4. Endelig er vi hjemme i sør

22. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, cantaloupejazz, hage, miljø, NATUR, portugal, riaformosa | Legg igjen en kommentar

Det er trettende desember. Vi har stort sett sovet oss gjennom Lussi Langnatt uten verken å høre eller se noe til trollkvinnen eller følget hennes. Men noen trollkrefter har nok herjet i nattens løp, for ute er det regn og trist og ingen tegn til gårsdagens solskinn. En passende dag å kjøre videre på.

Vi følger A92 nærmest rett vestover langs de andalusiske sletter. En nydelig regnbue over vegen forteller at det finnes solstråler et sted lenger fremme. Og sannelig ser vi at det lysner i det fjerne. En stadig mer blå himmel er en nydelig fargekontrast mot gylne grusveier og terrakottarøde åkere kantet med gressgrønn vegetasjon.

Vi kunne tatt en avstikker til Ronda. Denne særegne byen som er en av Spanias eldste. Beliggende på en høyslette cirka 750 moh. Byen blir delt i to av en 120 meter dyp canyon, El Tajo som skiller den eldre, mauriske bydelen La Ciudad fra den yngre El Mercadillo. Hit rakk vi å komme da vi var på hjemvei i mars. En by jeg lenge hadde ønsket å se. Vi rakk akkurat å installere oss på bobilparkeringen i byen før jeg nærmest kollapset. Koronaen kom brått og hardt og slo meg helt ut. I tjuefem varmegrader lå jeg og skaket av frost tross flere lag med ullklær og to dundyner over meg. Med mine dårlige lunger og nyrer så vi ingen grunn til å ta noen sjanser. Jan mestret å kjøre hjem på tre dager, mens jeg var helt i ørske av feber og smerter. Doblet astmamedisinene og både inhalerte og gurglet saltvann i håp om å unngå alvorlig konsekvenser for lunger eller andre organer. Vi kom oss vel hjem, og koronaen slapp taket etterhvert. Men lungene er tilbake på det dårlige nivået de var før vi begynte med vinteropphold i Portugal. Temmelig ergerlig, men kanskje de bedres i løpet av den kommende vinter i Ria Formosas gode luft? Man kan jo alltids håpe.

Ronda frister ikke i regnvær. Det får bli en annen gang. Nå er vi begge hester som stormer mot stallen. Vi vil hjem til Olhão som bare er førtifem mil unna Granada. Det går fort på fine veier. Trafikken i Sevilla er snill. Verken køer eller annen trafikkaos. Været blir bare bedre og bedre. Ponte Internacional da Guadiana ligger badet i solskinn når vi kjører over grenseelven og inn i det forjettede land.

Det er fint, og det er trist. Ingen sovende Ludo mellom oss som plutselig reiser seg opp og snuser ivrig mot luftinntaket når han kjenner lukten av Portugal og nærmest sitrer av glede og forventning.

Nå som vi verken har bil, campingvogn eller fast plass lenger, må vi tenke litt ekstra praktisk. Vi drar innom Aldi og provianterer tunge varer og vannkanner så vi har for en stund fremover. Ryktene om vår ankomst har gått i forveien. Det er mange som er ute i gata og ønsker oss velkommen. Det er bare så hyggelig bli møtt på denne måten. Vi kjenner at vi har kommet hjem.

Det er ganske fullt på campen. Enda flere campingvogner med fast plass, så vi ender opp med et sted som ligger i skygge det meste av dagen. Jeg sa på forhånd at om vi ender opp med en skyggeplass, så drar jeg hjem. Men det kan jeg jo ikke. Det er alt for kaldt i Norge nå. Vi har snakket om å kjøre litt omkring og ikke være her fast. Aberet er at da mister vi rabatten på 20%. Den kommer så godt med. Prisstigninger merkes her, som i Norge, etter covidtiden. I tillegg er den norske kronen svak i forhold til euroen. Dog er dette fortsatt den billigste campen vi vet om. Og vi er knyttet til mange venner her. Både de som bor her fast, og andre som kommer hit for vinteropphold. Jan, som går med ullsokker og langbukse året rundt, gjør seg ikke noe av å ha en skyggefull plass. Og jeg skal tross alt ut og vandre på dagtid. Selv uten Ludo. Det må jeg bare.

Snille Albertino kommer med tre kasser med ymse remedier som han oppbevarer for oss. Her er alt fra markduk til vaffeljern, kunstige blomster og julepynt. Og Ludos mat- og vannskåler og en del andre Ludoremedier som utløser nok et gråteanfall. Oppe hos John, hvor også symaskinen min står, samt hos våre gode naboer Steve og Lesley, er alle blomstene mine som ikke inngikk i avhendingen av fastplassen. Fy søren så mange snille folk det er som har stilt opp for oss! Og det er virkelig hyggelig å ha endel saker her som bidrar til å gjøre det både hyggelig og mer praktisk på pitchen hvor vi bosetter oss for vinteren. Det blir riktig så hjemmekoselig når vi har installert oss.

Det er godt å være hjemme her. Godt å kjenne på hvor mange venner vi har. De har vært avgjørende for at vi atter valgte å dra tilbake hit for vinteren til tross for at vi fablet en del om å dra til Sicilia isteden.

Idéen om at det skulle være slutt på restaurantlivet for en stund, skjærer seg med én gang. Jan har gledet seg til å spise på camprestauranten, mens jeg ikke kan tenke meg det samme. Lykkeligvis er det en avskjedsmiddag for et dansk par som skal skje på en av byens sushirestauranter. Jeg hiver meg med gjengen som skal dit, mens Jan tar turen opp på camprestauranten. Så er vi begge fornøyde med dagens middag.

Ludo var en hund mange kjente og likte. Gjennomsnittsalderen her er høy. Det er ikke mange som er ute på milelange vandringer slik Ludo og jeg var, så det ble vel lagt merke til. Ryktene om hans bortgang har nådd beboere her jeg knapt kjenner. Samt ansatte. Folk fra alle nasjoner kommer og gir meg klem og viser medfølelse over at Ludo ikke er mer. Det er veldig rørende, men også hardt. Jeg gråter meg gjennom alle gode ord og klemmer. Men slik var vår Ludo, så enestående god og snill og vennlig. Som kompensasjon kaster jeg meg over alle hunder jeg treffer. Prater med dem og koser med dem. Tilbyr meg å passe om noen har ærend og annet hvor hunden ikke kan være med.

https://www.portugalallover.com/2016/04/caique-bom-sucesso-olhao.html

Tiden går raskere her. Det er pinnespill/nummerkubb med norske venner. Det er lørdagsmarked og «fem om dagen» i sola. Dvs. sangria. Herlige jazzkvelder på Cantaloupe på søndager, stort sett med engelske venner. Morgenturer i parken med Wilma, som er den nye, gode eieren av «Penkingen» jeg hadde. Som nå er «Emma» for henne. Og John, så klart. Min faste vandrervenn. Rundturer i reservatet for å se etter fugler. Ut på hesteenga og se etter nyttevekster og Ludos pinner som han pleide å lagre under en busk. Han var så lykkelig over å finne dem igjen når vi kom tilbake etter tiden i Norge. Jeg gråter ved hvert eneste minne her jeg går og gjenopplever alt uten Ludo. Det er tøft, men slik er det med sorg. Den må gjennomleves, og så får det ta den tiden det tar. Minnene består av ren lykke. Det er i hvert fall godt å tenke på. Og det hjelper å være her hvor det skjer mye, og man kan være utendørs og aktiv hele dagen.

Snart er det jul. En helt annerledes jul enn i Norge. Her på campen har det dannet seg andre tradisjoner. Det er mye å se fremover mot. Mye som vi vet skal skje, og mye som vi bare kan finne på å gjøre når vi får lyst. Her er vi ikke begrenset verken av kulde eller ufremkommelige veier.

Det er godt å leve og bo her i Ria Formosa-området.

3. reisebrev. Granada og Alhambra

14. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged alhambra, Bobil, bobilturer i Europa, granada, hage, maurerne, miljø, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Vi finner ingen restauranter i umiddelbar nærhet som er åpne på kveldstid. Men vi har bare godt av å gå et stykke etter så mange dager og mil med bilkjøring. Jan er ikke den som har for vane å Google etter gode spisesteder, men sannelig har han ikke slått til og funnet noe som heter Italo Ristorante. Det klinger godt for meg som er glad i italiensk mat. Det får ikke hjelpe at vi er i Spania. Det er litt vel mye svinekjøttland etter min smak. Så italiensk blir det. Og for en vakker restaurant! Hvite duker på alle bord, mengder av grønne planter og en meget behagelig lyssetting. En hel vindusvegg åpenbarer utsikten til en grønn oase.

Restauranten ligger rett ved et kasino. Både beliggenheten og det elegante interiøret får oss til å frykte Michelin-priser. Men, neida. Her ligger prisnivået godt under en hvilken som helst elendig restaurant i Norge. Og servicen er like god som det rundt oss er vakkert.

Det blir lammekjøtt på Jan, mens jeg velger innehaverens favoritt, safranrisotto med skalldyr. Som alltid en pilsnervariant til øldrikkeren. Prosecco først, deretter en anbefalt hvitvin og så dessertvin på meg. For dessert må man ha når man spiser italiensk. Tiramisu eller pannacotta? Det blir det første. Og en Limoncello til slutt. Jeg liker å ta det helt ut.

For en fin og god kveld! Det gjør så godt å gå ut av sorgen og kjenne på livets gleder. Være mett på nydelig mat og gode viner. Den gode følelsen man får på et spisested hvor alt er så gjennomført. Rusle hjemover til KaràJan sammen i behagelige 23 grader og vindstille. Vite at i morgen skal jeg ikke bare våkne til at Ludo ikke er mer. Jeg skal også våkne til at jeg endelig skal få oppleve hagene i Alhambra.

Det er slitsomt for en kropp som krever bevegelse å tilbringe mange dager sittende i en bil. Nå er det godt å holde seg i ro på samme sted hele to netter. Sjåførblodet til Jan gjør at han alltid vil videre, videre, videre. Uansett hvor mye jeg prøver å overbevise ham om at han ikke skal levere stål lenger. Det står ingen på en byggeplass og venter utålmodig på hans leveranser. Nå vil jeg se Alhambra i ro og mak. Ha tid til å rusle omkring uten stress fordi vi skal av gårde igjen og må finne et passende sted for natten. Her står vi fint og trygt og har både strøm og dusj.

Vakten på bobilparkeringen har lovet å ringe etter drosje til oss. Men fuglen er fløyet og har bare hengt opp en lapp om at han er tilbake om en halv time. Tja, han er vel det om man venter et par timer til med å lese lappen han har hengt opp. Og jeg er ikke av dem som venter tålmodig på noe. Billetter til Alhambra har jeg kjøpt på nettet, og nå vil jeg dit sporenstreks. Finner heldigvis en lapp med telefonnummer til en Taxi.

Det skal godt gjøres å finne en spanjol som snakker engelsk, men med litt spansk vri på mitt begrensete portugisisk, klarer jeg å gjøre meg forstått. Drosjemannen kommer og kjører oss vel og vakkert opp i høyden til Alhambra.

Mens jeg er ellevilt i gang med å fotografere utsikt og blomster og trær, lurer Jan seg unna og finner en benk hvor han kan sitte fred for mine begeistrete utbrudd om blomster og bier og alt jeg henføres av når jeg opplever hager og planter og trær. Han vil heller sitte i ro og lese om Alhambras historie.

Maurerne regjerte den iberiske halvøy fra 711 til 1492. Granada var det siste sultanatet som falt da de ble drevet ut av Al-Andalus /Andalucia og det katolske kongeparet Ferdinand og Isabella tok all makt. Under maurernes herredømme levde jøder, kristne og muslimer i fred med hverandre. Det ble det slutt på med det katolske herredømmet og opprettelsen av inkvisisjonen. Lykkeligvis ble ikke praktverkene maurerne hadde bygget, ødelagt. De kristne så muligheten til å gjøre dem om til sine maktsymboler.

Al-Hambra (Det Røde) ble bygget på 1300-tallet. Først som et forsvarsverk og etter hvert med alle palassene. Hager utgjør en vesentlig del av arabisk arkitektur. Planter og vann var viktig for et ørkenfolk. Hele den iberiske halvøy har praktfulle byggverk og spor etter araberne som innehadde fremragende kunnskaper og ferdigheter innen kunst, arkitektur og vitenskap. Det sies at praktverket Taj Mahal, som også er et eksempel på muslimsk byggekunst, er inspirert av palassene i Alhambra. Så er da også begge på UNESCO’s verdensarvliste.

**Denne mosaikken er skikkelig inspirerende for en hageelsker**

Jeg har vært økonomisk og kun kjøpt billetter til hagene. Skjønt det viser seg jo at jeg kunne spart billetten til Jan. Det holder for meg å se palassene utenfra og heller nyte de praktfulle terrasserte hagene oppover i høyden. Palasset får bli ved en annen anledning. Av bildene ser jeg at det minner mye om den fabelaktige moskéen i Córdoba som jeg besøkte for to år siden.

Selv nå i midten av desember er hagene nydelige med sine vakre, gamle trær av varierende arter. Både roser og ettårige vekster blomstrer i mange farger. I den store nyttehagen bugner det av granatepler; vanlige og bittesmå. Fontener og vannspeil glitrer i solen og speiler himmel og vekster. Utsikten er formidabel her Alhambra ligger på rundt 860 meters høyde, mens Granada ligger på 730 m.o.h. Én trist observasjon gjør jeg dog. Tross alt som blomstrer observerer jeg kun én bie og én sommerfugl. Er alt så sprøytet med gift?

Når jeg endelig har sett meg mett og tatt mine alt for mange bilder, ringer jeg etter Jan som nå har lurt seg ut av området. Heldigvis sitter han bare like utenfor og er oppslukt av historien rundt tidsepoken da området ble bygd. Som en siste hyggelig opplevelse spiser vi lunsj på uterestauranten her. Dyrt, men godt. Og prisen oppveies ved at kelneren prater med Jan mens han skjenker Campari til meg og dermed glemmer å følge med. Så sannelig ble det et breddfullt melkeglass med Campari på meg, gitt.

Så er det drosje hjem til KaràJan hvor vi fortsatt kan sitte ute og nyte den varme solen før vi går inn og lager middag. Det er nok restaurantliv for en stund nå. Deilig å ha en avslappende tidlig kveld før vi tar den siste sjarmøretappen over de Andalusiske sletter, gjennom Sevilla og videre hjem til Olhão og Ria Formosa. Det vakre deltaet.

Det skal bli godt.

**Granada er omgitt av snødekte fjell** **som glitrer i solen**

2. Ferden går videre og vi finner glede i oppdagelsen av et magisk sted

9. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged Bobil, Camping Los Carasoles, miljø, NATUR, portugal, spania | Legg igjen en kommentar

Det er ganske rimelig å fylle diesel i Frankrike så lenge man unngår stasjoner langs motorveiene. Og visstnok enda billigere i Spania, men vi trenger et lite påfyll før vi når grensen. Så passende å stoppe et sted med litt grøntareal og en liten hest som beiter. Eller kanskje ponni. Jeg er ikke helt stø på å skjelne, men det betyr lite for meg. Det viktige er å hilse på gode, nydelige dyr. Jeg kjenner på den desperate tomheten i armene mine og har øynene åpne for alle substitutter som kan gi fine glimt av lykke og varme.

Det er også en lykke å se verden åpne seg mot det glitrende havet og en for oss, sommerlig himmelhvelving. Ullstillongsen pakkes vekk, shortsen kommer frem, og det er godt.

Ingen av oss liker det typiske turist-Spania som for oss fremstår stereotypt og sterilt. Vi satser på å unngå slike områder for enhver pris. Spania har riktignok mye vakkert å by på både av kunst, arkitektur, historie og natur. Mye av dette har vi også tatt oss tid til å oppleve. Det skal vi fortsette med. Men avstandene er store i dette enorme landet. Lange strekninger med trafikkerte motorveier byr på en utsikt til visne landskap, industribygninger og et tilsynelatende uendelig antall bilfirmaer, samt veldig mye støv. Innimellom skjuler gigantiske isbrelignende plasttak det industrielle landbruket. Det er ikke vakkert, men derimot ganske nedstemmende.

I alle byer er det fine områder å se, men store doser av byer og tettbefolkede områder makter vi ikke. Der er begges toleranseterskel lav. Vi tar det i små porsjoner. Denne gang har vi ett mål i turistbyen Alicante, en by vi ellers foretrekker å unngå. Etter tips fra venner, vil vi besøke Klein-Schreider Sculpture Garden. En fantastisk park med metallskulpturer. Det vil bli en herlig inspirasjonskilde for meg som sveiser skulpturer av skrapjern. Men vi er ikke familien Glum for ingenting. Etter å ha kjørt Viaduc de Millau to år på rad i stummende mørke, føyer det seg pent inn i rekken at vi når Alicante på en mandag når omtalte park kun holder åpent lørdag og søndag på denne tiden av året. Jaja, kanskje en annen gang. Vi kommer aldri til å bli strukturerte planleggere uansett. Tanken på å kjøre etter tidsskjema og fastlagte ruter får det til å knyte seg i magen. Vi får da rikelig med flotte opplevelser og kanskje vel så spennende, ved å reise på vår måte. Hvor innfall, dagsform, vær og mistolkninger av kart og GPS’er styrer ferden.

Enda godt at jeg tok meg tid til å lese om parken og oppdaget de begrensete åpningstidene før vi tok av mot Alicante. Vi har lagt bak oss den fargerike solnedgangen ved Borriana som la et vakkert skjuleteppe over skitne veier og triste omgivelser. Nå har mørket vært vår følgesvenn en god stund, og det er min oppgave å finne et sted å parkere for natten.

Kan du ikke finne en Aldi eller Inter-Marché eller noe sånt, ber Jan. Men det gjør jeg ikke. Prøver, men ingen kjente butikker dukker opp på Google Maps. Derimot finner jeg en camping som ikke ligger langt unna. Like ved A35 som vi følger. Kun et par centimeter unna ifølge kartet. Kunne vært kjekt å ha litt strøm for første gang i løpet av turen.

Vi legger i vei oppover på vei CV589. Oppover og oppover. Faktisk veldig langt oppover. I stummende mørke. Alt av sivilisasjon har opphørt. Det er kun oss på en svært smal og svinget vei med svarte vegger av natt på hver side. Plutselig blafrer billysene på høye bergvegger som kranser veien rundt de verste svingene. Et par ganger kommer utrolig nok en bil i mot, og det gjelder å finne en lomme hvor man kan passere hverandre. Hva i all verden har de gjort her oppe i ødemarken? Det kan umulig finnes en åpen camping her på denne tiden av året, mener Jan. Sannsynligvis ikke, men nå er vi oppe i skikkelig natur og det er spennende og herlig. Her kan vi parkere hvor som helst om vi bare finner en liten plass ved siden av veien. Jan vurderer å snu, men det er ingen steder med plass til det.

Ett sted passerer vi faktisk en liten husklynge hvor jeg antar vi kan stoppe. Men nå er det Jan som vil videre. Vi prøver å følge ruten Google angir, men er etterhvert uten dekning. Det er i grunnen helt vidunderlig å bare kjøre slik uten å ane hva vi møter. Vi har nok diesel, og med bobil har vi både tak over hodet og mat. Jeg håper så inderlig vi får se noen ville dyr. Håper på ulv, selvsagt, men alt av ville dyr som måtte vise seg er velkomment.

En liten vei tar av til venstre, og siden jeg påstår at man kan kjøre i en bue og komme ned på A35 et sted lenger frem, vil Jan prøve den. Ikke et heldig valg. Den blir bare verre og verre og knapt kjørbar. Med list og lempe får Jan snudd, og jeg insisterer på at vi ikke må gi opp. Tenk så kjedelig å bare kjøre ned til den stygge hovedveien igjen. Dette er jo et eventyr!

Og sannelig kommer vi til slutt frem til en, som forventet, stengt campingplass. Camping Los Carasoles. Et og annet lys viser at dette er et helt fabelaktig vakkert og trolsk område. Midt i naturen blant skogkledte fjell. Her kan vi være. Her er det spennende og fint, og vi har verdens største og flotteste stjernehimmel over oss. Forunderlig nok dukker det opp et menneske. En mann fra Chile som antakelig er en slags vaktmester eller noe sånt. Ikke helt lett å kommunisere for han snakker bare spansk. Men han åpner bommen og viser oss en plass vi kan stå. Finner til og med strøm til oss før han gestikulerer at han vil komme tilbake i morgen klokka åtte og låse opp bommen igjen.

Så er vi innestengt i dette eventyret. Helt alene og helt uten mobildekning. Det sitrer i meg av spenning, så jeg må bare ut å gå og se hva vi er omgitt av. Det er noe lys her, og det er stjernelys. Og jeg lyser med mobilen så jeg ikke skal snuble, for ulendt er det i dette bratte terrenget. Dette er åpenbart ingen camp for bobiler. Vi står på en liten grussirkel som muligens er en slags grillplass. Ellers er det bare hytter her. Alle er bygd av tre, og alle er forskjellige og omgitt av de mest finurlige og kreative dekorasjoner og beplantninger. Det er rent så jeg lurer på om jeg er havnet blant Hobbitene. Hvor vidunderlig ville ikke det vært!

Jeg går så stille jeg kan på mine barfotsko og håper så inderlig å se noen ville dyr. Synes jeg burde belønnes med det nå når jeg ikke har en hund som kan skremme dem vekk. Men så heldig er jeg ikke dessverre. Dog er jeg uansett vilt begeistret over å ha havnet på et så merkverdig sted for seg selv i naturen. Det er Jan også, og vi kan knapt vente til morgenen rinner så vi kan se bedre hva vi er omgitt av.

Morgendagen skuffer ikke. Det er fabelaktig vakkert her og vilt kreativt med utstrakt bruk av naturens materialer. Merkelige formasjoner som ser ut som forvridde greiner omgir et bassenganlegg dypt nedenfor oss. Det er så annerledes og så fint! Jeg må kjenne på disse «greinene» som viser seg å være en form for betong med den naturlige sepiafargen som jord og sand har i store deler av Spania.

Egentlig har jeg bare lyst til å være her noen dager og gå turer. Jan lengter mot Olhão og er ivrig etter å dra videre. Jeg gir etter for det med løfte om at vi i det minste skal dra til Granada så jeg får se Alhambra og hagene der. Dessuten gleder jeg meg til å se hvordan veien hit tar seg ut i dagslys.

Vi har visst likevel ikke vært helt alene her. En eldre dame med hund er antakelig eier av campen og krever sin betaling før vi drar. Dyrt er det, 30 euro for en stengt camp, men så verdt opplevelsen. Og det frister å komme tilbake, men da kanskje med noen som kan tenke seg å gå noen lange fjellturer her.

Den veien jeg mente man kunne følge for å nå A35 lenger fremme, er visstnok ikke kjørbar for bobil. Damen råder oss til å ta samme vei tilbake. Det blir en spektakulær tur gjennom vakker natur og en mer svinget vei enn vi noensinne har kjørt. Opp og ned går det, og innimellom gjennom trange skjæringer i de vakreste gylne berg for det åpner seg en strålende utsikt over blåne bak blåne.

Veien oppleves langt kortere nå i dagslys og når vi faktisk vet hvor vi befinner oss i verden. Det tar ikke lang tid før vi igjen kan følge A35 mot Granada. Etterhvert tar nydelige skoger og fjell med snø på toppene over for stygge utsikten mot støv og bilforretninger.

Jan prøver seg med at det er mulig å peise videre til Olhão, men han får stå ved sitt løfte. Granada blir det. Og etter sedvanlige omkjøringer og ankomst til en stengt camp som var annonsert som åpen, er vi i Granada by. Jan er passe lei og prøver seg med at det sikkert ikke er noe sted å parkere her og foreslår en camping langt pokker i vold. Men jeg kjenner lusa på gangen og vet at da blir det ingen Alhambrahager på meg. Vi kommer da tidsnok til Olhão uansett og får mer enn nok tid der. Nå vil jeg ha med meg noen av de gleder det har vært vanskelig å oppleve med Ludo siden så mange severdigheter ikke har adgang for hunder. Intet kan erstatte Ludo og sorgen, men det går an å fokusere på andre opplevelser som bringer glede. Dessuten har det alltid vært isnende kaldt før når vi har passert Granada som ligger så høyt. Nå er det full sommertemperatur her.

Denne gang mestrer jeg å geleide Jan ved hjelp av Google Maps. Tror det ble bare ca. tre feil anvisninger og omkjøringer før vi når en aldeles utmerket bobilparkering i Grenada by. Som har både strøm og dusj og ser riktig så hyggelig ut. Det er til og med en veldig søt katt her som kommer og hilser på.

Det er tidlig ettermiddag og strålende sol og varme. For sent for Alhambra, men aldeles nydelig for å slappe av i fred og ro uten å skulle haste stadig videre.

Det er på tide å la oss kjenne på en liten følelse av ferie og hygge og feire det med turens første restaurantmiddag.

Nå gleder jeg meg.

1. For første gang er vi bare to som reiser.

8. januar 2024 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan til Portugal 23/24 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, frankrike, NATUR, portugal, travellingludo | Legg igjen en kommentar

Skrive eller ikke skrive, that’s the question.

Reise- og hageblogging er for meg overskuddsprosjekter som skapes i glede.

Jeg skriver også når gleden innimellom gjemmer seg, men de skriveriene holder jeg for meg selv. Vårt vidunderlige, kjære familiemedlem, storpuddelen Ludo, sovnet inn 27. november etter en svært kort måned som vekslet mellom håp og fortvilelse. Sorgen er stor og lammende og har tatt mye av gleden ved å skrive. Foreløpig. Nå prøver jeg likevel.

Elskede Ludovovsen vår. Min trofaste turkamerat og aller beste venn. Hundrevis, ja, tusenvis av mil har vi vandret sammen. I marka rundt Trondhjem. I Haldens enorme skogsområder. På fjellturer her og der. Og ikke minst i vårt elskede Algarve. Den eneste ene som alltid fulgte meg på mine lange vandreturer opp og ned ad berg og fjell i kupert og øde landskap.

Så uendelig trofast og fylt av glede over å få følge meg. Alltid tett ved. Alltid så velvillig lyttende til alt mitt småprat mens han så på meg de vakre, gylne øynene.

I et par og tjue land har Ludo fulgt Jan og meg på bobilturer rundt om i Europa. Trygghet, glede og selskap for oss. Og så kontaktskapende i møte med andre mennesker. Vi kunne ikke hatt et mer behagelig reisefølge.

Jeg var overveldet av sorg da Sashavovsen min døde femte oktober 2012. Også en vidunderlig og trofast sjel som fulgte meg i tykt og tynt. Så kom lille, engstelige Ludo til oss i julen 2012. Det lettet sorgen over Sasha.

Ludo har gitt oss elleve år og to måneder med pur glede, hengivenhet og betingelsesløs kjærlighet. Selv med artrose og epilepsi, var han fortsatt full av livsglede og lekenhet. Han burde blitt minst to år eldre. En inoperabel tumor stjal ham fra oss for tidlig, og sorgen er overveldende. En sorg mange, men ikke alle forstår. En vegg er borte i hjemmet. All varme og kjærlighet og stunder med latter han ga oss er gode minner, men ufattelig vonde å håndtere som kun minner og ikke virkelighet. At jeg aldri mer skal holde armene rundt den store, gode vovsen med krøllepels. At jeg nå skal vandre alene i skogen uten min trofaste følgesvenn, gir meg en nærmest uhåndterbar følelse av ensomhet.

Dyr og natur har for meg vært det trygge og stabile i livet. Ikke minst i oppveksten. Kanskje har jeg et sterkere og mer intenst forhold til dyr enn mange. Jeg er trygg med dyr. Vi kommuniserer godt.

De siste dagene i Ludo sitt liv etterstrebet jeg å gjøre så gode som mulig for ham. Han fikk all min energi og oppmerksomhet. Hver dag kjørte vi ut i skogen som ga ham slik glede. Selv om han etterhvert ikke orket å gå så mye. Han fikk alt han begjærte av krumkaker og ost og godis og annet han ikke burde spise, men elsket å få.

Vår elskede Ludo sovnet stille inn med både Jan og meg tilstede. Jeg lå på gulvet og holdt ham i armene mine. I over et år hadde han måttet unnvære sin livrett, gulost, pga. blæreoperasjon og fjerning av calciumoxalat steiner. Nå fikk han ligge i armene mine og få den ene ostebiten etter den andre. Til slutt var det tomt. Da spiste han lommerusket mitt som muligens også hadde en viss smak av livretten. Så fornøyd, trygg og glad i armene til mamma’n sin. Jeg sang for ham mens vi lå der. Sangene jeg kaller «vovvesanger». Elendige rim, like elendig tilpasset en eller annen melodi. Men ordene handler om min kjærlighet til dyret mitt. Og de har alltid elsket «vovvesangene» mine.

Slik sovnet Ludo inn. Glad, trygg og med et smil om munnen.

For visst kunne han smile!

Slik lå vi sammen der på gulvet.

Lenge etter at han hadde trukket sitt siste sukk.

Jeg trengte det. Det var ikke lett å forlate ham.

Ludo ble kremert og vil få sin grav i hagen når vi kommer hjem. Under moseskulpturen han har stått modell for.

Sorgen er overveldende, men trøsten er at han hadde verdens beste liv mens han levde.

Så starter vi da, Jan og jeg på vinterens ferd mot sør. For aller første gang uten Ludo. Han som elsket å komme til Algarve. Som reiste seg brått opp i bilen når vi passerte Rio Guadiana og han kjente lukten av Portugal. Han som gråt av glede når han traff igjen kjente her nede. Som alltid husket hvor han hadde lagt de store pinnene sine under busker på hesteenga og lykkelig plukket dem frem etter sju måneders fravær.

Det er godt å reise fra hjemmet som mangler en vegg. Den tomme sofakroken hvor nå bare de elskede bamsene hans ligger igjen. Mummimatskålen på kjøkkengulvet. De små ballene han var så flink til å leke seg med. Den skrikende stillheten og tomheten hvor han mangler så inderlig.

Gjennom et tåkelagt og kaldt Europa går ferden relativt raskt sørover. Det er intet som frister til lengre opphold. Ikke før vi når Frankrike og endelig får noen glimt av sol og grønne enger.

Vi unngår motorveier. Sparer penger på det, og har det heller ikke travelt. Ikke nå, når vi forhåpentligvis har reist fra alle kuldegrader.

**Tåke i Tyskland. Dette været hadde vi hele veien gjennom Europa til godt inn i Frankrike**

Både kultur- og naturlandskap er vakre på den franske landsbygda. Bølgende åser og åpne flater med nydelig lys. Overalt er jo vinterlyset det mest betagende. Når solen er lav og spiller i alle nyanser av blekgult, rosa, kobber og gyllent. Kyr, sauer og hester på beite. Kalver som får være med mødrene sine. Trolske blandingsskoger og løvtrær invadert av store, grønne baller av misteltein.

Jeg vil ha misteltein. Særlig mistelteinfrø som jeg har lyst til å plante i vårt gamle, råtnende epletre. Det blir en jakt med stor kniv og mye klatring, men til slutt har jeg erobret opptil flere av de magiske grønne kulene. Fulle av hvite bær med frø.

Vi er gode til å surre og rote oss bort. Ikke kjøre feil, som vi sier, men finne nye, spennende veier. Så i år som i fjor befinner vi oss plutselig på Autoroute A75 og klatrer stadig høyere opp gjennom Massif Central og mot et kaldere klima. En spektakulær kjørerute, men normalt ikke en man velger å kjøre i mørket vinterstid. Dog øyner vi denne gang et lønnlig håp om å oppleve den fantastiske Viaduc de Millau før solen går ned. Verdens høyeste skråstagbro og et mesterstykke av ingeniørkunst.

Men vi er som vi er, og kjører atter over den flotte broen i tåke og stupmørke. Én god erfaring kommer likevel til nytte fra fjorårets tilsvarende feilkjøring. Vi vet det er en god restaurant med lekker mat basert på lokale råvarer et stykke lenger fremme på veien. L´Hospitalet du Larzac. Vi slipper å lete i år og kjører rett dit og bestiller herlig mat og vin fra Aveyron-regionen.

Etter timer med strevsom kjøring i tåke og mørke, får Jan nå hvilt seg ut nok til at han orker å kjøre videre. Vi kommer oss ned til lavlandet og byen Bezière. På hele reisen har vi fricampet, men her i det mer befolkete sør føler vi oss litt mindre trygge om natten uten Ludo. Så vi leter oss frem til en bobilparkering som dessverre viser seg å være full. Da blir det det nest beste. Parkering utenfor en butikk som er opplyst og har kameraovervåking. Aldi denne gang.

Vi våkner til sol og varme uten å ha hatt noen skumle opplevelser om natten. Jeg benytter siste sjanse til å proviantere franske viner før kursen settes rett vestover mot Spania.

Uten andre planer enn at vi skal nå Olhão i god tid før jul.

Det er vondt å være på tur uten Ludo. Men det går.

Vi har jo hverandre, Jan og jeg.

Dagbok fra en hagenerd

25. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, drivhus, drivhusglede, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, spiselig hage, squash, storpuddel, travellingludo, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 15.

Det kjennes i kroppen når jeg våkner at graveren trakk det lengste strået i går. Ganske så lemster strekker jeg og tøyer litt i senga og lurer på om det er for tidlig å stå opp. Kaster et blikk på klokka. 09.45! Er det mulig?!? Må sjekke en gang til. Men det er ikke trykkfeil på klokka. Jeg har sovet i over åtte timer! Lettere sjokkert og helt fortumlet hiver jeg meg ut av senga og slenger opp vinduet på vidt gap. Synes jeg hører en rar lyd, men det er vel et eller annet utenfor så langt på dag som det er. Lyden blir litt sterkere når jeg vakler mot stua og i retning kjøkkenet for å sette på kaffe. Er det her inne det kommer fra? Merkelig. Langsomt siger det inn. Alarmen! Jeg har jo alarm på om natta! Ikke til hinder for lufteåpning på vinduet, men intet kan åpnes helt uten at alarmen går. Febrilsk fomler jeg med koden som jeg ellers taster nesten i blinde et par ganger daglig. Alarmselskapet tar kontakt via høyttaleren og får klarlagt at det er falsk alarm.

Først sjokkeres jeg over å ha sovet så lenge, deretter over å innse hvor døv jeg har blitt. Den alarmen hørte jeg nesten ikke. For to år siden oppfattet jeg alarmlyden som en grusom sirene.

Vel, aleneferien tar slutt i dag og dermed også ferien fra høreapparatene. Det er på tide å kommunisere med omverdenen igjen. Forøvrig ingen grunn til å gremmes over at jeg har sovet så lenge. Ute pøser regnet ned. Vel vitende om at også regntøy og støvler kommer hjem i dag sammen med bobilen, ser jeg ingen grunn til nok en gang å gå ut i utstyr som enten er for stort eller for lite. Nå klarer hagen seg selv. Jeg henger heller i kjøkkenvinduet og ser på de artige skjærene som driver og henter brødbiter gjennom hullene i fôringshuset. Ser at jeg har for høye planter til å kunne nyte synet av fuglene skikkelig. Bare stauder og solsikker, så de er ikke der hele tiden, heldigvis. Har planlagt å bygge en portal ved inngangen til kjøkkenhagen, men ser at den kun kan ha klatreplante på den ene siden om den ikke skal stenge for den fine utsikten til hagens fugler.

Kunne kanskje tatt en tur på Montér nå og sett på materialer til trapp og annet, men hvorfor det? Greit å pusle litt inne også. Skrive og redigere bilder. Fundere over livets store spørsmål som: Hvorfor er alltid ting av plast søkkvått etter vask og tørk i oppvaskmaskinen når alt annet er helt tørt? Hvorfor produseres det bærspann i kamuflasjefarger når alle burde være knallrøde? Evt. knall oransje? Hvorfor lages det møbler hvor verken støvsuger eller vaskeredskaper kommer til under, men likevel har nok åpning til gulvet til at hybelkaniner kan ha ynglefarm der? Hvorfor produseres det bobiltoaletter med så mye krinkelkroker at man må bruke både Q-tips og gamle tannbørster for å kunne rengjøre dem?

Det er i det hele tatt mangt og meget å undres over. Når Ludo er hjemme, kan jeg ta opp sakene med ham. Da ser han på meg med de kloke øynene sine som sier at jeg vet best og det er sikkert sant alt jeg sier. Hunder er mye greiere enn mennesker sånn. Men Ludo har jo rett. Jeg vet hvorfor bærspann ikke er knallrøde. Det er fordi produsenten aldri har vært i skogen og plukket bær med bærplukker og flyttet seg lenger og lenger vekk fra det parkerte, kamuflasjefargete spannet og strevd med å finne det igjen. Jeg vet hvorfor møbler og toaletter og annet inventar har idiotisk utforming med tanke på renhold. De er enten designet av en syk person lider av husarbeidbesettelse, eller av, jeg våger å påstå, menn som aldri har skjenket slike vaskejobber en tanke. Noen tar seg av den saken for dem. Men hvorfor alt av plast er så vått når jeg tømmer oppvaskmaskinen, har jeg ikke funnet noe fullgodt svar på.

Jeg tørker av Mummiplastskålen til Ludo og setter den klar med godbiter oppi. Får vel spørre Ludo om saken når han kommer hjem. Kanskje jeg leser en eller annen visdom ut av de runde, brune øynene hans. De renvaskede teppene hans ligger klare i sofaen og på soverommet. Kosedyrene venter i kurven, like skitne som før. Ludo ble så dypt ulykkelig sist jeg vasket dem og de luktet tøymykner istedenfor gammelt hundespytt. Herreguuud, som jeg gleder meg til å få hjem vovsebarnet! Jan og jeg har både telefonert og chattet, men det kan man jo ikke med en hund.

Det beste med aleneferien min tror jeg nesten er at jeg kom på å skrive en slags dagbok fra den. Ikke alle med ADHD mangler tidsbegreper, men det er mer eller mindre vanlig. Jeg mangler dem totalt. Har ingen begreper om hvor lang tid ting tar, og ingen følelse av hvor mye tid som har gått. Når jeg er oppslukt av mine gjøremål, kan ti timer føles som, to. Må jeg sitte i ro uten at noe foregår, er det motsatt. Det går helt fint i sosialt samvær om man synger, danser eller spiller brettspill. Bortsett fra Risk, da. Det er så langdrygt at jeg sovner. Det hjelper om jeg kan rydde og ordne og vaske opp og sånt. Men det er ikke alltid like populært siden det er en viss risiko for at jeg knuser noe i farten. Det å bare sitte på en stol i timesvis uten noe action, er litt uholdbart. Timene går så sakte, så sakte. Enten overfalles jeg av akutt søvn, omtrent som om jeg har narkolepsi, ellers så må jeg finne på noe. Noen ganger kan det falle veldig uheldig ut uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Men kan nevne én gang jeg var på fest og det var timer med en uendelig strøm av seriøse samtaler. Utenfor var det en stor hage med ugress. Heldigvis fantes det en rull med søppelsekker i huset, så jeg sprang ut og fylte seksten sekker med ugress! Så kom jeg meg da gjennom den kvelden.

Tiden, ja. Alt det jeg skulle gjøre disse fjorten dagene! En del er i boks. Hagens daglige vedlikehold er mer enn godt nok ivaretatt. Jeg har fått gravd en god del av det jeg skulle grave og plante og forandre. Det aller viktigste, å høste og foredle overfloden av alt spiselig som ble ferdig så brått, er besørget. Det er rikelig med blåbær i fryseren som fortsatt ikke er tint av. Jeg har syklet en del, men ikke i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Planen om å snekre ferdig forsterkninger på rådyrgjerdet og beise det som ennå ikke er beiset, står der ugjort. Likeså rammen rundt bringebærbuskene nede i hagen. Jeg skulle snekre et japaninspirert støttestativ til bambusen som står i det japanske området og også lage en slags skulpturer der. Terrassen rundt svømmebassenget skulle jeg beise, det var det som gjensto av sommerens beiseprosjekter. Jeg skulle pusse den stygge Lecamuren ved kjellerinngangen. Jeg skulle sveise, jeg skulle støpe ting i betong og jeg skulle dra på roadtrip til besøkshager i Sverige.

Så mye ugjort. Hadde jeg ikke skrevet denne dagboken, ville jeg trodd at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst. Det er helt umulig å ta inn i hodet mitt hvor mye tid alt krever. Etter mitt hode skal det gå på null komma svisj. Men jeg har faktisk jobbet hele tiden. Lange dager. Mere ble det ikke. Men jeg kom meg da til Koster på en nydelig sommerdag. Og har hatt fine skogsturer og et par sykkelturer. Har vært i gang fra morgen til kveld. Og trøster meg med at mye av arbeidet jeg planla i det minste er delvis igangsatt. Halvt begynt er halvt fullendt.

Der smeller det i en bildør! Opp hagegangen danser en stor, krøllet og glad hund. Ludo’en min! Og der er Jan. Og huset er ikke lenger fylt av øredøvende stillhet. Ludo får masse forventet velkomstkos og finner godbitene sine. Jan får velkomstklem, så Ludo blir sjalu og må ha mere kos før han legger seg på gulvet. Lykkelig med den skitne kosegrisen sin i munnen.

Også vi to mennesker faller tilbake i vår vante rytme. Jan lager sin suppemiddag av en oppskåren nakkekotelett, grønnsaksblanding og buljong. Ferdig på et kvarter. Mens jeg står i to timer og lager en ny variant av squashkaker. Springer litt ut og inn også, selvfølgelig, de er en del som skal hentes fra hage og drivhus. Tilbereder nokså fritt etter en oppskrift fra bloggen til Vidar Berge i Istanbul. Den eneste matbloggen jeg abonnerer på. Arabisk mat, og særlig tyrkisk, er den type mat jeg like aller best. Ingen vegetarblogg, men i slike lands kjøkken spiller likevel grønnsaker hovedrollen. Smaksrik og behagelig krydret mat som er lett å ha som inspirasjon for egne råvarer og idéer.

Jan er fornøyd med sin kjappe suppe, og jeg er faktisk overbegeistret for min rett. Den beste middagen jeg har spist på lenge. Laget elleve store squashkaker og spiser seks. Med nydelig chili-dip til og en yoghurtrøre med jordbærspinat. Og enda bedre blir måltidet av at Ludo ligger ved siden av meg på sengbenken og snorker. Helt inntil meg.

For mett til å orke dessert, går jeg ut i regnet. Alt er så vakkert og trolsk med alle regndråpene som glitrer i skumringen. Det er slett ikke kaldt, rundt sytten grader nå til kvelden. Men Ludo hæler ikke å bli med. Han liker ikke regn. Står bare under tak på terrassen og ser på mens jeg plukker våte bringebær og binder opp busker og redder blomster som regnet har slått ned. Regnet gir seg omsider og det blir kveldstur. Oss tre sammen igjen. Rummikub, brettspillet vi elsker, spilles i fire runder med Ludo som sovende deltager. Alt for sent blir det for A-mennesket. Trøtthetsgrensen er passert. og natten blir til våkenatt.

Sitter i sofaen og skriver mitt siste blogginnlegg fra «Hagenerdens hjemme aleneferie». Nå starter vår felles pensjonisthverdag igjen hvor min kjære gjør sitt beste for å dempe min aktivitetstrang. Det er antakelig bra.

Nye blogginnlegg blir det nok om både dette og hint, men mer sporadisk. Om hage, mat, turer og alskens springende tanker og innfall som dukker opp. Velger du «følg meg» på allsidige.me, får du innleggene på e-post og slipper å måtte følge med på når de dukker opp.

Stor takk til alle som har fulgt meg i disse dagene, det har på et vis vært mye selskap i det.

Dagbok fra en hagenerd

24. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, kjerringrokk, mat fra hagen, matglede, matinspo, sommermat, ugress, ugressperre, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

23. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, krydderurter, spiselig hage | Legg igjen en kommentar

Dag 13.

Føttene får ikke mye hvile selv om jeg ikke beveger meg ut av hagen. Det blir gjerne et sted mellom tretten- og atten tusen skritt i løpet av en hagedag. Barbeint, eller med «smett-på»-sko. Et par crocs står ved vaskromsdøra og et par slippers ved terrassedøra. Begge så fulle av malingsflekker at opprinnelig farge er ugjenkjennelig. Begge par er gode å gå med i hagen så lenge jeg husker at crocs aldri må brukes i nærheten av hagtornhekken. Torner og crocs går svært dårlig sammen. Noe jeg bittert erfarte en gang i Olhão da jeg absolutt skulle helt inntil en kaktusfiken for å ta bilde av fruktene. Lå selvfølgelig strødd med pigger under dem som gikk rett gjennom skoene så de ble spiddet fast til beina og måtte dras av. Restene av pigger satt fast i sålene så skoene var bare å kassere. Pigger fra hagtorn er ikke like lange, så skoene spiddes ikke fast. Men lange nok til at de kjennes godt.

Apropos pigger og kaktus så er ikke kaktusfiken egnet til å plukke med hendene. Nok en bitter erfaring fra Olhão. I min iver etter å teste ut alt spiselig jeg finner, grep jeg en kaktusfiken med hånda. Det tok vel rundt en uke før jeg hadde fått ut alle piggene.

Men altså, hviledag for føttene. Sånn sett en velsignelse at jeg kom på å skrive dagbok fra hjemme aleneferien min. Jeg må faktisk sitte mens jeg skriver og redigerer bilder. Rensing av bær er også hvile for føttene. Så det blir da noe. Noen tror kanskje jeg sitter mens jeg spiser også, men det kan være så ymse. Om jeg spiser frokost, så er det som regel en skål med yoghurt, nøtter, frø og bær. Da jeg bodde på Bakklandet, ble slike skåler med halvveis oppspist innhold gjenfunnet både her og der i hagen. Jeg sprang som regel opp og ned i den bratte hagen og «skulle bare» mens jeg spiste. Helt til jeg glemte at jeg holdt på å spise. Nå gjør jeg det samme når jeg drikke kaffe om morgenen. En halvtømt kaffekopp blir gjenfunnet på de underligste steder. Om den i det hele tatt blir funnet. Da jeg kombinerte rensing av blåbær med å spise restepizza forleden, ble det selvsagt noen «skal bare» innimellom. Det er grenser for hvor lenge jeg kan sitte av gangen. Dagen etter fant jeg et halvspist pizzastykke oppå stativet til bringebærene, et annet oppå kompostbingen. Jaja, jeg sulter ikke av den grunn, er jo ikke akkurat avmagret å se til.

Innimellom alt jeg skriver om, skjer det også ting jeg ikke skriver om. Får være grenser for detaljer. Men diverse matprosjekter er laget og frosset ned, alle kvister er kvernet opp, og den nye kompostbingen er fylt opp. Likeså den ekle bokashibøtta. Fy flate som den fermenteringen stinker. Hadde ikke bøtta vært lukttett, hadde jeg ikke maktet det. Når denne porsjonen med ugress er ferdig fermentert, er nok jeg ferdig med bokashi.

Det stinker forresten i drivhuset også. Død mus. Lurer på om musa ikke tålte å spise alt det bokashistrøet og nå ligger død et sted under en av de store plantebaljene. Det har i hvert fall ikke kommet noe mer musebæsj i garasjen hvor den tydeligvis bodde.

Jeg har prøvd å lukte meg frem til hvor museliket kan være, men etter noen få sniff, lukter alt død mus og jeg holder på å kaste opp. Og man bør være to om å flytte på de tunge baljene. Én må passe på at plantene ikke knekker mens den andre flytter på dem.

Hvorfor skjer alt sånt med ekkel lukt når Jan ikke er hjemme? Døde mus og rotter og tette sluk og sånt. Han har elendig luktesans og burde være den som tok seg av slikt. Ikke jeg som har en oversensitiv luktesans. Særlig for fæle lukter. Hva verre er, er at det virker som reseptorene for gode lukter er delvis ødelagt. Først av de fire covidvaksinene, deretter av selve coviden. Tror også jeg har et slags luktminne for vonde lukter. De blir liksom hengende i meg og forflytter seg til smaksreseptorene så jeg ikke hæler å spise heller. Var ikke bare, bare å jobbe som sykepleier i sin tid, skal jeg si dere.

Det gror ellers godt i drivhuset. Tomater og agurker høster jeg hver dag nå. Tyvskudd vokser frem uavlatelig, nærmest med lynets hastighet, og må klippes et par ganger daglig. Etter lukten av muselik i drivhuset, er det godt å komme inn og ta seg av alle urtene som er tørket ferdig. Jeg kjenner heldigvis litt god lukt, bare så mye svakere enn før. Putevar-metoden anvendes på alt. Stapper kvastene med urter inn i putevaret og gnir og gnukker så alle blader løsner fra stilkene. Deretter siler jeg alt gjennom dørslaget jeg bruker til pasta. Da blir det fint krydder som tar liten plass. Før var jeg ikke så nøye på det, men ungene har klaget så mye over stilker i maten at jeg har begynt å gjøre det slik. Selv gjør meg ikke noe av å få verken stilker av urter eller fiskebein i munnen, slik andre gjør. Eggeskall derimot. Og hinnen som er inni eggeskallene.. for ikke å snakke om trådene i bananskall. Det er til å kaste opp av. Så jeg forstår da reaksjonen på stilker. Vi har alle vårt.

Krydderurter til mat lagrer jeg stort sett hver for seg, mens jeg mikser urter til te. Deilig å få alt på plass og godt sortert. Det ser sjelden helt ryddig ut hos oss, men jeg er egentlig et ordensmenneske. Har bare ikke samme oppfatning av orden som mange andre. Når man alltid har mange prosjekter på gang, må nødvendigvis alt som har med prosjektene vises. Alt av remedier og verktøy. Noe medfører også en del rusk og søl på gulvet, særlig alt som handler om mat. Sånt er ikke rot for meg. Og det ryddes og rengjøres etter hvert prosjekt, men da er gjerne noen nye på gang. Alt sånt som ikke vises derimot, der har jeg orden. Systemer i skap og skuffer. Orden på papirer og regnskap. Kategorisering i excel-ark av både dette og hint. Det roer det kaotiske hodet mitt. Det er en fryd å se alle krydderglassene fint og oversiktlig i egen skuff. Innkjøpt krydder som er i poser, står i en egen «arkivboks» i kjøkkenskapet.

Det jeg aldri får orden på, er nøkler, briller, mobiltelfon, kaffekoppen min og sakser. Alt sånt som jeg bruker hele tiden. Jeg har det i hendene, har alltid noe i hendene. Eller lommene. Tankene tar meg alltid til noe nytt, og så blir tingene lagt både her og der uten at jeg aner det, mens nye ting blir med videre. Hadde jeg fått betalt for all tiden jeg bruker på å lete etter ovennevnte, hadde jeg vært millionær i dag. Om ikke milliardær. Dette er ikke noe nytt som har kommet verken med alder eller inntak av vin. Har alltid vært slik. Mora mi sa alltid: «Solvor husker ikke fra nese til munn!». I dag vet man at det handler om ADHD. Før i tida var man bare håpløs. Er vel ganske håpløs nå også, men det føles litt bedre å ha en diagnose å skylde på.

Siden det er lørdag og noen regnskurer innimellom, får jeg for meg at dagen krever ferske hveteboller. Feiret vel litt lørdag tidligere i uken også, men sånt ser jeg litt stort på. Vet ikke helt hvorfor jeg driver og baker stadig vekk. Spiser ikke stort av det og ikke gjør det meg godt heller. Er vel noe som henger igjen fra å ha mange barn hjemme som spiste mye. Lager fortsatt alt for mye mat også, klarer ikke helt å venne meg til å lage lite.

Men boller blir det. Siljedatter er så flink til å lage alt perfekt. Hun er veldig nøye med gjærdeig og heving. Mener hun sa noe om at smøret skal tilsette senere. Melk finnes ikke i huset nå som Jan er borte, så væsken blir en miks av fløte, vann og eggehviter. Deretter heving til dobbel størrelse. Så eltes smøret inn før ny heving. Deigen blir virkelig perfekt. Tjueni boller settes til heving over damp. Men så er det slutt. Skal bare ut i hagen og gjøre noe, og bollene blir glemt og dermed overhevet og lett utflatet. Greier dog å passe steketiden så de tjueni bollene som fløt sammen til én, blir i det minste perfekt stekt. Smaken er god, da. Det holder egentlig for meg.

Det minner meg om trønderkjerringa som laget en diger deig til klubb. Min trønderske livrett. Altså raspeball, potetball eller komle på andre dialekter. «Æ mein det vert tusen klubb», sa hun fornøyd da hun slapp de fint formete ballene opp i kokevannet. Én og én, men altfor fort. Så da de tusen potetklubbene skulle være ferdige i henhold til koketiden, var det bare for kjerringa å konstatere det sørgelige faktum: «Så sainnelig vart det bare ein!».

Med alle roteprosjekter avsluttet for denne gang, lar jeg min hjelpsomme robotstøvsuger gå hele runden mens jeg vasker alle bord og tørker støv. Deretter blir det gulvvask. Må ut og banke mattene i gangen. Oj, drivhusvinduet står på vidt gap. Døra òg. Det må lukkes. Visne georginer, ser jeg. De må klippes vekk. Noen visne roser også, de går i varmkomposten. Men da må jeg sjekke squashen med det samme, den har fått svarte lus. Da må jeg spyle vekk dem. Men der ligger jo alt det grønne fra erter og bønner, det må klippes opp med hekksaksa. Flere modne stikkelsbær, godt å spise rett fra busken. Der ser jeg nok en vissen rose, men hvor er den vanlige hagesaksa blitt av? Må finne igjen den. Får øye på alt ugresset som har kommet langs kantene på belegningssteinen. Det må jeg bare luke og putte i den heslige bokashikomposten. Men da må jeg koste etterpå, men hvor søren er kosten? Jeg brukte den da her forleden… Og hvorfor står ytterdøra åpen? Åja, sånn var det ja. Jeg holder jo på å vaske gulvene! Nytt vann og jeg greier å fullføre med bare et par små avbrytelser.

Sulten blir man etterhvert. Boller holder ikke som eneste matrett for en dag, men heldigvis har jeg rester av den gode gulrotmiddagen fra i forgårs. Og så er det lørdag, og været er i grunnen fint. Ingen ny regnskur i sikte. Klokka er bare halv ti og jeg er fortsatt våken for en gangs skyld. Bytter shortsen med kjole og tights og finner gudskjelov et par sandaler mellom vinterskoene i kottet. Den tåa jeg knuste for mange år siden, da jeg slapp et tungt bord oppå den, brukte noen år på komme med en ny negl. En vond negl, som stadig blir sprengt av pga. hudceller under. Den neglen tålte ikke gåingen med barfotsko i går, og jeg tåler derfor ikke å ha på sko som kommer borti tåa. Da er det fint å sykle. Fyker fort omkring med det elektriske vidunderet og tar noe tvilende en tur nedom byen. Sliter litt med å sykle nært folk, er litt redd for å kjøre på dem i farten. Så jeg velger de stillere gater. Bevilger meg et glass rødvin på en nesten tom restaurant og sykler videre. Har litt lyst til å sykle en runde innom den vakre parken på Rød Herregård hvor rosene er i full blomst. Men etter at jeg fant en død mann der i fjor, har jeg ikke vært helt komfortabel alene i parken. Får igjen følelse og lukt fra da jeg holdt på med gjenoppliving i en halv time til den trege redningstjenesten ankom. Visste godt at han var død, men de på alarmtelefonen insisterte. Næsj, står over herregårdsparken. Sykler noen svinger hit og dit heller og drar hjem og ser fire episoder av en morsom serie på Netflix. Og tar selvfølgelig en liten hagerunde i tusmørket. Ingen brunsnegler å se. Alt er vakkert og fredelig, og sannelig blir det med en porsjon bringebær inn igjen.

Hviledagen ble bra den, med bare ti og et halvt tusen skritt. Angrer på at jeg ikke dro til Gøteborg likevel for i morra går det ikke. Toget går ikke før langt på dag, og går alt for tidlig tilbake. Tre timer holder ikke for mine planer om Botanisk Hage og Trädgårdsforeningen. Da får jeg finne på noe annet i morra.

Er jeg heldig, finner jeg igjen saksen min, så jeg kan gå omkring og klippe litt mer før jeg mister den igjen.

Dagbok fra en hagenerd

22. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, Kosterøyene, matglede, matinspo, permakultur, sjømat, spiselig hage, strømstad, trädgård | Legg igjen en kommentar

Dag 12.

«Däjeliga mö på Kosterö,
du, mi’ lella rara fästemö.
Maja lella, hej!
Maja, lella, säj,
säj, vell du gefta dej?»

Kostervalsen har jeg danset til mang en gang, men tenk, jeg har ennå ikke vært på Kosterøyene. Enda så nære vi bor.

I Trondhjem ble jeg med i et malerfelleskap som heter Kostergruppen etter deres første felles malertur som gikk nettopp til Koster. Nå er det min tur.

**Slapper godt av på bussen til Strømstad**

Jeg antar at det er herlig å sykle på de bilfrie øyene, så jeg står opp i femtida for å sette sykkelbatteriet på lading. Sovnet jo fra alt i går. Blir litt skuffet når jeg ser at det ikke er sol, til jeg kommer på at jeg faktisk står opp før sola. Deretter prøver jeg å stappe sykkelen inn i bilen. Det skal gå på lengden i denne store stasjonsvognen. Men fy fader, sykkelen veier et tonn selv uten batteriet i. Det er ikke bare å dytte på heller, dette må gjøres med suffisanse så jeg ikke skader den fine, nye el-sykkelen min. Muligens kunne jeg klart det, jeg er sterk nok, men feil arbeidsstilling, som det nødvendigvis må bli, kombinert med blytungt løft, er ingen god kombo med hofteproteser. De er belastet nok denne uken med all gravingen. Ifølge kirurgen er det bare mulig å bytte dem én gang i løpet av livet, så jeg må bare få dem til å vare. Vil ikke holde ut et liv i inaktivitet.

Da blir det plan B, buss og ingen sykkel. Ser ikke noe poeng i å kjøre når jeg ikke får med sykkelen. Dessuten liker jeg å bruke kollektivtransport og vil finne ut om det er mulig å få med sykkel på bussen.

Såå kjekt med buss til Strømstad. Deilig å bli fraktet. Billig også, bare trettifem kroner siden jeg var for dum til å skjønne at jeg skulle lagt til prisen for strekningen i Norge da jeg kjøpte billett i appen til Västtrafik. En snill bussjåfør lar det passere. Men sykler er det ikke plass til, ser jeg. Så vet man det.

Sommersola stråler i Strømstad som syder av liv. Bare en kort spasertur fra stasjonen til Norra Hamnen hvor jeg kjøper tur-returbillett for kr 140. Mens jeg venter på båten, ser jeg meg nødsaget til å kjøpe en solskjerm. Mørkesynet mitt er så dårlig at jeg ikke kan lese med solbriller om de er aldri så progressive. Solskjerm og vanlige briller er bedre. En grusom greie i Barbie-rosa, men det var det de hadde. Ikke så ille som den jeg kjøpte i Olhão som var rosa med sølvstriper. Barbie i n’te potens, liksom. Ikke helt meg.

Så vidunderlig det er å være på båt! Solskinn og vind som rusker i håret. Havet glitrer, og båter i alle størrelser farer hit og dit. Seilbåter og motorbåter. Den svenske skjærgården er berømt for alle sine holmer og skjær og de mangler ikke rundt Kosterøyene heller. Det yrer av sjøfugler. Store skarver seiler ned på skjærene og bretter ut vingene til tørk. På et knøttlite skjær skimtes noen underlige formasjoner. Noen har laget en liten ansamling av minihus her! Så artig.

Jeg går i land på Ekenäs på Sydkoster. Rett og slett fordi jeg har lest at det ligger en god sjømatrestaurant i tilknytning til fiskebutikken her, Kosters Rökeri. Jeg har fått sjømat på hjernen i det siste og bare lengter etter å spise noe sommerlig fra havet. Bør nytte på før min kjære kommer hjem, for han spiser ikke skjell og skalldyr. Ikke for det, vi spiser ikke samme mat uansett. Bortsett fra villfisk og hjemmelaget fiskemat. Det er for tidlig å spise, så jeg legger raskt ut på vandring. Det er all verdens å oppleve her i ved Sveriges eneste marine nasjonalpark, samt naturreservatet på Nordkoster. Men jeg har bitt meg merke i noe som heter Kosters Trädgårder. Et naturlig mål.

Jeg angrer fort på at jeg ikke slo til på sykkelutleien ved havna. Det er stekende varmt, og jeg går i dongeriskjørt og med barfotsko. Skjørtet er for varmt og skoene, som er nydelige i skogen, er grusomme på flat vei. Så totalt feil skodd og kledt. Men hvilket valg hadde jeg? Mitt siste par joggesko holdt bare i halvannet år før de revnet inni og skarpe plastkanter skar seg inn i hælene. Dyre Hooka-sko. Bare dritt. Det andre skoparet med støtdemping, litt pene, røde sportssko fra bandagisten i Halden, er ikke pene lenger. De ble fulle av blåbærflekker i skogen. De fine, grønne lakseskinnsandalene mine fra samme bandagist, ble etterlatt på toget fra Trondhjem for fjorten dager siden. Sammen med min eneste brukbare shorts og en stor pose matvarer. Ikke så greit å få med alt når en er sliten og distré og har ørti pakkenelliker siden man har reist med for liten ryggsekk. Og intet er innlevert til hittegodset.

Har én sportshorts, men den er snart gjennomsiktig av elde og full av malingsflekker. Akkurat nå angrer jeg på idéen om å se ut som folk når jeg skulle ut blant folk. Kjenner ingen likevle, så malingsshorts og blåbærsko hadde vært mye bedre.

Jeg blir nødt til å ta en drikkepause i skyggen på et koselig sted som heter Kläpphagen og fristes til å kjøpe en geitostsalat med rødbeter med det samme. Vandrer så videre mot målet avbrutt av en avstikker opp til et fabelaktig utsiktspunkt hvor man ser i alle himmelretninger.

Kosters Trädgårder innfrir absolutt forventningene. En hage basert på permakultur! Så helt i min ånd. Økologisk, i tråd med naturens prinsipper. Høybed med grønnsaker og jorddekke av halm. Fint espalierte frukttrær. Rader med kompost. Høner, hane og et yrende liv av insekter og småkryp som finner sine naturlige habitater her. Frodig og levende slik en sunn hage skal være. Ikke som sånne sterile hager hvor folk kjører vekk alt organisk avfall og nærmest går med støvsuger for å få det striglet nok. Og kjøper pene insektshus og henger på veggen til pynt og gjerne et fuglebrett på en naken plen uten noe skjulested for de flygende små.

Nei, detter er en hage slik den skal være. Med naturlige habitater for alt som hører til.

Styrket av en flaske vann, vandrer jeg tilbake. Får vannblemmer under beina og kjenner at den ene stortåneglen holder på å løsne. Lite å gjøre med det nå. Før belønning på restauranten, vier jeg litt tid til det fabelaktige interaktive kystmuséet, Naturum Koster. Så spennende og interessant!

Rökeriet svarer ikke helt til forventningen hva menyutvalget angår. Pizza med rogn frister definitivt ikke. Heller ikke fiskesuppe selv om den sikkert er nydelig. Det er altfor varmt. Rekesmørbrød blir for kjedelig, så da blir det grillete sjøkreps med chili og koriander. Men de er til gjengjeld vidunderlig gode. Kunne spist lassevis av disse, men det er dessverre bare to. Bare emn liten forrett. Mett er jeg ikke, men nå haster det på rekke båten tilbake. Det er et hull i rutetidene som vil gjøre at jeg ikke rekker siste buss til Halden om jeg tar neste båt.

Returen til Strømstad er like herlig som turen ut til Koster. Nå har jeg god tid, sp jeg rekker å spise ristet surdeigsbrød med løjrom på yndlingsstedet i Strømstad. Der de har verdens beste rekesmørbrød. Ser at her har de også moules-frites, mye billigere enn i Norge. En ny plan vokser dermed frem. Men jeg må springe og rekke sjubussen til Halden. Som viser seg å bare gå til Nordbysenteret og dermed påføre meg en time i helvete på jord. Kjøpesentra er IKKE noe for meg. Men når man først er henvist dit, er det bare å utnytte situasjonen. Jeg får kjøpt meg to dongerishorts på Carlings. Heldigvis er de ikke like uærlige her som den som har funnet etterlatenskapene mine på toget. Når jeg kommer ut med to shorts, jakka mi og ryggsekken, går jeg allerede ut med én ting mer enn jeg hadde med inn. Følgelig ligger mobilen med bankkortene igjen i prøverommet. Nå blir for mye for meg å skulle finne sandaler i tillegg. Kommer meg heller helskinnet ut fra elendigheten og setter meg på autovernet og venter til bussen kommer.

Alt i alt har dagen vært helt nydelig. Det er en lykke å oppdage hvor enkelt det er å komme seg til vakre Koster uten bil. I dag ble det kun en smakebit, men jeg ser for meg hvor mange fine turer Ludo og jeg kan ta hit og utforske terrenget. Helst litt utenfor turistsesongen.

Blåskjellene roterer fortsatt i hodet mitt og gjør meg sulten. Enn at jeg ikke har fått spist det ennå, da! Har egentlig spist alt for lite i dag. Tre små måltider har gjort blodsukkeret ustabilt hos meg som er vant et ett stort toretters. Så jeg går for et fjerde. Det er atter nok bringebær ute til en god dessert. Og nå blir det med vidunderlig god sabayonnesaus til. Rett og slett himmelsk godt.

Alle tanker om å gå ut igjen på Sommerfest på Aladdin Scene, skrinlegges. Søvnen er nær forestående, kjenner jeg. Jeg skrinlegger også tanken om å ta toget til Gøteborg i morra. Føttene er ikke helt gangbare og krever en hviledag. Tretten kilometer på barfotsko har satt sine spor.

Men jeg skal da alltids finne på noe likevel. Jeg gjør gjerne det.

Dagbok fra en hagenerd

21. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, bondebønner, dyrk din egen mat, dyrk selv, gulrøtter, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, hvitløk, luftløk, mat fra hagen, matglede, matinspo, spiselig hage, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

**Ikkw noe gir så mye avling som squash**

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

20. juli 2023 av allsidigesolvor i HAGEGLEDER | Legg igjen en kommentar

Dag 10.

I dag skal IKKE skrive blogginnlegg før jeg setter i gang med dagens aktiviteter. Nå vil jeg ut i skogen og plukke blåbær før det blir for varmt. Det er en skatt der ute av gratis mat og helsekost. Må bare ta en liten runde i hage og drivhus først. Som vanlig barbeint i pysjen. Ser at de armenske melonene bare komme med hannblomster. Akkurat som squash og andre meloner kan finne på å gjøre. Jeg kutter vekk omtrent alle for å stimulere til danning av hunnblomster som er de som gir frukt. Legger støvdrageren fra en utsprungen hannblomst i en boks, så jeg er sikker på at jeg har til pollinering.

Det er fortsatt mye småfluer i drivhuset. Har prøvd å tørke ut plantene, men i går hang de så bedrøvelig at jeg ble nødt til å vanne. Da blir det enda fler limfeller. Plasserer én i alle de store plantebaljene. Det tar ikke lang tid før det henger fullt av små, svarte prikker på dem. I én kasse er det en salig blanding av forsømte planter som skulle vært pottet om forlengst. Så da tar jeg likegodt å gjør det. Sånn i forbifarten. Physalis og ingefær får plass til å utfolde seg. Noen avleggere jeg er mer usikker på om jeg gidder å beholde, får vente. En stuekala står i sørvinduet inne og vansmekter i sin lille potte. Nå får den sin redning med romslighet og god jord. Og sannelig er det atter noen modne bringebær som må plukkes. Plutselig er klokka blitt nesten ti på dagen. Helt uten at jeg har merket at timene har flydd. Da er det bare å hive på seg turklær og komme seg av gårde før jeg får enda flere innfall i forbifarten. Men det skal jeg ha, jeg klarte alt uten å få jord på pysjamasen.

Vel oppe i marka, går jeg rett til det flotte blåbærstedet vi fant i går. Grundig helsprayet med insektmiddel. Særlig korsryggen. Både over og under klærne hvor det i dag klør som bare rakkeren. Den kløen er ikke det minste søt, det kan jeg love. Selv om den kom etter den sure svie.

Mitt gode, gamle bærplukkergear kobler seg inn. På femti minutter er både fem-liters bøtta og bærplukkeren fylt. Likeså en-liters spannet som var reservert markjordbær. Bare plukke fem liter om dagen? Niks. Her skal det hamstres! Jeg går til bilen med det jeg har og henter det andre fem-liters spannet. Ser meg desperat rundt etter mer å plukke i. Bilen vår, som alltid har en god del rot baki, burde hatt noe som egnet seg. En balje om ikke annet. Men neida. Bare unyttig rot og rask er å se. Men vent litt, Jan har kjøpt ny jekk. Den er i en lang pappeske. Den får duge.

Jeg plukker for harde livet. Holder på å forgå av smerter i både rygg og hofter, så ingen arbeidsstilling blir uprøvd. Bøye seg med flat rygg. Knebøy med innlagt bærplukking. Fine tøye- og treningsøvelser som ikke umiddelbart er lette å kombinere med å håndtere plukkeren. Det beste blir igjen å gå på knærne. For gi meg gjør jeg ikke!

Ikke langt unna er Tistedal kunstsnø- og treningsanlegg. Lettkledde jenter staker seg rundt på rulleski med innbitt energi. På grusveien innover i marka fyker magre treningsnarkomane av gårde joggende eller syklende. Andre, i motsatt ende av vektskalaen, subber rolig innover mens de triller på barnevogner eller holder igjen hunder som kunne tenkt seg et ganske annet tempo. Tenker at alle disse heller burde prøvd seg på bærplukking. Hardt fysisk arbeid hvor alle slags treningsøvelser kan inngå. Med ekstra belønning i form av gratis mat.

Etterhvert får jeg selskap av to andre bærplukkere. Åpenbart pensjonister de også. Turfolk prater med hverandre, og jeg får mange gode tips om kulturelle opplevelser både i Halden området og svenske nærområder av en riktig så trivelig dame jeg åpenbart har mye felles med. Hvorfor i all verden presenterte vi oss ikke for hverandre før hun dro? Jeg kjenner ikke så mange her, så det er fint å kunne bli kjent med flere. Men de fastboende har vel nok venner.

En eldre gubbe av ubestemmelig årgang gjør meg helt nostalgisk. De som er ivrige skogsvandrere som meg, har sikkert sett sorten. Grå, senesterke, stillfarne og beskjedne. Slike som kan skog og mark ut og inn og har respekt for naturen. Den sorten som er med i Strindamarka Vel ved Trondhjem. Som fjerner nedfallstrær fra stiene og bygger trelemmer over våte partier. Uten å forvente verken omtale eller takk. Som hilser blidt på andre turgåere og gjerne slår av en prat. Som har matpakke med grovbrød med brunost. Eller det far min kalte skoggangsmat, sirupskak (trøndersk) med gammelost. Og termos med kaffe eller sterk te med sukker. Sånne som aldri bærer fancy og dyre treningsklær. Litt sånn a la far min som var født i 1919. Nå er jeg såpass gammel selv at jeg trodde slike skogsvandrere var en utdødd rase. Det er rent så jeg lurer på om han er ekte der han går med grå ryggsekk og årgangsbærplukker av tre. Akkurat slik far hadde. Jeg blir helt rørt. Men han er nok ekte, for vi kommer i prat. Han sier han har lagt merke til håndlaget mitt og tempoet med bærplukkeren. Dette har du gjort før, sier han. For en kompliment! Å få høre slikt fra en sånn skogsmann er virkelig noe å bli veldig glad for. Det er ingen personer jeg respekterer mer enn slike typer.

Det tok under tre timer å plukke nitten liter blåbær. Nå skal de renses. Herlighet og skrekk og gru, hva er det jeg har gjort? Ekorngenet tok fullstendig over. Etter flåttinspeksjon av kroppen og iføring av bikini, setter jeg meg ute og renser. Fyller i Sareptas krukke etter hvert. Den flommer snart over. Drar ut og kjøper mange fler frysebegre. Fortsetter å rense og rense til jeg nesten ser mannen med ljåen. Nakken verker intenst av den lett bøyde stillingen. Varmer litt pizza og spiser uten å stoppe i arbeidet.

Det blir kjølig, så jeg slenger på meg litt mer klær. Kan ikke rense inne, sånn sølegris som jeg er. Det triller blåbær både hit og dit. Til slutt blir det for kaldt å sitte ute. Tar sjansen på å fortsette inne, men det går ikke så bra. En ting er alt som faller på gulvet, men med mitt manglende mørkesyn, ser jeg ikke godt nok i lampelys. Fjorten kilo er ferdig renset, emballert og frosset ned. De fem siste får bare vente til i morgen. Jeg er helt utslitt og bevilger meg derfor en stor tallerken med blåbær fra skogen og bringebær og markjordbær fra hagen. Med deilig, nyinnkjøpt kremfløte på. Dertil et stort glass musserende Chardonnay. Som sagt, har jeg ikke tenkt å bli helt avholds. Bare litt sunnere og mer restriktiv. Tror jeg, da.

Kveldens samtale med min kjære foregår med sedvanlig gjesping før jeg slukner igjen uten tanke for verken TV-titting, kryssord eller lesing. Det er rent så jeg gleder meg til en hjemmedag med hagearbeid i morgen. Graving eller ikke. Bærplukking overgår alt hva fysiske påkjenninger angår.

Jeg sovner lykkelig over minnet om møtet med den lille mannen i skogen med bærplukker av tre og grå, gammel tursekk. Kanskje ikke noe mange forstår, men det møtet rørte meg dypt.

	allsidigesolvor til 8. Percursos pedestres no…
	Øystein til 8. Percursos pedestres no…
	allsidigesolvor til Dagbok fra en hagenerd
	RandAa til Dagbok fra en hagenerd
	Randi til Dagbok fra en hagenerd

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: