16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

30. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Som jeg elsker å utforske og å oppdage! Vandre utenfor allfarvei der ingen andre går og se hva som skjer! Dessverre er det ikke like lett her i Algarve. Og jeg har lovet dem som bryr seg om meg, at jeg bare skal følge merkede stier. Av og til byr det seg likevel en anledning til litt mer eksperimentell naturvandring. Én uke hver vinter pleier vi å få besøk av min bestevenninne og mannen hennes. De er ti – elleve år yngre enn meg. Unge, spreke og glade vandrere. Da griper jeg sjansen.

*Ludo og meg i starten av de sju kilders løype*

Trilho do Fonte Benemola er en liten runde på ca. fem og en halv kilometer. Men det er bare å bygge å bygge på med Trilho dos Sete Fontes, så får man ni kilometer til. Det monner. Angivelig skal Benemolakilden bidra til at elva aldri går tørr. Men dessverre, det blir stadig mer tørke i Algarve. Plutselig er også elva i Benemoladalen tørr, og jeg får den lyse idé å gå i selve elveleiet oppover sammen med mine spreke venner. Hvem vet hva man kan komme til å oppdage da?

Det er femte mars 2020. Vi vandrer nordover på runde elvesteiner. Vegetasjonen blir stadig tettere. Så tett at det begynner å bli vanskelig å komme seg vekk fra elveleiet. Plutselig er det en liten lysning, så jeg roper til min venninne som går først, at hun skal ta av opp til høyre. Hun skritter over en veldig lang og veldig hvit trestamme sammen med Ludo. En altfor hvit trestamme. Ingen døde trær er så hvite. Døde trær rører heller ikke på seg. Jeg roper at hun må ta tak i Ludo sitt halsbånd og holde ham, før jeg selv skritter over «trestammen». Som faktisk er en bortimot fire meter lang albino Pytonslange. Jeg har det mantraet at jeg er gjest i naturen og derfor plikter å sette meg inn i hva som lever og bor der jeg ferdes. Og forholde meg til alt liv med respekt. Så jeg vet at pytonslanger ikke hører hjemme i Algarve. Jeg tar en video og sender til dyrehospitalet i Ria Formosa, rett ved der vi bor. De får GPS-posisjonen og sender bombeiros fra Loulé til å hente slangen. Noe medtatt var den, men etter ett døgn på dyrehospitalet, kviknet den til og ble sendt til dyrehagen i Lagos. Om den fortsatt lever og befinner seg der, burde den være oppkalt etter meg, synes jeg. De som hentet slangen, hadde fått mitt videoopptak som ble videresendt til media. Uten min viten. I en ukes tid figurerte en video i offentlighetens lys hvor man kunne høre en ganske så oppskjørtet trøndersk banning.

*Måtte jo filme denne «once in a lifetime»- opplevelsen* (Foto: OJ.A.)

Nok om det. Oppdagelser er alltid spennende, og jeg har vel egentlig avfunnet meg med at jeg stort sett må gå alene på oppdagelsesturer. Min kjære liker rett og slett ikke å gå tur, og får vondt i beina av å gå. Det er enkelte andre som har uttrykt innstendige ønsker om å gå på tur med meg, men det blir med én tur. Så vil de ikke mer. Følgelig må jeg bare beundre stayerevnen til vår gode venn og fugleekspert, John Elvin. Han foreslår faktisk at vi skal ta en tur til Fonte Benemola hvor det kan være mange fugler å se. Jeg lar alt være opp til ham, så da vi kommer til punktet hvor vi kan velge kort eller lang runde, er avgjørelsen hans. «No, that’s to short», sier han bestemt. Og vi fortsetter i det spennende, timianduftende landskapet som er grønt og frodig med bratte klipper og huler hvor både to og firbeinte kan finne sitt bo.

Den korte Bénemolarunden utgjør en flott tur som også kan passe for barnefamilier og andre som vil nyte naturen uten å gå for langt. En ypperlig anledning til å lære de små om naturens undre. Her er enda større artsrikdom enn ved Rocha da Pena (jfr. reisebrev 14). Vegetasjonen er tett og frodig i dette fuktige, beskyttede landskapet hvor flere utrydningstruede arter har sitt habitat. Av pattedyr kan nevnes flaggermusarter, samt genetter, kaniner, rever, otere og egyptisk mungo. Dessverre er det bare mungoen som er dagaktiv, så den er det eneste dyret man kan ha et lite håp om å se. Av amfibier og reptiler finnes bl.a. skilpadder, trefrosk, padder, ildsalamandre og hesteskosnok.

Tilleggsrunden med Sete Fontes, sju kilder, som vi velger, varierer mye mer både i topografi og mellom kultur- og naturlandskap. Vi befinner oss i utkanten av Barrocal – dvs. Algarves kalksteinsområde. Her ses en rekke fornminner fra romersk og maurisk tid. Jeg har prøvd å telle og ta bilde av de sju kildene, men går alltid i surr. Har gått her så mange ganger at jeg sikkert har ti bilder av noen av dem, og ingen av andre. Ludo har fått vann fra mange av dem. De fungerer fint, kildene er gamle, fonte velho, men flere av dem har fått restaurert selve brønnen eller bygd ny, um poço novo. Har tatt feil av veien noen ganger fordi jeg glemmer å se etter merkene når blikket mitt fanges av alt det vakre i vegetasjonen. Det er mest forvirrende når løypa svinger opp og ned mellom bebyggelse og innom kilder. Men tror jeg har hele løypa inne nå. Skjønt hvem vet med mitt rotehode. Dog greier vi oss fint denne gangen, misser tre ganger, men finner ut av det. Vi passerer bratte bergvegger i ødslige områder og vandrer langs folk og hus og sinte hunder i rurale områder. Vel, hundene er vel ikke så sinte. Bare i ferd med å forgå av kjedsomhet der de tilbringer ensformige dager som vakthunder. Eneste lyspunkt er nok når det kommer sånne underlige hunder med krøllet pels forbi som de kan morske seg litt for.

*Noen av kildene med brønn og brønnhjul*

Jeg er inderlig glad for at jeg lot det være opp til min medvandrer å velge dagens løype, samt insistere på at vi skal gå begge rundene. Topografien er krevende, og det kommer stadig flere «oh no!» når bratte stigninger åpenbarer seg. Gevinsten er flotte utkikkspunkt. På et eller annet vis ser vi alltid Monte da Rocha i horisonten. Løypen over der er verken hard eller lang, synes jeg. Men den fortoner seg riktig så imponerende når vi sær den særegne, lange klippeformasjonen i det fjerne. Utsikten fra toppen over Vale Benémola er storslagen. Det hviler en egen stillhet over det øde landskapet her på toppen med den særegne med røde jorda med duftende rosmarinbusker i blomst innimellom de mest fantastiske kalksteinsformasjoner. Det er noe magisk over det hele.

Men så begynner marerittet. Den bratte og lange nedstigningen mot Fonte Benémola er rett og slett grusom for gamle knær og ny hofte. John går først og klager heldigvis for to, så kan jeg streve meg etter og late som om dette er piece of cake. Men det er det virkelig ikke. Regnet for et par uker siden, har fullstendig vasket vekk all jord og etterlatt oss et rullende helvete av steiner. Nesten umulig å få fotfeste. Knærne skriker av smerte og kroppen stivner til og blir ubehjelpelig av min frykt for å falle og skade min nye hofte. Ludo merker hvordan vi strever og prøver å passe på oss begge to etter beste evne. Ned kommer vi omsider, for ned må vi. Endelig kan vi trekke pusten og gå på normalt vis langs elvebreddens flate, vegetasjonsrike landskap. Det er noen kilometer igjen. Vi krysser elven som trist nok er nesten er tørr øverst. Følger dalen langs vestsiden av elvebredden uten problemer og nyter siste del av turen. Nydelig fuglesang renser hodet for negative tanker. Ludo som har fulgt oss så tett og bekymret, kan også slappe av nå. Tar seg en forfriskende dukkert i elva og spretter rundt i lettelsens glede over at de to menneskene ser ut til å fungere normalt igjen.

Jeg er redd det nå er satt punktum for min mulighet til få følge på tur. Det kan virke slik akkurat nå. Men den gang ei. Før kvelden er omme, får jeg beskjed om at det skal bli slutt på å klage over strevsomt terreng og lange turer. Her skal det fortsatt vandres. Den som gir seg, har tapt!

Mitt beste råd til andre som vil følge i våre forspor: Gå for all del motsatt vei her. Den rullesteinsstigningen bør ikke forseres i annet enn oppoverbakke. Stigninger er ikke så ille for kroppen når man går oppover. Tvertimot gir de fin muskeltrening. Det tar på pusten, men man kan alltids ta seg en hvil. Nedoverbakker er derimot svært hardt for kneleddene. Sjekk løypene og prøv å finne sikksakkveier nedover og ta evt. de bratte, rette strekkene oppover.

Ta den tiden det tar. Naturen skal oppdages og nytes med alle sanser og ikke forseres som om man deltar i et terrengløp.

God tur!

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

27. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, Iphone X, jul, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

…og julefest holdtes i hver en gård

Så langt som en hellige Krist ned når.

Og ribbe og surkål og øl og dram,

Man åt og drakk for å ære ham

Som fødtes i armod og døde i skam.

Så skrev godeste Rudolf Nilsen i sin tid. Og julefest holdes på hver en pitch her også, så godt man formår. I år en jul preget av regn og blest, noe som unektelig byr på visse utfordringer når man lever camperlivet. Ikke alle av oss har store campingvogner med påbygde solide telt med salong og kjøkken.

Alle nasjoner og kulturer har sine egne tradisjoner og feirer på ulikt vis. Det er litt interessant å tenke på at vi i Norden holder fast ved ordet jul, av norrønt jól som er knyttet til feiringen av vintersolverv. I engelsktalende land er Christmas brukt. Det henspiller på Kristi fødsel. I latinske land er varianter av Natal mest vanlig. Det kommer av fødsel, dvs. Jesu fødsel. Så er vi kanskje mindre kristne i Norden? Føler vi oss litt nærmere den norrøne mytologi i det kalde, mørke nord, mon tro?

Det er vel litt ymse med religionstilhørighet både i Norden og i øvrige Europa. Med utdanning og innsikt i vitenskapelige oppdagelser, kan ofte det religiøse få mindre plass. Men ett er sikkert. Det er genuint menneskelig å feire overgangsriter. Mennesket har til enhver tid feiret fødsel, navngiving, pubertet og død. Ikke minst har merkedager knyttet til solens og naturens gang vært vesentlige å markere. Fra naturreligionenes tid, hvor naturen var alt, og dets guder måte hedres, og frem til de store verdensreligioners inntog. Likeså i dag hvor mange har avskrevet religion som sin livsanskuelse. Vi feirer det betydelige i et menneskes liv.

Vintersolverv / jól / solsnu har alltid vært vesentlig. Særlig for oss som lever i utkanten av Europa med kulde og mørke i mange måneder. Sol er liv. Sol er helse. Sol er fruktbarhet. Sol er glede. For å holde ut en lang vinter, trenger man noe å se frem til. Denne vidunderlige perioden med levende lys, hygge og nærhet som gjør at man kan holde ut måneder med kulde og mørke.

Her, i landskapsvernområdet Ria Formosa, slipper vi unna den norske mørketiden som for oss oppleves som dyster og tung. Solverv betyr lite når solen likevel skinner i mer enn ti timer daglig. Når man kan så frø og dyrke spiselige vekster året rundt, betyr det mindre å lage mat og samle i lader for å ha noe å tære på til vinteren og nyte i den aller mørkeste tiden.

Så er det kanskje derfor at kristen religion er mer vesentlig i de katolske, latinske lands julefeiring enn den nordiske? Portugiserne har riktignok adoptert moderne skikker som juletre og gaver under treet til alle, levert av Santa Claus. I stedet for fra Jesus til barna, levert under skorsteinen. Coca cola nissen med navn etter helgenen St. Nicholas er populær i mange vestlige land. Mens ungene i Norden i hedensk tid satte ut støvler fylt med strå til Odins åttebeinte hest Sleipner og fikk gaver som takk, setter dagens portugisere ut et glass melk og litt kjeks til Pai Natal. Viktigst her er likevel fortsatt feiringen av Jesu fødsel. Det skal samles mose hvorpå det arrangeres stilleben med Jesus, Josef, Maria, de tre vise menn, engelen Gabriel, okse og asen. Det skal ha en fremtredende plass på stua. Missa do Galo holdes mellom elleve og midnatt julaften og er fortsatt viktig. Hanen som gol da Jesus ble født, skal hedres, og først etter messen, kan man gå hjem og spise julemiddag og åpne gaver. Særlig i nord holdes de tradisjonelle skikkene fortsatt i hevd.

Julemiddagen er bacalhão med poteter og kål. Første juledag kan man servere blekksprut, kylling, kalkun og geit.

Søte kaker er viktig, og aller viktigst er bolo Rei, kongekake, som henspiller på de tre vise menn som kalles «os três Reis magos” på portugisisk. Mektig gjærdeigskake med masse frukt, nøtter og portvin.

Forrige vinter tilbrakte vi koronasikkert i Norge, og jeg slo til med massiv kakebakst og matlaging som før i tida. Stor tabbe. Koronarestriksjoner satte en stopper for alle besøk, og jeg endte med å spise opp et tonn julekaker helt alene. Min kjære bryr seg ikke om kaker. I år skulle ikke en sånn gedigen vektøkningstabbe gjentas. Men hva gjør jeg?

Tross full vaksinering og restriksjoner, noen koronatilfeller er det rundt omkring. Helsepersonell kommer og tester alle på campen. Og vi satser på å leve enda mer restriktivt. Kjedelig for en aktiv sjel. Så blir det kakebaking likevel, da. Noe må man jo finne på. Verdens styggeste takras av noen sjakkruter, og litt penere krumkaker. Gode blir de, tross det miserable utseendet. Faktisk så gode at alle går med når vi norske tillater oss en utendørsfeiring etter at alle har fått negativt resultat på covid-testene. Med så mye negativitet, må vi slå til med noe positivt! Dagen før solsnu har vi en overstadig livat kveld med latter og sang i lettelsens euforiske rus. Det gjelder å gripe øyeblikket. På solsnudagen er himmelens sluser vidåpne. Vår planlagte feiring er bare å glemme. Selv vi av vikingætt, finner liten glede i sosiale sammenkomster utendørs når tretti-femti millimeter nedbør skyller over oss.

Vårt lille telt/gazebo fungerer som kombinert kjøkken og spisestue. Stofftaket har vi malt med gummimaling. Det har holdt fint i tre år. Nå, når det verste regnskyllet på år og dag kommer, er det slutt. Det drypper og renner inn på alle kanter. Jeg plasserer bøtter og gryter og kummer på de verste stedene, og prøver å samle allerede vått krydder og tørrvarer på en flekk hvor det ikke drypper. Arbeidsområdet blir minimalt, og det er temmelig kaotisk her inne. Men kaos er mitt mellomnavn, det vet alle som kjenner meg. Så jeg fungerer aldeles utmerket i kaos, det er den rene naturtilstanden for meg og stopper meg sjelden fra å virke.

Skjønner dog ikke helt hva som foregår i hodet mitt. Til tross for været, og at vi bare er to personer og én hund, lager jeg likevel mulled wine til et lite regiment og går ustoppelig videre med prosjekt julekakebaking. Med friskt mot dobler jeg krumkakerøra. Men de blir så harde og vanskelige å rulle! Ved nærmere ettertanke slår det meg at jeg har firedoblet melmengden. Vel, så må jeg doble de andre ingrediensene for å få en total firedobling av alt. Har ikke nok egg, men slenger i en boks fløte i tillegg. Og dobler smørmengden og kardemommen og steker videre. Hmmm…, smaken er ikke ikke helt som den skal. Ved nok en ettertanke slår det meg at jeg har glemt å doble sukkermengden. Det blir gjort, og jeg steker videre. Steker og steker, røra tar aldri slutt. Krumkakene som endelig er som de skal, holder i nøyaktig to minutter, før fuktigheten forvandler dem til de mykeste pannekakekrøller. Berlinerkranser og andre småkaker settes fint formet inn i den ufordragelige komfyren som nesten ikke har varme, og kommer ut igjen som store, flate pannekaker. Som er sprø kun i de samme to minutter som krumkakene. Fordømte sjitkomfyr!

På et tidspunkt får jeg j..lig nok av å sitte i stekeos i et vått telt og produsere misfostre. Har prøvd å underholde meg med film på Mac’en for å holde ut elendigheten, men regnet overdøver all lyd. I tillegg har arbeidsmusikken bestått av åttitallsrock fra naboen, og Mozarts Requiem fra vår bobil hvor min kjære styrer musikken. Jaggu litt av en stereo! Når regnet begynner å dryppe på Mac’en, er det igrunnen nok. Ludo har sittet trofast ved min side hele tiden. Med godt utbrettede trekantører slik han gjør når han tigger. Han blir jo ekstra søt da. Og er like fornøyd med kakene uansett utseende.

Algarve kan prise seg lykkelig for disse dagene med regn. Det er sårt tiltrengt, så vi må prøve å være glade på Algarves vegne. Innimellom får vi stunder med oppholdsvær og får skyflet unna vann fra bord og kjøkkenbenk i teltet. Jeg får kokt rødkål og laget nøttestek, den ultimate vegetariske juleretten. Min kjære våger seg ikke på slike mystiskheter, så han steker to svinekoteletter. Tilbehøret deler vi dog. Portvinssaus, rosenkål, rødkål og diverse snadder. Det blir en hyggelig lillejulaftens kveld som deles med vår norske venn og nabo med de fire colliene. Som faktisk synes nøttestek er nydelig.

*Tiggeeksperten lager de fineste trekantører*

Vi er ikke mange norske her på campen. Noen har også reist hjem til jul. Tradisjonen tro samles vi gjenværende til kurvfest på julaftens formiddag. Det er akkurat nok timer med oppholdsvær til at det lar seg gjennomføre. Det er gløgg og julekaker og til og med multekrem på menyen. Nostalgiske juleminner utveksles, og hovedfokuset er mat. Hva man har pleid å spise på julaften, og hva julemiddagen skal være i kveld. Det er noe med å leve i utlendighet langt unna barn og barnebarn. Vi har det godt her, men noen savn har man dog. Litt sentimentalitet er som seg hør og bør i en sådan stund. Det snakkes om ribbe og pinnekjøtt og lutfisk. Det siste savner jeg, vår lille bobilfryser ga ikke rom for å bringe med lutfisk. Selv skal vi ha hjortefilet. De sjeldne gangene jeg spiser kjøtt, blir det vilt. Noe vi begge synes er godt. Telefonsamtaler med barn og barnebarn er unnagjort, og det er tid for å nyte julemiddagen. Den deles med vår engelske venn, John Elvin, som smaker hjort for første gang. Til forrett har vi ishavskaviar med avocado og rømme. Det faller ikke helt i smak, men så blir det desto mer på meg. Regnet pøser ned, men midt i teltet sitter vi tørt og kan nyte mat og vin. Det er mildt ute, og en liten vifteovn bidrar litt ekstra. Fortellertalentet John underholder med sine livlige historier. Og forteller stolt at han nå er helt akklimatisert portugiser. Han har på seg fem lag med klær må vite, og har i tillegg to regnfrakker i beredskap. Det er tross alt vinter. Vi uakklimatiserte sitter i henholdsvis julekjole og T-skjorte og langbukse og synes det er evig varmt nok. For oss er det sommervarmt nå.

Hadde været vært litt bedre, kunne vi opplevd et fantastisk himmelfenomen i kveld. Vår kunnskapsrike venn viser oss via astronomi-appen sin hvordan Merkur, Venus, Jupiter og Saturn nå står på linje og kan sees fra Jorda. Visstnok et par tusen år siden sist. Hadde det bare ikke vært overskyet og regn. Men julekvelden er fin likevel den. God mat og godt selskap og varmt nok. Ludovovs har fått mer julekaker en hva sunt er og er fornøyd. Han kalles ikke biscottiprinsen for ingenting.

*Kjøkkenbenken etter rydding, et ikke helt vanlig syn*

Første juledag er det engelsk jul. Takk og lov for at vi bor på en campingplass! Vi føler oss så privilegerte som har dermed får denne muligheten til å få venner fra ulike nasjoner. Våre nærmeste naboer og venner, Steve og Lesley, inviterer raust til engelsk jul. Ikke så mange som vi pleier å være, vi følger alle restriksjoner. Og selvsagt krever de at alle har tatt covid-test samme dag. Det diskes opp med rekecocktail etterfulgt av kalkun med gravy, stekte poteter, brussel sprouts og alskens tilbehør. Til dessert? Christmas pudding, of course. Med vaniljesaus. Vi er tre norske, én fornorsket engelskmann, én portugiser, en engelskmann bosatt i Bretagne, to walisere, to engelske på vinter opphold og de resterende engelske bosatt i Algarve. Vi nyter maten mens vår engelsknorske venn som er profesjonell diskjockey, kjører julemusikk. For deretter å ta skikkelig av med gamle slagere. Sytti- og åttitallet. Trenger vi å si noe mer? Det blir sang og dans. Liv og røre. Søren meg fint lite å spore av at vi bor på Europas største aldershjem nå! Hos våre engelske naboer vis a vis, er det også engelsk julefeiring med kalkun, og norske og franske gjester. Vi har sannelig et herlig fellesskap her!

Idag er det «Boxing Day» /andre juledag. Rester skal spises opp, og vi bidrar mer enn gjerne. Camprestauranten er stengt, men åpner spesielt for vår gode venn John Elvin som er syttiseks i dag. Han er jo elsket av alle. Samme gjeng som feiret engelsk jul i går, feirer nå Boxing Day og vår alles venn sin fødselsdag. Vi spiser nydelige rester av julemat til det når opp til drøvelen. Synger bursdagssang, og er skjønt enige om at vi nok kommer til å være døde veldig lenge. Så det gjelder å nyte de dagene vi faktisk lever. Hvilket er lett å gjøre her vi bor. Og om noen tror at vi ville valgt bort campinglivet for hus når regnet øser ned og alt er vått, så tar de feil. Vi har det lunt og varmt inne. Vi har et eventyrlig, herlig og omsorgsfullt felleskap her. Og i vår alder er bløte og triste kaker bare av det gode. Vi får i oss alt for mange kalorier som det er uansett, her hvor vi lever det gode pensjonistliv.

Ute er det også godt og varmt. Noen få regndråper vil komme i morgen, deretter vil solen atter skinne uavbrutt. Jord og mark og all natur fryder seg over regnet og kvitterer allerede med vakre blomster som spretter opp. Neste hikingrunde er allerede planlagt. Litt mer julesløvhet i morgen, Så er det slutt. Dagen derpå legger jeg atter i vei igjen. Opp i Algarves vakre fjellheim. Med min trofaste #travellingludo.

Fortsatt Boas Festas til venner og kjente.

*Regnet er over, blomstene lever ennå. Pitch’en vår sett fra gata. «Penkingen» til venstre, gazebo’en i midten og «KaràJan V» til høyre*

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

19. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Camplivet byr på så mye, men man kan ikke bare leve i en boble. Man må ut og oppleve og røre på seg. For meg er det vandreturer som gjelder; er nok en «nature addict» for å si det på moderne norsk. Kroppen min trenger den gode mosjonen det er å gå i ulendt terreng. Da aktiveres muskler som sjelden brukes. Kjernemuskulaturen må jobbe, og man utvikler muskler som støtter både ryggrad og andre ledd. Jeg blir sånn skikkelig gladsliten av det. Traske rundt i bygater på hardt underlag føles derimot helt ødeleggende. Den gode fysiske gevinsten av fotturer i naturen er én sak. Så er det alt det andre.

*Starten nede ved Pena. Monte Rocha i bakgrunnen*

Luften er ren og frisk og god å puste i. Naturen er alltid herlig, og alltid forskjellig. Selv om man går samme rute mange ganger. Den er i evig forandring gjennom året og byr stadig på nye overraskelser. Slikt gir ro i sinnet og positive tanker.

Det er også deilig å komme seg såpass vekk fra all bebyggelse at man slipper å se forsøplingen fra mennesker. Det er forstemmende å se hvordan det flyter av avfall på engene rundt Olhão. Sist, men ikke minst, man slipper som regel å treffe på villhunder. De har tilhold i utkanten av der folk bor. De må finne mat, og mange mennesker setter også ut mat til løshundene. De fleste eierløse hunder er som regel snille. Min Ludo er kastrert og utgjør ingen trussel verken for løpske tisper eller rivaliserende hanhunder. Han møter hundeflokker med tilsynelatende stoisk ro. Står som en saltstøtte og lar dem snuse seg ferdig til de går forvirret sin vei og ikke helt har klart å plassere ham i noen kategori.

Det finnes unntak. Ville hunder er hunder som folk har forlatt eller kvittet seg med. De er ofte traumatiserte etter å ha vært utsatt for mye dårlig behandling. Så atferden kan være svært uforutsigbar. Jeg hadde en fæl opplevelse en gang ved et av saltbassengene litt før Cavacos. Jeg ligger på magen inne i en liten ruin og tar bilder av en skarv ute på vannet. Blir så fint med ruinen som ramme rundt. Noen fæle brøl og hyl høres plutselig bak meg. Der ligger Ludo på ryggen med en svær mastifflignende hund over seg som skal til å gape over strupen på ham. En litt mindre hund står i bakgrunnen og bare ser på. Jeg smeller kameraet i fleisen på hunden og brøler høyere enn den. Føiser Ludo bak meg og griper ryggsekken min som ligger på bakken. På forunderlig vis får jeg slengt kameraet rundet halsen mens jeg rygger og samtidig veksler mellom å delje ryggsekken mot hunden, sprute vann med vannflasken og brøle til den. Alt mens jeg passer på at Ludo går videre fremover bak meg selv om jeg rygger. For Ludo er ikke den som stikker av fra meg, selv om han må ha vært livredd.

Slik forsetter jeg å rygge drøyt fem hundre meter mellom to saltbassenger. Slå med sekken, sprute vann, brøle, snakke beroligende til Ludo. Slå, sprute, brøle. Til slutt får vi trukket oss inn bak en annen liten ruin. Da først gir den gale hunden opp. Takk og lov at dens kompanjong ikke var aggressiv.

Vel, slik atferd er ikke normal. Mastiffen burde gitt seg da Ludo overga seg. Én hund kan jeg hamle opp med. En flokk derimot, da har man ikke en sjans.

Så altså. Det gjelder å komme seg godt unna gater og hus og gale hunder. Oppover og ut i den frie natur hvor det bare er dyr som hører til i naturen. De er som regel forutsigbare i sin atferd. Man må gå med vissheten om at vi er gjester og opptre deretter. Respektere flora og fauna. Og selvsagt sette seg litt inn i hvilket dyreliv man kan støte på. Kan noe være farlig? Hvordan bør jeg i så fall forholde meg?

Monte Rocha da Pena ligger i utkanten av Algarves Barrocal-/kalksteinområde. Her er en kort, merket løype, bare seks og en halv kilometer. Som selvfølgelig kan bygges på om man vil. Selv synes jeg det er viktigere her å gi seg selv god tid til å nyte og oppdage. Denne særegne klippeformasjon er 479 meter på det høyeste, to kilometer lang og temmelig smal. Dette gir oss noe så spesielt som utsikt til alle fire himmelretninger når man er på toppen. Begge langsidene stuper rett ned femti meter. Med løse kanter og en grunn som stadig endres pga. erosjon, gjelder det å opptre fornuftig. Det meste av klippen er kalkstein som utsettes for kjemisk erosjon. Nedbør bringer med atmosfærisk CO₂som reagerer med organiske syrer i jorda og endrer kaliumkarbonatet (CaCO₃) som er det kalksteinen består av. Det omdannes til bikarbonat som er oppløsbart. Dermed oppstår en rekke huler, hull og synkehull. Kort sagt, ved hjelp av vann og kjemiske prosesser eroderes og forandres kalksteinen. Vi ser det godt på alle de løse steinene som er fulle av hull og veldig vakre. Noen av dem burde så absolutt funnet veien til hagen min i Norge, men de er dessverre alt for tunge.

På østsiden er det skiferstein som eroderes mekanisk grunnet sin lagdeling og menneskers ødeleggelser. Skogbranner og annen skade på den beskyttende vegetasjonen legger skiferen åpen for klimaets påvirkninger.

Huler og hull som er oppstått i de bratte klippeveggene, er utmerkede habitater for diverse arter. Blant annet flere sorter av huleboende flaggermus. Her bor de spennende dyrene genetter, kattelignende dyr som tilhører snikekattfamilien. De har flekket pels, kjempelang hale og er veldig søte. Jeg har så sykt lyst til å se dem! Men dessverre er de ikke dagaktive. Her er rev og kaniner og villsvin. Dette er landskapsvernområde, så ingen jakt her, heldigvis.

*På vei oppover. Skikkelig frodig på alle kanter*

De utrydningstruende haukeørnene hekker i dette området. Og er man ekstra heldig, kan man oppleve å se de imponerende gåsegribbene (griffon vultures) her på høsten. Disse enorme knokkeleterne med et vingespenn på 234 – 270 cm. Til sammenligning har vår største fugl, havørnen, et vingespenn på 1,8 – 2,4 cm.

Jeg elsker å høre vår fuglekspertvenn John Elvin sin dramatiske beretning om sitt møte med knokkeleterne. Da han lå på magen på kanten av et stup og så ned på redet deres mens de seilte like over ham, og han bare ventet på å kjenne klørne i ryggen. For også denne gang er han min medvandrer på turen. Mektig imponert over klippeformasjonen og hvilket habitat den nødvendigvis er for alskens spennende fugler. «Bare synd vi ikke kommer oss på toppen og kan se ned», sa han. Han ble litt blek da jeg sa at det er jo nettopp det vi skal.

Men vi klatrer ikke opp fjellveggen slik vi ser noen driver med litt lenger bort. Vi går pent og pyntelig skrått oppover på en grussti. Nydelig kranset av blomstrende rosmarinbusker som jeg må klemme på for å nyte duften litt ekstra. Mengder av solgule soleier som ligner på vår hjemlige vårkål. Her er grønt og frodig med eviggrønne steineik og kermeseik og andre buskvekster. Innimellom ses et sjeldent glimt av brennende høstfargede løvtrær. Grågrønne cicstus står tett i tett og ligner på salvie nå når de ikke er i blomst. I februar vil de bugne av store, rosa blomster med gult øye.

Utsikten blir mer storslagen desto høyere vi kommer. På toppen tar vi avstikkeren til det nordlige utkikkspunktet hvor vi ser mot Alentejo. Litt lenger vest ser vi skiferfjellområdet Serra do Caldeirão, jfr. reisebrev 12. Dette, sammen med området vi besøker nå, kan vi takke for det gode og lune klimaet vi har i Ria Formosa. De danner en barriere mot nordlige kalde vinder og magasinerer de varme luftdragene fra sør.

Det er sannsynligvis mengder av villsvin her. Overalt på toppen er jorda endevendt slik den blir når de graver etter røtter og annet snadder. Men villsvinene er ikke dagaktive. Nå hviler de i buskene. Så lenge vi holder oss på stien og ikke forstyrrer dem, utgjør de ingen fare. Dessverre ser vi ingen ørner. Fugleeksperten forteller at vindretningen er feil. Ørnene vil ha oppdrift, så neste gang vi skal gå her, skal vi time det bedre med vær og vindretning. I mangel av ørneopplevelser underholder han meg med en mengde faktabaserte historier om hvor forunderlig og mesterlig naturen fungerer. Hvordan omfattende grevlingjakt i England førte til økt reveskabb. Revene får ikke til å rense egne hi, derimot gjør grevlingene det for dem. De måker ut all dritt og bidrar dermed til å hindre sykdom. Hvordan rever og grevlinger kan samarbeide når jegere sender hunder inn i revehi for å ta dem. Da gjemmer revene seg bak grevlinger som møter hundene og angriper dem.

Jeg får høre om planter i Afrika som er antidot mot slangebitt fra slanger som lever i samme område. Min gode venn er et oppkomme av kunnskap og naturforståelse. Hvilken berikelse det er å oppleve naturen sammen med dem som har så mye å lære bort! Men jeg må begynne å notere ned, ikke alt fester seg i mitt topplokk.

Vi fortsetter å beundre utsikten til alle kanter. Nyter lakrisduften fra fenniklenes visne frøstander. Ennå er ikke noen av de mange orkidéene som vokser her, kommet opp, men etter jul er det tid for å holde utkikk etter de små skjønnhetene.

Vi passerer den imponerende lange forsvarsmuren fra jernalderen. Den har Ludo og jeg gått oppå, hele veien. Det var ikke lett, men det var en av de mange gangene jeg overså løypemarkeringene fordi det var så mange fine blomster å se på. Syntes jo det var underlig at løypa skulle gå oppå en lang, kronglete mur av ustabile steiner som attpåtil er et spesielt fornminne. Og enda mer underlig da vi kom til enden og gikk rett inn i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. Men selv jeg lærer av mine tabber, så akkurat her kommer jeg ikke til å gå feil mer.

Min venn nekter å bli med opp til det beste utkikkspunktet i sør. Han er sliten. Det er ikke bare, bare å være syttiseks og så bli dratt med ut på turer i temmelig ulendt terreng når man ikke har drevet med slikt på mange år. Nedstigningen på vestsiden er det hardeste partiet. Det er alltid en påkjenning for dårlige knær å gå nedover. Her er det bare ustabile steiner å gå på. Men ned kommer vi til den lille landsbyen Penina. Her er det et vidunderlig lite museum laget og ivaretatt av en liten portugisisk kone. Alskens landbruksredskaper, håndarbeid og annet er bevart. Til og med et destillasjonsapparat for å fremstille medronho, nasjonalbrennevinet i Algarve. Og et glass med medronho byr hun så gjerne på.

Min venn er for sliten til å ville ta turen innom muséet, så nå går ferden langs grusveien tilbake til utgangspunktet. Kreftene kommer tilbake når John Elvin kan beundre den karakteristiske klippeformasjonen fra nedsiden og vite at der oppe, der har han gått. Hele veien. Rart med det, hvordan litt stolthet over egne prestasjoner bringer frem nye krefter og optimisme.

Etter en dobbel sandwich og en Sagres på terrassen til den eiendommelige lille «Gruta Bar», er formen fin og optimismen på topp.

Ser ikke bort fra at det blir fler felles turer om ikke altfor lenge. Jeg har også planer om å få med meg min kjære opp hit med bobilen og fricampe en natt eller to. Vandre utenom stiene oppover mot klippeveggen. Da burde det være håp om å se interessante dyr og fugler tidlig i grålysningen eller like før solefall.

Det kan faktisk bli veldig spennende.

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

14. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, iphoneX, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Jeg hadde et lite innblikk i sosialantropologi da jeg tok ex-Phil i sin tid. Lykkeligvis med legendariske Jan Brøgger som foreleser. Du verden for et vidunderlig og spennende fag. Men hvorfor velges fjerne, små kulturer vanligvis som studie- og forskningsobjekt? Har ikke noen tenkt på at man finner det mest perfekte lille samfunnet å forske på blant oss campere? Fortrinnsvis i et samfunn som vårt med fastboende og delvis fastboende.

Den første hele vintersesongen vi levde her i bobil, var i 2015/16. Jeg ble helt fasinert av alle de spennende menneskene som bodde her. De fleste godt voksne, og noen yngre. Mange ulike nasjonaliteter, og mange ulike livshistorier. Hvilken smeltedigel av menneskeskjebner som her danner sitt eget samfunn med egne normer og uskrevne regler! Her må alle vi mangslungne fremtoninger fungere sammen. På godt og vondt. Men mest på godt. Dette må da være gefundenes fressen for en sosialantropolog.

Selv har jeg lenge fablet om å lage portrettintervjuer med noen av disse særegne karakterene. Dessverre har jeg bare fablet og ikke handlet. Nå er flere av dem jeg ønsket å portrettere enten døde eller har forsvunnet i løpet av Covid-året. Men så kommer nye til. Ikke mindre spennende. Kanskje var de her fra før, men ble mer synlige når andre forsvant og nye konstellasjoner oppsto.

Som det nydelige eldre, svenske paret som mener at alle mennesker må reise for å forstå at mennesker er «underbara» overalt i verden. Dvs. reise der ingen turister vanligvis ferdes. Selv har de reist på måfå i fjerne strøk i Asia i ett og et halvt år. Utenom allfarvei, på lykke og fromme. Uten å møte en eneste turist, bortsett fra seg selv. Det gjør ingenting om man ikke kan språket. «för alla människor kan jo använda sitt kroppsspråk, förstås! Og vi har inte mött nån som inte är snälla».

Hvilken vidunderlig livsinnstilling! Hvem kan tenkes å møte slike mennesker med noe annet enn godt. De er jo selv «underbara».

Og ikke å forglemme vår eldste venn her, Ray, som vi ble kjent med før vi begynte å være her om vinteren. En fastboende engelskmann som har skapt et prakthjem med alskens finesser med sin caravan med tilhørende fortelt og «gazebo». Med TV i hvert rom, air-condition, elektriske gardiner osv. «I am not a bloody scout, I do not live in a tent. This is my apartment. » Utenfor har han en nydelig og blomsterrik hage, samt et lite snekkerverksted der han tryller frem små praktbygg av noen fuglehus.

Han er full av anekdoter og historier med en uforlignelig humor og selvironi som bare briter kan ha. Ikke minst har han et vidunderlig Monthy Pytonsk skråblikk på det engelske samfunnet.

Ray snakker perfekt britisk engelsk og er minst like opptatt av språkets struktur og grammatikk som Jan er. Følgelig har jeg forlengst utnevnt ham til min guru i engelsk. Jeg forventer at han retter alle mine språklige feil umiddelbart. Hvilket han gjør. Likeså bidrar han med engelske idiomer. Slike kan som kjent ikke oversettes direkte. Vi kan liksom ikke si «I heard it at the jungle telegraph» når det heter «I heard it through the grapewine».

Det er så mange mennesker og øyeblikkssituasjoner å dvele ved. Ytringer på hele skalaen fra kloke til særdeles ukloke. Mangt og meget som bidrar til den allmenne underholdningsverdi. Mye som hadde vært morsomt å huske, men som dessverre sklir ut av teflonhjernen like fort som det kommer inn.

Imens går hverdagslivet sin gang. Timer og dager flyr av gårde. En dag sykler vi til Fuseta med en gjeng andre nordmenn. Dvs. vi møtes i Fuseta siden de andre fyker rundt med el-sykler, mens vi har våre gamle «tramperter». Og Jan må trekke på sykkelvogn med Ludo. Vi vil ikke la Ludo springe ved siden av mens vi sykler langs N125. Stakkars Ludo som la på seg tre kilo etter at han kom hit. Han har for mange venner her og går runden sin og tigger godbiter. Nå er det nedlagt veto mot denne atferden. Både overfor Ludo og de litt for snille givere.

Heldigvis er det bare en tredel av veien som er trafikkert. Den resterende delen går gjennom området med saltbassenger. Her kan vi sykle rolig og la Ludo løpe fritt. Stoppe og ta bilder av de mange flotte vadefuglene som er å se.

Men hvor fint ville det ikke vært med en trygg sykkelvei langs hele sørkysten!

*Vel fremme ved strandrestauranten i Fuseta*

Vi kjører til toppen av fjellet São Miguel og plukker eikenøtter og diverse vintergrønt til å lage juledekorasjoner av. Det blir liggende utenfor. Vanskelig å finne den store juleinspirasjonen når solen skinner, og det er varmt hver eneste dag. Det er også en annen stemning nå som man lever koronasikkert, og ingen familie kommer på besøk. Men juletre har jeg da laget av stenger fra kjemperør. De ser ut som bambus. Det tilfører jeg «klorofyll» ved på fylle med grønne plastflasker det har vært vann i.

*Panoramautsikt fra toppen av São Miguel*

Forrige jul vi var her, i 2019, laget jeg hele juletreet av tomme vannflasker. Det var riktig flott helt til regnet kom, og det viste seg at limpistollimet fra «Kineseren» ikke tålte vann.

Det er lett å bli litt sløve de dagene man verken sykler eller går lange turer. Bare henger ute her i solen og leser eller prater med folk. Plutselig er det middagstid og vi har glemt å ta opp noe fra fryseren. Jaja, så går vi ut og spiser igjen da. Hvilken påkjenning.

Det har faktisk vært en påkjenning noen ganger. Tidligere var det umulig å gå ut og spise mellom tre og sju på ettermiddagen. Alle restauranter stengte etter siestaen. Skikkelig ille når klokka er fem og man er desperat sulten. Fortsatt er det slik rundt omkring i de utallige landsbyene, men lykkeligvis endret i en del byer.

På sløve dager får Ludo sine turer på det vi kaller hesteenga. Gjerne i følge med andre fra campen. Her kan vovsene springe fritt og leke med pinner og hverandre. I ubevoktede øyeblikk leter enkelte etter mat de ikke burde spise, og andre ruller seg i hestemøkk. Lykkelige hunder, ikke alltid like lykkelige eiere. Takk og lov for at Ludo bare er interessert i pinner.

Så prøvesmaker vi appelsiner fra det ene treet etter det andre på dette forlatte jordbruksområdet. De fleste så gallsure at vi nesten forgår. Men så finner vi endelig et tre hvor de er søte og gode, og da er det herlig. Bare tull selvfølgelig. Her kjøper vi søte, solmodne appelsiner for en slikk og ingenting. Men det er noe eget med å plukke selv, da.

To dager med regn for en tid tilbake, fikk sjampinjongene til å poppe opp. Dem er det nesten bare jeg som plukker, folk flest synes det er skummelt. Men det ER beitesjampinjong, og de smaker nydelig. Jeg har høstet og spist hvert eneste år og lever i beste velgående. Eneste skade de kan forvolde, er på tennene. Det er vanskelig å få ut all sanden fra dem. Det knaser godt til tider.

Ved siden av sånne nydelige opplevelser som å plukke appelsiner og sjampinjonger eller laurbærblader på hesteenga, må vi også forholde oss til det forstemmende synet av forsøpling. Av uforklarlige årsaker fraktes det alskens skrot og dumpes her. Flere av de norske damene har satt igang omfattende rydding og fjernet sekkevis med søppel. En enestående innsats som forhåpentligvis virker litt oppdragende på dem som måtte trenge det.

Livet er behagelig her. Det leves godt utendørs i sommertøy så lenge solen er oppe. Ved solefall rødner både himmelen og luften rundt oss. De skinnende hvite kuhegrene flyr over oss hjem fra sitt travle arbeid på beiteengene. De skal sove ved dammen i reservatet. De søte små gransangerne som heter felosa-comuns her hvor det ikke finnes grantrær, samler seg i pinjetreet vårt og synger. Da vet vi at solen straks sier god natt, og vi erfarne har allerede trukket i varme klær. Sommertøy på dagtid, vintertøy om kvelden. Det gjelder å skifte et kvarter før solnedgang, før kulden får taket. Så beholder vi varmen og kan igjen møtes utendørs i kveldingen og nyte det gode liv.

Nå sover både solen og fuglene. På himmelen lyser månen og alle stjernene.

I trærne synger sirissene.

Snart er middagen fortært i god varme inne i «Penkingen».

Det er slett ikke umulig at det blir et lite utendørs treff på camprestauranten i kveldingen. Koronasikkert og kuldesikkert utendørs iført vintertøy samt sauefell til å sitte på.

Det gode liv på campen.

12. God tur til Paris(es)

8. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, Iphon X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, salomom hikershoes, turvandring | Legg igjen en kommentar

Det er nok en smule annerledes å besøke Parises enn Paris. Men god tur burde noen ønsket meg, for det gikk ikke så bra første gang.

Fire byer i Algarve – Paderne (Albufeira), Alte (Loulé), Cachopo (Tavira) og Parises (São Brás de Alportel) – er valgt ut til å være del av et nasjonalt nettverk av tradisjonelle landsbyer i Portugal, «Aldeias de Portugal». Genuine som de er, skal de bevares med sin originalitet, men samtidig hjelpes med tanke på turisme. Alte, Cachopo og Parises ligger på ruten til Via Algarviana, en fantastisk, tretti mil lang vandrerute fra øst til vest i det indre Algarve.

*Via Algarviana. Skjermdump fra infoside*

Det er min drøm å vandre hele Via Algarviana en gang. Venter bare på at min ti år yngre og spreke bestevenninne skal gå av med pensjon, så kan det nok bli. Er jo kjekt å ha følge av et annet menneske på en så lang rute. Enn så lenge nøyer jeg meg med kortere distanser. Men vil helst gå dem i Algarves fjellområder. Det virkelige Algarve. Ikke turist-Algarve med strender og hav.

Nå stod «Trilho Entre Vales Fontes e Memórias da Serra do Caldeirão» som starter i Parises, på første plass for utforsking. En vandringsvei mellom kilder og fornminner i daler og fjell i området Caldeirão.

Nok en gang sammen min fugleekspert, John Elvin; samt en engelsk venninne. Det er ikke så langt til Parises, mente jeg. Det er rett oppom São Bras de Alportel. Bare et par cm på kartet, så det kan da ikke være så langt å kjøre. Ingen av oss har vært der før, og min venninne er vel på mitt plan hva retningssans angår. Som hun sier, «jeg har rett femti prosent av gangene jeg peker ut veien». Når det står mellom høyre og venstre, er ikke det så usannsynlig.

Vel, to cm viser seg å være veldig mye lenger i virkeligheten. Slett ikke rett oppom São Bras. Men onkel Google er for en gangs skyld på vår side, og leder oss oppover og oppover. Vekk fra bebyggelse og sivilisasjon. Det er helt ubeskrivelig vakkert!

Det er bare Algarve som er sånn. Topper og daler tett i tett. Det fjellene mangler av høyde, tar de igjen i mengde. En uendelighet av topper med dype daler imellom. Her snakker vi ikke om de syv blåner, snarere de syvhundre. Vegetasjonen er frodig. All verdens busker og korkeik. Blomster og lyng. Grønt overalt som glir over til blålig i det fjerne. Veien slynger seg oppover og hver sving får en til å miste pusten av utsikten som åpenbarer seg.

*Ser det ut som et broccolihode, eller?*

John er den mest glimrende historieforteller som finnes og lar seg inspirere til livfulle skildringer av tidligere ville fjellvandringer og dramatiske opplevelser med griffon vultures aka knokkeletere/gribber, samt alskens varianter av ørn. Dette, samtidig som han peker på fjellvegger og busker og ber oss være oppmerksomme på at her kan det plutselig komme frem noen fantastiske vakre blå fugler og der noen andre og der! Der må vi se, for der kan det virkelig vise seg å være…. osv. Jeg får ikke med meg alle navnene. Det er John som kjører på den smale, svingete veien. Relativt fort, samtidig som han er oppmerksom på naturens undre omkring og ivrig beretter og gestikulerer.

Selv er jeg like vilt begeistret, mer over naturen som jeg ser, enn fuglene jeg ikke ser. Jeg tar dårlige bilder i fart fra bilvinduet, samtidig som jeg bremser på bremsene jeg ikke betjener, og prøver bidra litt i svingene ved å vri på kroppen.

Endelig er vi fremme i Parises. Høyt oppe, omgitt av grønne og blå topper troner den lille landsbyen som består av kirke, to kaféer og minst fem hus. Den ene kaféen har sågar telefonautomat ifølge skiltingen. Her er infotavle og stokker med piler som peker i alle retninger til «percursos» og «trilhos» og «caminhos». Her passerer som nevnt Via Algarviana. Som overalt ellers der det er et startpunkt for en vandringsløype, finner man en rekke andre merkede stier også.

Det vi ikke finner, er den løypen vi har tenkt å gå. Vi finner en pil som peker ut retningen, men så er det slutt. Vi vandrer kjekt av gårde i iskald vind. Som kjent så blåser det på toppene, hvilket vi hadde glemt å tenke på. Shorts viser seg å være i overkant optimistisk og vel så det.

Etter å ha virret opp og ned og litt frem og tilbake uten å finne noen ny anvisning, gir vi oss naturen optimistisk i vold og håper det beste. To Bonnelli’s Eagles svever over oss til min venns begeistring. Haukeørn finner jeg ut at de heter på norsk, og slett ikke knokkelørn som onkel Google så ignorant foreslår.

Vi følger en grusvei opp og ned langs åsene og tar både til høyre og venstre og tilbake igjen alt ettersom. Det er relativt åpenbart at vi ikke er på en merket løype. Men sola varmer, vinden har ingen makt når vi holder oss nedenfor toppene, fuglene synger, vår venn artsbestemmer, jeg studerer planter og vår felles venninne er fornøyd med bare å gå og nyte det hun ser. Naturen er storslagen, og jeg er så opptatt av å se at jeg glemmer å se hvor jeg går. Raser plutselig nedover på et kulelager av småstein og lander rett ut på ryggen. Fortsatt mens jeg sklir. Brillene flyr en vei, og kameraet en annen, men det går bra med både gjenstander og meg. Kameraet er dessuten allerede både så utslitt og forslått at det skal byttes ut så fort jeg vinner i Lotto.

Det er en skuffelse at vi ikke finner vandringstraséen jeg hadde tenkt vi skulle følge. Men min medvandrer med nye hikersko, er ennå i sjokkfase over hvor stor forskjell det er å gå titusen skritt i ulendt terreng og ditto når man vandrer mellom campen og byen. Han mener bestemt at vi har gått nok for i dag, så kursen settes hjemover. Vel, det må bare respekteres. Men jeg skal tilbake igjen til dette vidunderlige området.

To dager senere er jeg tilbake, nå med et par norske venner som er i Olhão av og til i forbindelse med jobb. De er ikke mindre begeistret enn meg over den storslagne naturen og utsikten. Vi leter like mye etter anvisning to for turløypa, og etter like mye hit og dit som sist, blir den funnet. Dvs. den fantes ikke, men vi fant merkingen på motsatt side. Siste anvisning om man skulle gått løypa motsatt vei.

Hele traséen er anslått til å være tjue kilometer og sju timer, så vi baserer oss på å gå det halve. Erfaringsmessig er det fler kilometer enn angitt når man måler med riktig innstilte skrittellere.

Det er en hard, men ikke vanskelig rute å følge. Stort sett grusveier hele veien. Det går ned og opp og ned og opp med opptil firehundre meter i høydeforskjell. Ikke alle steder like godt merket, men stort sett bra. Utsikten er til å miste pusten av med den uendelighet av blåner som aldri tar slutt. Det er frodig med elver og vannkilder flere steder.

Ikke et hus og ikke et menneske å se. Her er man virkelig helt alene i naturen.

Krokvridde korkeiker strekker de trolske greinene etter oss. Medronheiro’ene bugner av gule og røde bær. Krossvedens skinnende blå glinser i sola. Hvit kjemperøsslyng blomstrer. Grønn lavendel, varianter av solroser og andre buskvekster byr på en uendelighet av nyanser av grønt og grålig selv om de ikke blomstrer ennå. Alt er helt vidunderlig, og jeg gleder meg allerede til å gå her om en måned eller to når alt står i blomst. Det blir et sant eventyr.

Midt i ødemarken oppdager vi noen pittoreske ruiner av en bitte liten landsby. Vi fabler om å sette den i stand og ha pensjonistkollektiv her. Med egen restaurant. Det er lov å drømme. Vi er jo allerede i paradis, så hvorfor ikke.

*Tenker vi kunne hatt et bra eldrekollektiv her. Midt i alt det vakre.*

Litt under halv løype går vi og blir sånn passe godslitne. Tretten kilometer og tilsvarende tohundreogfem etasjer. Skal nok gå hele traséen senere, men da bør man starte skikkelig tidlig på dagen.

En aldeles fabelaktig dag gjør vi enda bedre ved å kjøre en annen vei tilbake. Helt annerledes natur. Mer skog, færre fjell, tettere og mer trolsk. Vi ender i Barranco do Velho på en nydelig og veldig portugisisk restaurant, A Tia Bia, hvor vi spiser herlig lunsj. Svart spagetti med reker. Masse hvitløk, tomat og gode urter. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dette er vinteren sin, det!

Åh, som jeg elsker Algarve!

11. Det myteomspunne camperlivet

2. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, campingliv, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, turvandring | Legg igjen en kommentar

«Meget er forskjellig, men inni er vi like», var en sang vi som vokste opp med lørdagsbarnetimen på radio, hørte titt og ofte. Men er vi mennesker like inni og bare forskjellige utenpå? Eller er vi mer like utenpå enn inni?

Det er vel neppe sånn enten eller. Vi er alle preget av kultur og nasjonalitet. Vi har med oss en likhet fra det som har preget landet og samfunnet vi har vokst opp i. Men innen dette samfunnet er vi både forskjellige og like. Ut ifra personlighet, subkulturer og det småsamfunnet vi tilhører. Hva som preget tidsånden da vi vokste opp, økonomi, familieforhold, utdanningsnivå osv.

De første spor av mennesker er to hundre tusen år gamle og finnes i Afrika. Siden det moderne mennesket begynte å vandre ut fra Afrika for ca. hundretusen år siden, har migrasjon vært en del av menneskets historie. Det gikk sakte så lenge apostlenes hester var eneste fremkomstmiddel.

I dag er verden liten, menneskene mange, og migrasjon skjer raskt med moderne transportmidler. Kontrastene mellom ulike kulturer kan derfor oppleves ganske synlige, og det blir lett å sette søkelys på hvor forskjellige man er. Men er vi det?

Min kjære har erfaringer fra hjelpearbeid utenlands. Og alltid hatt den innstillingen: «alle snakker om ulikhetene mellom mennesker, jeg liker å finne likhetene».

Mine erfaringer kommer fra bøkenes verden. Enten det nå er japanske, afrikanske, kinesiske, arabiske, europeiske eller andre forfattere av ulik nasjonalitet, og uavhengig av hva bøkene handler om, så merker man likheten mellom menneskene. Vi gråter stort sett av det samme, sørger over det samme, ler av det samme. Vi ønsker trygghet for oss selv og særlig for våre barn. Vi håper på å bli elsket og verdsatt. Vi vil ha tak over hodet og nok mat.

*Med bobilvenner på tur i algarve og Alentejo*

Vi er en gjeng migranter her på campen også. Mange er fastboende fra andre land. De vil heller leve i Algarves gode klima. Noen har campingvogner med telt som er de reneste stuer med salong og TV og flotte kjøkken. Andre har det mer enkelt og nøyer seg med det.

Må vel si at vi som følger trekkfuglene, også er en slags migranter. Bobilmigranter som liker å reise i andre land og søke det gode vinterliv vekk fra snø og kulde. Vi reiser med bobiler i alle størrelser, aldre og prisklasser. Fra store og flotte til små, gamle hippiebobiler. Det er til og med noen som bor i telt her, også om vinteren. For dem som ikke orker å kjøre gjennom hele Europa, er det bungalower til leie.

Campere kjenner på et fellesskap og en likhet som for andre kan synes som et underlig liv.

Bor dere virkelig i en bobil i flere måneder? Har dere ikke hus eller leilighet? Det må da bli altfor tett. Og så bo på en campingplass da. Med så mange fremmede innpå seg…

Spørsmålene og fordommene er mange blant dem som aldri har prøvd dette livet. På dem virker vi annerledes, vi er forskjellige fra dem. Tja,…

Beboerne på campen er en broket forsamling fra mange nasjoner. Vi fleiper litt med at dette er Europas største gamlehjem. Det er forståelig nok mest pensjonister som har anledning til å bo her fast eller i vintermånedene. Gjennomsnittsalderen er unektelig høy. Skjønt noen uførepensjonister, tidlig pensjonerte og faktisk noen som ennå er i arbeid, gjør at det ikke helt føles som alle står med en fot i graven. Litt makabert sagt kanskje, det er da ikke så galt her. Vi er stort sett livsglade og mer eller mindre spreke alle sammen. Det er ikke mye sykehjemsatmosfære å observere her, akkurat.

Tvert imot mye glede og livsbejaelse.

*Pitchen vår. Et atrium med camping*vogn, gazebo og bobil. Og veldig mange planter

Om sommeren er det stappfullt og mye liv og røre når sommerferiefolk ankommer. Vinterstid er det temmelig stabilt med fastboende og oss som følger trekkfuglene. Så man blir kjent. Vet hvem folk er. Vennskap etableres, og hyggelige bekjentskaper. Noen er nære, andre ikke. Noen er man mye sammen med, noen av og til, og svært mange slår man av en prat med når det passer sånn. Her er vi like forskjellige og like like som i ethvert annet samfunn. Med mange nasjoner representert, mange ulike standarder på boenhetene, mennesker med ulik livserfaring og bakgrunn, sier det seg selv at mye er forskjellig. Man kan ha politisk ståsted både til høyre og venstre. Ulikt engasjement og ulike holdninger i verdispørsmål. Religiøst engasjement er lite fremtredende, så det kan jeg ikke si stort om. Noen er to- eller flerspråklige, andre, særlig engelsk- og fransktalende er ettspråklige.

Likhet er likevel det som preger oss mest. Alle har vi valgt dette samme stedet å bo på. Det er bred enighet om at det er godt å leve og bo her av mange grunner. Klima, helsegevinst, portugisernes vennlighet og raushet, den levende genuine fiskerbyen Olhão i umiddelbar nærhet, god mat og drikke, trygghet, sosialt miljø, osv. Listen er lang.

Og kanskje er vi flinkere til å fokusere på likhetene våre i dette lille samfunnet enn i verden for øvrig? Har vi kanskje skjønt at det er fellesskap og ikke egosentrisitet som fungerer?

Visst kan man kjenne på ulike holdninger og meninger, men det gjør vi ikke noe nummer ut av. Det er så mye raushet her; aksept for ulikhet og fokus på likhet. Forståelsen av at det tjener i alles interesse å være reale og tolerante. Selv de verste vriompeiser får hjelp og omsorg når de trenger det. Det er slik dette lille samfunnet fungerer godt for oss alle.

Parque de Campismo e Caravanismo do Sindicato dos Bancarios do Sul e Ilhas er det fulle navn på campen vi bor på. Det betyr sånn ca. camping- og caravanparken til forbundet til bankansatte i sør og på øyene. Den ble i sin tid anlagt for at bankansatte skulle ha et hyggelig sted for ferie og rekreasjon. Og fortsatt både ferierer og bor portugisiske bankfolk her til særdeles gunstig pris.

Campen ligger nydelig til mellom høye pinjetrær et par kilometer øst før Olhão sentrum. Passelig langt opp fra sjøen til at det er lunt, men fortsatt bare en kort spasertur til havet.

Etter hvert ble campen nærmest omkranset av en del av nasjonalparken Ria Formosa. Campen skal bestå, og det samme skal alle trærne som er her. Og godt er det. Det er vakkert og velduftende å være omgitt av pinjetrær. Innimellom er det trær med rosépepper som lukter himmelsk etter regnvær.

Et par eukalyptustrær på utsiden, bidrar ytterligere til god luft sammen med saltet fra havet og alle saltbassengene. Det er virkelig godt å puste her.

Folk tilbringer mye tid på selve campen. Går tur på området, eller like utenfor i den flotte parken. Vi er så mange som har hunder som skal luftes og mosjoneres. Man møtes til lunsj eller middag på restauranten. Eller tar en kveldsdrink med eller uten alkohol på terrassen utenfor restauranten. Noen tar morgenkaffen på den lille baren ved butikken. Mange mannfolk elsker å samles rundt en av bobilene. Trikset er å åpne panseret, så kommer andre strømmende til. Noen av oss rusler rundt på hestemarkene i nærheten med hundene vår. Eller vi sykler til Fuzeta. Med hundene.

Av og til er vi noen som går på fuglevandring i reservatet under ledelse av vår engelske venn, fugleeksperten.

Noen er flinke til å steke vafler eller lage noe annet godt. Så tar alle med bord, stoler og egen drikke og så rigger vi oss til i en av gatene mellom boenhetene. Andre ganger er det engelsk barbecue bak camprestauranten. Det er det vi kaller kurvfest. Noen er glade i å spille tennis på de to tennisbanene her, mens noen spiller boule. Så er vi en gjeng som elsker å spille det vi kaller pinnespill. Eller vi kan møtes til brettspill eller Yatzy om kvelden.

Noen damer har strikkekafé og faste bydager med innlagt kafébesøk. Selv er jeg vel en ensom vandrer, butikkrunder og strikking faller meg relativt tungt. Og det er så greit at vi alle gjør det vi trives med. Man må ikke være sosial, det respekteres også. Pitchene våre er privat sone, man kommer ikke og setter seg til hos hverandre uten oppfordring. Men oppfordringer er det dog mange av. Og mennesket er i bunn et sosialt dyr.

Språket setter noen begrensninger, og det er som overalt, i verden en tendens til at de som snakker samme språk er mest sammen. Men vi er flinke her til å omgås hverandre på tvers av nasjonalitet også. Jeg tror det blir et sunnere og rausere miljø nettopp fordi vi kommer fra så mange nasjoner. Det er spennende og berikende og gir attpåtil god språktrening.

Stadig vekk er det felles turer rundt omkring i Algarve eller enda lenger unna. Det er så mange fantastiske og koselige områder å besøke.

Det er fint å være en camper. Det er trygt, godt, sosialt og fremfor alt veldig hyggelig.

Fordi fellesskap fungerer.

10. Vandring med Ludo i Ludo

28. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, birdwatching, bobilturer i Europa, fottur, fuglekikking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D500, portugal, reise med hund, Trilho do Ludo, Trilhos do Algarve | 2 kommentarer

Hvordan kan folk leve uten en hund? Eller i det minste et dyr av noe slag? Det er nesten ikke til å begripe. Vel kan vår elskede Ludo legge hindringer i veien for et og annet. Men de er bagateller i forhold til all glede, kjærlighet, selskap og trygghet som han gir. Og som han beriker opplevelsene våre mens vi reiser! For Ludo selv er det en fryd at vi lever så tett sammen som man gjør i en bobil. Intet er bedre for en hund enn å være helt nær menneskene sine. For oss gir det en uendelighet av kos og ikke minst trygghet. For snille Ludo er faktisk en flink vakthund. Den eneste gangen vi har hatt innbrudd i bilen, ble tyven raskt skremt vekk av ham. Vesken min, som jeg idiotisk nok hadde latt ligge lett tilgjengelig innenfor førerdøren, var alt som forsvant. Men uten Ludo ville både to speilreflekskameraer, en Mac og en PC også gått tapt.

Vel, vi har lært å sikre oss bedre. Men sannelig er det godt å vite at vi har en Ludo som passer på oss.

Og så kontaktskapende som han er! Hvor vi enn er, uansett i hvilket land, vil folk hilse på Ludo. Slik kommer vi i prat med mange hyggelige mennesker. Hadde vi fått en krone for hver som tar bilde av ham, hadde vi vel finansiert alle turene våre. For ikke å snakke om alle som vil ta selfie med ham. Dem kunne vi tatt en euro for, tenker jeg.

Det er noe med den myke krøllepelsen hans og de gylne, snille øynene som appellerer til folk. Han minner om en hjemmestrikket kosebamse. Også i fargen. Med sin lurvete frisyre er det ikke mye folk forbinder med puddel. Så liker folk at han er stor. Store pudler er ikke så vanlige rundt omkring i Europa. Ikke en gang i Frankrike, til tross for at caniche royal, altså puddel, er en fransk rase. Det er den franske vannhunden. Slik man har portugisisk og spansk vannhund og italienerne har sin lagotto romagnolo. Små pudler ser man langt oftere.

Min forrige storpuddel, mørkebrune Sasha, opplevde ikke å reise utenlands. Men jeg glemmer aldri da vi var på Rambergstranda i Lofoten, og det kom en turbuss full av indere der. Samtlige ba om å få la seg avbilde sammen med Sasha. I tur og orden. Det tok sin tid, men du verden så hyggelig og artig det var. Sasha var akkurat like snill og tålmodig som Ludo og stilte vennlig opp for alle.

Ludo er latinsk og betyr jeg leker/spiller. Et passende navn på en canis ludens. En lekende hund. Så kommer vi hit til Algarve og oppdager at det er et område her som heter Ludo. Firmabiler som bringer mat, kjører rundt med Ludo-logo. Artig.

Ludo er forlengst avbildet foran et skilt med navnet sitt, og vi har vært i området.

Nå er det på tide med en vandring langs Trilho do Ludo som befinner seg i den vestligste delen av nasjonalparken Ria Formosa.

Ria formosa betyr det vakre deltaet. Nasjonalparken favner det brede beltet av elveløp, våtmarksområder, saltbassenger og barriereøyer. Et areal på 18.400 hektar strekker seg 60 kilometer langs havet fra Ancão i øst til Manta Rota i vest. Her produseres havsalt hele veien, slik det har blitt gjort siden romertiden. Fuglelivet er fantastisk med en uendelighet av arter, en del også sjeldne og utrydningstruede. I tillegg er området vitalt som mellomlanding for migrerende fugler på deres vei mellom Nord-Europa og Afrika.

Ludo-løypa tar av like før broen som fører til Ilha do Faro, og følger det flate landskapet vestover til Quinta do Lago. En lang trebro fører over til det turkise, brusende Altlanterhavet og en uendelig lang, hvit sandstrand.

*Ludo og vår venn på en av broene som skåner landskapet. Golfbane til høyre!*

Traséen består kun av grusveier samt trebroer som går over våtmarkene og skåner det sårbare landskapet. Dermed er den også godt egnet for syklende. Den merkede løypa er ikke så lang. Men det er bare å legge inn vandringer rundt flere av de store saltbassengene, så vokser antall kilometer raskt. Og det er nettopp hensikten med å bruke dagen i dette området. Det er helt vilt mange spennende arter å oppdage både av sjø- og vadefugler, småfugler og rovfugler.

Vår gode venn, Mr. Birdman, ble ikke helt knekket av at jeg dro ham med på en tolv kilometers tur i ulendt terreng. Han laster dårlige sko for årsaken til at han ble noe medtatt. Og er slett ikke snauere enn at han drar til Decathlon i Faro og kjøper seg skikkelige hikersko med god ankelstøtte. Omtrent likedan som mine. Selv er jeg faktisk også inne i mitt aller første år med fjellsko. Til tross for at jeg elsker å vandre i naturen, fortrinnsvis i ulendt terreng, har jeg nøyd meg med tilfeldige joggesko og gamle turklær som hang igjen på setra etter foreldrene mine. Så fort ordet sport settes foran noe, blir det jo så jækla dyrt! Alt for dyrt for meg, synes jeg.

Min nest eldste datter, som driver og bestiger den ene toppen etter den andre i Norge, har gitt meg streng beskjed om at jeg IKKE skal gå uten skikkelige sko med ankelstøtte. Særlig siden jeg som regel går alene. Et ankelbrudd kan fort oppstå, og det blir umulig å gå videre.

Mine motargumenter om at jeg tross alt har vandret flere kilometer i Frankrike med to brudd i den ene foten, og kun hadde saueskinnstøffel med plastpose på som eneste fottøy som lot seg tre på, -og at jeg har gått milevis i skauen med en hofte som var fullstendig degenerert, bet ikke på henne. Så faktisk, etter å vekselvis ha sklidd rundt i glatte støvler på sleipe stier og gått med dyvåte joggesko over myr og hei i de Haldenske skoger, ble det fine, Salomon hikersko på meg. Innkjøpt på XXL i Sarpsborg første dag etter gjenåpning. Antakelig var det en slags impulsiv kjøpetrang som oppstod etter måneder med koronaisolasjon.

Vel, nok om det. Dyre var de, men gode er de. Så kanskje jeg slipper å skifte hofte på høyre side med det første. Det aner meg at gode sko, eller mangel på sådanne, kan ha en smule innvirkning på slitasje på leddene. Og jeg er faktisk ti år tidligere ute enn min ovennevnte venn å så måte.

Min kjære vinker oss vel av gårde minst tre ganger innen vi er ute av campen. Jeg må stadig tilbake etter noe jeg har glemt. Kamera, mobil, Fitbit…. Men omsider kan kursen settes mot Ludo. Med Ludo.

Det er stekende varm sol og helt vindstille når Ludo og jeg, samt vår venn med nye sko, legger i vei langs Ludo-stien. Lykkeligvis går jeg omtrent alltid med shorts, og to lag ulltrøyer forsvinner også raskt etter få hundre meter. Vår venn har det en smule mer overopphetet i sitt engelske fuglekikkerantrekk med lange bukser, skjorte, slip-over, jakke, hatt og hva det nå er alt sammen. Og selvfølgelig en førsteklasses kikkert hengende rundt halsen. Varmen er dog ingen hindring for en ekspert når det gjelder å oppdage alskens fugler. Store som små. De identifiseres både etter lyd, måten de flyr på og selvsagt utseendet. Jeg prøver å lære, men må innrømme at de fleste småfugler bare ser ut som mørke prikker for meg. Flamingoer, stork, skjestork, gråhegrer og egretthegrer, derimot. Da snakker vi. Da kan jeg slå til med identifisering, men det er vel neppe noe å skryte av. Dog klarer jeg heldigvis endel av de mindre vadefuglene også.

Flamingoer elsker jeg å se. Eksotiske med uendelig vakre bevegelser. Som ballettdansere. Det er nesten så man hører Tsjajkovskij i bakgrunnen. Skjestorken er herlig fasinerende med det digre nebbet som ser ut som en padleåre. Egretthegrene er skinnende hvite og nydelige med fjær som blafrer ved det minste vindpust. Mens gråhegrene vi er vant til hjemmefra, er imponerende statueaktige der de sitter urørlige i vegetasjonen og speider.

Det er så fint overalt!

Vi bare må ta avstikkeren ut til havet og se som det glitrer i sollyset. Ludo blir ellevill og leter febrilsk etter pinner jeg kan kaste i vannet, men han tør likevel ikke svømme her. Bølgene er skumle, sier han. Selv burde jeg badet, men tenkte ikke på at denne løypa bød på slike muligheter. Vi har bare snakket om alle fuglene man kan se, så intet badetøy er med.

En liten kafé ved stranden er stengt. Synd, de kunne tjent masse penger hver dag her, selv med den enkleste servering.

Fugler ser vi overalt. Vakre velkjente og vakre ukjente. For meg, ikke for min følgesvenn. Jeg blir nesten ekstatisk når jeg ser mitt livs første bronseibis / glossy ibis. Og ikke nok med det, deretter en fugl jeg aldri har hørt om en gang. Purple gallinule /amerikapurpurhøne. Begge helt nydelige og store nok til at jeg ser dem godt. Vi ser også hærfugl og en rekke småfugler som eksperten begeistres over og som jeg har glemt hva heter. Deretter en flott common kestrel / tårnfalk, og så en osprey / fiskeørn som seiler over oss lenge. Forståelig nok lærer jeg alle fuglenavn på engelsk, så jeg må gå fra engelsk til latin for å finne de norske navnene. Google translate duger ikke til sånt. Booted eagle, haukeørn, presterte de å oversette til knokkelørn!

Følgelig har jeg laget skjemaer i Excel hvor jeg skriver inn navnene på alle fuglene her etter hvert som jeg lærer om dem. På engelsk, norsk, latinsk, nederlandsk, fransk og portugisisk.

Det samme gjør jeg med planter. Er man nerd så er man nerd.

En helt nydelig og spennende dag avsluttes med en sen lunsj med hvitløksreker i solen ute på Ilha do Faro.

Jeg har tatt nøyaktig trehundreogførtifem bilder!

En grusom jobb med å gå gjennom, velge ut og slette venter meg når vi kommer hjem. Deretter skal de jeg beholder, gås gjennom med eksperten, så jeg får navngitt artene. Jeg vil jo lære. Mest mulig.

Vandring i Ludo kan så absolutt anbefales.

Aller best er det når man kan vandre i Ludo med Ludo.

9. Portugisiske fjellvettregler

23. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, miljø, NATUR, reise med hund, turglede, vandreturer | Legg igjen en kommentar

Hvor ville jeg vært uten konglomeratet av merkete turløyper i Algarve? Det kan nok ingen svare på. Aller minst jeg selv. Gjenfunnet utmattet og utsultet bak en busk noen mil fra der vi bor, kanskje?

Nei, så ille er det nok ikke. Men det som er sikkert og visst, er at jeg er totalt blottet for retningssans. Når dette kombineres med en hang til lange vandringer i naturen, fortrinnsvis utenfor stier og enhver allfarvei, kan det by på problemer. For andre. Ikke alle er like glade for at jeg er borte i timevis når ingen vet hvor jeg er. Selv følger jeg et slags prinsipp om at hvis jeg bare går nedover når jeg ikke vet hvor jeg er, så kommer jeg før eller siden til et sted jeg kan orientere meg fra. En mil unna der jeg parkerte bilen er bare sånt man må regne med. Eller at jeg kommer tilbake et par timer etter mørkets frembrudd siden jeg ikke har brukt bil, og i perioder ikke har ant hvor jeg har befunnet meg.

Selv om jeg synes dette bare er morsomt og en del av mine turopplevelser, har jeg måttet bøye meg for at dette ikke er like artig for mine nærmeste.

Vi, min samboer og jeg og vår kjære storpuddel Ludo, begynte å tilbringe vintrene i Portugal i 2015. Ludo og jeg startet øyeblikkelig med vandringer i naturen. Slik vi elsker å gjøre også i Norge. Min kjære er ingen vandringsmann, så jeg er veldig glad jeg også har en firbent herremann med samme turglede som meg.

*Ludo og jeg er alltid klar for en vandring i naturen*

Det tar tid å bli kjent i et nytt land. Det skal innrømmes at mine frie vandringer ble vanskelige å gjennomføre. Ikke bare pga. manglende stedsans, men også pga. at jeg stadig vekk støtte på inngjerdede eiendommer og flokker med arrige vakthunder.

Redningen ble boka “guide to Algarve’s Walking Trails” som også har en gratis nettversjon. Den er nå min nye lille bibel. Her beskrives mange flotte turløyper. Med lengde, sted, kart og litt info om alt man kan oppleve av ulik natur, kulturlandskap, topografi, fornminner og geologi m.m. Man må riktignok disponere bil for å komme seg til utgangspunktene, men også dette problemet er løst. Og det er en sann velsignelse å slippe å gå flere kilometer gjennom boligområder med illsinte vakthunder før man når naturområdene.

Det er løyper på kryss og tvers i hele Algarve. Opp og ned ad fjell og daler. Langs kysten, og også tvers gjennom hele gjennom regionen fra øst til vest. Helt fantastisk.

Bare en brøkdel av turene er beskrevet i min lille turbibel, men de er utmerkede utgangspunkt for å oppdage mer. Det føles litt meningsløst å kjøre seks mil for å gå en løype på seks kilometer. Men lykkeligvis er det alltid muligheter for å gå mye lengre. Langs alle løyper er det piler til flere steder å gå. Lange løyper. En viss fare for å rote seg bort, kommer muligens inn i bildet da også når man er som meg. Men du verden hvilke muligheter det gir!

Så altså. Fjellvettreglene. Jeg følger de norske fra før revideringen i 2016 hvor snøskredfare og islagte vann og slikt kom inn i bildet. Det er rimelig liten fare for det her.

1. Jeg er trent nok til å gå lange turer. Riktignok har jeg slitt ut én hofte, men nå har jeg en flunkende ny i moderne materiale.

2. Jeg melder fra hvor jeg går. I hvert fall hvilken løype jeg starter på.

3. Jeg viser respekt for vær og værmeldinger. Ikke bare respekterer, jeg elsker rett og slett været her. Det er jo så fint!

4. Rustet for uvær? Tja, jeg går ikke på tur i uvær. Men jeg har med en vindjakke og bruker ullsokker i turskoene. Og ryggsekk er med, med mat og drikke til meg og Ludo. Trenger vel bare å legge i blikksaks og tang for å ha nødvendig redskap. Jfr. reisebrev 8.

5. Jeg lytter kanskje ikke så mye til erfarne fjellfolk. Jeg hører jo så dårlig. Men om jeg har husket å ta på høreapparatene før jeg går, er jeg i hvertfall i stand til å lytte til all den fabelaktige fuglesangen man omgis av. Og jeg er vel en relativt erfaren turgjenger selv, da.

6. Det kan forekomme at jeg bruker kart og kompass på mobilen. Men det kan òg forekomme at batteriet er brukt opp før turen er over.

7. Jeg går aldri alene. Ville da aldri finne på å gå tur uten Ludogullet mitt. Han er alltid med og er enig i alt jeg gjør og sier. Finnes ikke en mer behagelig turkamerat.

8. Heldigvis slipper jeg å vende i tide, for jeg går omtrent alltid løyper som er en runde. Dvs. det skjer av og til at jeg overser løypemerkingen. Det er så mye annet å feste blikket på i vakker natur enn en steiner og staver med en liten rød og gul strek på. Så når veien blir ufremkommelig, skjønner jeg at det er noe feil. Da vender jeg om. Er jo ikke helt hinsides.

9. Det er forsåvidt ingen krefter man trenger å spare på når en går passelig lange turer. Men en liten Sagres på en fortausstol på den bitte lille kaféen man passerer i en bitte liten landsby, er vel en slags måte å spare krefter på? Eller kan det kalles at man graver seg ned i tide hvis en ser litt stort på det?

Min aller første løypemerkete tur var «Trilhos caminhos e encruzilhadas de ir a fonte». Det betyr sånn cirka «stier og veikryss som går til kilden».

En vakker rundtur som er anslått til ni kilometer. Men gjentatte målinger med korrekt innstilt skrittlengde på Fitbit, viser at den er tolv kilometer. Ganske mye opp og ned. Gjennom nydelig kulturlandskap med oliventrær og Johannesbrødtrær. Forbi eiendommer med hundeflokker som trist nok har som eneste underholdning i livet å bjeffe på dem som måtte passere.

Gjennom korkskoger, langs blomsterenger og opp på høyder med fabelaktig utsikt.

Fornminner fra romertid og maurertid og de gamle kildene.

Bare et par svært korte strekk går langs asfaltvei. Det er her stolen på fortauet og Sagres’en kommer inn i bildet.

Landskapet er så variert! Her er mye grønnere enn nede ved Ria Formosa. Kildene og de gamle vannveiene gir fruktbart jord. Det er en nydelig rundtur.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått denne løypa opp i São Bras de Alportel. Det er en løype jeg aldri blir lei av. Den er alltid vakker, og det er ikke lange biten å kjøre opp dit fra her vi bor. Nettopp fordi det er så fruktbart i området, er det så spennende å observere forandringene gjennom vintermånedene. November er vel den minst blomsterrike perioden, men det er likevel alltid noe som blomstrer. Og så kommer det mer og mer utover.

Ludo og jeg tar sesongens først tur sammen med vår fugleekspertvenn. Som hører forskjell på alt kvitteret og artsbestemmer etter lyd. Helt fantastisk.

Til gjengjeld kan jeg bidra med navn på mye av vekstene. Vi smaker på kappgjøksyre og knasker fennikelfrø som smaker lakris. Drar hendene over mynte og timian og nyter de herlige duftene.

Klemmer på fiken og lurer på når de blir modne. Synes bærene på jordbærtreet er pene, men dem har vi smakt før og er ikke fristet til å smake igjen. Spiser et blad fra vill grønnkål og plukker med noen ekstra for å ta med hjem. Slanger et par granatepler som henger så alt for fristende ut over en mur. De fleste av fruktene er overmodne og har falt på bakken. Ingen har høstet dem. Så jeg har ikke særlig dårlig samvittighet over de to som blir med i sekken. Nede i Ria Formosa er sesongen over. På de forlatte ekrene der er det mengder av granateplebusker som aldri høstes. Nå henger fruktene sprukne og dårlige og er mat for fugler og insekter.

Jeg observerer bladene til planter som vil by på fargerike blomster om en måned eller to. Da blir denne runden en ny opplevelse.

Vi plukker opp eikenøtter som er deilige og glatte å ha i hånden. Jeg minnes den gamle konen jeg traff en gang, som lærte meg at eikenøtter faktisk også er menneskemat. De skal tilberedes på samme vis som man tilbereder kastanjer. Det er en stor fordel å kunne litt portugisisk når man er ute på vandring. Det er både lærerikt og særdeles hyggelig å kunne veksle noen ord med lokale folk man støter på. Og de blir så glade når man prøver å prate portugisisk. Om enn aldri så hjelpeløst og stotrende.

Dessverre er mye glemt i løpet av tjue måneders fravær hvor jeg ikke har hørt lyden av et eneste portugisisk ord. Så jeg får legge meg i hardselen og pugge igjen.

*Selv for en ihuga vinelsker kan en Sagres smake ved rette anledning*

Vi tar den lille Sagres’en på den lille kaféen og rusler videre. Løypen blir tung for min medvandrer som ikke har gode nok sko, og heller ikke har gått i så ulendt terreng på en del år. Men vi kommer da tilbake til utgangspunktet uten mén.

Det meldes at regn og torden vil prege helgen, så da vier jeg likegodt fredagen til å gå samme løype en gang til. Nå i ganske raskt tempo. Og sannelig får ikke Ludo og jeg følge nok en gang. Både et dansk par og etter hvert et tysk par dukker opp på stien. Alle vante turvandrere. Kjempekoselige folk som bidrar til en ekstra opplevelsesrik tur. Jeg får vite om fantastiske vandringsmuligheter også i andre land.

Én fremstod som helt vilt herlig. Man kan leie et esel til å bære bagasjen og følge samme tur som Robert Louis Stevenson beskriver i sin roman fra 1879, «Travels with a Donkey in the Cévennes».

Tjue mil vandring i franske fjell sammen med et esel! Og overnatting på enkle steder som er merket med to eselører! Gjett om en ny drøm oppstod!

Det er ikke alltid så dumt å prate med ukjente man møter på sin vei. Hyggelige mennesker er tross alt i flertall. Og vandrer man i naturen har man gjerne noe til felles med dem man møter.

I hvert fall gleden ved turgåing og kjærligheten til naturen.

Det er godt å vite at jeg har noen måneder fremover nå til både å gjenoppleve kjente og kjære løyper og til å utforske nye.

Det er nok Ludo også veldig glad for.

Og vi skal følge fjellvettreglene.

Dog modifisert til min portugisiske versjon.

8. I Portugal er det alltid et hull i gjerdet

21. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, portugal, reise med hund, ria formosa | Legg igjen en kommentar

Høye nettingjerder sperrer snarveiene over jernbanen og gjennom de mange ekrene som en gang var dyrket mark. Men portugiserne vet råd. De skal ned til havet med sykkel og kurver for skjellsanking. Over mark og eng og over jernbanelinja. De skal på butikker og annet som er på andre siden av linja.

Hull i gjerdet er alltid løsningen. Det klippes store hull så folk og sykler kan passere. Det legges opp paller og stein så det blir lettere å komme seg over linja.

Myndigheter og private eiere tetter igjen hullene i sine respektive gjerder. Til ingen nytte. Nye hull etableres raskere enn gjerdene rekker å bli reparert.

Man forstår det med jernbanen. Lokaltoget går frem og tilbake herfra og til Vila Real do Santo Antonio ved spanskegrensen mange ganger daglig. Det kommer raskt, og banen går i bue. Plutselig er toget der.

En gang kom vi bak et eldre par som hadde vært på stranden og sanket muslinger. Gamlingen snublet og mistet kurvene, så skjellene veltet ut over svillene. Kona kjeftet vilt i et tempo bare portugisere kan, mens gubben plukket muslinger for harde livet. Toget nærmet seg, men han våget ikke forlate fangsten. En ung skjellplukker grep inn og røsket med resten og dro den gamle av linja idet toget kom tutende og nesten sneiet buksebaken hans.

Slike nesten ulykker kommer togførerne opp i stadig vekk.

Selv har jeg opplevd å miste mengder av vakre skjell på toglinja. Omhyggelig plukket ute på Armona i slike mengder at sekken nesten sprakk. Dvs. glidelåsen sprakk da jeg var på vei over. Og selvsagt måtte skattene reddes. Toget kom ulende der jeg satt og plukket for fortvilt. Men det hørte ikke jeg som hadde pakket vekk høreapparatene før jeg gikk i havet ute på øya.

Min atskillig mer observante venninne dro meg av linja i siste liten. En flokk skrekkslagne portugisere stod igjen på andre siden, mens vi skyndte oss videre. Glad det var blitt mørkt, så flau som jeg var.

Selv om hullene tettes og kryssing av jernbanen strengt tatt er forbudt utenom merkede steder, er ikke portugiserne snauere enn at de både arrangerer sykkelritt og terrengløp hvor det inngår kryssing av jernbanen på tvilsomme steder.

Nå skal Ludo og jeg ut på vandring i nærområdet. Jeg har fått vite at alt er avstengt siden sist. Det er ikke mulig å komme seg ut på markene eller gå via reservatet og ned til havet.

Det gjenstår å se.

Vi tar langløypa rundt den offentlige parken med fotballbane og treningsapparater. Ser på de flotte skiltene som beskriver dyr- fugler og planter som har tilhold i villniset her. Følger nettinggjerdet langs jordet og leter etter hull. Mange er tettet igjen, men jeg ser da noen hvor vi begge skal kunne klare å krype under. Kommer til enden der det møter gjerdet rundt campen. Her er satt opp helt ny netting og stort skilt hvor det står at det er forbudt å gå på andre siden av gjerdet. Privat eiendom.

Vel, tre meter til venstre for dette er det klippet en åpning høy nok for halvannen portugiser. Så Ludo og jeg blir enige om at vi ikke kan lese portugisiske skilt og vandrer trøstig ut på enga som er brunsvidd og trist på denne tida. Dog med et yrende kvitter av småfugler som mesker seg med frø fra de tørre vekstene. Følger gjerdet til campen til det møter enden av grusveien som går mellom campen og Økomuséet og jernbanen. Her er det satt opp en stålport. «So what»? Store steiner er fint lagt opp ved siden av så det er bare å spasere over. Kjekt å vite om man kommer den veien.

Men vi skal videre.

Det er helt vindstille. Sola steker over oss og markene. Det glitrer og skinner ute på havet. Vi krysser jernbanelinja borte ved bekken. På den andre siden er det bygget en flott trebro over bekken og våtmarksområdet, helt frem til elva. Bekken klarer man alltids å forsere, men antar at broen også skal bidra til å spare vegetasjonen for slitasje. Her har Ludo og jeg sittet mang en gang i sola og nytt synet av de tallrike stillitsene som bugner som fargerike blomster i det tette buskaset.

Ludo spurter over den flotte trebroen som pussig nok ender før den store elva. Over elva er det kun bygget bærekonstruksjon, ikke lagt på dekke. Litt portugisisk det òg. Man starter med de beste intensjoner, men så stopper det bare opp. Fullføre er liksom ikke helt greia.

Elven kan fint forseres på fjære sjø, det er ikke mye vann i den. Men havet fyller opp høyt her på flo sjø. Dermed blir det fort en mils omvei å gå på tilbaketuren om man ikke har tatt tidevannstidene i betraktning. Det vet jeg av bitter og slitsom erfaring!

Vi snur, og Ludo stormer tilbake. Om ikke jeg har en plan for turen, så kan jeg garantere at han har det! Plutselig lokkes jeg tilbake av en velkjent knatring. Der, i den høye masten på andre siden av elva, er det alltid et storkerede. Nå sitter to store, flotte storker her og brisker seg med den helt spesielle lyden. Men Ludo vil ikke komme tilbake for å se på storkene. Han har fått øye på flokken med geiter og sauer på andre siden av elva. Fått øye på? Nei, de er selvfølgelig usynlige. Disse store flokkene som alltid følges av en gjeter med sine hunder, er meget mystiske, synes Ludo. Og dermed usynlige for ham. Og han vil slett ikke nærme seg slike usynlige mystiskheter.

Også gjeterne med hele sin hjord krysser toglinja i løpet av dagen. Jeg antar at de beregner det til å skje umiddelbart etter en togpassering. Da er det trygt nok for en stor flokk.

Ludo leder raskt an videre. Langs saltdammene med måser, skjestorker og silkehegrer som lyser kritthvitt i sola på det glitrende blå vannet. Forbi stedet jeg fant et helt hesteskjelett for noen år siden og lykkeligvis sikret meg hodeskallen. Frem til gjerdet ved Økoparken og reservatet. Som også har fått ny og solid netting med stort proibida-skilt.

Fortsatt er vi enige om at vi ikke kan lese portugisisk, så vi velger den flotte åpningen som er klippet opp noen meter lenger nede. Man må innom denne østre delen av reservatet for å komme seg ned til havet. I hvert fall på flo sjø slik det er nå.

Ludo vet hvor han skal, han har sin plan. Han steamer målbevisst av gårde. Venter utålmodig mens jeg tar dårlige mobilbilder av flamingoene som beiter i brakkvannsdammene. Ned til havet. Så til venstre i retning elvemunningen. Nå går det fort.

En sprudlende glad puddel danser av sted og når sitt mål.

Badedammene våre.

På flo sjø er det herlig å bade her. Varmt oveflatevann siger inn og fyller opp elva og sandgropene. Vannet er stille, blankt og og behagelig temperert. Ingen skumle bølger. Det forsiktige gullet mitt er redd bølger; da tør han ikke å gå ut i vannet.

Endelig, endelig kan lykkelige Ludo få svømme omkring på yndlingsstedet sitt. Tjue måneder siden sist.

Fornøyde, men dog med hjertet litt i halsen, tar vi fatt på tilbaketuren. Blir vi oppdaget og får kjeft når vi nødvendigvis må gå det strekket innom reservatet? Er det muligens denne dagen noen har valgt å bygge igjen de nye hullene i gjerdet, så vi blir fanget?

Atter en gang minner jeg meg selv på at jeg alltid skal ha meg blikksaks og nebbtang når jeg er ute på vandring. Men vet aldri når situasjonen kan komme til å kreve en portugisisk manøver.

Heldigvis er begge gjerdehull fortsatt åpne og vi kommer oss trygt hjem.

Ludo stormer til pappa Jan og beretter med sitt talende kroppsspråk om hvor fantastisk vi har hatt det.

Nærområdet er lykkelig utforsket og gjenerobret.

Nå står lengre vandringer i åser og berg for tur.

Vi gleder oss.

7. Gjensynsglede

17. november 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Bobil, bobilturer i Europa, hage, NATUR, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Et lite ord sammensatt av tre ord, men som rommer så mye. Forventning, håp, spenning, sitrende følelser, lykke, eufori…

Ingen kan bedre uttrykke gjensynsglede enn vår Ludo. Han er virkelig gjensynsgleden in persona. Eller sier man in canem siden han er en hund?

Ludo kjenner duften av Algarve idet vi passerer grensen. Reiser seg opp og snuser mot KaràJans luftinntak. Sitrer i spent forventning. Er det virkelig sant? Er vi tilbake der hvor vi går så lange turer? Der vi leker på hesteenga? Der kjempepinnene mine kan finnes igjen under busken hvor jeg alltid gjemmer dem? Der er det er så mange som liker meg og gir meg godbiter? Der mamma og jeg har vårt eget hemmelige badested, og jeg kan svømme i timevis?

Jovisst er vi der. Utenfor bobilen venter allerede noen av hans elskede menneskevenner. Og småhundene som han elsker så fåfengt. Ludo stormer ut og fyker omkring i ville gledesrunder og spøler i den løse sanden til han nesten går overende. Hyler høylytt av lykke så det høres viden omkring. Hele den krøllete kroppen er så yr av gjensynsglede at han nesten sprenges.

Her må det bamser til! En stor bamse i munnen når han raser rundt i euforisk glede, hjelper ham å få ut følelsene før han revner av lykke.

Og vi selv? Visst er vi glade. Slitne og sultne og fulle av forventninger om det første måltidet på campens restaurant og gjensynsglede med savnede venner. Men så er det jo mandag og restaurantstengt på campen.

Våre gode naboer, som alt har kostet pitch’en vår, redder oss. Når Ludo har fått sitt av mat, kos og kveldsmedisin, drar vi til byen og stiller både sult og tørst.

Og tilbake og stiller tørsten enda mer. Og gjensynsgleden.

*Vi kommer til behagelig temperatur og blomstring. Jacaranda, bougainvillea og sitronblomstring*

Kvelden fortsetter på pitch’en hos våre norske naboer og venner, mens nære engelske venner vi har savnet i tjue måneder, kommer til.

At mine nesten nye briller forsvant på mystisk vis i løpet av kvelden i all gledesrusen, ble et lite tilbakeslag som varte noen dager.

For sannelig dukket de ikke opp igjen i løpet av uka under bordet der jeg hadde sittet!

Men altså. Gjensynsglede. Gjensynsglede er vidunderlig når forventningene innfris.

Hva når de ikke blir det? Gjensynsskuffelse er ikke et eget ord.

Og hva med gjensyn man helst ville unngått? Gjensynsfrykt?

Vi har faktisk også et snev av, om ikke gjensynsfrykt, så i hvertfall gjensynstristhet. Det er rart å komme tilbake etter så lang tid nå i koronaens tidsalder.

Selve pitch’en vår er en positiv overraskelse. Vår norske nabo samt en av de ansatte, har hatt en stri tørn her med å fjerne lassevis med barnåler. Og flere har nok vannet planter av og til, for det er forbausende mange som lever. Vilt og uregjerlig, og døde og levende planter filtret i hverandre. Masse å gjøre. Herlig!

Hardhendt beskjæring må til. Så er det nakent, men det blir nok fint igjen om ikke altfor lenge. Og mye berges av min bougainvillea som klatrer opp det store pinjetreet, med kaskader av lilla blomstring. Sitrontreet bugner av duftende blomster, og drueranken lever i beste velgående.

Alle krydderurter har dessverre avgått ved døden, men de kan erstattes. Jeg er rask med å sp de frøene jeg har liggende. Basilikum, koriander og persille. Og litt blandete blomsterfrø i samme slengen. De store kassene jeg snekret for et par, tre år siden, er litt triste. Både julestjerner og hawairoser er borte. Cosmos og ringblomster pleide å blomstre overdådig her, så jeg håper det fortsatt finnes noen frø i jorda som vil livne til.

Det ser bra ut inni «Penkingen». Den lille campingvogna som har fått navn etter det sønnen min kalte campingvogner da han var liten. Ingen synlige angrep verken av mus eller maur. Hyggelig og vennlig møter den oss med de glade dropsfarvene jeg har malt innredningen

Det er nye drivere på restauranten. Bra mat og hyggelig folk. Men savner likevel de forrige, som jeg likte så godt. De var så blide og vennlige og så flinke til både å finne god vin til meg og lage nydelige vegetarretter spesielt for meg. Men sjefen hadde kreft, så jeg antar at det ligger en trist årsak bak skiftet.

Det er stor jubel og gjensynsglede når vi ser igjen våre engelske venner. Helt nydelig å bli møtt av en så varm velkomst. Likeså blant ansatte på campen, det er mange hyggelige folk som jobber her.

Mine portugisiske venner bor andre steder, så gjensynet med dem får vente litt.

Den servicevennlige sjefsgartneren kommer med vår gamle Hyundai. Ren og fin, nokså fjern fra den møkkete rothaugen vi overlot til ham da vi dro i fjor. Hvilken luksus.

Det er likevel litt rar stemning på campen. Det var så mange som dro da koronaen inntrådte. Mange har ikke kommet tilbake. Flere plasser står tomme. De som har vært her hele tiden, har levd beskyttet og blitt godt sammensveiset, men har nok kjent litt på at de har levd i et nesten lukket lite samfunn.

For noen har det blitt for ensomt når viktige venner har frafalt. Det har ikke bare skjedd ved at folk har reist, men det har også inntruffet dødsfall. En god venn og en viktig nøkkelperson i miljøet døde brått i løpet av vårt fravær. Det førte til at flere dro, det ble ikke det samme lenger. En god norsk venn og nabo som har bodd her fast i fem år, flytter nå tilbake til Norge. Det blir et tap for oss som er igjen. Vi deler de samme interessene for spiselige planter, selvberging og tanker om overlevelsesstrategier som koronaens tidsalder med stengte grenser og problemer med varetransport har satt ytterligere fokus på.

En god bekjent har mistet sin mann brått og uventet i løpet av året. Nå vil hun selge sin nydelige plass her. Det blir for tungt å ta seg av alt alene.

Et hyggelig fransk par har flyttet til et annet sted, hvor det koster mindre. For prisene har steget. I likhet med prisene på det meste nå i koronaens tidsalder.

Det er visst hele elleve fine, etablerte plasser med campingvogner som er til salgs her. Og flere tomme plasser. Det føles helt unaturlig. Det skulle normalt vært smekkfullt her nå.

Jo, noe har skjedd. Pandemien har medført endringer og andre livsvalg for mange av oss.

Fremtiden føles mer usikker. Dog er Olhão fortsatt en trygg lomme. Folk er forsiktige og respekterer alle restriksjoner. Det har kun vært fjorten tilfeller av korona her siden pandemien startet. Ingen dødsfall. Ingen mistenkte tilfeller av korona nå.

I Olhão by har det skjedd mye. Rundt paradegaten langs havna, Avenida 5 de outobro er det kraftig opprustet med fine fortau, skulpturer og benker og beplantning. Her er mye mer liv og røre nå. Borte ved hotellet er det store forandringer langs sjøen og man er i gang med å bygge en kunstig strand. Her hvor småbåtfiskere og skjellplukkere kommer inn med fangsten sin.

Er det forbedringer?

Det blir pent. Men hva gjør det for byens befolkning? De mange fattige? Fiskere og ikke minst skjellsankerne som fortsatt håndhever det slitsomme yrket man har drevet med i hundrevis av år.

Forhåpentligvis gir det flere arbeidsplasser. Men hva med prisnivået? Også i denne genuine, levende fiskerbyen ved landskapsvernområdet Ria Formosa øker presset for å tilrettelegge for turisme. Noen kan tjene store penger. Men boligprisene er i ferd med å bli for høye for den jevne portugiser…

Det er ikke uten en viss bismak i munnen man bivåner forbedringene rettet mot oss som gjester dette pittoreske området.

Dog er det vidunderlig å være tilbake. Klimaskiftevirus herjer med oss begge, men det er bedre å være syke her i sol og varme. Og vi er på bedringens vei. Det er godt å puste her, leddene mykes opp og blir bevegelige.

Pitch’en er ryddet og ordnet. Gazebo’en er vasket og ryddet. Fryser, komfyr og gassbluss er koblet til og utekjøkkenet er oppe og i god drift. Jeg har stekt mitt første surdeigsbrød her, og det ble helt fint, tross litt for lav varme i vår lille stekeovn. Man kan ikke forvente all verden når all strøm kommer fra én skjøteledning koblet til en seks amperes sikring

Det er så deilig å lage all mat utendørs. Likeså å innta alle måltider utendørs. Et befriende og enkelt liv.

Vi spiller pinnespill med venner og naboer. Spiser noen middager på camprestauranten med venner og drikker god vin. De har til og med vegetarmat på menyen nå.

Jeg har vært på mitt livs første bingo som engelske venner arrangerer hver tirsdag.

Ludo og jeg har vandret vår første tur med John og observert noen fugler og drukket chá limão i byen.

Ludogullet har fått artrose i hoftene i ren solidaritet med meg. I Halden har han fått en dyr injeksjon hver måned som hindrer overføring av artrosesmerter til hjernen. Det har fungert fint. Nå får vi se hva turer og aktivitet i varmt klima gjør for ham. Selv er han allerede mer enn klar for å være en spretten unghund igjen.

Han leder an når John og jeg prøver å finne en ny vei hjemover, over våtmarkene. En sti viser seg å føre rett mot en betongmur på drøyt halvannen meter. Uten nølen satser Ludo fra null og hopper rett over. Helt uten å ane hva som er på den andre siden. Nesten i sjokk springer vi frem for å se. Der, i gjørme og mudder på andre siden av en kanal et par meter under oss, står Ludo. Vi har ikke tjangs til å komme oss over her, så vi tverrsnur og springer for å finne en annen vei og hjelpe Ludo før han får panikk.

Ludo få panikk?

Der kommer han plutselig springende mot oss. Glad og logrende. Hele hunden bare lyser av «hva er det dere stresser med, da? Klarer meg fint selv, jeg. Jeg er jo både sprek og klok!».

Visst er gode, fine Ludo det.

Og visst skal vi to artroseplagete ha mange, velgjørende vandringer fremover.

Med ny venstrehofte er jeg mer enn klar til å innta myriadene av merkete turløyper i Algarves vakre og vekslende natur og topografi.

Det skal bli noen fine måneder fremover for oss tre.

Ludo, Jan og meg.

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: reise med hund

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

12. God tur til Paris(es)

11. Det myteomspunne camperlivet

10. Vandring med Ludo i Ludo

9. Portugisiske fjellvettregler

8. I Portugal er det alltid et hull i gjerdet

7. Gjensynsglede

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: