Stikkordarkiv: tyskland

Møt de fantastiske menneskene på vår lange reise

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, Med bobil gjennom Baltikum and tagged , , , , , , , , , , , , , , , , , , , | 5 kommentarer

23. og siste reisebrev for denne gang. Alle de gode mennesker man møter

Menneskene. Alle disse nydelige menneskene vi har møtt på vår lange reise. Episoder med gode mennesker sitter igjen som varme små soler i hjertet. Det gir håp i en verden preget av gale makthavere og krig på alle bauger og kanter.

Vår reddende engel i Sferracallo (4. reisebrev). Alle de hyggelige vertene på de enkle overnattingstedene vi valgte. De som både kjørte og hentet oss så vi kom oss til ønskede severdigheter. Det har ikke gått greit uten dem. Ikke får Floke være med på buss og knapt nok i drosje uten munnkurv, og ikke klarer Jan å gå så mye. Vi har trengt, og satt uendelig pris på, den fantastiske hjelpsomheten vi har blitt møtt med overalt.

Den søte unggutten på den øde campen i Durrës i Albania. Familiens eneste noenlunde engelskkyndige som dro og handlet alt vi trengte.

Vertinnen på den aldeles idylliske lille campen i vannkanten ved Ohridsjøen som serverte oss kaffe i nydelige, gullkantede kopper da vi ankom.

Campen i Sferracallo
Campen i Durrës
Solnedgang i Durrës

Gjesten på campen i Skopje som uoppfordret lånte oss to fremmede fem hundre euro da han hørte at vi var tomme for kontanter.

Og verten på den samme, ennå enkle campen i den like enkle, nokså fattigslige muslimske bydelen. Han gjorde et uutslettelig inntrykk. Han og Jan pratet masse sammen på en miks av engelsk og serbo-kroatisk. Han var så full av planer og drømmer med alt han skulle få til. Strøm til alle plasser, et skikkelig sanitærbygg. En etasje til med AirB&B, samt restaurant. Men et skritt av gangen etter som økonomien tillot. Hardt og kontinuerlig arbeid. Man blir ydmyk og respektfull i møte med slike mennesker.

Attpåtil kjørte han oss inn til Skopjes severdigheter og kjørte Jan til butikk hvor det kunne kjøpes øl midt under ramadan. Satte opp bord til oss ved bobilen og serverte kaffe i små krus. Pyntet med solcelledrevne lamper med små lysende kuler i alle farger. Alt godt han kunne gjøre for at vi skulle ha det fint. Vi ble så rørt.

Så var det han som lot oss overnatte gratis på den stengte campen i Budva. Med strøm og det hele. Daniela på Matkovica i Srebreno som tok i mot oss og Floke så vennlig.  

Den skjønne lille jenta på campen i Ljubljana som tok Jan i hånda med et bestemt og vennlig «Opa, komm» og geleidet ham mot herretoalettet da hun så at Jan gikk og lette.

Lake Ohrid

Drosjesjåførene både Ljubljana og i Skopje som var så utrolig hyggelige å prate med. Det hjelper godt at Jan ennå husker mye språk fra da han jobbet på Balkan. At han husker at det kun er i Nord-Makedonia man sier «doberden» som takk. Ellers er det «doberdan» som gjelder. Språk er kultur, tilhørighet og stolthet. Det hjelper også godt at Jan har så mye kunnskap om de ulike områdene. Så får vi vite mye om hvordan folk opplever livet i dag, over tjue år etter grusomme krigshandlinger og ødeleggelser og oppsplitting av Jugoslavia.

Jeg kommer i snakk med en annen hundelufter mens jeg går med Floke et sted her i Tyskland. Når det viser seg at han er fra Serbia, faller det naturlig å snakke om vår rundreise. Jeg fremhever vennligheten vi ble møtt med overalt. Hvor åpne og imøtekommende folk er. «Ja, er det ikke rart sier han. Her (i Tyskland) har folk alt de trenger. Likevel er de ikke takknemlige og glade. De er ikke interesserte i å snakke med andre. På Balkan er det mange fattige. Men de er takknemlige. Glade for det de har. Og vennlige og gjestfrie. Slik er det ikke her, det er så vanskelig å bli kjent med folk. Alle virker så kalde».  

Sånn kan det oppleves i Norge også, må jeg trist erkjenne. Jo rikere landet har blitt, desto mindre åpne er man for andre. Men heldigvis er det ikke bare slik. Den kulturelle væremåten kan gjøre at folk virker kalde uten at man mener å være det.

Den søte, lille gamle mannen jeg pratet med i går her på på Wohnmobilstellplaze Ratzeburg hvor vi sitter og reflekterer rundt de siste ukers opplevelser. Han kunne knapt gå, men gikk likevel og luftet en hund som var nesten like stor som ham. «Min kone og jeg bor bare i en liten toroms leilighet. Da vi fikk denne hunden for et par år siden, var den bare så liten». Han viser med armene. «Vi ante jo ikke at den kom til å bli så stor!» Og så ler han.

Drømmen om Sicilia – hvor tok den veien?

Drømmen om Sicilia, hvor ble den av?

Den ble virkeliggjort. Vi kom oss til Sicilia. Sicilia ga oss spektakulære opplevelser både av historisk og prehistorisk art. Kjøreturen tvers over fra Sferrocallo til Agrigento viste et helt nydelig kultur- og naturlandskap. Vandreturen på rosa snø opp til nærmere tre tusen meter på Europas størst og aktive vulkan Etna, (10. reisebrev) var uovertruffent magisk. Intet kan slå store naturopplevelser.

I bakhodet lå tanken om å finne et nytt sted å overvintre vekk fra den kalde norske vinteren. Et sted som ikke krever så mange kjøremil som Olhāo i Portugal. Vi fant stedet. Den litt slitne, genuine byen Licata ble vår favoritt. En enkel area sosta drevet av en entusiastisk og vennlig fyr. Alle de fine folkene vi ble kjent med som overvintret på denne campen. Havneområdet med alle moloene som ble passelige fire kilometer å gå morgentur med Floke på. Med alt man forøvrig måtte trenge i rimelig gangavstand

Utsikt over Licata
På tur i Licata

Drømmen som førte oss videre til nye land

Drømmen stoppet ikke med Sicilia. Balkan var neste. Albania først hvor ingen av oss hadde vært. Deretter alle land i gamle Jugoslavia.

Balkan ble en gripende opplevelse på mange vis. Det gjorde Jan godt å se igjen mange av stedene hvor han har bodd og ferdes under Balkankrigen. Gode minner og vonde minner ble bearbeidet. Ikke minst gjorde det godt for en gammel pasifist å se at det er skjedd fremgang i landene som var rammet så hardt. For meg var det godt å kunne dele dette med Jan. Å få noen knagger å henge alle hans historier på.

Men størst av alt er naturen

Vi har opplevd flere av de imponerende stedene som står på UNESCOs verdensarvliste. Det har vært storslagent og ikke noe vi ville vært foruten. Likevel er det naturen som overgår alt. Naturopplevelsene har stått i kø. Helt siden vi satset på landeveier etter Trento i Italia.

Hele Italia er full av naturskjønne områder. Vill og variert topografi. Det samme gjelder samtlige land på Balkanområdet. Bl. a. Shkumbindalen i Albania og Matkaravinen i Nord-Makedonia. Naturopplevelsene overgår langt alt av byer og historiske severdigheter.

Skal man nyte Balkans storslagne natur, vil jeg kanskje anbefale folk å reise i april, evt. mai når trærne har fått løv, vegetasjonen er rikere og nettene varmere. Mars har likevel vært en fin tid. Dagene har vært varme nok. Vi har sett all den særegne og ville topografien i fjellandskapene langt tydeligere enn om alt skulle vært gjemt under løvkledte busker og trær.

Ikke minst har vi fått med oss all den praktfulle vårblomstringen som skjer på nakne greiner. Mandelblomstringen i både dyp ceriserød og lys rosa. Forsythia og vårkornell i strålende gullgult. Skyene av kritthvite kirebærplommetrær. De helt dyplilla teppene med duftende marsfiol.

For oss er det deilig med den roen det er å reise utenfor turistsesong. Være til dels eneste gjester på flere overnattingssteder. Man får langt bedre kontakt med folk man møter nå før det store trykket av turister ankommer. Så har vi jo også ferdedes på veier hvor neppe noen turister drar. Definitivt det eller mest spennende.

Vi har hatt eventyrlige naturopplevelser langs omtrent alle veier vi har kjørt. To veier skiller seg likevel ut som dem vi aldri kommer til å glemme. Den elendige fjellveien SP21 mellom Trento og Firenze (reisebrev 2) og den ville Turjak i Slovenia (reisebrev 20).

To land står klart igjen som dem jeg kan tenke meg å oppleve mer av. Og som jeg definitivt oppfordrer andre til å utforske. Albania og Nord-Makedonia. De to fattigste av dem alle. Vakre og spennende land med vennlige og imøtekommende mennesker. Strålende natur. I Albania får man hav og flotte strender i tillegg til spennende innland. Nord-Makedonia har ikke hav, men Ohrid-sjøen og det helt fabelaktig vakre fjellandskapet. Så vanvittig mye mer interessant å reise i land som ikke er preget av masseturisme. I tillegg er det billig her.

På Etna
Havørn i Kosovo

Mat og drikke

Tja, herlige råvarer finner man overalt. Det er generelt dyrt å spise ute på alle steder hvor det er mye turisme. Det ligger nært opptil norske priser. Særlig om en er litt kresen på tilberedningen som jeg må innrømme at jeg er. Smaken er så ulik. Som nevnt orker ikke jeg blekksprutarmer med sugekopper og kråkeboller og slikt. Ei heller innbakt fisk i saltdeig. Skjære opp en uspiselig saltdeig for å finne en hel dau, grå fisk med bløtt skinn uten krydder eller grønt.  Slike sicilianske delikatesser gir meg det motsatte av appetitt.

Det albanske kjøkken tiltalte meg langt mer med sitt rike bruk av grønnsaker, yoghurt og frittgående dyr fra landjorda.

Det produseres vin i alle land. Alle vet at Italia har god vin, men det er muligens lengre tradisjoner for vindyrking på Balkan. Distriktet Tikveŝ i Nord-Makedonia har veldig god vin.

Takk og lov for at vi har Vinmonopolet og Systembolaget der vi bor. Store innkjøpere som sørger for at vi kan kjøpe kvalitetsvin til overkommelige priser hjemme. For vin er dyrt i lokale butikker i utlandet. Jeg lærte fort at jeg må unngå lokalbutikker. De er for små som innkjøpere. Man må tenke «Vinmonopolsk» og storinnkjøpere. Lidl kommer i denne kategorien. På større Lidlbutikker har de et godt vinutvalg med bl.a. mine favorittviner fra Chianti og Alsace til 3 – 4 euro. Da lar det seg høre.

Kortreiste råvarer i Kosovo
Kalvefilet i Licata

Det nærmer seg avslutning på vår opplevelsesrike reise

Vi har hatt en helt vidunderlig rundreise. Nytt hver eneste dag. Kost oss sammen og kost oss i møte med mange flotte mennesker. Floke har opplevd tretten land og vist seg å være en like god og herlig reisekamerat som Ludo var.

Vi retter en stor og varm takk til alle som har fulgt oss. Det gjør oss rørt og glade. For oss er reisebrevene og bildene ekstra viktige. De vil hjelpe oss å ta vare på minnene om alt vi har opplevd. Dette er nok siste gang med en lengre Europatur. Jan er sliten. Han har ikke helse til slike turer lenger. Vi fant stedet vårt på Sicilia. Dit kan det faktisk være overkommelig å kjøre om vi satser på fergeforbindelsen Genova-Palermo.

Det vårlige Tyskland er Tyskland på sitt vakreste. Alt er så grønt her vi kjører landeveier gjennom idylliske landsbyer med blomstrende magnolia og busker pyntet med påskeegg.

Vi nyter også denne siste sjarmøretappen. Men nå skal det bli godt å komme hjem.

Bobilturer blir det nok ikke slutt på. Forhåpentligvis holder både KaràJan og vår helse til kortere turer.

Så får vi heller gjøre som andre gamlinger og kanskje ta en ordinær og rimelig chartertur når vinterslitne kropper igjen skriker etter sol og varme. Det finnes hoteller i Licata også. Eller vi greier det kanskje med bobil. Vi tar ett år av gangen.

Time will show.  

Skogstur i Tyskland på tampen av reisen

Det aller beste

Det fineste med å reise er naturopplevelser og møter med gode mennesker. Møte folk med respekt, ydmykhet og åpenhet. Fokusere på likhet fremfor forskjeller. Det har vært Jans livsmotto i alle årene han har jobbet utenlands. Ikke bare på Balkan, men også i Midt-Østen og i Afganistan. Så får man god kontakt med medmennesker og lærer mye.

Jeg vil avslutte med et sitat fra et nydelig par vi ble kjent med i Olhão. De ble kjærester som pensjonister. Tok enveisbillett til Thailand og reiste rundt i Asia med tog og andre tilgjengelige transportmidler på måfå i et helt år. På ukjente steder og uten noen spesielle forkunnskaper eller form for språkkunnskap. De hadde det vidunderlig. Han sa:

«Jag säger til alla mina barn: Man måste resa för att se och fatta hur underbara människan är. Överalt.»

Reisebrev: Eventyr, asparges og middelalderbyer

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

22. reisebrev. Om eventyr og byer og livets forunderlige tilfeldigheter

Sagn, legender, eventyr, Fantasy – jeg bare elsker det. Helt siden tidlig barndom har eventyret vært min verden. Det er der jeg er når jeg er i naturen. Alt som appellerer til eventyrverdenen i hodet mitt, tiltrekker meg. Naturen er eventyr. Men det finnes også byer som har noe av eventyret i seg. Alle som har lest Brødrene Grimms Eventyr vil kjenne seg igjen mange steder i Tyskland.

Jeg har ikke hatt tyskbok med dette bildet, men tor det var omslagsbilde på tyskboka i den gamle realskolen

Den fargerike eventyrbyen Rothenburg ob der Tauber

Rothenburg ob der Tauber er en slik by. Den kan ikke måle seg med Eguisheim i Alsace, tidligere tyske Elsass, men den holder. Her tuslet vår elskede Ludo rundt sammen med oss våren 2019. Nå er det vår elskede fostervovs Floke som tusler her sammen med oss. Begge to så gode og fine hunder å reise med.

Parkeringsplassen for bobiler er heldigvis ikke lenger unna enn at det er overkommelig for Jan å gå inn til sentrum.

Middealderbyen har opplevd en del ødeleggelser gjennom historien. Det verste var de alliertes bombetokt ultimo mars 1945 da førti prosent av byen ble ødelagt. Hva i all verden er vitsen med å sønderbombe en middelalderby kun bebodd av sivile? Ikke for det at bombing og krig i det hele tatt er begripelig, enn si akseptabelt, men selv jeg skjønner at det er forskjell på sivile og strategisk viktige mål.

Sjekk den blåfargen!
På vei til byen
En av byportene
Velvalgt dørhåndtak hos tannlegen
På torget

Rothenburg har gjennomgått en omfattende restaurering og gjenoppbygging siden da. Mer eller mindre vellykket. Alle disse vidunderlige fargene er faktisk ikke en korrekt rekonstruksjon. Jeg elsker dem, men de er brukt bevisst for å fremheve husene og tiltrekke turister. De originale bindingsverkshusene hadde et mer dempet fargebilde. Couldn’t care less. Farger er vakkert. Farger er vidunderlig. Farger er glede.

En av våre aller første bobilturer i Europa, inneholder et minne om tysk vår og tjukke, ferske, hvite asparges som vi kjøpte og tilberedte selv. Spiste og nøt utenfor den aller første KaràJan et eller annet sted på den tyske landsbygda.

Man må jo bare bli glad av så flotte farger!

Asparges. Ferske, tjukke, hvite. Bare må ha

På vår vei nordover fra Balkan har vi krysset fingre og tær for at aspargessesongen er i gang. Jeg chatter daglig med min venninne Elin som har tysk tilhørighet og er dedikert aspargeselsker. Hun beretter om hvordan hun «spiste seg rundt» torget i Rothenburg på sesongens herlige, nye asparges. Siden da har tennene mine løpt i vann helt til vi nådde torget med alle spisestedene. Men hva har de å by på? Bratwurst og fleisch og schwein og hva det nå er tyskerne spiser utenom aspargessesongen.

Jeg er litt dårlig til å håndtere skuffelser. Innrømmer det. Nettopp derfor verdsetter jeg forebyggende arbeid. Lik enhver fornuftig sykepleier. Jeg har kjøpt hvite asparges selv. I Østerrike. Riktignok dyrket i Italia, men det er nokså kortreist derfra til Østerrike. Og i tillegg har jeg fylt på med økologiske artisjokker fra Østerrike.

En liten Flokeepistel

Det blir noen eventyr med Floke også. Ikke alle er like morsomme der og da, men mitt motto har alltid vært: «Dette kommer vi sikkert til å le av siden, så hvorfor ikke le med det samme.«

Forrige kveld ankom vi en «stellplass» som ikke fantes. Så vi valgte å stå på parkeringsplassen utenfor en butikk. Ikke akkurat et egnet sted å gå morgentur med Floke. Så vi gjør som vi pleier underveis, holder oss på landeveien til vi finner et egnet tursted. I Niederstimmer ser vi et nydelig område med en liten innsjø. Grønne enger og blomstrende busker. Kjempefint. Floke får springe løs og kose seg. Innsjøene har en plakat som forteller at vannkvaliteten er utmerket og godt egnet for bading. Når Floke spurter ned mot vannet, er jeg bare glad til. Han er ganske møkkete nå, så en tur ut i en ren innsjø er utmerket. Idet jeg setter meg på huk for å ta et fint bilde av ham i vannet, ser jeg at han tar fart og vrir overkroppen i oterpositur. Veldig klar for å gnikke kroppen bortover bakken. Og hva ligger på bakken? En død, råtten karpe. Like lang som Floke. Jeg bare brøler til ham og merkelig nok hører han etter. Ikke verst til å være han som helst bestemmer alt selv. Dette var virkelig på hengende håret. En hund som er innsmurt med død karpe, er ikke en trivelig medboer i bobilen.

Vel, vi fikk en fin tur rundt innsjøen. Men jeg fulgte ham med argusøyne hele veien. Gnikking i råtten fisk er bare så totalt forbudt.

Hmmm hva lukter jeg for herlighet her, mon tro?
Wow, hvilken lekkerbisken å rulle seg i!

Göttingen, eventyrsamlerens studentby og livets merkelige tilfeldigheter

Vel ferdigsett i Rothenburg, kjører vi strake veien til middelalderbyen Göttingen. En by vi har et helt spesielt forhold til. Nok en skuffelse.  Bobilplassen vår er full! Det har vi aldri opplevd før.

Men igjen. Alt «årne sæ». Faktisk dobbel «årnings». Bobilplassen er blitt utvidet med noen plasser langs veien. Med strøm. Da har vi et sted å overnatte. Og sannelig dumper ikke Jan borti et par i en norsk bobil her hvor han er fra Gimsøya. Den minst kjente øya i Lofoten som ble så skjellsettende for Grønningsæterfamilien i en del av Jan sine barndomsår.

Mens Jan får en trivelig pratestund, setter jeg i gang å tilberede de vegetariske herligheter. Med min enkle standardsaus som består av like deler fløte og hvitvin kokt inn til det halve og jevnet med iskalde terninger av smør. Smaksatt med sitron, urtesalt, pepper og estragon. Lørdagskvelden sin det. Selvfølgelig akkompagnert av Jans fremføring av «Det var lørdagskveld i staten Tennessee».

Har jeg nevnt at vi koser oss inderlig sammen?

Stellplassen i Göttingen er super. Den har alle fasiliteter i tillegg til at det er svømmebasseng, restaurant og et nydelig friluftsområde rundt. Supert å være her med hund med slike turmuligheter. Halvannen kilometers gange mellom nydelige Jugendhus fører til Innenstadt og det livlige Rådhustorget. En gjennomført vakker by med godt bevarte Jugendhus i tillegg til nyere arkitektur. Store løvtrær med ferske, lysegrønne skudd, blomstrende magnolia, kirsebærplomme og prydkirsebær formelig blusser i våryr iver mellom husene. Sola skinner så selvfølgelig og vårlig sikkert over det hele. Rett ved «stellplassen» er det en stor og herlig parsellhage hvor folk i alle aldre jobber ivrig denne solfylte søndagen.

Vi bare nyter.

Kommer alle som har satt spor etter seg fra Göttingen?

Du har vel hørt om Gausskurven? Normalfordelingskurven som visstnok ble brukt/misbrukt ved karaktersetting i skolen for ikke så alt for mange år siden. Opphavsmannen til denne kom fra det berømte og vel ansette Georg-August-universitetet her i Göttingen. Matematikeren, astronomen og fysikeren Carl Friedrich Gauss.

Universitet fra 1737 er høyt ansett. Det har frembragt hele 44 Nobelprisvinnere! Og gjett hvem fler som har studert her? Eventyrsamlerne Jacob og Wilhelm Grimm.

Joda, vi ser at det er en universitetsby. Her vrimler av ungdommer med studentaktig oppsyn. Likeså professortypene. Gamle menn på sykkel. Ukonvensjonelt antrukket og med passelig langt grått hår. Dette er en livlig by på så mange vis. Vi liker oss veldig godt her.

Glimt fra Göttingens flotte Jugendhus

Liv og røre på Rådhusplassen på en søndag

Göttingen fikk en helt spesiell betydning for oss høsten 2014. Vi var på vei hjem fra vår «sommerferie» i Europa da vi kom i snakk med et par i en portugisisk registret bobil som stod parkert like ved. De viste seg å være norske, men bodde mye av tiden i Olhão i Portugal. En by som var helt ukjent for oss. Dette vakte vår nysgjerrighet og ble opphavet til at Olhāo og Portugal ble vårt kjære oppholdssted i mange vintre f.o.m. 2015.

Det er helt forunderlig hvordan tilfeldige treff kan få stor innvirkning på ens liv.

Dette er vår andre vintersesong nå uten å være i Olhāo. Det er rart og litt trist. Men livet tar stadig nye veier. Så lenge man klarer å gå de nye veiene og se lyspunkter langs dem, skal man ikke klage.

Vi har det fint, vi.

Og det fineste på hele turen var..

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, HAGEGLEDER, Kar`JAn V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , | 2 kommentarer

8. reisebrev fra avføring til sluttføring

Allerede klokken 17 er vi ombord på Stena Scandinavica som ikke går før om nesten to timer. Det er drøyt sytten timer til vi er i Gøteborg, og enda lenger til det blir en mulighet for å få luftet Floke på landjorda. Enn så lenge svinser han yr og glad med oss inn i heisen og opp til lugarene. Noe oppskjørtet over alt det nye han opplever, og alle hundene han ser. For sannelig kryr det av hunder i alle størrelser som skal med på båttur. Snart bjeffes og klynkes det fra mang en lugar før de firbente slår seg til ro.

Siste akseptable hundetoalett i Tyskland kl 14.00
Blir aldri lei av å snuse på muldvarphaugene
Favorittpositur mens vi kjører.
Midt mellom beina våre

Floke er ellevill over de to sengene våre som bare har førti cm mellom seg. Han hopper fra den ene til den andre og tester hvor god sprett de har. Bestemmer seg for at han skal ligge i min seng hvor jeg har lagt teppet hans i fotenden. Og den maltrakterte resten av en annen hundeseng han liker å “drepe”. Nå skal den drepes igjen, og senga res skikkelig opp før han slår seg til ro og skjønner at akkurat nå er de her vi bor.

Floke rer opp
Så litt kos
Så kan det soves
Kødder dere med meg? Dette er da f…. meg ingen skog!

Jan tar ham med til lufteplassen mens jeg nyter en varm dusj. Intet resultat. Så prøver jeg. To lave metallkasser på ca. to ganger to meter med kunstgress oppi, utgjør hundetoalettene. For riktig å illudere utendørs omgivelser hunder kan like, er det malt noen trær på en vegg.

Floke bare ser på meg med et uttrykk som mer enn ord sier :”Kødder du med meg? Tror du virkelig at jeg lar meg lure til å tro vi på skogstur hvor det er fritt frem å gjøre sitt fornødne?”

Floke er en renslig herremann, må vite. Han vil ikke gjøre fra seg hjemme i hagen heller. Andres hager er greit, men ikke vår. Og inne? Helt uaktuelt. Dette er inne for Floke.

Vel vel. Han bestemmer selv. Vi etterlater ham i lugaren med teppe og drept seng og jakka mi og annet som føles trygt, samt en liten neve godbiter, og går for å spise.

Det er en fantastisk buffet på Kielferga. Her er blåskjell og reker. Skagenrøre og sild og diverse retter med scampi. Gravlaks og røkelaks. Hummus og baba ganoush og masse gode salater. Gode oster og godt brød. Mange varmretter av kjøtt og fisk. All drikke er inkuldert. Også vin. Jeg spiser og spiser. Sjømat og ost og de gode veggisrørene. Både rød og hvit vin til. Full valuta for pengene.

Jan derimot, er langt mer småspist. Noen kjøttboller og litt potet. Et par, tre agurkbiter, og han er mett. Underlig. Siden han spiser så lite, og jeg ikke har rørt varmrettene, får jeg ham til å hente et fat med litt forskjellige kjøttbiter. Hundeposer har jeg alltid i beredskap i lommen. Så er det bare å ta med til Floke. Han hjelper nok gjerne til med å sørge for at det blir nok valuta for pengene.

Snille Floke har bare sovet fredelig i sengen min mens vi har vært borte. Men er ikke trøttere enn at de herlige kjøttstykkene går ned på høykant. Mer av mat og vann påvirker over hodet ikke viljen til å gjøre sitt fornødne på et båtdekk. Om det har aldri så mye stivt plastikkgress på gulvet og malte trær på veggene. Dette er og blir innendørs i Flokes øyne.

Han sover fredelig natten gjennom i sengen min. Trygt og godt på et rede av sine lurvetepper og halve dynen min. Faktisk helt uten å slippe stinkbomber.

Endelig!
På jakt etter en tilfredsstillende doring

Endelig. Et grønt jorde et stykke etter Gøteborg, og Floke kan sette seg ned og tisse. Lenge. Og så springe omkring og strekke på beina og snuse seg frem til hvor han mener doringen befinner seg, så han endelig kan sette seg og krumme ryggen og kvitte seg med det som måtte være.

Fra avføring til sluttføring. Vi er straks hjemme. Om vi har hatt en fin tur? Ja, virkelig. Oktober viste seg å være en perfekt måned for denne reisen. Passe temperatur og et landskap som knapt kan fremstå vakrere enn nå når det er kledt i høstens flammende farger. All denne artsrike tyske løvskogen er en åpenbaring på denne tiden. Selv langs motorveiene var det flott der tunge draperier av blodrød villvin veltet utover støyskjermene. Her og der avbrutt av de hvite blomsterskyene til arkitektens trøst.

Det har vært bortimot fullt på de fleste camping- og bobilplasser, så jeg antar at sommerstid og tidligere på høsten kan det være marerittaktig fullt av folk. Nå var det helt levelig.

Det skal innrømmes at jeg har hatt en litt forutinntatt oppfatning av tysk matkultur. Pølser og fett svinekjøtt, kål og øl har i hodet mitt vært det typisk tyske. Ikke helt ubekreftet, vil jeg si. Følgelig har jeg ikke forventet meg så mye hva det kulinariske angår.

Det er gjort til skamme. I hvert fall nesten. Vi har spist så mye lekkert tilberedt mat av de nydeligste råvarer. Muligens er det spesielt for Moselområdet? Det er i hvert fall tydelig at det leves og åndes for god mat, god vin og det gode liv her. Tyske matbutikker er også en fryd å oppleve med sitt rike utvalg av alt landbruket har å by på. Mye økologisk. Prisene er rimelige sett med norske øyne. Likeså prisen på alkoholholdig drikke.

Hva tyske viner angår, er jeg nok fortsatt ikke frelst. Holder meg til Italia, Frankrike og Portugal som mine favorittland i så måte. Med noen hederlige unntak.

Middelalderbyer og hansabyer. Vakre hus og gater. Rik beplantning. Borger og slott. Natur- og kulturlandskap. Muséer og kunstutstillinger. Og konserter. Tyskland kan by på det meste. Vi kommer nok til å ta flere Tysklandsturer. På vår måte. Vi orker ikke sånn heblesende jakt på severdigheter for å få med oss mest mulig. For oss holder det med litt. Og heller se noe annet en annen gang. Bruke mye tid på bare å være tlstede der det er fint. Muligheter for god mat og vin må det være, det er for meg en vesentlig del av et godt opphold. Og jeg er mer enn fornøyd. De selger jo franske og italienske viner i Tyskland også.

Tyskere er selv et bobilelskende folkeferd. Så én ting kan man være helt sikker på. Det er fabelaktig tilrettelagt for bobilisme i Tyskland. Likeså er det veldig greit med hund de fleste steder.

Floke har blitt den rene restaurantløven i løpet av oppholdet.

I det hele tatt er det fint å reise med hund. Man kommer mye lettere i kontakt med folk. I tillegg gir det en ekstra dimensjon med både hygge og humor.

På sin aller første bobiltur til det store utlandet viste Floke seg å være helt enestående. En like grei og snill turkamerat som Ludo var gjennom alle sine elleve år.

Og vi er ganske sikre på at Floke har kost seg like mye som oss.

Moseldalen drar vi gjerne tilbake til. Ikke storbyen Koblenz, men til småsteder. Og gjerne til det som ble favoritten. Camping Happy Holdiday. Passe liten, upretensiøs og fredelig helt ved elven. Fine turmuligheter, og man er sikret kulinariske og sjarmerende opplevelser i dorf’en Beilstein. To minutters fergetur unna. Absolutt det fineste av det vi opplevde.

KaràJan V midt i bildet
på Camping Happy Holiday
Yndlingsrestauranten i Beistein
Etter hjemkomst. Floke vil ikke forlate bobilen. Han vil reise mer.!

Takk for denne gang til dere som følger. ❤

Med hund i fokus

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Tilbake til Fuestrup og hundelek. 7. reisebrev

Dyrleger er ikke det minste problem å finne i Tryskland. Det er bare å Google Tierarzt på Maps, så popper de opp. Det man må, er å unngå klinikker. Som i Norge er de svindyre. Her i Tyskland er det heldigvis mer enn nok av landsens dyrleger som ikke tar mange kronene. Vi som reiser med hund, må ha alt på stell med pass og vaksinasjoner. I tillegg skal alle hunder ha tablett mot revebendelorm før de får komme inn til Norge. Tre til fem dager før innreise, og så en ny tablett etter hjemkomst. Floke er, som sikkert de fleste av Haldens hunder, kronisk preparert. Dvs. Floke får “svenskepillen” sin hver 28. dag hos dyrlegen og kan da reise frem og tilbake uten problemer.  Vi som bor i Halden, blir en slags halvsvensker, så vi er i Sverige flere ganger i uka. Da er det greit at hunden alltid kan bli med uten ekstra foranstaltninger. Men det er nøye, må vite. Det må ikke gå over tida.

Floke har frist til mandag klokken halv elleve, så da er det like greit å finne en veterinær nå. Heldigvis er det flere som har åpent på lørdager også.

Ikke noe er bedre enn å være på bobiltur for en hund. Da er man helt nær hele tiden.
Langs L98 fra Cochem

Vi kjører østsiden av Mosel opp til Cochem som fordeler seg på begge sider av elven. Artig å se de flotte dalsidene med drueranker fra motsatt side. Tar broen over elven. og følger L98 gjennom dalen som slynger seg oppover omkranset av glødende løvskog. Vakkert. Nesten så jeg får flash back til da vi kjørte motsatt pilegrimsrute nedover skogen ved Roncesvalles mellom Spania og Frankrike.

Tierartz Dr. Zimmer-Püsch finner vi i Mayen når vi har kommet oss opp på flata. Det tar fem minutter å få svenskepille og stempel i passet til en pris av 10 euro. Selv på en lørdag.

Deretter er det bare å koste avgårde opp til Stellplatz’en ved Dortmund-Ems-kanalen i Fuestrup. Våre venner Elin og Kjell ankommer litt etter oss. Skal si det blir ellevill glede når lille Kira mellompuddel jumper ut av bilen. Hun er en energibombe av dimensjoner, og Floke må vel sies å være en litt sedat type med tanke på at han bare er fem og et halvt år. Men Kira får ham i gang. Og de springer og springer og springer elleville runder. Så elleville at de glemmer at det er noe som heter å komme på anrop. Ihvert fall sånn med én gang.

Gledelig gjensyn for Floke og Kira
Hvor blir det av belønningene?

Atter en gang er vi benket i grillhytta og spiser nydelig middag. Nå er vi fire voksne og to hunder. Det er så trivelig at hundene får være med her. Lille, glade Kira på nitten uker er en skjønnhet som vekker oppsikt overalt.

Elin, Jan, meg og Kjell. Koser oss med lørdagsmidag i grillhytta
Mens vi koser oss med pizza i globen, lengter Floke ut til «sandstranden». Han elsker å rase rundt her og rulle seg i sanda.

Søndagen blir akkurat så fredelig som søndager skal være. Lang rusletur med hundene i det grønne nærområdet hvor de virkelig får løpt av seg masse oppdemmet energi. Vi mennesker har nok med å se på slik energiutfoldelse og føler ingen trang til å henge på hundene.

Ingen tvil om at Kira er en vannhund
En giftig variant av svovelkjuke
Jesus dukker opp når man minst venter det
Så hyggelig at du satter frem stol til meg. Nå mangler bare snacksen
I dyp konsentrasjon om spillet.

En pit stop på strandbaren blir det òg før vi er tilbake og får introdusert våre venner for aktiviteten “Nummerkubb”. Eller Pinnespillet som vi kaller det i Olhão hvor det er en yndet fritidssyssel blant nordmenn. Kjell er gammel og dreven ishockeyspiller. Uten å gå nærmere inn på resultater, kan jeg vel si at i forhold til at vi har spilt dette hundrevis av ganger og han for første gang, imponerer vi nok ikke med våre ferdigheter. Artig lell. Det syntes Floke også. Han løper begesistret etter pinnene som blir kastet. Griper dem i munnen og springer av gårde med dem. Først skjønner jeg ingenting. «Dette har han da aldri gjort før!» Så kommer jeg på at Floke aldri har vært med og spilt pinnespill før. Det er jo en «Olhão-greie». Og der har Floke aldri vært. Det var jo Ludo.

Av og til glir de litt sammen. Der er så like på mange vis.

Vi har flottet oss på denne turen med flere restaurantbesøk. Mot sedvane. Vi lager for det meste maten selv. Men vi synes liksom vi har fortjent denne turen med litt ekstra nytelse nå. Det gjør virkelig godt. Følgelig blir det utemiddag igjen. Pizza. Ekte italiensk her i Tyskland. Himmelsk god, beste jeg har smakt. DOP på menyer med italiensk mat, betyr at alle råvarer er italienske. Det kjennes på smaken.

Søndagspizza inntas i globen
Servitøren mistet Jan sin pizza på gulvet, så hanm må vente litt. Llke blid for det.
Mat og drikke gleder alle

Etterpå får vi til og med lært bort Rummikub, men så er det tidlig kveld for folk og hunder.

Jan slukner klokken ti, mens jeg rigger meg til med podcast på øret. Den norske kongerekka med Are Sende Osen. Hysterisk artig og samtidig lærerik.

Podcastene få rmeg gjennom nettene uten søvn. Sove kan jeg bare glemme med den behandlingen jeg holder på med. Det gjør alt for vondt.

“Alt er en overgang, sa reven, han ble flådd!” Akkurat nå er jeg en flådd rev. Men det går over om noen uker. Jeg blir bra igjen.

Vår siste dag i Tyskland byr på strålende sol. Nå er Kielferga neste. Floke skal ha sitt livs første opphold på båtlugar sammen med oss. Tenker vi får det koselig, jeg.

Et annet spørsmål er om han godtar å gjøre sitt fornødne på hundeluftestedet på båten. Ludo nektet å gjøre noe som helst på et slikt sted. Typisk nok nektet Floke å gjøre noe som helst på siste luftetur. Nå ligger han her og fiser, og vi må kjøre om bord. Ingen flere muligheter til å lufte ham på fast grunn nå.

Mye tyder på at Flokes første lange båttur kan bli ganske spennende for både ham og oss.

Oppdag Briedern: En skjult perle i Tyskland

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

6. reisebrev. Vi flytter på oss. Men bare litt.

Hva med Trier? Eller skal vi ikke like godt dra til Amsterdam? Jan er opplagt og ivrig og full av forslag for ferden videre. Det er herlig å se hvor han har kviknet til. En hel vinter med cellegiftbehandling og fortsettelsen med livslang hormonbehandling, har tatt og tar hardt på den gamle traver. Det er godt å se ham finne igjen krefter og lyst til å kjøre langt. Det kjennes nok godt for ham selv også. Identiteten til en langtransportsjåfør som glatt har kjørt over hundre mil på en dag når vi hadde Portugal som mål, blir hardt rammet når det må tas gjentatte pauser med få mils mellomrom. Nå er han i siget igjen med både vandring og kjøring. Det gjør oss begge veldig glad. Bobilturer både rundt i Europa og Norge har i alle år vært en stor, felles glede.

Utsikt fra østsiden av Mosel
Vinmarkene strekker seg bratt oppover
Svanebabyer
Hele familien på tur

Likevel, vi trenger ferie. Ekte ferie. Dvs. slappe av og ikke gjøre særlig mye. Og det er så deilig å bare være ute. Amsterdam er femti mil unna. Det blir mye tid i bilen. For all del, vi elsker Amsterdam og Gaasperdam Camping med sine naturskjønne områder. Bare ta metroen inn til den vidunderlig byen som har så mye å by på.

Men ikke nå. Jeg orker ikke så mye sitting. Er ikke så keen på byvandring heller når behandlingen jeg går på nå, får meg til å se spedalsk ut. Ikke det at jeg skjemmes over å gå rundt med alle sårene, men de gjør så vondt. Brenner og verker og huden faller av og gir åpne sår som er utsatt for infeksjonsfare. Det føles tryggere og bedre å ta det med ro på mindre steder. Amsterdam og andre byer kan bli når jeg er bra igjen. Forhåpentligvis forsvinner ikke Amsterdam med det første. Skjønt i denne urolige verden er man vel ikke lenger trygg for noe.

Det er fint her vi er. Rent meditativt å sette ved bredden av Mosel og se båter, nilender og svaner gli sakte forbi. Fint å gå tur her, og fint å ta fergen over til Belstein og drikke god vin.

Dessverre er plassen vi står på, er reservert fra i dag av. Skal vi først flytte på oss, drar vi likevel videre til et nytt sted. Men ikke langt.

Vi kjører rolig videre langs elvebredden. Krysser Mosel over broen til Senheim og fortsetter til vi er nesten vis a vis Happy Holiday. Her ved Briedern er det en helt enkel Stellplatz. Uten strøm, men med dotømming. Mer trenger vi ikke. Kun ti euro per natt. Nydelig beliggende ved elvebredden med grønne enger og druemarker bortover i den ene retningen. En liten kafé mellom druerankene byr på kaffe, kaker og enkle varmretter. Går vi motsatt vei, har vi landsbyen Briedern med muligheter for mat og drikke. Fredelig og perfekt.

Mange idylliske bakgårder til vinhus og hoteller
Veggmalerier er det utenpå mange hus
Restauranten «vår»

Jan tar seg en hvil, mens Floke og jeg går en god runde og gjør oss kjent. Det jaktes fortsatt på den gode vin, men det ser ikke ut til å være allverdens tilbud i denne bittelille dorf’en. Helt i enden finner jeg et hotell med en koselig restaurant og overbygget oppvarmet terrasse hvor Floke og jeg kan sitte. Jeg prøver meg på en ny type hvitvin. Den er god! Rivaner-druen er en krysning av silvaner og riesling druer som ofte også kalles müller-thurgau.

Litt snacks til kanskje? Joda. Etter en ti minutters tid kommer de med en diger bolle hjemmelaget potetgull. Varm og helt nystekt. Sprø, men likevel litt sånn deilig myke inni. Noe så godt! Men tyske porsjoner, altså. De er ikke for hvermannsen å klare å spise opp. Jeg er virkelig ikke småspist av meg, men her i Tyskland kommer jeg til kort stadig vekk. Noe Floke ikke har det minste i mot. Han sitter klar for å overta hva det enn måtte være.

Det blir til at vi inntar middagen også her. Rusler bortover langs Mosel mens vi beundrer en svanefamilie med hele fem unger som seiler rolig bortover i vannkanten. Gamle menn sitter borgjennom på krakkene sine med oppspente fiskestenger og bøtter med agn mens de håper på å innkassere ørreter.

Det er lov å be litt pent og diskré
En «liten» skål med potetgull
God vin

På Daslenz serveres mat av sesongens råvarer og vin fra et av de mange vinhusene her, Hügo Friedrich & Sohn. Vinen er helt ok og maten nydelig. Søte gode Floke er blitt en dreven restauranthund i løpet av turen og oppfører seg eksemplarisk. Ligger så avslappet og rolig på gulvet ved siden av meg.

Etter denne hyggelige kvelden har vi bare natten og noen timers kjøretur foran oss i morgen før vi atter er tilbake i Fuestrup hvor vi endelig skal møte våre venner fra Svelvik og deres lille Kira på nitten måneder. Egentlig skulle vi hatt flere dager sammen, men når hele gjengen er beslaglagt med ymse helsereparasjoner til fastsatte datoer, ble det ikke slik. Men nå gleder vi oss til litt sosialt samvær og to hunder som endelig skal få leke sammen igjen.

Morgenstemning i Briedern

Er egentlig sitronvann riktig drikke i et vindistrikt?

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Vandring og forfriskninger i Koblenz. Reisebrev 4.

I sesongen går det en ferge over Rhinen som forbinder campingområdet og Koblenz. Dessverre sluttet sesongen dagen før vi ankom. Da har vi to valg, gå eller ta drosje. Vanligvis er det jeg som pleier å hevde at et par cm på kartet bare er et lite stykke unna. Det har vi ledd mye av når vi har kjørt milevis av gårde i huttaheiti og lett etter den campen som skulle befinne seg et par cm unna.

På vei til byen
Flott smijernsport med harer
Harepus, detalj
Et bitte lite gatekunstverk
Starten på Balduinsbrücke
Stilig gangløp opp til Balduinbrücke

Men nå er det Jan som er overbevist om det samme. Han, som nesten ikke har hatt krefter til å gå på over et år, og har jobbet hardt for å komme tilbake til treningsturen sin på 1 km, mener nå at vi selvsagt skal gå til byen. Det er slett ikke lange biten i følge kartet. Vel har jeg alltid vært en glad vandrer, men det er i terreng. Asfaltvandring synes jeg er helt grusomt. Hardt underlag og artrose i alle ledd, er en elendig kombo. Men når Jan faktisk vil gå, er ikke jeg den som sier nei. Så vi går. Og går. Tar noen pauser og går igjen. Over Balduinbrücke hvor vi også må hvile en stund, og inn til Altstadt.

JAa vi er turister!
Klassiske bindingsverkshus i «Denkmalzone «Vier Türme»»
Veggmaleri av «Max und Moritz» fra barneboken av Wilhelm Busch

Men plutselig er vi ikke i Altstadt. Vi er er omgitt av veldig mye mer Neustadt. Så ikke bare har jeg smittet Jan med mine totale feilvurderinger av avstander i forhold til målestokk.  Det ser ut til at jeg også har smittet ham med min totale mangel på retningssans.

Men hva gjør det så lenge han nå smitter meg med det å ta pauser. Mange pauser med diverse forfriskninger. Det er sesong for vinsmaking nå. Som den vinelsker jeg er, har jeg gledet meg til det, selv om jeg ennå ikke har smakt en god tysk vin. Men antar at de finnes, så jeg er mer enn klar for å gjøre noen oppdagelser der. Dessverre slår Murphy’s lov til og gir meg et virus med feber og vondt i halsen. Det eneste jeg har lyst på er varme drikker, helst med ingefær. Og det får jeg på første stopp. Kokende vann med sitron- og ingefærskiver i som gir meg flash back til Olhão. Der kjøpte jeg alltid chá limão på vei til byen. Jeg spiser opp alt, inkludert sitronskallene, og satser på at det gir snarlig helbredelse.

Det er så mangt som kan fange ens interesse
JEsus har fått beskyttelse mot dueskitt

Vi går og går helt som jeg alltid har gjort. Varierer mellom 180 grader feil og 90 grader feil til høyre eller venstre alt etter som. Men så ser vi jo byen. Både gammel og ny by, og begge deler er fint. Høyt over oss henger det snorer med BH-er tett i tett mellom husene for å fokusere på brystkreftsaken. Ganske så dekorativt, faktisk.

Ingen av oss er opptatt av å se noe spesielt. Vi liker å se på ulik arkitektur, og vi liker å se på folkelivet. Havner i en gate med masse deilig street food. Jeg kjøper fylte vinblader og grillede oliven med hvitløk og urter. Vidunderlig godt. Jan kjøper en god ost. Ingen av oss er glade i å gå i butikker eller drive og kjøpe saker og ting bare fordi vi er på reise. Likevel slår jeg til og kjøper et par gode joggesko. Eller, jeg jogger jo aldri, men det er sko som ser ut som joggesko. Det ene paret jeg har fra før, som jeg går med nå, gir ikke god nok støtdemping og har dessuten store hull i overlæret. Det er en lise å få på meg nye Sketcher sko som er smale, har god såle og passer perfekt til mine føtter. Ikke var de spesielt dyre heller i motsetning til noen såkalte medisinske sko de gjerne ville selge meg til tre ganger prisen av Sketcher-skoene.

Et kjempeområde dekket av kjempeverbena
Tror ikke jeg kan gi bort så mange verbenaplanter neste år. JEg vil ha det slik i hagen min!
Tid for sjokokaffe

Vi vandrer videre og er atter et sted i Altstadt. En gatemusikant står under en murarkade og spiller fiolin. Om han er noen stor fiolinist aner jeg ikke, men det låter varmt og vakkert med den gode akustikken hvelvingen over ham gir. Vi slår oss ned på en italiensk utekafé på torget der. Kaffe til Jan og varm sjokolade med dobbel espresso i til meg. Så godt! I bakgrunnen hører vi fortsatt fiolinisten som nå slår over til Bella Ciao.

Med fornyede krefter og litt bedre oversikt over retninger, beveger vi oss mot odden Deutsches Eck der Vater Rhein møter Mutter Mosel.  Vi trenger en ny pause før vi kommer så langt og setter oss på en av fortauskaféene med utsikt mot Rhinen Det er hyggelig å sitte å se på de store båtene som glir forbi. Veldig lange og veldig lave.

Jeg mener å ane en viss helbredelse av ingefær- og sitrondrikken og slår til med et glass hvitvin. Den smaker fersk løvetannvin. Dvs. omtrent slik det meste av tysk vin smaker i min gane. Bratwurst og pommes frites på deling vil si pommes frittes til meg og pølse til Jan og Floke. Sa jeg at vi prøver å avlære ham å få mat ved restaurantbord og andre bord? Det er feil. Der har jeg nok både to pappaer og én onkel i mot meg.

Like bortenfor oss er startpunktet for gondolbanen som går opp til Festung Ehrenbreitstein. Det frister veldig å ta den bare for å oppleve utsikten. Og enda mer fordi det skal være en svært god restaurant på toppen der. Men jeg føler meg for sjaber til å kunne ha glede av gourmetmat nå. Og Jan har uansett ikke interesse av det, så det får bli en annengang. For det ser veldig flott ut å kunne sveve høyt der oppe. Vogn nr 17 har glassbunn, så kommer man med den, får man en ekstra spektakulær opplevelse.

Det er så søtt når ørene til Floke blafrer i vinden
To gode venner
En fantastisk allé av nydelige londonplataner

Det er spesielt å stå der ytterst ute på Deutsches Eck og se Mosel og Rhinen bli ett. Her er det slutt på Mosel, menst Rhinen renner videre til Nederland og ut i Atlanterhavet. Denne siste delen av Rhinen er jo nærmest barnet til Vater Rhein og Mutter Mosel, så jeg synes den kunne fått et annet navn herfra. Rhinskvin, for eksempel. Mer passende for et elvebarn fra et gigantisk vindistrikt.

Den giantiske rytterstatuene som står her, imponerer muligens med sin størrelse, men ellers synes vi begge at slike statuer er ganske skrekkelige. De ser så «maktdemonstranske» ut.

Utsikt mot campen vår fra Deutsches Eck
Ussikt mot Festung Ehrenbreitstein

Vi klarer med våre små pauser, å gå hele veien tilbake til campen. Da har vi begge så vondt at vi bare flater helt ut. Floke likeså. Det viser seg at vi har gått en hel mil. Jan tror ikke det er sant, men godt over 14.444 skritt blir faktisk 10,4 km. Så langt har ikke Jan gått på alle de årene jeg har kjent ham. Nå er jeg mektig stolt av ham.

Det blit deilig med en rolig kveld. Ingen orker å lage middag, men vi har snadderet fra gata i Koblenz og litt ekstra oster og annet som ble kjøpt i en butikk på vei hjem. Det holder lenge idag.

Imorgen setter vi kursen sørvestover gjennom Moseldalen. Kanskje det blir mulig å oppdage gode tyske viner da?

Alt som skjulte seg i mørket

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Mandagsmorgentur og ferden videre. Reisebrev 3.

Så flott å oppleve Greven i mandagensmorgenlys! Et grønt område med rik vegetasjon ligger som en liten halvøy ut i Dortmund-Ems-kanalen. Floke og jeg får en herlig morgentur i frisk høstluft. Jeg er i gang med femte behandlingsrunde av tilløp til hudkreft, så halve ansiktet og hele brystet får mer og mer brannsår. Følgelig priser jeg meg lykkelig for en overskyet himmel og sval høstluft som kjøler ned ansiktet og demper smertene. Det er godt å puste og slett ikke rått og kaldt selv om det er vått og overskyet.

Dortmund-Ems-kanalen

Floke springer omkring og stapper hodet godt ned i muldvarpenes jordhauger og snuser intenst. Den grønne kanalen kranses av grønne buskvekster ispedd flammende rød høstfarger. Krossved med røde bær og blader. Spolebusken med gult løv og de fantastiske frøene i sjokkrosa og oransje. Høye berberis med knallrøde dråpeformede bær tett i tett. Langs breddene vokser blålilla steppesalvie og lysende gule nattlys i flatterende samspill.

Berberis
Spolebusk
Slåpetorn
Steppesalvie
Nattlys

Nede ved marinaen kan man bli riktig så bereist. Her er man plutselig i Dover og kan ta fergen til Calais i form av en bitte liten kabelbåt.

Dover – Calais i miniversjon
Floke begynner å bli reisvant og kan gjerne tenke seg en liten båttur

Nå ser man hvorfor den hyggelige restauranten kalles Beach Bar. Her er anlagt en flott sandstrand med palmer og liggestoler som riktignok er regnvåte nå, men ser hyggelige ut likevel. Floke får et tilfelle av ellevill yrhet og springer rundt og rundt i sanda i vill fart før han uten forvarsel styrter inn i en container med åpen dør. Det viste seg å være restaurantkjøkkenet som matvraket hadde oppdaget. Gudskjelov var det ingen som så verken strandspurten hans eller turen innom kjøkkenet. Men nå må han gå i bånd på resten av turen.

Beach»en ved bredden av kanalen
Butikkområdet med restauranten i bakgrunnen
Adkomsten til Stellplatz’en
Grillhytta / restauranten i dagslys

Så følger en kjedelig men heldigvis kort reisedag på motorveien til vi når neste mål, Koblenz, og innstallerer oss på en fin camping som nok er den dyreste vi noensinne har besøkt. Vel, dette er turiststrøk så det holder, så man må vel bare akseptere prisnivået.

Beliggenheten er fantastisk helt ved bredden av der Rhein. Vi har utsikt til store båter som glir forbi og Festung Ehrenbreitstein på toppen over. Like bortenfor oss ender die Mosel sitt lange løp fra Des Vosges i Frankrike i det den renner ut i den mektige Rhinen. Fra campen ser vi taubanen med vognene som glir opp og ned mellom festningen og elvenes møtepunkt.

Vi er så innstilt på ferie nå, at vi bare slapper av resten av dagen. Floke og jeg rusler langs Rhinen hvor jeg beundrer de vakre nilendene som holder til her, mens Floke tar en Ludo og later som om det som er ukjent og mystisk, ikke fins.

Også her er Floke velkommen på restauranten. Det blir enkel og god pizzakveld hvor vi havner sammen med et veldig hyggelig svensk par som er på omtrent samme runde som oss. Imorgen skal vi rusle ferierolig i gamlebyen uten å ha noe annet mål enn å kose oss og ta livet med ro.

Oppdag Tysklands skjulte skatter

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, KaráJan V til Tyskland oktober 25 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Fra Halden til Friedrichstadt. Reisebrev 1.

Mange har etterlyst reisebloggen min som stoppet brått da vi var på hjemvei fra Portugal våren 2024.

Markedplassen i Friedrichstadt kranset av vakker Hansaarkitektur

Årsakene er legio, fra ødelagt Mac og gammel bobil som krevde dyre reparasjoner, til gamle kropper som også har hatt behov for vedlikehold av til dels alvorlig karakter.

Bobilen ble endelig friskmeldt i forrige uke. Selv er vi ikke friskmeldte, men henger nå med og har både livslyst og reiseglede. Så nå, endelig, halvannet år etter siste Portugalsvinter, prøver vi oss forsiktig på en halvannen ukes bobiltur til det store utland. Nærmere bestemt Tyskland.

Tyskland har utrolig mye å by på. Dessverre har det mest blitt et transittland vi raser gjennom. Enten for å nå frem til Portugal som ligger så langt unna Norge, eller for å komme oss hjem etter en lang vinter i Portugal. Og hver gang sier Jan «jeg vil så gjerne ha en Tysklandsferie hvor vi har tid til å se litt av dette landet som har så mye historie og kultur som er verdt å oppleve».

Før andre verdenskrig var tysk fremmedspråket det var mest vanlig å lære i Norge. Begge mine foreldre snakket godt tysk. Jeg vokste opp med høytlesninger av tyske dikt. Bl.a. «Der Erlkönig» av Johan Wolfgang von Goethe som jeg var helt betatt av som barn. Og også lærte meg å spille på piano etter hvert. I det hele tattkan Tyskland vise til et fabelaktig repertoar av forfattere, diktere og komponister. Samt nydelige gamle universitetsbyer og vakre Hansabyer.

Noe har vi dog fått med oss tidligere i dette gigantiske landet. Trier, Tysklands eldste by i enden av Moseldalen. Og den gamle universitetsbyen Göthingen hvor det ofte passer med en overnatting på den hyggelige Stellplatz’en der.

Likeså Neuendettelsau hvor samboeren til en av Jans søstre er fra, samt den vakre byen som har prydet forsiden av så mange skoletyskbøker i Norge, Rothenburg ob der Tauber.

Selv er jeg også glad i den tyske landsbygda. Tyskland er et gigantisk jordbruksland. Jeg elsker alltid å se hva som dyrkes i andre land, hvordan hagene ser ut, hvilke vekster jeg kjenner igjen fra Norge og hvilke som er nye og spennende for meg. Det er så utrolig hyggelig å kjøre gjennom de tyske «Dorf’ene» med pittoreske hus og frodige hager.

Lykkeligvis får vi ha med oss vår elskede fosterhund Floke. Han er forlengst preparert for utlandet med rabiesvaksine, men har ennå til gode å oppleve det. Sverige regner vi ikke med. Vi bor jo praktisk talt i Sverige.

Vi starter med friskt mot i retning Halmstad fredag 4.10. Underveis kommer vi på alt vi har glemt, da bobilen har vært rensket for alt innhold pga. lekkasje. Men mottoet er, har man kredittkort, pass og mobiltelefon, berger man alltids. Vår vane tro har vi ikke bestilt noen ferge. Vi vet jo aldri om vi får surret oss ferdig til å rekke noe til en bestemt tid. Først når vi nærmer oss Halmstad, går jeg på nettet for å bestille plass på fergen til Grenaa. Alt utsolgt. Neste dag? Ingen ferge. Kielferga? Alt for dyr. Ystad? Ingen ferge til Tyskland. Vi sjekker både det ene og det andre og ender opp med Gøteborg Frederikshavn. Dobbelt så dyr som Halmstad Grenaa, og det blir lengre å kjøre. Det får så være. Nå skal vi endelig ha ferie etter en lang og krevende periode i livet vårt.

Floke vet å innrette seg. Jo flere som koser med ham, desto bedre er det. Her på fergen Gøteborg-Frederikshavn
Underveis i Tyskland

Det blir en hyggelig fergetur. Vi tas imot av en vertinne som ønsker velkommen og viser vei til salongen for oss med kjæledyr. Floke er oppskjørtet over alt det nye han opplever, men veldig glad. Hans første store fergetur går strålende, tross en god del sjøgang. En hel høyskoleklasse med unge jenter veksler på å kose med ham, så han er helt i sitt ess.

Sløve som vi er, hadde vi ikke fått med oss at uværet Amy var i vente, men vi møter litt av det nå. Følgelig kjører vi et stykke sørover i Danmark om kvelden i håp om å komme unna det verste før vi parkerer for natten med rumpa mot vinden.

Neste dag preges av pøsregn, men avtagende vind. Vi kommer oss velberget til vårt første mål, Friedrichstadt. En nydelig Hansaby som er på UNESCO’s verdensarvliste. Været er helt merkelig og veksler mellom de voldsomste regnskyll som varer noen minutter, og strålende solskinn. Vi får til å oppleve denne vakre, gamle byen uten å bli søkkvåte.

Vidunderlige farger på de gamle Hansahusene
Nydelig vegetasjon overalt
Så mange vakre brostein

En flott Stellplatz ligger bare et par minutters gange unna. Her er alt man trenger av fasiliteter. Ikke bare dotømming og vannpåfylling, men også strøm og sanitærbygg med dusjer og vaskemaskiner.

Floke er så utslitt av alt han har opplevd at han ikke letter på hodet når vi etterlater ham alene i bobilen om kvelden og rusler til en restaurant nede ved markedsplassen.

Utrolig nok kommer vi oss både til og fra restauranten i oppholdsvær, mens regnet styrter ned resten av tiden.

Hva gjør vel det? Bobilen er tett igjen, og varmen virker. Som det A-mennesket jeg er, sovner jeg allerede halvni, omtrent like sliten som Floke som har ligget og varmet opp senga for oss.

3. Vandring i Trier, Tysklands eldste by

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.

Grøntområde mellom Südalle og Kaiserstrasse

Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.

En av de mange vakre gatene

Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.

Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.

Liebfrauenkirche
Minnesmonumentet over byens Holocaustofre

Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.

Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.

Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

  • Ludo og meg ved Porta Nigra
Porta Nigra. Unektelig et mektig byggverk

Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.

Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.

Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.

Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.

  • Hauptmark
  • Og hvor er min vaffel?
  • Karl Marx, nå som innhold i souvenirbutikk

Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.

Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.

Insektshabitat

Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.

En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.

Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!

Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.

Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.  

Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.

På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.

Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!

Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.

2. Tvers gjennom Tyskland

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , | 4 kommentarer

Nå bor vi praktisk talt i Sverige og det gjort på fem minutter å kjøre ut av Norge. Veien er ikke lang ned til Halmstad. Vi tar som vanlig fergen til Grenaa. Turen på drøyt fire timer, hvor Ludo kan være sammen med oss i egen salong, er meget hundevennlig.

Likeså er det greit å parkere for natten på havna i Grenaa.

Vi er én måned senere avgårde nå enn vi pleide da vi bodde i Trondhjem. Danmark er sedvanlig kledt i myk og grålig høstdis. Vi skimter gylne høstfarger gjennom tåka, det er et nytt syn for meg. Tidlig i oktober er Danmark ennå grønn, men alltid høstkald og tåket da også.

På en av våre tidligere turer gikk ferden innom det flotte Nolde muséet i Seebüll, like over grensen, i Schlesvig Holsteinområdet som har vekslet mellom å være på danske og tyske hender.

Huset og den nydelige hagen til billedkunsteren Emil Nolde er godt bevart. I tillegg er det bygget et moderne museum som viser kunsten hans og en film om hans noe kontroversielle liv. Så absolutt verdt et besøk. Men ikke et vi vil gjenta en kald novemberdag.

Forrige gang oppdaget vi den lille, sjarmerende fergen som går over Elben fra Glückstadt, så vi satset på denne også nå. Det er så deilig å kjøre vakre landeveier og slippe unna Hamburgtunellen og Autobahn med all den forurensning man ikke kan unngå å puste inn.

Det lille fergeleiet i Glückstadt ved Elben

Veien slynger seg gjennom alléer med flammende bøketrær. Gjennom den ene «dorf’en» etter den andre med små murhus. De fleste i rød tegl, og noen i pusset og malt mur.  Noen med halmtak, andre med teglstein. Idylliske små hager hvor det ennå blomstrer selv om trær og busker har tatt høstdrakten på. Sirlig klippede hekker og omfattende bruk av artistisk formklipping og beskjæring av vintergrønne vekster.

Nydelig kontrast med bruk av så mye vintergrønt i hagene når det ellers rager høye løvtrær i gylne farger over det meste.

Som sedvanlig trekkes blikket mitt mot det som vokser og gror der vi ferdes. Og mot dyr og fugler. For en trønder var det tidligere eksotisk å kjøre langs maisåkrer og åkrer med nysådd fôrgress og turnips om høsten. Likeså store eplefarmer. Det var eksotisk å se alle rådyrene som mesket seg på åkrene og harene som hoppet. Eksotisk med musvåkene som satt på gjerdet og speidet etter «roadkills». Store edelløvskoger med bøk og eik i de skjønneste høstfarger som ga meg lyst til bare å forsvinne inn i dem.

Høstfarger i tyske bøkeskoger

Nå er dette som hjemme. Vi har det samme i Halden og områdene rundt. Vegetasjonen, både den naturlige og den kultiverte, dyr og fugler er som hjemme. Forskjellen er topografien og fraværet av bartrær.

Rundt Halden er det mer berg og kupert terreng. Og skogene byr også på nåletrær som står i grønn kontrast til høstens flammehav.

Her er alt så åpent og vidstrakt. Tradisjonen med gårder som danner landsbyer og har jorder og driftsbygninger bak, er også en stor kontrast til de norske bondegårder som troner hver for seg med sine landområder rundt.

Vi nyter en nydelig tur frem til mørket kommer, og vi satser på å pløye unna en del mil i raskere tempo. Regnet demper støvet fra Autobahn’en, og kvelden byr på vesentlig mindre trafikk enn på dagtid.

Dog er det som vanlig endel veiarbeid og innsnevring av kjørefelt med påfølgende kødannelser. Plutselig er hele A1 sperret, og vi må ta en omvei.

Det er ganske hardt å sitte så mange timer i bil selv om jeg tøyer og bøyer og tar pushups og alt jeg kan komme på å gjøre med setebelte på. Siden jeg våknet i femtida har jeg kjent meg elendig som bivirkning av gårdsdagens tredje COVID-vaksine.

I tillegg er jeg døden nær av sult, men har for vondt og er for sliten til å orke tanken på å lage mat. Det ender med at vi stopper på en Autohof hvor vi delikaterer oss med henholdsvis fisk som består av en fettet griljermelhylse med et par små, ubestemmelige fiskebiter inni, noen slappe chips og salat og kotelett med potetstappe. Maten er som forventet på en Shell Autohof, men sørger, om ikke annet, for at energi og utholdenhet vender tilbake.

Ludo får en oppkvikkende luftetur på en nærliggende plen som gynger mykt over muldvarpens underjordiske ganger.

Jan er fast bestemt på at vi skal nå Trier ved grensen til Luxembourg før vi gir oss. Ved midnatt er vi faktisk fremme ved Hotel Deutscher Hof Trier som har en utmerket, døgnåpen Stellplatz. Sliten, men lettet. Må si jeg både beundrer Jan og er glad for at han er i stand til å tilbakelegge så lange strekninger i all slags vær og kjøreforhold. Slik er det å være proff. Jeg hadde aldri klart det.

Så slitne at Ludo tok over kjøringa det siste stykket, ha ha.

Det er godt å få stoppet for natten. Godt å komme ut å strekke seg og hoppe litt omkring. Godt for Ludovovs med enda en luftetur.

Vi er faktisk så lettet at vi orker både litt øl og vin og noen runder med Yatzy før vi inntar horisontalen for å bli uthvilt til morgendagen.

Om været er brukbart, vil vi sette av noen fredagstimer til å utforske Tysklands eldste by.