Kategoriarkiv: Bobilturer og andre reiser i inn- og utland

Minst halve livet leves i en bobil. Men «huset på ryggen» har man frihet til å velge veien fra dag til dag. natur og ødemark, byliv med kunst og kultur. Reise etter været, reise etter form og innfall. Herlig.

4. Fra Trier til Bordeaux

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Innlandseuropa i november er definitivt kaldere enn hva vi har opplevd når vi har kjørt sørover i oktober. Vi kjenner det rykker i oss for å komme lenger sør og nærmere varmen. Det frister ikke med for mange stopp underveis. Ikke ennå.

Luxembourg ble denne gang bare en slitsom, nærmest stillestående kø for oss der vi krysser elva Alzette i solnedgangen og passerer Howald. Ellers vil jeg anbefale et besøk i selve byen Luxembourg. Glemmer aldri den helt ville fargebruken på hus der. Orange, lilla, røde, gule, blå, turkise, rosa og grønne murhus i kaotisk samspill.

Forøvrig preges landet av bratt skog, et og annet slott, samt rikmannsbiler og andre tegn på at det er et skatteparadis. Ikke det mest spennende.

Vi er maks uheldige en god stund der vi følger A31 i retning Metz. Rushtrafikk, ulykker – hva vet vi. Uansett kø. Ikke virker GPS’en vår heller. Så planen om å unngå motorveier i Frankrike, droppes. Etter tre timer hvor vi knapt kommer av flekken, har det blitt stummende mørkt, og vi er passe slitne. Vi har fulgt A4 fra Metz, passert Verdun og tatt av til A26 ved Châlons-en-Champagne. Dvs. gått bort fra vår planlagte kjørerute og lar heller trafikkforholdene bestemme. Det hjelper lite å droppe dyre motorveier om alt står i stampe, og man får fire timer lenger vei å kjøre.

Vet ikke om vi orker å kjøre lenger ikveld. Finner oss et sted å stoppe og lager middag. Men etter hvile og mat, finner Jan igjen krefter til å ta frem sjåførferdighetene. Førti mil siden vi forlot Trier er ikke all verden, men i dag får det holde. Vi strever med å finne et trygt sted for natten. Ingen Aire de Service i sikte, kun vanlige Aires uten fasiliteter. Temmelig mørklagte, ingen andre bobiler, bare en og annen trailer. Etter innbruddet vi hadde mens vi sov, for et par år siden, er vi blitt litt mer forsiktige.

En døgnåpen Shellstasjon ved A5 og Villeneuve l’Archêveque, blir vår redning. Plasserer oss under en gatelykt, stropper sammen fordørene og finner frem litt lugnende drikke og Yatzy’en.

Puh! Litt slitsom avslutning på dagen, men du verden så fin første del var der vi flanerte i nydelige Trier.

Vi våkner friske og uthvilte til en trolsk morgen. En myk tåkedis svøper det franske landskapet i en magisk stemning lik den mykeste, florlette akvarell i grågrønne nyanser. Ludo får sin morgentur i den klare høstluften før vi forsetter i det franske landskapet.

En lett tåke kommer og går før den må gi tapt for klare solstråler. Landskapet er vidåpent og flatt. Overalt er det kultivert jordbruksland. Nypløyde brune åkrer, ennå gylne maisåkrer som ikke er høstet, grønne turnipsåkrer og andre hvor turnipsen er tatt opp og lagt i enorme hauger. Andre grønne nyanser, samt gylne og gule åkrer gjør det gigantiske lappeteppet perfekt.

Hele veien sitter musvåker på viltgjerdene og speider etter «roadkills». Som vanlig prøver jeg febrilsk å få tatt bilder av dem, men selvsagt rekker jeg ikke å zoome inn godt nok i det vi fyker forbi i høy hastighet. Men jeg er glad for de dårlige bildene jeg får tatt også, jeg.

Utrolig dårlige bilder av musvåk. Men læll, da, som vi sier på trøndersk.

Plutselig ser jeg en svær rovfugl jeg aldri har sett før. Mye større enn musvåkene. Jeg bli helt oppskjørtet over er å se en ny art og prøver å finne ut hva det kan være. Fuglen så helt svart ut på overkroppen, mens hele brystpartiet var kritthvitt. Kan det ha vært en fiskeørn, tro?

Nye arter av blomster, dyr, insekter og fugler – alt som hører naturen til er det mest spennende å oppleve for meg. Og jeg blir helt frustrert når jeg ikke finner ut hva det er. Jeg vil vite og lære.

Vi synger alltid mens vi kjører. Gamle sanger om igjen. Mens jeg tar dårlige bilder av hønsehaukene, passer det godet å synge «Alle fugler» tostemt. Og andre sanger fra den gamle skolesangboka. Det er en velsignelse å ha vokst oppi den tida det bare var én radiokanal og én TV-kanal og vi lærte å synge de samme sangene på skolen som foreldrene våre også hadde lært. Vi har de samme referanserammene.

Vi prøver oss alltid på sanger fra de landene vi kjører i. Det går rimelig greit i Sverige og Danmark, faktisk Tyskland også. Der har vi flere på repertoaret. Vi sliter litt mer her i Frankrike.

Fra Sens følger vi A19 til Orleans før vi slår inn på A10 som kan ta oss hele veien til Bordeaux. Ved Tours flyter Loire videre mot vest og sitt utløp i Atlanterhavet ved Saint-Nazaire, mens vi krysser over på l’Aquitane og setter kursen rett sørover.

Elven Loire ved byen Tour

Det er tid for å slå ned solskjermer og finne frem solbriller. Og vi synger i glede de eneste franske sangene vi kan, «alouette» og «sur le pont d’Avignon.

Det flate, vidstrakte kulturlandskapet glir etterhvert over i mer variert topografi og vegetasjon. Stadig mer skog er å se. Frankrike har utallige store nasjonalparker. Det er rent forunderlig hvor langt mer hellig både naturen og det ville dyrelivet er i land som er langt tettere befolket enn i Norge. Det er fint å oppleve denne respekten for naturen og forståelsen for økosystemet.

Når landskapet veksler mellom furuskog med lyng og bregner og kulturlandskap med drueranker, skjønner vi at vi nærmer oss Bordeaux. Vi krysser de to elvene Dordogne og Garonne som møtes nord for Bordeaux før de løper sammen på sin vei mot Biscayabukten og havet.

Trafikken er tett, men solnedgangen praktfull når vi krysser broen høyt over Garonne. Himmelen gløder i vest mens den tynneste nymåne jeg har sett, tegner en lysegul bue på himmelen i øst.

  • På vei over Pont d’Aquitaine
  • Nymåne over Bordeaux

Så er vi fremme på Yelloh! Village Camping Bordeaux Lac. Så deilig å avslutte kjøringen tidlig på kvelden. Nå skal vi slappe av og kose oss. Det er så fint her. Vi var her for to år siden også. Eller kanskje tre. Planen er å bli et par netter, men det er aldri godt å vite med oss. Vi lever i nuet og bestemmer oss fra dag til dag. Det er jo mye av poenget med bobillivet. Friheten. Hjemmet har vi med oss uansett hvor vi er, så vi trenger ikke å låse oss til noe som helst.

Og tidlig kveld betyr en god middag på Camp-restauranten. Det er tros alt lørdag og Jan synger «Det er lørdagskveld i staten Tennessee». I Frankrike er ikke akkurat camp-restaurantene som de norske sådanne.

Det blir en bedre middag med champagne både før og etter maten og rødvin til hovedretten. Dvs. til vinelskeren meg. Jan koser seg som vanlig med pilsnerøl.

Så får vi se hva morgendagen bringer. Den er jo som kjent en skjelm.

3. Vandring i Trier, Tysklands eldste by

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , , | 2 kommentarer

Høstluften er skarp og klar. Fravær av vind og regn og tendenser til sol, gjør at vi velger å tilbringe noen timer i vakre Trier. Hotel Deutsher Hof i Südallé, med den hyggelige stellplatz’en, er et utmerket utgangspunkt for byvandring.

Grøntområde mellom Südalle og Kaiserstrasse

Vi rusler på kryss og tvers gjennom trivelige smågater med innbydende små serveringssteder og butikker. Gjennom herlige parker og grøntområder. Overalt gløder det i høstfarger. Det meste av blomstring er på hell, men gylne rester av det som har vært, står ennå som vitnesbyrd om en sommer som må ha vært overdådig og fargerik. Roser, gjerdesolhatt og hortensia er ennå i blomst. Enorme mispelvarianter vi ikke har i Norge, bugner av ildrøde bær.

En av de mange vakre gatene

Her er så vanvittig mange praktfulle byggverk fra ulike epoker. Så mye å løfte blikket mot at det er vanskelig å unngå å snuble. Arkitektur- og historieinteresserte kan nok tilbringe måneder her uten å få sett seg ferdig. Det er mye å ta inn, men deilig å bare rusle rolig og nyte synsinntrykkene. Jeg kan ikke la være å tenke på hvordan mektige menn gjennom historien har satt spor etter seg ved å få oppført bygninger som blir stående og kan beundres flere hundreår etter deres tid. I vår tid vil vel de like mektige menn bare oppføre det som gir rask fortjeneste, koster minst mulig og neppe er verdt å bevare for ettertiden.

Vi rusler forbi den store konstantinbasilikaen Aula Palata, oppført i år 310. Samme byggestil som den nye katolske kirken i Trondhjem. En enkel og ren utforming. Spaserer videre til den enorme Liebfrauenkirche i gotisk stil. Dens storslagenhnet sammen med en rekke nærliggende praktbygninger, gjør at minnesmonumentet over ofrene for Holocaust som vi passerer like etter, utmerker seg i all sin nydelige enkelhet. Her måtte vi bare stoppe opp litt.

Liebfrauenkirche
Minnesmonumentet over byens Holocaustofre

Vi følger veien ned til den gigantiske, romerske byporten, Porta Nigra, den sorte porten. Til vanlig bare kalt Porta. Forvitring og forurensning gjennom århundrer siden den ble bygget i år 160, har gjort steinene mørke.

Tysklands eldste by har historie og fornminner tilbake til romertiden. Fascinerende romerske byggverk som amfiteatret og nevnte Porta Nigra er godt bevart. Keiser Augustus bestemte visstnok allerede år 16 f.v.t. at her skal byen Augusta Treverorum ligge.

Trier fikk formell bystatus i år 900, og gjennom århundrene er praktfulle bygninger i stilartene gotikk, renessanse, barokk, klassisisme og den senere 1800-talls historisme kommet til. Mye ble ødelagt under siste verdenskrig, men rundt to tredeler av den historiske bygningsmassen er bevart. Forståelig nok kom hele byen på UNESCOs verdensarvliste i 1986.

  • Ludo og meg ved Porta Nigra
Porta Nigra. Unektelig et mektig byggverk

Her er flere store, åpne plasser og torg. Vi velger å slappe av med en kaffe på torget Hauptmark, byens hjerte. Mange inntrykk trenger å fordøyes.

Ludo er også mettet av inntrykk på sitt vis. Han har lest dagens avis på hundevis ved å snuse seg gjennom parker og gater som en nidkjær støvsuger. Lykkelig har han konversert om innholdet med en rekke tiltrekkende hunder og unngått dem han finner uinteressante.

Her på torget ved Porta Nigra er vi omgitt av praktbygninger på alle kanter, slik vi mer eller mindre har vært på hele vår vandring. Det er befriende lite folksomt nå i november, men nok mennesker til at det er hyggelig å sitte og betrakte folkelivet og dikte historier om dem vi ser. Svært mange har både én og to hunder. Ingen ser ut til å ha det travelt. Folk nyter sin kaffe, vin eller glühwein på de mange uteserveringene. Noen sittende, andre stående ved høye, runde bord. Slår av en passiar, leser aviser og lar hundene snuse og hilse på hverandre.

Typisk nok får man den sterkeste «turistfølelsen» her på Hauptmark. Alt virker litt glattere, litt dyrere, litt mindre originalt. Og som vanlig er jeg mest sjarmert av de mindre turistpregete gatene og deres virksomheter. Som dem der vi startet dagens vandring. Jeg har god erfaring med å finne perler i byer jeg har besøkt, ved å velge å gå motsatt vei av turiststrømmen.

  • Hauptmark
  • Og hvor er min vaffel?
  • Karl Marx, nå som innhold i souvenirbutikk

Vi rusler tilbake hjemover til KaràJan via Karl Marx Strasse. Dette er jo hans fødeby. Huset han bodde i er bevart. Her er museum, statue og en rekke severdigheter knyttet opp mot ham. Selvfølgelig også en Karl Marx suvenirbutikk. Dessverre stengt, så det blir ingen Marx-T-skjorte på Jan.

Trier er imponerende og vakker med all sin bygningsmessige historie. Men jeg imponeres nesten mer av hvor vektlagt det er med parker, grøntanlegg og beplantning over alt. Er det en flekk ledig, er den beplantet med stauder og busker. Store trær er merket med «höhlenbaum» og bilder av ugler. Altså hule trær som kan flyvende huleboere. Likeså varseltrekanter med rovfuglsilhuetter og påskriften «naturdenkmal». Overalt på de større trærne henger det insektshoteller og fuglekasser.

Insektshabitat

Ikke nok med det, i hvert eneste av de mange grøntområdene, store som små, er det store nettingbur fylt med greiner og ymse dødt hageavfall. Dette er «totsholzhabitat», dvs habitater for alskens nyttige småkryp og kanskje også et sted å overvintre for pinnsvin.

En bevissthet og omtanke for økosystemet som alle burde ta til seg. Noe ganske annet enn striglete, løvblåste parker og hager vi ser i Norge.

Det sies at en vesentlig årsak til at byen Trier ble til, kommer av at området tidlig ble kjent for sine gode Moselviner. Som vinelsker kan jeg godt tro at dette har vært en viktig forutsetning!

Beliggenheten midt i Moseldalen, nær grensen til Luxembourg er da også aldeles nydelig.

Vi sier «auf wiedersehn» til Trier og lar vårt rullende hjem ta oss videre. Den totusen år gamle Röhmerbrücke er stengt for overfart pga. vedlikehold, så veien går over Kaiser Wilhelm Brücke. Under oss glir en stor passasjerferge stille nedover den brede Mosel som flyter så blank og stille.  

Foran oss har vi bratte, terrakottafargete berg og åser med sirlige rader med vinranker som strekker seg oppover mot Luxembourg. Ennå med okerfarget løv som skinner i ettermiddagssolen.

På få minutter er vi inne i Luxembourg hvor vi ikke har vært på ti år.

Denne gangen blir det transittland. Men Ludo, vårt bereiste vidunder, kan i det minste notere land nr. tjueén i boka si over besøkte land. Det er viktig for en som tagges #travellingludo på Instagram!

Tett rushtrafikk og en veltet lastebilhenger gjør at de få milene gjennom dette lille landet tar sin tid. Før vi vet ordet av det er det stummende mørkt før Frankrike står for tur.

2. Tvers gjennom Tyskland

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged , , , , , | 4 kommentarer

Nå bor vi praktisk talt i Sverige og det gjort på fem minutter å kjøre ut av Norge. Veien er ikke lang ned til Halmstad. Vi tar som vanlig fergen til Grenaa. Turen på drøyt fire timer, hvor Ludo kan være sammen med oss i egen salong, er meget hundevennlig.

Likeså er det greit å parkere for natten på havna i Grenaa.

Vi er én måned senere avgårde nå enn vi pleide da vi bodde i Trondhjem. Danmark er sedvanlig kledt i myk og grålig høstdis. Vi skimter gylne høstfarger gjennom tåka, det er et nytt syn for meg. Tidlig i oktober er Danmark ennå grønn, men alltid høstkald og tåket da også.

På en av våre tidligere turer gikk ferden innom det flotte Nolde muséet i Seebüll, like over grensen, i Schlesvig Holsteinområdet som har vekslet mellom å være på danske og tyske hender.

Huset og den nydelige hagen til billedkunsteren Emil Nolde er godt bevart. I tillegg er det bygget et moderne museum som viser kunsten hans og en film om hans noe kontroversielle liv. Så absolutt verdt et besøk. Men ikke et vi vil gjenta en kald novemberdag.

Forrige gang oppdaget vi den lille, sjarmerende fergen som går over Elben fra Glückstadt, så vi satset på denne også nå. Det er så deilig å kjøre vakre landeveier og slippe unna Hamburgtunellen og Autobahn med all den forurensning man ikke kan unngå å puste inn.

Det lille fergeleiet i Glückstadt ved Elben

Veien slynger seg gjennom alléer med flammende bøketrær. Gjennom den ene «dorf’en» etter den andre med små murhus. De fleste i rød tegl, og noen i pusset og malt mur.  Noen med halmtak, andre med teglstein. Idylliske små hager hvor det ennå blomstrer selv om trær og busker har tatt høstdrakten på. Sirlig klippede hekker og omfattende bruk av artistisk formklipping og beskjæring av vintergrønne vekster.

Nydelig kontrast med bruk av så mye vintergrønt i hagene når det ellers rager høye løvtrær i gylne farger over det meste.

Som sedvanlig trekkes blikket mitt mot det som vokser og gror der vi ferdes. Og mot dyr og fugler. For en trønder var det tidligere eksotisk å kjøre langs maisåkrer og åkrer med nysådd fôrgress og turnips om høsten. Likeså store eplefarmer. Det var eksotisk å se alle rådyrene som mesket seg på åkrene og harene som hoppet. Eksotisk med musvåkene som satt på gjerdet og speidet etter «roadkills». Store edelløvskoger med bøk og eik i de skjønneste høstfarger som ga meg lyst til bare å forsvinne inn i dem.

Høstfarger i tyske bøkeskoger

Nå er dette som hjemme. Vi har det samme i Halden og områdene rundt. Vegetasjonen, både den naturlige og den kultiverte, dyr og fugler er som hjemme. Forskjellen er topografien og fraværet av bartrær.

Rundt Halden er det mer berg og kupert terreng. Og skogene byr også på nåletrær som står i grønn kontrast til høstens flammehav.

Her er alt så åpent og vidstrakt. Tradisjonen med gårder som danner landsbyer og har jorder og driftsbygninger bak, er også en stor kontrast til de norske bondegårder som troner hver for seg med sine landområder rundt.

Vi nyter en nydelig tur frem til mørket kommer, og vi satser på å pløye unna en del mil i raskere tempo. Regnet demper støvet fra Autobahn’en, og kvelden byr på vesentlig mindre trafikk enn på dagtid.

Dog er det som vanlig endel veiarbeid og innsnevring av kjørefelt med påfølgende kødannelser. Plutselig er hele A1 sperret, og vi må ta en omvei.

Det er ganske hardt å sitte så mange timer i bil selv om jeg tøyer og bøyer og tar pushups og alt jeg kan komme på å gjøre med setebelte på. Siden jeg våknet i femtida har jeg kjent meg elendig som bivirkning av gårdsdagens tredje COVID-vaksine.

I tillegg er jeg døden nær av sult, men har for vondt og er for sliten til å orke tanken på å lage mat. Det ender med at vi stopper på en Autohof hvor vi delikaterer oss med henholdsvis fisk som består av en fettet griljermelhylse med et par små, ubestemmelige fiskebiter inni, noen slappe chips og salat og kotelett med potetstappe. Maten er som forventet på en Shell Autohof, men sørger, om ikke annet, for at energi og utholdenhet vender tilbake.

Ludo får en oppkvikkende luftetur på en nærliggende plen som gynger mykt over muldvarpens underjordiske ganger.

Jan er fast bestemt på at vi skal nå Trier ved grensen til Luxembourg før vi gir oss. Ved midnatt er vi faktisk fremme ved Hotel Deutscher Hof Trier som har en utmerket, døgnåpen Stellplatz. Sliten, men lettet. Må si jeg både beundrer Jan og er glad for at han er i stand til å tilbakelegge så lange strekninger i all slags vær og kjøreforhold. Slik er det å være proff. Jeg hadde aldri klart det.

Så slitne at Ludo tok over kjøringa det siste stykket, ha ha.

Det er godt å få stoppet for natten. Godt å komme ut å strekke seg og hoppe litt omkring. Godt for Ludovovs med enda en luftetur.

Vi er faktisk så lettet at vi orker både litt øl og vin og noen runder med Yatzy før vi inntar horisontalen for å bli uthvilt til morgendagen.

Om været er brukbart, vil vi sette av noen fredagstimer til å utforske Tysklands eldste by.

1. Med KaràJan til Portugal. Sjette vintersesong

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged , , , , | Legg igjen en kommentar

Søndag tjuetredje mars 2020. Parque Campismo Olhão skal stenges. Alle må ut. Sammenbrudd og fortvilelse. Hvor skal de dra de som har sine faste hjem her?

Mandag tjuefjerde mars. Regjeringen vedtar at campingplasser likevel får holde åpne. Men kun for dem som har sitt faste og eneste hjem der. Alle som ikke har formell residens i Portugal, må dra forlate campingplassene, men ikke nødvendigvis Portugal.

Verden, Europa, Portugal, Norge og vi går inn i koronaens tidsalder.

Tirsdag tjuefemte mars. En panikkartet organisering for en brå avreise. På én dags varsel måtte vi pakke ned campingvogn, utekjøkken, bobil, avlevere personbil, ordne med alle plantene og avvikle vår etablerte pitch, samt sette kursen nordover. Uvisse på om det ville bli vakthold eller fritt frem for vinningsforbrytere her til å forsyne seg. Uvisse på om vi i det hele tatt kunne komme tilbake.

Det ble et tårefylt farvel med nære og gode venner. Ville vi sees igjen? Når?

Pitchen vår. Kaotisk og fargerik – akkurat som oss

Like før grensen fikk vi tilbud om å låne huset til gode venner her. Fristende, men ville vi da kunne forlate Portugal senere? Ryktene sa at det kun var få dager igjen til Spania skulle stenge grensene for transitt. Vi tok ikke sjansen.

Vi ble tre bobiler i følge nordover gjennom, et for oss, nytt og ukjent Europa. Med skriftlig tillatelse for transitt og strenge grensekontroller med politi og fastlagt kjørerute langs nesten tomme motorveier. Noen trailere og noen svært få personbiler med spesialtillatelse var alt vi møtte. Butikker, varehus, bensinstasjoner, veikroer… alt var mørklagt og avstengt. Ikke et menneske å se utover politoppbudet på grensene.

Man fikk en sånn creepy følelse av livet etter en atomkrig.

Én bobil dro videre fra Danmark, én tok veien nordover Sverige, og vi dro inn til Norge.

Vi endte i Halden hvor vi ble i fire uker. Jeg hadde panikk for å komme hjem til Trondhjem for tidlig, da det uten unntak ender med alvorlig forverring av astma. Dette var det første året vi hadde bestemt oss for å bli lenge nok i Portugal til at jeg ikke skulle bli syk ved ankomst til Norge.

Slik ble det ikke. I Trondhjem var det kaldt og sludd og svevestøv. I Halden sol, mildt og lite forurensning.

Det endte med huskjøp og flytting til Halden i løpet av sommeren.

Pandemien førte til nye perspektiver på livet og hvordan det skulle leves. Før pandemien hadde vissheten om at det kun er de fire sommermånedene jeg fungerer helsemessig i Trondhjem, gjort meg nærmest klar for å søke «residency» i Portugal. I Ria Formosas salte luft og gode klima føler jeg meg frisk og velfungerende.

Det nye Europa med stengte grenser, en pandemi som vil være fatal om den rammer meg, og med alle mine fire barn i Norge, ble det utenkelig å skulle bo noe annet sted enn i mitt hjemland, landet hvor mine barn bor.

Løsningen ble å bli klimaflyktning i eget land. Ikke samme by som ungene, men dog med helt andre muligheter til å møtes.

Hus og hage i Haldens gode klima

Det har fungert godt. Halden har et mildere klima som er vesentlig mer stabilt enn i Trondhjem. Og ikke minst, det er vesentlig mindre svevestøv og forurensning. Koronarestriksjonene har begrenset mulighetene til å treffe familien og pandemien har også rammet mange av oss. Hardt og mindre hardt.

Vi har levd koronaskjermet og forsiktig. Jeg har hatt mitt første hele år på tjuefem år uten farlig astmaforverring og lungebetennelser. Nebulisatoren har for første gang ikke vært i bruk gjennom vinteren.

Også her har jeg holdt meg innendørs ved kuldegrader. Og bare vært ute midt på dagen om vinteren samt delvis anvendt kuldemaske. Likevel, et klima som selv vinterstid har gitt meg muligheter for lange turer med Ludo i snøfri skog og mark. Uteliv, god form og god helse.

Dog er det ikke som Portugal hvor jeg er ute hele dagen, hele vinteren igjennom og nyter solvarmen. Trener og går turer og bygger lungevolum og glemmer at jeg feiler noe. Hvor revmatiske smerter nærmes blir fraværende og vonde ledd begynner å fungere igjen.

Så nå, med tre COVID vaksiner i kroppen går turen atter til vårt elskede Ria Formosa og Olhão. Tilbake til varme og gåturer i et fabelaktig og variert terreng. Tilbake til gode venner vi ikke har sett på nitten måneder.

Vi reiser ikke med like lett hjerte som da vi bodde i Trondhjem. Da var det tvingende nødvendig å reise. Med Halden som hjemby kan jeg overleve vinteren i Norge. Men bygge helse vinterstid gjør jeg bare i Portugal. Hus, hage og venner i Halden vil bli savnet. Men det er fint å ha så mye hyggelig å komme hjem til.

Og vi blir ikke like lenge i Portugal som tidligere, det gir mer mulighet for samvær med familien i Norge. Skjønt, de kommer jo også til Portugal når de kan.

Valget er tatt og vi er på vei.

Til sol, salt hav og fuglesang.

Til et liv hvor dagene tilbringes under åpen himmel.

Et sosialt liv med samvær mellom folk fra mange nasjoner.

Til gode råvarer og god mat og drikke.

Vi gleder oss.

Reisebrev 1, femte sesong

av in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland and tagged , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Vi følger trekkfuglene for femte gang. Med KaràJan V til Portugal 2019 / 20

Reisebrev 1. Om selvmedlidenhet og selvutlevering og egofokus og sånn. Dog med happy ending.

Reisebrevene fra vår første sesong i Portugal samlet jeg til en bok jeg kalte «Til Portugal med alle sanser og en hund.» Boken er aldri utgitt siden jeg ikke har råd til å bekoste egen utgivelse. Forlagene satser helst på kjendiser, uavhengig av kvalitet og innhold, slik vi ser av nyhetsbildet i disse dager.

Samme det, jeg skriver nå likevel.

Og vi reiser. Med alle sanser og en hund.

Eller, vent litt, det er ikke alltid jeg reiser med alle sanser.

Jeg begynner å komme til sjels år og alder med de dertil hørende sansesvekkelser. Lukt, smak og berøring er rimelig intakt. Synet er ikke av det beste, men greit nok så lenge jeg bruker briller. Hørselen er det betydelig verre med. Den har vært på jevnt nedadgående spiral siden jeg var førti og ble avhengig av høreapparater.

Men hva hjelper vel briller og høreapparater om de ikke befinner seg på den trengende?

Trenger ikke høre så mye for å nyte blomsterlivet på terrassen min, litt trist å reise fra det

Forleden dag postet jeg en herlig serie med tegninger og utsagn i anledning av at oktober er «ADHD awareness month». Selv er man vel pinlig oppmerksom på ens ADHD atferd som preges av en til tider alarmerende mangel på nettopp oppmerksomhet. Gjennom årene er utallige briller forlagt, gjenglemt, brukket, knust og sittet på. Høreapparatene har vært med både på svømmeturer og i dusjen. Men mest av alt har de blitt forlagt og mistet. De er jo så bitte små, så veldig mye mindre enn briller! Så de har dratt av gårde på egenhånd på tog i Danmark. Lurt meg til å tro at fuglene slutter å synge midt på dagen når det isteden er høreapparatene som stikker av og gjemmer seg i mosen. De er virkelig ikke greie. Tåler ikke engang å bli trampet på når de ligger på gulvet, heller.

Det er faktisk veldig dyrt å ha ADHD. Femtiseks år med briller og tjuefire år med høreapparater har hatt sin pris, for å si det mildt.

Siste sesong i Portugal, gjemte høreapparatene seg tre ganger. To ganger kom de til rette, men ikke etter tredje gangs forsvinningsnummer. Til tross for en relativt omfattende demontering av sittebenker og annet i KaràJan. Jeg mistenker dem for å ligge og le av meg inne i stålinnretningen under førersetet. Der er det helt umulig å komme til, men mer enn nok av små hull hvor små, bøllete høreapparater kan hoppe ned og gjemme seg.

Vel, krisen var ikke stor til å begynne med. Vi var på hjemvei og jeg trenger jo ikke høre alt Jan sier. 😉 I tillegg var det seks år siden sist NAV dekket, så jeg burde ha krav på nye. Disse var riktignok bare tre år gamle, men ble bekostet av en spleis mellom meg og forsikringsselskapet som nok en gang måtte trå til etter et tap.

Nå skulle det være NAV sin tur.

Så lett skulle det ikke bli. Etter en måned i halvdøvland er vi hjemme. Som normalt ved mine høreapparatfadeser, ringer jeg Høresentralen på St. Olav og ber om time hos audiograf. Pleier å få det innen en uke.

Men ikke denne gang. Nå skulle jeg tilskrives om tidspunkt. Etter nok en halvdøv måned kommer brevet som sier at jeg skal utredes hos ørelege, og at det tidligst kan skje i uke 44. Dvs. når vi forlengst er i Portugal for vinteren.

Må innrømme at jeg klikker litt, men jeg ER tilnærmet høflig når jeg ringer St. Olav og forklarer, nok en gang, at jeg er helt UTEN høreapparat, at det er en håpløs situasjon, OG at jeg bor langt unna Norge når uke 44 starter. OG at jeg verken har helse eller økonomi til å ta en flytur hjem. Og at jeg IKKE skal ha noen ny legeutredning. Jeg er utredet for over tjue år siden og har en sykdom som bl.a. gir gradvis hørselstap. Jeg trenger bare, som før, å komme inn til en audiograf og ta en ny test.

Men makten er mektig til den som er gitt telefonansvar. Om ikke i all evighet, så i hvert fall i uoverskuelig fremtid for min del. Så jeg skal så visst ikke få noen time før jeg forlater landet igjen. Makten har hun, men æren vil jeg neppe tildele vedkommende. Derimot visse karakteristikker som ikke egner seg på trykk.

Etter en lang og relativt usosial sommer, kommer brevet på mandag 30.9. Utredning i morgen, vår avreisedag, kl. 09.14! (Merk tidspunktet). Evt. avbestilling må skje 24 timer før oppsatt tid. Godt jeg ikke skal avbestille da.

Det viser seg at damen med makt har gjort noe. Hun har faktisk lagt inn en anmerkning om at jeg reiser til Portugal denne uken og blir borte i et halvt år.

Stemmer dette? Spør mannen som faktisk er audiograf og ikke ørelege. Og har du virkelig mistet høreapparatene og vært uten i nesten et halvår? Jepp, jeg reiser i dag og skal til et land med et språk som høres ut som en strøm av stemte og ustemte vislelyder, snakke med engelske og tyske og norske med ymse dialekter og i det hele tatt…..

Det er faktisk ekstremt slitsomt å være tunghørt. Blir helt stiv i nakke og skuldre av å prøve å høre. Vondt i hodet. Håpløst å lese på leppene når folk snakker uvante språk og dialekter. Umulig å fungere i sosiale sammenhenger med flere tilstede. Må vel bare gi opp det sosiale…

En blanding av selvmedlidenhet og måneders oppsamlet fortvilelse bare renner ut.

Dette går ikke an, sier han. Du skulle vært prioritert. Nå er du bare satt opp til en utredning, så skal det søkes NAV, som har begynt å gi avslag (bombe) så vi alltid må anke, deretter skal høreapparater bestilles og det tar tid, så skal du hit og få dem tilpasset, så på kontroll og så…

Ja, jeg må visst bare være døv jeg, sier jeg i det selvmedlidenheten tar helt overhånd.

Nei, dette går bare ikke an. Her må noe gjøres!

Om jeg hadde trodd på engler, vil jeg si at jeg nå møter en i levende live. En leterunde rundt omkring på Høresentralen frembringer at par flunkende nye, moderne høreapparater. De blir perfekt tilpasset mitt hørselstap. Ikke nok med det, takket være en annen nesten-engel har jeg fått meg en brukt iPhone helt gratis. (For joda, jeg knuser og mister mobiler også).

Og hvilken flaks! IPhone har jeg aldri hatt før, men det er nettopp iPhone som gjør at jeg kan ha en app på mobilen og styre høreapparatene selv.

Det blir lagt inn programmer for ulike situasjoner, bl.a. natur, musikk og restauranter. Jeg kan geo-tagge favorittsteder, og høreapparatene vil senere automatisk innstille seg perfekt. I tillegg er apparatene oppladbare så giktiske fingre slipper å plundre med nesten usynlige batterier. Laderen er en power bank som holder i tre dager uten strøm!

Og best av alt – appen vil finne høreapparatene om (når) jeg mister dem! Det venstre er der og der er det høyre, sier Google Map.

Audiograf-engelen ordner med søknad til NAV. Vi må bare gamble med at de dekker, sier han. Får du avslag, bare anker vi. Da SKAL det gå igjennom.

To timer senere forlater jeg St.Olav omtrent på gråten av glede. Føler meg nesten født på ny. Tilbake i verden. Det er så fantastisk!

Så nå – nå reiser jeg faktisk med alle sanser!

Nye briller har jeg òg siden de gamle var skrapt i stykker grunnet uvørenhet og dårlig behandling.østmarka

Finest Ludo er lykkelig på skogstur i Østmarka

Høreapparatene er vidunderlige! Testet underveis i ulike situasjoner. Jeg har sittet på kafé med støy rundt som ble så dempet at jeg kunne delta i en samtale uten å komme med et eneste «god dag mann, økseskaft»-svar.

Mobilen ringer inni ørene mine, og jeg hører den som snakker der. Pod-casts, musikk, ja alle lyder fra iPhone’en streames direkte til høreapparatene.

Og det aller, aller gjeveste er naturprogrammet. Vindstøy dempes samtidig som fuglesang fanges opp og sendes direkte til meg. Det er helt vilt! Det var helt sykt å være i skogen i Oslomarka og motta alskens fuglesang rett i ørene. Har aldri hørt maken!

Jeg føler meg som et nytt menneske.

Nå reiser vi trøstig sørover og nyter og opplever med alle sanser.

Farvel til fantastisk fuglesang i norske skoger. Nå venter varmere vær

Ser mengder av skjønne små rådyr på jorder og enger både i Østfold, på vei gjennom Danmark og i Tyskland. Atter sitter de velkjente vandrefalkene på gjerdestolper og speider etter «roadkills». Vi ser noen av disse også. Rever, ekorn, grevlinger og fugler.

Et rimkledt og solfylt Danmark ble raskt passert. Vi kom oss velberget gjennom Hamburg under Elben. Senere er det køer og stans langs motorveiene. Jeg velger restaurantprogrammet på mine nye dingser og får dermed sjaltet ut masse slitsom motorstøy.

Vi tar en avstikker innom en liten by og handler herlige, lokale grønnsaker til en femtedel av prisen i Norge. Likeså en god del andre varer. Klager ikke på Chianti til tjue kroner eller en Chianti Reserva fra 2014 til 60 kroner. Ei heller på mandelmel og diverse spesialprodukter til langt under prisen av hva vi betaler i Norge.

Ludo får en fin luftetur i solskinn og nitten grader på en stor blomstereng. Her er vi bokstavelig talt på gyngende grunn, da hele området er perforert av gangene til vånd.

Nokså normalt i Tyskland.

Uendelige køer og veiarbeid på ferden videre. Tiden går, mens vi står. Helt stille. Tror neppe vi kommer oss gjennom Tyskland i dag.

Men vi er på vei. Med vårt rullende KaràJanske hjem.

På vei til vinterlandet med alle sanser.

Og vår elskede hund.

Til Portugal med alle sanser og en hund.

av i Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

2. reisebrev, vi følger Rhonedalen til Provence.

Langs Rhonedalen bølger de franske åsene i skjønne, avdempede høstfarger. Innimellom sees helt dyprøde eiketrær. Så rart at det er høstfarger her og ikke lenger nord!

De mange skiltene med vakre navn blir som melodier å følge. Paris, Lyon, Besançon. Paris, Lyon, Besançon, c´est votre chansons. Fransk er så vakkert! Overalt er det skilter som annonserer vinslott med utsalg og gårdsbutikker med gode oster. Likevel kjører vi bare videre. For vi har så langt å kjøre, og vi vet at vi får kjøpt så mye godt på butikker overalt hvor vi kommer. De har utvalg av mat og drikke vi bare kan drømme om i Norge. Og til priser som er behagelige for folk med lave pensjoner.

Den grusomme ettersmaken av svensk veikro sørger for at vi lager alle måltider selv. Gode måltider, laget fra grunnen med gode råvarer. Elggryte i går, pasta bolognese i dag, tilberedt mens vi stod på Aire de Certines. Vi har godt brød, gode oster og grønnsaker, godt øl og god vin. De franske rasteplassene, Aires, er så flotte. Kjempestore områder med vakre trær og blomster, samt duftende urter. Og flotte servicebygg forblendet med rund naturstein.

Og vi synger. Gamle sanger om igjen. ”Der gingo tre jenter på vägen”, ”Flickorna från Småland”, ”Jag har bodd vid en landsväg” mens vi er i Sverige. ”Lili Marlen”, ”Seemann”, ”Heidenröslein” og ”Die Lorelei” i Tyskland.

I Frankrike får vi problemer. Det eneste vi kan er litt av Marseillaisen og noen strofer av Piafs og Brels viser samt litt av Sur le Pont D ´Avignon. Så vi innser at vi har en utfordring foran oss med å lære oss franske tekster. Kanskje alle de vakre stedsnavnene og alle Chateau de ditt og Chateau de datt kan bli en lang vise om Rhonedalen?

Vi har mange felles sangskatter, men mens Jan kan hele Landstads reviderte med alle vers samt alle vers av gamle skolesanger, er 60-tallets protestviser min forse. Og her har bispesønnen et fullstendig sort hull. Hans politiske oppvåkning kom senere.  Og jeg prøver fortvilt å lære ham noen av mine favoritter mens han lærer meg salmer. På grunn av deres vakre melodier. Som vi planlegger å lage nye tekster til.

Når kvelden mørkner, går vi over til å høre på lydbok. Jussi Adler Olsens spennende debutroman, Alfabethuset, driver oss umerkelig mil etter mil mens natten faller på.

Vi leter forgjeves etter åpne campingplasser i områdene rundt Hermitages og Valence og skimter vakker natur, vakre slott og innbydende skiltinger til det ene vindistriktet etter det andre, der vi sirkler oss hit og dit på franske landeveier i mørket. Men må bare innse at sesongen er over og alt er stengt. Så natten tilbringes på en ”Aire” sør for Valence.

Like greit. Og gratis.

Og Ludo leker pinnelek på fransk jord. Lykkelig uvitende om at han er i sin rases opprinnelsesland og faktisk er landets nasjonalhund, Caniche Royal.

Ludopinnelek blant franske urter.

Rhondalens trekledte åser bølger seg vakkert sørover i solskinnet og vi nyter synet av det tydelig franske landskapet med sine duse farger og vakre steinhus. Sorte og hvite landskapsmalerikyr beiter på jordene. Sauer er kamuflasjefarget i høyballefarge og står alle vendt i samme retning og samme positur og spiser gress. Hester i alle farger gjør den landlige skjønnheten fullkommen.

Vegetasjonen bærer stadig tydeligere bud om mer forlokkende klimasoner og Ludo får ut og springe igjen og leke pinnelek i duftende urteenger. Vi er så definitivt i ferd med å nærme oss Provence.

Jeg vil så gjerne se igjen vakre Avignon. Ikke for å synge Sur le Pont d´Avignon, men bare for å være der litt. Byen er så umiskjennelig fransk og vakker der den hviler ved Rhonens grønne bredd. Overalt dufter det av lavendel. Jeg vil sitte på torget med kaffe og tarte tartin slik jeg gjorde i 2011 og nyte synet og duftene av hjembyen til  den vidunderlige forfatteren Marcel Pagnol.

Men slik blir det ikke. For under en akutt redning av en åpen kjøleskapsdør i KaráJan i fart, da vi dro fra Morokulien på tirsdag, tok jeg overbalanse og brakk en tå. Kjente at det skjedde og vondt gjør det så jeg kan verken ha på sko eller gå. Selv etter tre dager. Så jeg er rett og slett ikke i stand til å komme meg fra parkeringsplassen og inn i gamlebyen i Avignon. Min urolige væremåte medfører at jeg for lengst har fått svart belte i selvskading. Selvskading hører mer med til orden enn unntak. Så jeg aktet så visst ikke å la meg hefte med denne skaden mens vi ennå befant oss i kalde Nord-Europa.

Regner ikke med at det noe å gjøre med det. Men kanskje likevel? Kanskje noe bare er ute av ledd? Det er jo grenseløst irriterende å ikke kunne gå omkring.

Så min franske visitt blir verken med tarte tartin eller kaffe, men i stedet fire timer på akuttmottaket på Centre Hospitalier d´Avignon Hospital Henri Duffault. Uendelig kø, minst to timer stående på én fot. Og ikke bare enkelt med mitt særdeles begrensede fransk. For franskmenn snakker virkelig ikke engelsk. Men de er vennlige og rause med å tilby smertestillende. Som jeg avslår, har tross alt klart meg uten i flere dager allerede. Røntgen viser to brudd, men jeg slipper gips. Holder med ymse kompresser og teiping.

Satans ergerlig, jeg blir desperat av ikke å kunne gå og springe. Stor saueskinnstøffel med en av Ludos (ubrukte) bæsjeposer utenpå, blir en brukbar sko.

Så kjører vi til Arles. Jeg kan jo ikke gå her heller. Men jeg ser og ser og været er fantastisk. Van Goghs solsikkeåkre er brune og visne på denne tiden. Men landskapet er så åpent og lyset er vakkert. Og det blomstrer. Og åsene er nydelig provencalsk grågrønne av duftende urter som fremheves av den gylne jorden og steinene som spiller i det varme solskinnet.

Vi kjører små veier og bruker øynene. Og suller oss ikke til å se etter en camping før det igjen er for sent. Den eneste vi finner som ennå holder åpent i oktober, er stengt for kvelden så det blir et ”Aire” igjen. Jeg er sliten av smerter og fire dager på ”en fot” og har i tillegg fått et kraftig migreneanfall. Jeg makter så vidt å lage en god middag av franske råvarer før jeg slukner helt. Må innrømme at akkurat i dag så synes jeg litt synd på meg selv.

Så vekkes vi brått ved midnatt av en voldsomt bjeffende Ludo og banking på døren. Det er politiet som ber oss flytte til et tryggere sted. Her vi står, er vi et lett bytte for tyver som herjer, sier de. Jaja, vi følte nå at stedet var trygt nok, vi, men flytter oss lydig et par hundre meter nærmere servicestasjonen og sovner momentant igjen. Og jeg våkner klokken halv seks, uthvilt, migrenefri, fortsatt ”enbent”,  men helt ferdig med tåpelig selvmedlidenhet og klar for en ny og deilig dag. Bare jeg får liv i de to andre syvsoverne.

1. Til Portugal med alle sanser og en hund. Fra Trondhjem til Alsace.

av i Vår første bobilvinter i Portugal 2015-2016 | Legg igjen en kommentar
Det gode liv leves i naturen. Ludo og jeg har fått en skjønn liten ponnivenn

KaráJan IV følger trekkfuglene. Hele historien fra vårt første vinteropphold i Portugal, primo oktober 2015- ultimo mars 2016.

Vi har så mange flotte bobilturer bak oss med KaráJan´ene I – IV.  Vi elsker det frie livet med huset på ryggen som lar oss følge alle innfall. Veien blir til mens vi kjører.

Aldri har vi dratt avgårde nedover Europa så sent på året før. Men nå er vi begge pensjonister og har mulighet og vilje til å teste om klimaflukt og lengre utenlandsopphold er noe vi vil trives med, og helsa profitere på. Og for første gang har vi et klart bestemmelsessted for vår ferd, Olhaō ved naturreservatet Ria Formosa på Algarvekysten sørøst i Portugal. Vi testet ut stedet i mars og likte det.

Hus, hage og leilighet er vinterforberedte og overlatt i trygge hender til leieboere, barn og alarmselskap. Klær, sko, bøker og andre remedier for et halvt år er på plass og viser at det faktisk er forsvinnende lite man trenger. Og godt er det når man skal bo på ti kvadrat sammen med en stor hund. For vår elskede storpuddel Ludo er selvsagt med sammen med sine to kjæreste kosedyr, haren og pingvinen. Det er tøft å si adjø til barn og barnebarn, men vi skal jo hjem på juleferie. Og vi skal Skype ofte.

Første stopp er hos kjære slektninger i Morokulien hvor en forhåpentligvis eksellent og smart wifi-booster samt en hel del tekstiler venter på oss. Lurt å bestille til EU-land når man bestiller fra EU-land.

Boosteren installeres og fungerer utmerket og jeg setter meg til å sy. For jeg vet at jeg ikke vil holde ut å leve over tid omgitt av standard bobilinnredning. Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor all innredning av campingvogner, bobiler og båter må være så stygg og ekstremt harry.

Siden jeg aldri har hatt, og sannsynligvis aldri kommer til å få, tidsbegreper, har jeg sagt til Jan at det er en kjapp jobb. Maks én dag. Og så feil kan man ta. For jeg sitter og syr i fem dager. Nye trekk til alle setene, nakkestøtter, armlener, sitteputer, –underlige fasonger og vinkler.

Min svigerinne er en ekte syekspert. Hun spør forsiktig om jeg har tenkt å lage mønster. Men det har jeg slett ikke. Mønstre er ekstra arbeid og dessuten komplett ubegripelig. Og jeg har det alltid travelt når jeg gjør noe. Og det er ofte. Muligens er det mye merkelig søm, men det blir fint likevel.

Alle seter holdes i en vakker grønntone som er en miks av petroleums-/flaskegrønt/dyp turkis. Gardiner i limegrønt og pynteputer i to dyp rosa nyanser og knall oransje. Knallgul duk med prikker. Kort sagt min elskede miks av syrlige drops. Skikkelige hippiefarger. Og plastblomster fra Ruth66 (vidunderlige retrosaker).

Jeg har med masse kort og ting som skal henges opp etter hvert. Bodil bidrar med lenker med håndlagede indiske glassblomster. Glassperler foran døren har vi allerede. KaráJan IV er endelig i ferd med å bli et hjem. Et hjem som man blir glad av å entre.

Hippiefarger. Med slike farger rundt meg blir jeg glad.

Innimellom stikker vi nedom Oslo og er sammen med vår familie der. Vemodig og hyggelig på samme tid.

Lørdag skjer det en tragedie i Morokulien. Av den grunn tar det tid før jeg føler meg i stand til å skrive første reisebrev. Den vakre, høyt elskede kjempekatten Dario blir påkjørt av toget mens vi alle er og handler. Bare en katt, vil noen si. Vel, vi dyreelskere ser det ikke slik. For oss er dyrene kjære familiemedlemmer. For noen er livssituasjon og erfaringer slik at dyrene får ekstra stor betydning. Og tapet blir deretter. Og dette er en veldig, veldig trist opplevelse. Og jeg har så vondt i hjertet for den som opplever dette at jeg blir helt kroppssyk.

”Hør tog” var de første ordet jeg lærte å si. Da var jeg ni måneder og vi bodde nær toglinjen på Charlottenlund ved Trondheim. Og siden har jeg alltid likt lyden av toget. Men ikke nå mer. Nå synes jeg susingen og fløytingen lyder illevarslende.

Dario. Vakreste, fineste Dario som endte sitt liv så grusomt.

Vi er i en ganske rar modus når vi kjører sørover i Sverige. Også Ludo som skjønner at  folk er lei seg og trøster så godt han kan. Likevel, vi kan ikke annet enn å ta inn over oss den strålende vakre høstdagen. Solen glitrer jublende over gullgule trær og blinkende vannspeil. ”Mysiga stellen og stugor”, gule våningshus og falurøde låver og uthus ligger på rekke og rad som de beste kulisser i enhver Lindgren-fortelling. Kyr og hester gresser fredelig, og i skumringen myldrer det av små rådyr på jordene.

Det er vel bare engelske veikroer som kan slå de svenske i å servere skrekkelig mat. Så hvorfor vi inntar en særdeles fæl middag på en veikro, kan jeg knapt forklare. Muligens trodde vi at vi sparte tid. For nå er vi utålmodige. Sying og reparasjon av bil har tatt tid og vi har uendelige mil foran oss.

Skal ikke gå i detaljer om maten. Den betyr ikke noe i den store sammenhengen. Må bare slå fast at den var usedvanlig slett tilberedt og smakte motbydelig.

Vi når Sorø camping på Sjælland sent på kvelden i svart mørke og farter hastig videre neste dag. Det yndige land med de brede bøge er tåket og vått. Ingen vakre høstfarger, alt er bare grått og grågrønt. Regn og ulende vind roper at vi må komme oss vekk. Sørover, sørover.

Tyskland er like grått, den høye blå himmelen vi pleier å se her, finnes ikke mer. De store. vide åkrene er brune av moden uhøstet mais, visne solsikker og nypløyd jord.

De etter hvert så velkjente, store, brune falkene sitter i ensom majestet på utvalgte gjerdestolper og speider urørlig etter ”roadkills”. For første gang ser jeg flere ganske hvite falker. Ungfugler av vandrefalk? Ikke godt å vite, jeg er ingen ornitolog.

En og annen fjern rapsåker lyser litt opp i det brune, og plutselig livner det til av solsikker i full blomst før vi brått er inne i et julelandskap med marker og trær dekket av snø i Knüllgebirge (!) (Kasselbakkene). Helt merkelig, før vi kommer lenger sør og åkrene bugner av grønnsaker og jeg igjen imponeres av hvilket fantastisk, gigantisk jordbruksland Tyskland er.  

Det er kjølig høstluft, men det kan tydeligvis produseres grønnsaker i flere omganger gjennom året. Store åkre med grønne, frynsete aspargesblader minner meg på hvor deilig det skal bli å kjøre hjemover igjen. For det vil skje midt i aspargessesongen. Og blomstrer gjør det også. Veikantene er bestrødd med et stjernedryss av lysende gule små kurvblomster. Her og der stikker tuer av rosa kattost opp. Og innimellom sees dypblå, høye blomster jeg ikke aner hva er. Trærne er grønne og har så vidt et snev av høstgult, men skogbunnen er likevel dekket av visne blader som gjør det mykt og lett å ferdes her.

Engelske løvskoger er så grønne og tette, innhyllet i eføy. De er mystiske og alveaktig forlokkende. De tyske løvskogene er brunere, selv om også disse er innhyllet i eføy. Men også mye halvvissen humle. Her bor nok ingen alver. Mine naturopplevelser er sterkt preget av eventyr, så jeg skylder på brødrene Grimm for at jeg har større tro på at hekser og uhyggelige vesener virker mer hjemmehørende i de tyske skoger.

Ingen av ”flatlandene”, verken det gråvåte Danmark eller Tyskland innbyr til lengre opphold. Det er for rått og høstkaldt. 

Så vi tar en kort natt ved Autohof Bensheim og foretar matinnkjøp i en fantastisk butikk i Achern før vi kjører inn i Alsace torsdag morgen for å følge Rhonedalen sørover.