men Montenegro tar kaka!

Del dette:

16. reisebrev – vi følger veien gjennom øde fjell og variert bebyggelse

Makedonia kryr av herreløse, store hunder

Floke og jeg vandrer i den fabelaktig spennende Matka-ravinen

Del dette:

13 reisebrev. Vi opplever byer som er annerledes enn noe vi før har sett

Floke matvrak slår til igjen

Matera, skampletten som ble verdensarv

Trulliene i Alberobello

Del dette:

Drømmer har ingen begrensing – 9. reisebrev

Vakre Scila

Så herlig å leke å stranda

Ferden gjennom Calabrias dramatiske og spennende landskap

Del dette:

Reisebrev 11 om legender og turistfeller

Legenden om Testa di Moro

Pigna Siciliana, den sicilianske konglens betydning.

Trinacriasymbolet

Turistmagneten Taormina

Et deilig siciliansk måltid

Floke matvrak

Arriverci Sicilia – Bienvenuti Calabria

Del dette:

Reisebrev 10 – det mest spektakulære hittil på vår reise

Jeg gir aldri opp uten å ha prøvd

2500 meter opp på Etna

3000 meter opp på Etna

En utrolig spennende vei ned østsiden av Etna

Nye mål, nye steder. Opplevelsene tar ikke slutt

Del dette:

Del dette:

Del dette: