5. reisebrev, vennskap og bekjentskaper

20. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, motorhome, NATUR, portugal, reise med hund, travelwithdog | Legg igjen en kommentar

I de tretten og et halvt årene Jan og jeg har vært sammen, har det blitt mange bobilturer i både inn- og utland. Min elskede Sasha storpuddel var med på turene i Norge. Da hun vandret i 2012 og etterlot et stort tomrom, ble Ludovovsen vår nye reisefelle. Mens gamle Sasha ikke hadde rabiesvaksine og pass, ble det helt klart at Ludo skulle prepareres for utenlandsturer. Siden har han vært trofast med oss på reiser i hele tjueén land.

Det er bare oss tre sammen. Vi liker friheten og uavhengigheten det gir. La dagsform, impulser og værmelding bidra til å bestemme hva vi gjør fra dag til dag. Vi liker også å fricampe når det er mulig. Være helt for oss selv et eller annet vakkert sted det er plass til å parkere en bobil. Eller rett og slett bare finne en noenlunde trygg overnattingsplass når vi er på vei, så vi sparer tid og penger. Slikt er ikke så lett å få til om man er mange bobiler ifølge. For den del hadde vi heller ingen kjente eller venner med bobil før Jan pensjonerte seg, og vi begynte å tilbringe vintrene i Portugal.

Bobilfolk er like forskjellige som andre folk, men vi har én ting felles. Denne spesielle måten å reise og bo på. Alle elsker vi dette. Takket være bobillivet har vi blitt kjent med mange trivelige mennesker. Noen har vi mye til felles med, andre mindre. Noen har blitt nære venner, andre hyggelige bekjentskaper. Det inngår i miljøet å være hjelpsomme med- og tolerante overfor hverandre.

Når man bor utenlands i flere måneder hvert år, er det fint å ha et fast tilholdssted en del av tiden. Et sted man får tilhørighet til, og hvor man bygger gode relasjoner. Mens vi er på farten, er det skikkelig hyggelig å kjenne andre veifarende vi kan treffe underveis. Slik fikk vi det ekstra trivelig på turen hit da vi møtte gode venner både i El Fortuna og i Pilar de la Horadada i Spania.

Og så er vi her da. I vinterparadiset vårt og campen i Olhão. Vi kunne ikke fått en bedre mottakelse. Våre gode norske venner, Berit og Leif, de aller første norske vi ble kjent med her, holder kontakten frem til ankomst. De sørger for at den lille norske kolonien er klar til å ønske oss velkommen med fellesmiddag på camprestauranten. Samtidig strømmer fastboende og tilreisende engelske venner til for å ønske oss velkommen. Det blir et svare strev å holde unna klemmer og omfavnelser for meg som fortsatt holder på visse covid-restriksjoner.

*Foreløpig parkert på plassen vår. Campingvogn og gazebo skimtes såvidt bak jungelen.*

Dessverre er verken mat eller vin noe å skryte av på camprestauranten, men vi setter pris på å ha et felles samlingspunkt. De gode måltidene kan vi ha andre steder. Nå er vi bare sammen her og nyter den varme velkomsten.

Slik fortsetter det. Om natten sitter sannelig kattugla i pinjetreet vårt og kaller så vakkert etter en make. På dagtid synger de bittesmå gransangerne i det samme treet. Og sannelig får vi ikke også en rødstrupe på daglige besøk. De er ikke så vanlige her.

Dagene går med til å rydde opp på pitch’en vår og i gazebo’en. Pitch’en er en jungel takket være vår enestående nabo Janet som har vannet her i åtte måneder! Jeg som trodde at det meste av plantene mine kom til å ha gått heden. Isteden har de vokst slik at jeg må ta i bruk sag på de største. Alle urtene, gressløk, persille, chili, løpstikke, mynte, søt basilikum – alle lever i beste velgående. Hvilken fryd!

Fullt så frydefullt er det ikke i gazebo’en hvor litt for mange saker har blitt stående ute. De dårlige plastikkveggene er revet opp, så det har regnet inn. Rotter og mus har slått seg til under gulvet og har etterlatt tydelig spor overalt.

Vel, man skal jo ha noe å holde på med. Så jeg holder på, og bra blir det. Bra nok til å få i gang utekjøkkenet her. Men noen matoppbevaring er bare å glemme. I «Penkingen» er alt heldigvis som det skal. Ingen spor av verken gnagere, maur eller fukt.

Vi er mange som elsker å synge. Lykkeligvis er våre instrumenterende, engelske venner, Ken, Cath og Sandie på plass. Det blir en glad og morsom aften med sing-a-longs på camprestauranten og felles lunsj i byen dagen derpå. Ny restaurant med vidunderlig sjømat og den beste hvitvinen jeg har smakt her.

Én kveld bli vi sittende på restauranten med én tysk og et par franske ungdommer og prate en hel kveld. Tre herlige eventyrere som er på noen måneders oppdagelsesreise sammen i en liten bobil. Han fra Tyskland hadde, av alle ting, vært i Norge og utdannet seg til å være følge/guide for blinde skigåere!

*På den liokale yndliungsrestauranten Chéfe Silva*

Været er nydelig og varmt. En og annen regnskur kommer, men det går ikke ut over temperaturen. Vi er ute hele dagen nå og kjenner begge at smerter forsvinner og kroppene våre blir mer bevegelige igjen. Jeg har allerede gått rundt hele parken, og vi er ute og går på hesteenga med Ludo som springer lykkelig omkring i det grønne og finner igjen forrige sesongs pinner.

Markene skinner grønne og friske etter regnet. Blomster og beitesjampinjonger tyter opp overalt.

I fjor var det jeg som slepte med og slet ut John Elvin på lange turer i fjellene. Nå er han klar for å gjøre gjengjeld og få meg trent opp til god form. Foreløpig kun med vandringer til- og rundt i byen. Med krykker. Og stående tilbud om at han skal gå og hente bilen om det blir for mye. Men så lett gir jeg meg da ikke.

Det blir late formiddager i solen med venner og vin. Latter og prat og trette kvelder hvor vi så vidt orker å spille Rummikub.

Ludo har fått seg ny hundefrisør som er kjempeflink og tar en brøkdel av hva det koster i Norge. Vi har handlet masse god mat, vin og øl til en brøkdel av norske priser. Her rekker våre små pensjoner langt. Det ER vondt å være så langt fra barn og barnebarn, men helsa tilsier at slik må det være. Og da er det sannelig herlig at det er så godt å leve her i Olhão på så mange vis.

Både alene og sammen med nære venner og hyggelige bekjentskaper. Og innimellom kvelder med interessante mennesker vi mest sannsynlig aldri ser igjen.

En fargerik blanding og en fargerik tilværelse.

Vi har det bra fint nå.

Og har veldig mye å se frem til.

4. reisebrev, Spania eller Portugal, that’s the question

14. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fjell, miljø, motothome, mountains, NATUR, portugal, reise med hund, spania, standardpoodle, travel, travelwithdog | 3 kommentarer

Vår engelske venn sender oss hyppige oppdateringer på været i Olhão. Når det slår til med korte glimt av sol, er meldingen «get here now, the sun is shining». For i neste øyeblikk å gi beskjed om «thunder, lightening, torrential rain and caravans rocking in the wind». Vel, vi sjekker da langtidsvarselet på yr.no flere ganger daglig og ser at solglimtene nærmest kommer for å erte folk før skybruddene tar til igjen. Vi stoler på Yr og lar oss ikke lure.

Ingen vi kjenner har noen gang opplevd så langvarig periode med regn i Algarve. Vi får bare håpe det fyller opp de stakkarslige vannmagasinene.

Selv håper vi, litt egoistisk, at regnet skal gi seg. Vi lengter til Olhão, men velger å holde oss unna til det verste er over. Vannmassasje og svømming i Fortunas varme bad har gjort underverker for hoften min. Endelig kaster jeg krykkene og kjenner at jeg nok skal komme tilbake til gammel form.

KaràJan byr stadig på litt problemer, så Jan er ivrig etter å komme til Olhão for å få reparert både det ene og det andre. En liten taklekkasje varsler om behov for ny silikonering. Men i «torrential rain»? Clutchen på vårt rullende hjem er heller ikke helt god. Det er nok ikke bare vi som merker alderens tegn.

Vi er igjen uten gass, koblingene holdt bare én dag. Dvs. at vi ikke får laget mat, og at vi er avhengige av strøm for å ha varme, holde fryseren i gang, og ikke minst, laget morgenkaffen vi er så avhengige av. Enda godt vi har kaffetrakter.

På La Fuente betaler vi tretten euro for treretters middag inkludert en halv flaske vin eller en øl. Ikke gourmetmat, men greit nok nå når vi ikke får laget mat selv.

Våre venner skal sette kursen nærmere Alicante hvor bobilen skal parkeres før de drar hjem til jul. Skal vi nå sette kursen mot Portugal?

Men regnværet vil visst ingen ende ta. Best som det ser ut til å skulle gi seg, forlenger Yr uværet med nok en dag.

Det avgjør saken. Vi setter kursen rett sørover mot kysten. Forlater det hvite, krakelerte landskapet med klynger av palmetrær. Passerer små landsbyer med frodige kjøkkenhager og sitrontrær. Kulturlandskapet strekker seg viden bortover før det møter grønne fjell. Ja, faktisk grønne. Ellers synes jeg Spania i det store og hele gir et tørt og karrig inntrykk. På de enorme sletteområdene fordamper vannet raskt. Den ensidige satsingen på monokultur er ikke akkurat et løft for økosystemet. Det er befriende å se grønnkledte fjell som gradvis forsvinner i et fuktig tåkeslør.

*Underveis fra Camping La Fuente til Camping Lo Monte*

Ennå henger jeg igjen i min norske trang til å være iført ulltøy på denne årstiden. Det blir etterhvert ganske ulidelig når vi kommer ned mot lavlandet og varmen på Camping Lo Monte. Bedre blir det ikke når jeg innser at siden jeg frøs sånn i Norge før vi dro, har jeg visst bare tatt med meg langermete ullgensere. Jaja.

Lo Monte er en ensformig, striglet camping med snorrette gater og ditto beplantning. Tettpakket med store, kostbare bobiler, for det meste tyske. Omgitt av flat sivilisasjon uten natur.

Så fjernt fra vår camp i Olhão med sin naturlige, frodige vegetasjon og slyngende veier. Som ligger så nydelig til i det fuglerike landskapsvernområdet Ria Formosa med den genuine og levende fiskerbyen Olhão i gangavstand. Hvor det er alle varianter og størrelser av bobiler og endog telt. Gamle og shabby biler og noen store og flotte. Her er alt like naturlig. Hvor folk har campingvogner som sitt faste og eneste hjem og omgir seg med planter og pynt som gjør det hjemmekoselig.

Nei, et sånt striglet, sjelløst sted som dette er ikke noe for oss. Men det er varmt her, det er en god restaurant, varmt basseng og trimrom. Deilig for et par dager. En formildende omstendighet er det òg at det er flokker med nydelige, grønne papegøyer her. Det har vi ikke i Olhão.

Og så er det superhyggelig at vi er her sammen med nok et trivelig vennepar fra bobilmiljøet. Det blir fine stunder med prat og latter i godt selskap. Og Rummikub-spilling på kveldstid.

Mandagskvelden byr på varm vind og nitten grader i mørket. Vi får en lang og god spasertur inn til tettstedet ved havet. Blomstrende lilla og dyprød bougainvillea henger utover fortauet. Hawairoser store som trær er dekket av gule eller dyprøde blomster. Enkelte løvtrær står vintergrønne med kroner så tette at man ikke kan se greinene. Andre har kastet bladene. Det gylne løvet virvler i vinden og rasler muntert rundt beina våre mens vi går. En fin lyd. Jeg nyter å kjenne at jeg kan lenge ut i raskt tempo som en Duracel-kanin og sparke i det tørre løvet. Krykkene er med kun som psykisk støtte.

Gatene er stille og folketomme med feriestengte butikker og leiligheter. Våre venner har avtalt at vi møter en norsk venn av dem på det julepyntede torget.

Kvelden avsluttes med et nydelig måltid på en restaurant han tar oss med til. Vakkert beliggende ved det nattsvarte havet som speiler lysene fra byen. Vi fem er de eneste gjester og får utmerket service.

Dette blir vår farvelkveld i Spania.

Nå er vi på vei hjem til Olhão. Regn eller ikke, nå har den utålmodige kusk somlet lenge nok. Han fører oss stødig og i god steam over Murcias og Andalucias sletter mens vinden røsker og river i bilen her vi er oppe på tusen meters høyde. Solen skinner, og Ludo peser av varme. Vi har bare fått av ham en tredel av den tjukke pelsen. Mer orket vi ikke i første omgang.

Utsikten til de uendelige, tørre, brune slettene er ganske trist. Innimellom brytes de opp av enda tristere fabrikk- og forretningsbygninger. Fjellene i det fjerne er dog ville og vakre. Det skal Spania virkelig ha. Fjellene er et fantastisk skue.

Etterhvert kommer de mektige fjellene tetter på. Ulike mineraler byr på mer spennende fargenyanser. Terrakotta, sepia og sølv om hverandre. Det er vitterlig mange vakre områder i Spania også. Bare så alt for mange triste partier i mellom. Vi skal òg gi Spania at de alminnelige restaurantene byr på bedre og mer variert mat enn hva vi er vant med fra Portugal. Det er mye bra her, men Portugal er best og portugiserne likeså. Portugal er alltid vakkert. Overalt. Frodig og grønt tross det vanligvis fraværende regnet. Med utrolig variert vegetasjon og spennende topografi uten endeløse triste sletter

Jo mer vi mimrer om vårt elskede Portugal, desto ivrigere blir vi på å nå målet. Til tross for at vi møtes av voldsomme regnskyll allerede ved Guadix. Vilt og voldsomt sammen med kraftig vind og bratte stigninger, samt stor trafikk, er det ikke direkte hyggelig på veien nå. Jeg priser meg lykkelig for Jans profesjonelle kjøreferdigheter.

Like før grensen til det forjettede land er uværet over. Det er mørk kveld, selv om vi vinner en time når vi kjører over Ponte Internacional do Guadiana. Ludo setter seg spent opp og værer ut i luften. slik han alltid gjør når han får teften av vinterlandet han trives like godt i som oss.

Klokken halv sju om kvelden på Lussi Langnatt er vi fremme og hjemme til et varmt og stjerneklart Ria Formosa i måneskinn. Vi tas så godt i mot av gode venner som har ventet på oss. Ludo fyker rundt og hyler av glede. Hadde vi orket, skulle vi gjort det samme selv.

Vi er slitne, men glade. Nå begynner det gode vinterliv.

*Det ble fort for mye regn til å få noe ut av bild*ene. *Her ved Huétor de Santillán*

3. reisebrev, fra kulde til varme og badeliv

10. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, helse, miljø, NATUR, portugal, reise med hund, spania | Legg igjen en kommentar

Det er iskaldt når jeg, som vanlig, våkner lenge før dagen gryr. Varmen er slått på, men virker åpenbart ikke. Det er bare å pakke seg godt inn og se noen episoder av «Garden Rescue» mens jeg venter på at B-mennesket og redningsmannen ved min side skal våkne.

Halv sju har jeg ventet lenge nok, da får han ikke sove mer. Men redde oss fra kulden, går ikke. Gassflasken er ikke tom, men det er visst noe med at gassen fryser lettere når vi bruker komposittflasker. Fra før har vi hatt trøbbel med at vannet renner ut. En sånn kuldesikringsgreie. Siden vi fricamper, har vi ikke strøm heller som vi kan bruke i stedet. Dermed får vi ikke en gang morgenkaffe. Redningen blir å bare kjøre av gårde fra vinteren ned til lavlandet og varmen.

Aldri har vi vært så tidlig på veien før. For meg som våkner mellom to og fem og starter dagen da, er det perfekt å starte ved solrenning. Være til stede i denne vidunderlige tiden på døgnet når det er stille ute og naturen er i ferd med å våkne. En og annen buss og trailer er på veien foran oss. Vi legger oss bak dem. Når veien slynger seg nedover i sju og en halv prosent helling, gjelder det å bremse med girene og ta det pent.

Det er flott å ha ro til å nyte dette fabelaktige lysshowet som åpenbarer seg på himmelen både foran oss og over oss. Svart med lilla og glødende oransje islett. Gradvis lysere blått og gull med nærmest vulgære flammefargede og rosa skyer.

På sidene av oss rager høye, ville fjell. Stupbratte fjellsider lander nede i rimkledt vegetasjon. Dypt nede i dalen ser vi en steinlandsby. Tett i tett skyter husene opp av berggrunnen de er bygd av.

Både B-mennesket og jeg er helt henførte over opplevelsen. Det er så ufattelig vakkert.

Vel nede i lavlandet er temperaturen en annen. Kroppen begynner å slappe av, og fingrene tar så smått til å virke igjen.

Vi surrer omkring rundt i Clermont l’Hérault for å finne et sted å fylle diesel. Én ubetjent stasjon tar ikke våre kort. Et annet sted tar de kun cash, men vi har heldigvis vært forutseende nok til å ta ut kontanter. Diesel er angivelig dyrt i Frankrike, men vi har vært heldige med å finne billig diesel når vi har kjørt av motorveiene og inn i landsbyer.

Vi har nådd lavlandet i morgengryet. Solen stråler over vinmarkene i Clermont l’Hérault

Nå stopper vi ikke før vi har entret spanskegrensen og befinner oss i La Jonquera. Jan får fikset gasstilførselen, så det blir både kaffe og frokost før vi drar og handler litt mer kolonialvarer. Inkludert øl og vin.

Vi blir enige om ikke å stoppe i Barcelona. Der har vi vært flere ganger og tatt for oss både Gaudí, Picasso og Miró. Denne gangen vil vi satse på Valencia som òg er en meget severdig by.

I storbyer fricamper vi ikke. Da ønsker vi både tryggheten og tilgangen til strøm vi får på en camping eller en bobilparkering.

Den første jeg blinker ut på GoogleMaps er full. Og viser seg å slett ikke ligge sentralt i et strøk med tilgang på både det ene og det andre slik den fremstår på nettet.

Den neste jeg finner, ligger i andre enden av Valencia. Vi lar Google lede oss siden Garmin er særdeles gjenstridig på detaljer om Campinger uten gateadresse. Merkelig nok elsker Google å føre oss inn på et konglomerat av småveier. I stupmørket sikksakker vi oss rundt på alskens traktorveier i det Valencianske åkerlandskap mens vi langt i det fjerne skimter lysene fra veien vi mest sannsynlig burde fulgt. Men sannelig når vi frem til campen i El Saler to minutter før stengetid og får den siste, ledige plassen. Et hyggelig sted nær havet, med tett vegetasjon, samt strøm og tilgang på varme dusjer inkludert i en rimelig pris. Restauranten er stengt for sesongen. Siden vi fortsatt er late hva matlaging angår, begir vi oss til nærmeste landsby og en, på Tripadvicor, anbefalt sjømatrestaurant. Jeg får min første trimtur på lenge og vi inntar henholdsvis en seig biff med masse sener og et nydelig rekemåltid. Så kan man jo bare gjette hvem som spiste hva.

Vi er begge slitne og lei av kulde, så vi bestemmer oss for å ha en hviledag fra kjøring og heller utforske byen. Særlig frister kunst- og vitenskapsmuséet med sin spennende arkitektur.

Men så lett er det ikke å la våre bestemmelser bli til handling. Campen ligger i utkanten, og det er ikke tillatt med hund på bussen. Drosje er relativt dyrt, og med tanke på at jeg ennå ikke kan gå særlig langt, finner vi ut at Valencia får vente til bedre tider. Isteden blir det en herlig spasertur gjennom et frodig naturreservat og ned til stranden.

Vi finner en fredelig strandrestaurant hvor vi drikker kaffe i solen før vi går ned til stranden for å lytte til bølgene. Det er rent merkelig hvordan vi alle tre kvikner til når varmende solstråler treffer artrosiske ledd. Vi virkelig nyter lyset, fargene, havet og den vidunderlige stranden med sand og bølgeslipte steiner i alle regnbuens farger. Ullkåpe og vintersko ble parkert i skapet før turen. Det tar ikke lang tid før også ullsokker vrenges av og isteden gjør nytte som bæreredskap for noen av disse vakre steinene som dekker havets bredder. Vi fabler om alt det fine vi kan lage av dem, og angrer på at vi ikke har bragt med oss Dremel’en til Jan og andre nyttige redskaper.

Men så godt vi har det nå!

Vår første virkelig varme dag gir oss overskudd til å lage middag selv og ha en trivelig kveld med Rummikub.

Fullt så trivelig er det ikke når jeg våkner halv to av kløe. Hvem tenker på mygg i desember? Sikkert er det at myggen i hvert fall tenker på meg. I taket sitter en sverm av blodsugere som har funnet sitt offer, mens Jan er spart.

Sannelig har vi kommet til varmen!

I Olhão er syndfloden ennå ikke over, så det frister fortsatt å utsette ankomsten. Vi får kontakt med norske bobilvenner, og blir enige om å møtes i Fortuna i Murcia. Her bobler varme kilder opp fra jorda og gir legedom og velvære til trengende menneskekropper. Her er vi nå etter en særegen tur gjennom et annerledes spansk landskap enn vi har opplevd tidligere. Fra de kjente velforrevne fjell, kranset av vidstrakte jordbrukslandskap med oliven- og sitrustrær, havner vi i et månekrater av hvite, tørre sanddyner før Los Baños de Fortuna stiger opp av horisonten.

Jeg har plassert mitt legeme i disse varme, naturlige kilder og latt min skrøpelige kropp maltrakteres av varme strømmer og massasjedyser på alskens steder av kroppen. Jeg føler meg fornyet, frisk og vital. Hvorvidt min kjære medreisende og samboer, som nekter å la seg bli våt, føler noe av det samme, vites ikke. Jeg er, om ikke forynget, vesentlig bedre i kroppen etter dagens opphold i Los Baños de Fortuna.

Værmeldingen for Olhão sjekkes jevnlig. Det er varmt der og innimellom sol. Og fortsatt dager med kraftig nedbør. Skal vi fortsette ferden mot målet nå eller drøye litt til? «Free as an eagle» er våre venners mantra som står skrevet bak på bobilen deres. Det gjelder jo også oss. Vi MÅ ingenting. Morgendagens valg skjer ikke før morgendagen blir idag. Så får vi se hva det blir til.

*så klassisk spansk, forrevne fjell med borg på toppen*

2. reisebrev, omgitt av eventyret

8. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, eventyr, frankrike, miljø, NATUR, portugal, reise med hund, vinter | 1 kommentar

Tross min manglende steds- og retningssans er jeg slett ikke så verst til å lese kart. Rett og slett fordi jeg aksepterer at jeg mangler ovennevnte sanser og derfor innser at jeg bør stole på det kart og kompass forteller.

Jan har kjørt langtransport, samt jobbet utenlands i mange år. Lenge før det var snakk om GPS i bilene. Han var vant til å ha med en stor bag med kart.

Slik begynte våre første bobileventyr sammen også. Vi har kost oss med å se på kart og planlegge neste dags rute. Merke av numre på veier og avkjørsler. For så like gjerne å ombestemme oss på impuls. Slik har vi oppdaget mange ukjente perler. For de store Europakartene viser ikke småveier. Og det er riktig så spennende å havne på nye steder og ikke ane hvor vi befinner oss.

Andre bobilfolk lo av oss bakstreverske som kjørte uten GPS. Og etterhvert har også vi blitt mer moderne. Først kom en Tomtom inn i tilværelsen. Den vil nå bare ha penger og påstår likevel at den ikke har plass til kart over Sør-Europa. Så ble det en Garmin i bilen. Flott skjerm, men umedgjørlig på flere vis. Rett og slett Juklerødsk kranglevoren.

Da GPS’ene kom inn i vårt liv, bestemte jeg meg for at jeg ikke ville lære meg dem. Jeg kan jo så mye annet, og det er andre områder jeg heller vil erverve meg kunnskaper på. Litt må jeg riktignok krangle med dem slik som de irriterer oss begge. Men ellers holder jeg meg til kart. Riktignok bruker jeg GoogleMaps, men dog. Det er bare et par problemer. Veinumre, avkjørsler, alle opplysninger man trenger for å følge en rute fikser jeg. Men høyder og avstander skjenker jeg ikke en tanke. Et par tre centimeter på kartet ser da ikke særlig langt ut. Og høyder? Er det ikke bare spennende når veien plutselig slynger seg oppover uten stans? For ikke å snakke om nedover…

Jeg har fått viljen min med en ny og langsommere kjørerute frem til Olhão og har bestemt at første etappe skal gå i retning Montpellier via bl.a. Orleans, Bourges og Clemont-Ferrand.

Et lykkelig valg. I går og i morges var det regnvått og ufyselig i Frankrike. Langs vårt nye veivalg stråler solen over flammende løvskoger, bølgende åser og grønne marker med beitende kyr og hester. Her og der ser vi søte sauer med hvit ull og svarte fjes og føtter som springer lekent omkring. Plutselig er det en hel flokk med skjønne esler på en eng. Og aldri har jeg sett så tett med musvåk langs veien. Nesten hver femtiende meter sitter de på gjerdestolper og i trær og speider med stoisk ro etter bilslaktet føde. Alt er så vakkert som bare franske landskapsmalerier kan være.

Vi stopper ved en av de mange vidunderlige rasteplassene som bare finnes i Frankrike. Kjempestore områder med urørt natur og mengder av usjenerte piknikbord spredt mellom trærne. Ludo får litt pinnelek, og jeg får strukket på en stiv kropp, mens Jan litt mer prosaisk entrer det offentlige toalettet. Kanskje er jeg både barnslig og patetisk, men jeg må rett og slett klemme på et tre. Jeg har vært så underernært på naturkontakt i flere måneder nå at jeg føler meg syk.

Og hvis noen tror at dette er innbilning, så les denne artikkelen. Nærkontakt med natur er helse, rett og slett vitenskapelig begrunnet med biokjemi og hormonelle reaksjoner. https://www.nrk.no/ytring/natur-er-medisin-1.14159121

Trær! Vi trenger trær, skog og natur rundt oss!

Men dagen er kort. I det den så smått er i ferd med å gi tapt for mørket, stiger vi oppover. Og oppover. Jeg hadde ikke tenkt på høyder langs veien. Og det er desember. Faktisk vinter. Takk og lov for nye helårsdekk og en dyktig sjåfør, for nå stiger vi opp og inn i vintereventyret. Vi er oppe på rundt tolvhundre meter. Så går det nedover igjen. Og oppover. Og nedover. Oppover og nedover.

Intet lys er så vakkert som det lave vinterlyset. Det er det som gir oss de magiske fargenyansene i rosa, bronse og gull. Norske julekort blir levende rundt oss med tunge, snøkledde grantrær. Hvit snø ligger teppemykt over et stadig mer dramatisk landskap med bratte fjell og daler. Om jeg igjen er i Nivlheim, vil jeg bare være her, for dette er ufattelig vakkert. Kulda kjenner vi ikke inne i KaràJan. Utenfor dekker tett tåke alle lavereliggende områder av landskapet. Opp fra det hvite tåkehavet strekker det seg mystiske øyer av snøkledte åser og fjell med varierende vegetasjon. Innimellom forsvinner veien inn i det hvite intet. Solen synker mens den forærer oss sin ypperste magi av et vidunderlig fargespill over eventyrlandskapet. Vi blir både satt ut og ydmyke over naturopplevelsen vi er så heldige å få delta i.

Bilder tatt fra skitne bilvinduer i fart med utslitt kamera eller mobil, yter ikke denne strekningen rettferdighet. Så den må bare oppleves

Tåken blir tettere, og vi velger å holde oss bak en trailer for å ha de røde baklysene som ledestjerner. Jeg har blinket ut den spektakulære Viaduc de Millau som en viktig severdighet å få med oss på veien. En 2,4 kilometer lang skråstagbro som er en av verdens høyeste – tegnet av Norman Foster og Michel Virlogeux. Et informasjonssenter viser både film om- og gir oss utsikt til- dette fantastiske byggverket.

https://www.leviaducdemillau.com/fr/le-viaduc-expo-0

En desemberdag er dessverre så alt for kort. Det er forlengst stupmørkt når vi ankommer stedet. Vi kjører likevel av og ser lysene på broen blinke mot oss høyt der oppe før vi kommer oss inn på veien igjen og kjører over den spektakulære broen på vår vei videre mot sør.

Likevel er vi ikke skuffet.

Denne magiske naturen og lysets fargespill er noe av det mest betagende vi har opplevd. En forgjengelig skjønnhet som var til stede nettopp i dag. Vi føler oss begunstiget.

Broen er der og kan oppleves en annen gang. For vi er skjønt enige om at vi skal kjøre denne veien igjen. Dog på en annen årstid.

Vi finner et fint sted å stå for natten ved L’Hospitalet du Larzac. Flotter oss nok en gang med restaurantmiddag fordi vi ikke orker annet. Og kjøper med litt lokalprodusert hygge i form av en god rødvin og en ost som vi kan kose oss med i KaràJan. Det er skikkelig kaldt ute, men godt og varmt inne i vårt lille bobilhjem. I hvert fall til et stykke utpå natten. Da begynner problemene.

Men mer om det i neste reisebrev.

Tåken letner etterhvert som vi kjører. Solen går ned over den magiske dalen.

Portugal vinteren 22-23

7. desember 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 22/23 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, reise med hund | Legg igjen en kommentar

1. reisebrev, en vinterlig avgang i desember

Tiden mellom siste reisebrev fra Portugal i mars og frem til vår avreise nå så sent som i desember, føles som et Ginnungagap.

Siste vintersesong i Algarve var preget av et behagelig klima og lange fotturer i vill og vakker natur. Ludo og jeg gikk over hundre mil i løpet av fire måneder der og besteg høyder tilsvarende femtentusen etasjer. Fem måneder før vi ankom, hadde jeg fått totalprotese i venstre hofte. Månedene i Portugal ga meg den beste rekonvalesens og opptrening jeg kunne få. Jeg kom sterk og glad hjem til Norge med forventning om like lange turer i Haldens vakre skoger. Et par turer i fjellheimen stod også på programmet.

Det begynte så bra med krefter til både stor innsats i hagen og turer i Ertemarka. Men i juni var det slutt. Høyre hofte slo til med smerter verre enn jeg noensinne har kjent. Kort fortalt ble de neste måneder mer eller mindre som å befinne seg i Nivlheim uten å vite om jeg ville bli i stand til å nå tilbake til den verden av styrke og vandreglede jeg opplevde i vårt elskede Algarve.

Men nå er det atter håp i hengende snøre. Nye reservedeler er på plass. Hofteprotese nummer to er seks uker. Godt forsynt med metalliske reservedeler på begge sider, vil nok kroppen min bære meg rundt i naturen noen år til. Formen er ennå elendig etter måneder uten skogsvandring og flere kilo trøstespising på kroppen. Kulde og regn har òg forsinket rekonvalesensen. I tillegg er Ludo rekonvalesent etter operasjon for blæresteiner. Vi er rett og slett litt ynkelige begge to og gruer for lang kjøretur. Men ifølge både ortoped og veterinær skal det nå være akseptabelt for oss å legge i vei sørover. Og Jan har rigget så fin plass til oss hvor vi nærmest kan ligge og slappe av selv om vi har på bilbelter. Så det går nok bra.

Men tenk – nå er vi snart tilbake i vårt helsebringende vinterland. Hvor herlig, saltholdig luft gjør det godt å puste. Behagelig varme får liv i stive ledd og gjør det lett å være i aktivitet for oss alle tre. Nå skal alt bli bra igjen!

*Godt kledd og ennå lett ustø en stund før avgang*

Det er rart å kjøre så sent på året. KaràJan fikk nye helårsdekk for sikkerhets skyld. Jeg sliter med å pakke ned sommerklær, det føles så unaturlig når man går med flere lag ullklær for å holde desemberkulden ute. Det er et styr å avgjøre hva man skal ta med seg for et langt opphold. Plass, og særlig vekt, begrenser mye.

Vi slåss litt om hvilke frysevarer som skal med; minifryseren oppå kjøleskapet har ikke rare volumet. Jeg vil ha med julemat som ikke kan kjøpes i Algarve, samt litt hjemmelaget veggismat til turen. Jan vil ha med kjøttdeig og grønnsakblandinger til sine hurtigmiddager. Og sylte. Det blir et kompromiss. Jeg får med hjortestek, to rypebryst og tyttebær. Samt voksbønner og rødbetkaker, men ofrer lutefisken. Jan ofret muligens noen pølser.

Kielfergen fra Gøteborg sparer oss for førti mils kjøring, og vi raser av gårde. Gjennom Tyskland til Nederland. Det er tørt og fint kjørevær. I de få timene det er lyst, fremstår ikke Tyskland like annerledes og eksotisk som det gjorde da vi bodde i Trondhjem. Utsikten til maisåkere med brune stubber, grønne turnipsåkere, rådyr på jordene, staselige løvskoger og de alltid speidende musvåkene på gjerdene er samme utsikt vi har hjemme i Halden og Østfold.

Vi spiser sen middag på en lokal restaurant nær Maastricht. Planene om å lage middager underveis, er skrinlagt. Vi orker ikke. Ute er det kaldt, mørkt og hustrig. Nå gjelder det å kjøre og kjøre og komme oss raskt til varmen.

Belgia er raskt passert, og vi durer inn i Frankrike. I svartmørket kjører vi litt feil og befinner oss plutselig på vei rett mot Paris. Det er ikke en by man har lyst til å forsere i morgenrushet, så vi fortsetter ferden inn i natten og stopper ikke før hundreogfemten mil er tilbakelagt og storbyen vel passert.

Vi har tilbakelagt over en tredel av turen og kan teoretisk sett være fremme i Olhão tirsdag kveld. Yrkessjåførgenet til Jan har som vanlig slått inn. Her gjelder det å nå målet jo før jo heller. Temperaturen i Nord-Europa innbyr heller ikke å legge inn våre sedvanlige pauser med opplevelser.

Så ser vi på værmeldinga for Olhão. Og på bilder som folk legger ut på FB.

Syndfloden har falt ned over campen! Og over Algarve og Alentejo. Og vil ikke ta slutt så langt langtidsvarselet viser. Alt bader i vann og veiene er oversvømt.

Takk og lov for disse tørkerammede regioner med sine skogbranner og synkende grunnvannstand. Regnet er så sårt tiltrengt i landet.

Men ikke for meg. Jeg nekter å ankomme til dette.

Her må den utålmodige sjåfør stagges. Det står ikke om livet å nå frem så fort som mulig, her skal verken stålbjelker eller andre varer leveres innen fristen.

Ludo har minst tre kilo pels nå, og vil komme til å være dyvåt i fjorten dager om han utsettes for daglige turer i denne flommen. Vi også. Ingen sjans til å tørke opp inne i bobilen. Vel lengter vi hjem til Ria Formosa, men det går an å ankomme noen dager senere når det verste regnet forhåpentligvis har gitt seg.

Det holder hardt å få sjåføren på andre tanker, men det går. Den sedvanlige «snarveien» via Bordeaux og San Sebastian og Ruta de la Plata gjennom Spania, skrinlegges. Vi satser på sørover i Frankrike mot Bessier og østkysten av Spania via Barcelona. Det blir noen mil ekstra, men gir muligheter for fint vær.

Og vi oppdager en ny og naturskjønn rute gjennom siste del av Frankrike. Den omtales i neste reisebrev.

Første etappe var fra Halden til Kielfergen i Gøteborg. Dette er andre etappe som gikk fra Kiel i Tyskland til Janvry sør for Paris

Ville, vakre Portugal del III

10. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, Eira do Lobo, Fornalha, fotturer, hiking, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, ria formosa, Umbria | Legg igjen en kommentar

For å komme seg til det ville Algarve jeg elsker, vekk fra folk og støy, må man nødvendigvis bruke bil. Som jeg ikke er så glad i, men dog innser nytteverdien av. Så glad jeg ble da jeg fant ut at jeg ikke trenger å kjøre helt til Cachopo eller Parizes for å finne mine stier! En liten avkjørsel i Umbria er langt nærmere. En liten lomme ved grusveien med en søppeldunk som landemerke. Herfra går det faktisk flere merkede løyper, men merkingene er ganske så ymse. Det finnes ikke dekning i dette området, men kart kan lastes ned fra AllTrails på forhånd og anvendes offline. Da ser man både merkede løyper og alle andre stier som kan utforskes når lysten faller seg slik.

Etter å ha oppdaget dette fabelaktige området, får jeg med meg en norsk venninne som egentlig liker å gå. Men som jeg dessverre kurerte for å bli min følgesvenn for noen år siden, da jeg ifølge mannen hennes «hadde ødelagt ho». Det ble sagt med glimt i øyet, men hun var utslitt etter å ha fulgt meg på en ekspedisjon gjennom busk og kratt den tiden jeg ikke ante noe om eksisterende løyper. Nå vil hun slå følge om jeg lover å følge merket rute. Så jeg sender kart og løypeprofil og spør om det ser ok ut og får ja. Så da går vi da. Det er anstrengende å gå her. Bratt opp og ned som alltid. Veldig bratt. Og et eller annet må ha klikket med løypekartet, for vi får beskjed om at vi går feil og må ta andre stier. Stier helt uten merking. Vi må krysse elva Alportel. Først én gang. Det er såpeglatt av grønske, men ikke bredt. Så det går bra. Deretter blir det verre. Vi passerer Fornalha, med løypemerking, men AllTrails påstår at det er feil og jager oss tilbake. Forlanger at vi krysser elven på et sted der den er fire, fem meter bred. Ikke dyp, men hele bunnen er dekket av glatte grønskesteiner hvor det er umulig å få fotfeste. Ludo spurter over. Min venninne går med sandaler og klarer seg greit. Jeg innser at barbeint vil jeg ikke kunne holde meg på beina. Og falle kan jeg ikke risikere, da kan i verste fall hofteprotesen løsne. Så jeg labber over med min tjukke hikersko på. Det går bra, bare å vri opp sokker og såler etterpå. Litt tyngre blir de skoene, men pytt, pytt.

*Elvekryssing, ikke dypt, men glattere enn glalttest pga. grønske*

Så bærer det oppover. Oppover og oppover. Hver gang vi synes vi har nådd himmelen, fortsetter det oppover rundt neste sving. Følget mitt henger lenger og lenger bak og blir stillere og stillere. Og jeg får dårlig samvittighet, men unnskylder meg med at hun fikk både løypekart og terrengutsnitt på forhånd. Så viser det seg at det ikke var hun, men mannen hennes som så på det og mente at det gikk bra.

AllTrails jager oss av gårde. Nå er det nedover på rullende steiner i gjengrodd terreng hvor det neppe har gått noen de siste ti årene. Vi brøyter oss gjennom tornekratt og andre buskvekster. Når til slutt et lite hus hvor hunder i lenker sperrer stien og bjeffer rasende. Her går æ ikkje, fastslår mitt følge. Ikke Ludo heller. En bitte liten kone kommer ut og dirigerer oss ned i en åker og opp igjen bortenfor de glefsende hundene. Litt bryskt sier hun at dette er privat, her går ingen sti. Den går lenger ned eller over fjellet lenger oppe. Hun tør opp når jeg faktisk kan prate litt med henne på portugisisk og viser henne at kartet har ledet oss feil. Lurer på om vi er franske, og blir høylig forundret når jeg sier at vi er norske. Tydeligvis usikker på hvor Norge er. Men prater nå ivrig i vei om hvor mye hun misliker vinteren som er så kald, og hvor hun gleder seg til sommeren. Og ikke kan begripe at vi går der så lett antrukne selv om jeg forsikrer henne om at for oss er en portugisisk vinter som en deilig og varm norsk sommer.

Sannelig, etter praten med den lille konen viser det seg at det bare er hundre meter bort til bilen!

Mitt følge er sliten, det er spesielt det med de lange nedoverbakkene som har tatt på. Selv om vi begge prøvde å gå baklengs innimellom, så var det hardt til knærne.

Vel, jeg innser at dette blir et område jeg heretter skal utforske alene. Hvilket jeg gjør. Jeg tar det ikke så tungt om jeg går feil løyper og noen kilometer ekstra, men det er ikke morsomt å blande andre inn i det. Det kryr av stier i dette herlige terrenget som har så flott natur og grønn og nydelig vegetasjon. Her finner jeg den ene perlen etter den andre når jeg tar noen avstikkere. Langs elven er det så trolsk i den tette vegetasjon. Lyden av det sildrende vannet og froskene som synger er en mektig konsert.

Mine spreke venner som er her på ukesbesøk, har ingen problemer her. Ikke roter vi oss inn på glemte stier heller. Han er ivrig orienteringsvandrer og fører an. Vi passerer både Fornalha og Eira do Lobo. Ingen utforsking av interessante stier, men grei gjennomføring fra start til mål. Tidsestimatet er fire timer og seksten minutter, vi bruker fire timer. Veldig bra løype for Ludo sin del pga. elven som vi får avkjølt oss i og hvor vi begge kan drikke vannet.

*Solen velsigner guttenes appelsinplukking fra et forvillet tre*

Så heldig er jeg at jeg også får med to barnebarn som er på vinterferiebesøk, opp hit. De er unge, spreke tenåringer på seksten og snart atten. Snakker som en foss under hele turen. Skjønner ikke at de har pust til det, men sånn er det å være unge og uten alderens skavanker. Interessant å høre på dem. De diskuterer alt fra naturens mysterier, og geologi til politikk og samers rettigheter fra middelalderen til idag. Utrolig. De forsikrer at tross all pratingen, får de med seg naturopplevelsen. For de kan multitaske, må vite. Etterhvert går det litt tregt i de siste, harde stigningene, men ingen klager er å høre. Vi tar oss god tid. De nyter livet langs elva og oppdager både salamandre og rumpetroll. Finner pinnedyr og andre interessante biller og insekter som studeres nøye.

Det er veldig varmt i dette området. Alltid mye varmere enn nede i Ria Formosa, selv om det kan blåse friskt på toppene. Vi ser det på vegetasjonen. Blomster som ennå ikke er kommet i knopp nede hos oss, er allerede avblomstret her. Bratte stigninger kan føles uendelige i varmen. Men så har vi elven. Hvor vi innimellom kan vasse eller dyppe hodet for å avkjøle oss litt. Den «hemmelige» kulpen til Ludo og meg som er dyp nok til å svømme i. Det friske, klare vannet. Guttene synes det er iskaldt, men kan ikke være dårligere enn bestemor og Ludo, så de hiver seg uti til slutt.

Grønt, krystallklart vann. Høye, grønnkledte åser reiser seg rundt oss. Tett vegetasjon hvor usynlige fugler kvitrer vårvakkert rammer inn denne perlen. I vannkanten sitter froskene på steiner og synger av full hals.

Vi befinner oss midt inne i eventyret. Et virkelig eventyr som jeg er så glad for at mine barnebarn kan ta del i. Jeg bare elsker dette området. Og ennå er jeg bare i startfasen av å utforske alle stiene som slynger seg oppover og nedover og oppover igjen. Over blåne bak blåne.

31 Ville, vakre Portugal, del II

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, alta Mora, Bobil, bobilturer i Europa, Caminho da Amendoeira, fotturer, hiking, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Østover og nordover finner man det ville, ukjente Portugal. Med fabelaktig og variert natur og topografi. Her kan man gå de nydeligste vandreruter uten å treffe på mennesker. Ingen serveringssteder og ingen morsomme lunsjer med sangria. Kun vannflasker og litt nøtter om energibehovet skulle melde seg.

Det gjør godt for kropp og sjel å følge slike løyper i naturens fred og ro. Jeg lengter etter å gå milevis i øst i de naturskjønne områdene vi har passert på våre bobilturer. Men er ikke så glad i å kjøre langt med bil for å komme til startpunktene. Oppover langs Guadiana har jeg også registrert at det er mye pinjetrær, så det er ikke aktuelle områder å vandre i når prosesjonslarvene er aktive. Men Caminho da Amendoeira, mandeltreløypen, som starter I Alta Mora, skal være rimelig trygg. Den tar vi. Må nytte på når jeg har venner her som gjerne kjører.

Stakkars Ludo blir hjemme også denne gang. Han haltet og var skikkelig sliten etter at vi tok Rocha da Pena-ruten og Mesquita-ruten på samme dag. Disse rundene jeg tar titt og ofte fordi de har fin vegetasjon som stadig er i endring. Nå har ville fresia, orkidéer, iris og peoner begynt å titte frem i disse områdene. Rene eventyret.

Men altså, min elskede trofaste, firbeinte turkamerat er ni og et halvt år. Og har både epilepsi og artrose. Jeg vet hvor smertefullt det er med artrose i hoftene, men i motsetning til meg, får ikke Ludo nye hofter. Det ér bra å gå og være i bevegelse, men alt med måte. Nå trenger Ludogullet mitt hvile. Selv forstår han ikke det. Det blikket han sender meg når jeg drar på tur uten ham, gjør vondt i hjertet og jeg føler meg slem. Men ifølge pappa Jan, har Ludo hatt det bare fint med ham og lek med ball på hesteenga ved campen.

Åsene oppover fra Castro Marim i retning Beliche-demningen, har nok hatt det varmere enn på våre kanter. De store gummi-cistusene er dekket av utsprungne blomster. Svære snøflak av hvite solroser dekker åssidene. Det er så nydelig at jeg blir helt rar inni meg. Oppe ved Alta Mora blomstrer de solgule lupinene som pleier å dekke store enger i Alentejo om våren. Bjellemusikk klinger i lufta. En gjeter er på vei ut til åsene med sin hjord og sine hunder. Så disiplinert og fint flokken følger tett sammen i det de passerer oss.

Bare et og annet mandeltre er ennå i blomst. Grønne, ferske mandler er allerede godt på vei. Duftende lavendel (rosmaninho) er fulle av knopper. Rosmarinen (alecrim) er i full blomst. Mellom salvieplantenes (salva) sølvgrå bladetasjer begynner rosa blomsterknopper å titte frem.

Den sirkulære løypen er bare i korte strekk innom asfaltert vei. Ellers følger den grusveier og stier. Opp og ned i det sedvanlig bratte Algarveterrenget med sin uendelighet av topper og daler. Utsikten er formidabel på toppene. Dalsidene er frodige her hvor elven Beliche slynger seg omkring. Godt å se en elv som ikke er helt tørrlagt. Det er alt for mange av dem. Teoretisk sett er det rike muligheter for å oppleve alskens dyreliv her. Men det krever muligens at man holder seg i ro på aktuelle steder. Om ikke annet så ser vi frosker og hører dem synge. Og vi ser en ørn. Dette er en vidunderlig løype å følge. Men også trist. For her ser vi virkelig sporene etter de uhyggelige skogbrannene i august i fjor. Ås på ås med svartbrente trær. Helt inn på bebyggelsen har det brent. Mennesker og domestiserte dyr ble evakuert da det foregikk. Tanken på alle de ville dyr og fugler som ble rammet er for vond å tenke på.

Naturen er likevel sterk. Den har en evne til å hente seg inn. Det grønne er på vei tilbake. Korkeika er godt isolert med sin bark og skyter nye skudd fra svartsvidde stammer. La oss inderlig håpe man ikke finner på å plante «killer-trees»/ ekaulyptus her. Det ser ikke slik ut. Flere steder ser vi nyplantede brødfrukttrær, alfarrobeiras.

Vi krysser elven Beliche noen ganger. Idylliske områder hvor jeg tenker at det må være fint å gi seg litt tid. Ha med mat og drikke og ta dette som en heldagstur og riktig utforske og nyte naturen. Jeg ser frem til å gjøre det. Med Ludo som da kan få litt hvile mellom de bratte stigningene. For det er noen tøffe stigninger her, så jeg er glad for at min kjære har kjøpt gåstaver til meg. De kommer godt med. Så får man trent armene samtidig også.

*Dett er faktisk en slags bilvei som krysser elven*

Vi bruker tre timer og tre kvarter på turen som er stipulert til å ta fire timer.

Dette var første gang her, men blir så visst ikke siste gang. Her er også en løype som heter Caminho da Cabra, geiteløypa, som er et par kilometer lenger. Og garantert like fin.

Men først skal jeg ha med mine venner i mitt nye yndlingsområde med utgangspunkt i Umbria.

Fortsettelse følger.

30 Ville, vakre Portugal, del I

9. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Benagil, Bobil, bobilturer i Europa, Carvoeiro, fotturer, hiking, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, Praia da Marinha, Praia Vale de Centeanes, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Turistreklamer for Portugal lokker gjerne med bilder av turkist hav, hvite strender og forrevne, terrakottarøde klippeformasjoner. En skjønnhet å besnæres av. Sol, strand, badeliv og ikke å forglemme surfing i spektakulære dønninger.

Likeså ses bilder av smale, gjerne bratte, gater kranset med fargerike, fliskledte hus. Azulejas, nydelige keramiske fliser i en uendelighet av mønstre. En arv fra maurerne som så mye annet vakkert av byggverk her på den iberiske halvøy. Pittoresk og annerledes, slik turister gjerne vil oppleve.

I vest og sør formes landet av havet som skyller ubønnhørlig innover. Klippene er utsatt for stadige endringer. Havet graver løs og stjeler av berg og jord. Huler og synkehull oppstår og gir dette ville, forrevne uttrykket.

Ingen kan beskylde landskapet i Ria Formosa for å se vilt ut. Her er det flater og sand. Men havet regjerer også her. Sandbankene og barriereøyene er i stadig endring. Sanda graves vekk og kastes tilbake, styrt av bølger og vind. Formasjonene endres. Her ligger ikke skjønnheten i røde klipper og voldsomme bølger, men i de store flatene av vann og sand som glitrer i lyset og er habitat for dette fabelaktige fuglelivet vi kan observere. Sandgrunnene demper dønningene og lar sola varme vannet så det er godt å bade her året rundt. Lenger vest er det alltid iskaldt i vannet og dønningene gjør det ikke særlig forlokkende når man er litt forsiktig av seg.

De mest kjente klippebildene er nok fra Benagilgrotten og dens nærliggende områder. Her kan man både ta båtturer som går inn i hulene, og følge vandreruten langs toppen av klippene og dalene imellom. Percurso dos Sete Vales Suspensos, «de syv hengende dalers rute», regnes som en Portugals vakreste sådanne. Frem og tilbake utgjør den ca. tretten kilometer og 230 etasjehøyder. En flott tur, men her er ganske så «overbefolket». Det er en løype «alle» skal gå, i hvert fall én vei. Selv har jeg gått den mange ganger, men har sluttet å ta med Ludo her. Det er lett å skli langs klippekantene og fort gjort å falle utfor. Så hunder må være i bånd, men det er ikke lett å gå med en stor, sterk hund som plutselig rykker i båndet fordi han har været akkurat den flekken han skal tisse på to meter unna. Og det skal skje øyeblikkelig. Det blir også fort for varmt for Ludo, for sola steker som regel godt her på de nesten nakne klippene.

*Mine venner går først, jeg tar det litt roligere langs de bratteste kantene*

Den herlige uken jeg har besøk av mine yngre og svært så spreke venner, gås det turer hver dag. Også denne, siden det er så flott her. Frem og tilbakeruter er ofte litt kjedelige, men det fine er at når man kommer til Praia Vale de Centeanes, kan man kjøpe lunsj og drikke sangria før man går tilbake. Og bade om ikke dønningene er for voldsomme.

Jeg er glad Ludo ikke er med. Det ville vært slitsomt å gå med ham i bånd her. Og som jeg tenkte, altfor varmt. Selv om det er lettskyet, koker en fort av varme når det går så mye opp og ned. På innsiden av klippene er det lave furutrær fulle av nøster med furuprosesjonslarver, livsfarlig for hunder.

Vi fyker ganske fort av gårde, har tatt så mange bilder tidligere, så det trengs ikke mange avstikkere hit og dit denne gang. Uvørne turister klatrer over sperringer for å ta sine skrytebilder til Instagram uten tanke for at klippekantene er løse og rasfarlige. Her og der hindres vi av flokker med japanere med deres lange selfie-skaft på mobilene, de har ikke mye blikk for at det er andre folk her som skal passere.

Lunsj blir det, med litt av hvert. Og to mugger sangria til bestevenninne og meg og en liten Sagres til sjåføren. Vi som hadde gledet oss sånn til å bade, må bare gi opp. Dønningene er alt for voldsomme og må bare nytes fra terrassen hvor vi sitter. Gjør et nytt forsøk når vi er tilbake og klatrer ned trappene til Praia da Marinha. Men også her kaster dønningene seg innover og graver dypt ned i sanda.

På hjemturen tar vi noen avstikkere ned mot havet for å grøsse over turist-Algarve. Dit de som skal ligge på solseng reiser. Grøss og gru, visste knapt at det fantes slike steder her, jeg. Men vest for Faro gjør det nok det, her og der. Greit å ha sett at de finnes, men aldri i livet om jeg skal oppholde meg på slike steder. Det er en lise å komme hjem til Ria Formosa og Olhão.

De kjente klippene og havet i vest er vidunderlig og vel verdt å oppleve. Men Portugal er så uendelig mye mer!

Følg med, så får du vite…

Ser opp mot himmelen inni Benagil-grotten

PS – Tar med noen bilder fra båttur inni grottene. Artig å ha sett dem både fra havet, inni og fra oven. Anbefaler å ta en liten båt fra Carvoeiro, ikke rib fra Portimão, da kommer man ikke inn i de små grottene. Bilde tre viser det lille åpningen vi kjørte ut gjennom, da lå vi flatt i båten

29 Ria Formosa – det vakre deltaet

8. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, fugler, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, ria formosa | Legg igjen en kommentar

Portugals store forfatter, José Saramago ble født i Azinhaga i nord. Hans opprinnelige etternavn var noe helt annet som jeg ikke husker i farten. Men da han begynte på skolen som sjuåring, ble han ropt opp med dette etternavnet som faktisk er benevnelsen på vill reddik (Raphanus raphanistrum). Josés familie var så fattig at de var avhengige av å høste ville vekster til mat. Dermed ble de kalt saramago på folkemunne. Dette var folk så vant til å kalle dem at presten i befippelsen kom til å skrive det på dåpsattesten til lille José. Slik fikk denne fantastiske forfatteren med den mangslungne bakgrunnen sitt navn. En historie jeg ofte tenker på når jeg selv vandrer omkring enten her i Ria Formosa eller i de mer øde fjellområdene.

For jeg vil alltid finne ut hva som er spiselig av ville vekster. Uansett hvor jeg ferdes. Det tar sin tid. Det nytter ikke å spørre portugiserne. «Sånn kunnskap trenger vi ikke her. Vi sanker skjell, og vi fisker. Vi trenger ikke spise planter, det er de i nord det. De er mye fattigere enn oss!» Vel, det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Dog kan det kanskje være noe i det? Saramagohistorien kan tyde på det. Når markene bugner av beitesjampinjong, er jeg alene om å plukke. Salturten som selges som delikatessegrønnsak i gourmetbutikker i England, ser jeg aldri brukt i mat her. Vill asparges og alle de herlige krydderurtene som åsene bugner av, er sjeldne å se i restaurantsammenheng. Jeg har prøvd å spørre eldre portugisere jeg møter, men bare én gang har jeg truffet noen som kunne bibringe meg kunnskap om emnet. På en av mine turer traff jeg på en gammel kone som sanket eikenøtter. Jeg trodde de var giftige for alle andre enn svartgrisene. Men hun kunne fortelle at de er utmerket føde for mennesker når de bare tilberedes på samme vis som kastanjer.

Men altså. Ria Formosa. «Her er det fugleliv, her!», skrev jeg på slutten av forrige reisebrev. Og her er det godt å være tilbake etter Spaniaturen. Med her menes Ria Formosa, «vakkert delta». Dette fantastiske naturreservatet på hele 180.000 km² som omgir oss her vi bor, og regnes som et av de syv underverk i Portugals natur. Et gigantisk delta bestående av øyer, halvøyer, sandbanker, saltbassenger fersksvanns- og saltvannslaguner og elveutløp. Området strekker seg langs kysten i ca. seks mil gjennom kommunene Loulé, Faro, Olhão, Tavira og Vila Real de Santo António, og anses å være et av Europas best bevarte, fungerende økosystemer. Her er over tjuetusen stamfugler samt et uendelig antall migrerende fugler som gjester oss på sin ferd fra nord til sør og vice versa.

*Kuhegrer. Jobber på markene blant sauer, geiter og hester på dagtid, og flyr hjem til ferskvannnslagunen like ved oss om natten*

Det vidunderlige med Ria Formosa er ikke bare de fine opplevelsene det gir med fugletitting, bademuligheter og vandre-og sykkelturer, men det at det ikke kan ødelegges av turisme her, nettopp fordi det er et landskapsvernområde. Ria Formosa befinner seg på listen til «The Convention on Wetlands of International Importance», også kalt Ramsarkonvensjonen. En global avtale som favner ganske vidt om vern av flora og fauna i våtmarksområder.

*Vinkekrabbe. Alle, hanner har én stor, hvit klo. Den banker de i bakken med for å tiltrekke hunner. Eller som våpen når de slåss med andre hanner*

I dette unike området holder vi til i vinterhalvåret. Her har jeg vandret utallige mil i årenes løp og antagelig tatt hundretusener av bilder av ymse kvalitet. Jeg er ikke av dem som sitter rolig og speider og bruker kjempeobjektiver og kamerastativ. Jeg går hele tiden, jeg. Stort sett alltid med Ludo. Han er en fredelig sjel, som er fornøyd med å vandre tett på meg. Helt uten interesse av å forstyrre eller jage fugler. Kameraet er et gammelt og stadig mer slitent speilreflekskamera med objektiv på maks 300 zoom. Ikke har jeg peiling på manuelle innstillinger heller. Men er det så nøye, da? Har ingen fotografambisjoner. Det er opplevelsene som teller. Noen bilder blir ok, andre ikke så bra, men alle er verdifulle som hyggelige minnebøker.

Området er flatt og dermed lett å ferdes i både til fots og på sykkel. Min Jan er som kjent ingen vandringsmann, men sykle liker han. Så sykkelturer er noe vi gjør i fellesskap. Ludo har sykkelvogn å sitte i når vi tilbakelegger en strekninger langs trafikkerte veier. Noe vi må her og der for å komme ned til våtmarksområdene. På apostlenes hester er det enklere, da kan vi klatre over sperringer og annet slik at vi unngår kontakt med bilveier.

Vår gode venn John Elvin er den som bidrar med fuglekunnskap, han er et levende leksikon i så måte. I alle år har han generøst tatt med alle som vil, på fuglevandringer. Låner ut kikkerter til deltagerne og deler ut lister med fuglenavn. Mitt bidrag har vært å lage nye lister hvor alle arter det kan være mulig å se her, er oppført på engelsk, latin, norsk, nederlandsk, fransk og portugisisk. Alle vil jo gjerne lære artsnavnene på sitt eget språk. Men må innrømme at for meg blir det helst engelske benevnelser siden jeg nå en gang lærer alt av vår engelske venn. Og jeg elsker å lære om alt som hører naturen til. John Elvin og jeg går, han sykler ikke. I Ria Formosa tilbakelegger han glatt tjuetusen skritt uten anstrengelse. Ifølge ham er tjuetusen skritt her som firetusen skritt på de fjellturene jeg drar ham med på. Eller omvendt. Firetusen skritt i fjellområdenes bratte opp-og nedløyper, er i anstrengelse det samme som tjuetusen skritt i Ria Formosa.

Nattestid er det bekmørkt her ute på engene. Da ser jeg like mange stjerner på himmelen som jeg så på den ensomt beliggende setra mi på Rørosfjellet. Men stjernebildene er litt annerledes plassert, og halvmånen ligger litt mer her. Fullmånen lyser vidunderlig, og kattugla lokker så vakkert, men ennå forgjeves.

*Nyter solnedgang med rosévin ved den gamle mølla i økoparken* *rett ved campen*

Også i Ria Formosa går jeg mest alene, men i dette landskapet treffer man folk overalt. Jeg går både østover og vestover. På kryss og tvers og rundt alle saltbassengene. Da tar det den tiden det tar. Det er så uendelig mýe å se på og oppdage i flora og fauna. Er det flo, så vil både Ludo og jeg bade og svømme litt også.

Jeg skal ikke bare ta masse bilder av fugler, men også av blomster. For jeg lager ikke bare nerdelister om fugler, det samme nerdeprosjektet har jeg med planter. Jeg vil vite hvilke arter det er, latinsk, portugisisk og engelsk navn og norsk om det finnes. Men det gjør det ikke så ofte.

Her er også slanger, skilpadder, kameleoner, firfirsler, kaniner, rev og mengder av interessante insekter. Det er helt ufattelig spennende. Jo mer man lærer om alt dette, desto mer skjønner man hvor uendelig viktig hver eneste lille detalj er i økosystemet. Og ditto hvor sårbart det er. Og hvor uhyre intelligent og finurlig det er innrettet.

Pipeholurten slynger seg opp i alle trær og busker. Blomstene er formet som en lang snadde med smalt skaft. De trenger insektsbestøvning, men hvilke insekter er i stand til å komme seg inn til støvdragerne? Fluer. Så pipeholurten sender ute en råtten likstank som fluene, men ikke vi, kjenner. Dermed kryper fluene inn for å finne «liket» og planten blir bestøvet. Dette vet kameleonen som sitter urørlig og kamuflert og venter på en grein like ved. Og snapper nok fluer til et godt måltid, men ikke fler enn at noen flyr videre og fortsetter pollineringen.

Er ikke naturens orden bare helt vidunderlig?

28 Takke meg til Portugal!

5. mars 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, AllTrails, Bobil, bobilturer i Europa, Colombus, El Rocíe, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, spania | Legg igjen en kommentar

Jeg ser ikke helt hva som er så forlokkende med Spania. Men takk og lov for at så mange andre trekkes dit, så får vi ha vårt elskede Portugal i fred. Som bobilfarere må vi nødvendigvis gjennom Spania på vår ferd til og fra vårt vinterhjem. Ofte velger vi forskjellige ruter gjennom dette gigantiske landet. Omtrent alltid legger vi inn ulike opplevelser på vår vei. Kunst, historie, natur… mulighetene er legio. Og visst er det en uendelighet av skjønnhet i slike spanske opplevelser som har gitt oss uforglemmelige minner. Men likevel, det er noe med helheten og kanskje størrelsen? Spania er fem og halv gang så stort i areal som Portugal. Innimellom perlene er det enorme områder som er mindre attraktive. Tørre, visne og brune. Like enorme flater dekket av plast. Som gigantiske, døde isbreer uten isbreenes funklende grønne og blå. Kvadratkilometer på kvadratkilometer med «lønnsomt» monokulturelt landbruk som dreper insekter og økosystemet. Steril, turistpreget bebyggelse langs kysten og ditto stemning.

Det er så befriende å komme til grønne, vennlige Portugal og portugisernes laid-back kultur. Tross vannmangelen er det frodig her. Fuktig Atlanterhavsluft driver inn og væter landet. Områdene med monokultur er svært begrenset til fordel for mer allsidig dyrking. Trærne er ikke nødvendigvis plantet i snorrette rader med nøyaktig tilmålte centimetere imellom. De står litt mer sånn laid-back de òg.

Ugress og andre ville vekster spirer fritt rundt mandeltrær, oliventrær og drueranker. Det hindrer fordampningen fra jorda. De grunne røttene hindrer ikke hovedvekstenes langt dypere som søker seg nedover. Her finner insektene pollen og det de trenger utenom blomstringssesongen til kulturvekstene. Når ugresset visner, blir det mat for jordas mangfoldige makro- og mikroliv. Innimellom og overalt dyrkes det kålvekster, favas og andre bønner, sukkererter og hva man nå måtte ønske å dyrke av nyttevekster. Slik bidrar ugress og blandingskulturer til balansen i økosystemet.

Landsbyidyllene er mange, og naturen og topografien er variert i hele landet. Portugals størrelse gjør det lett å kjøre fra den ene vidunderlige opplevelsen til den andre, enten det nå innbefatter vill natur eller bebygde strøk. Selv i dette lille landet er naturparkene mange og store. Og portugisernes vennlighet og imøtekommenhet er helt i særklasse i forhold til hovedinntrykkene man får av mennesker rundt om i de europeiske landene. Og vi har vært i mange! Vennlige og flotte folk møter vi overalt. Men som helhet er portugiserne uslåelige i så måte.

Som vel er blitt ganske tydelig etter hvert, er jeg nokså alene blant dem jeg kjenner her på campen om å farte rundt i Algarve og vandre i den fantastiske naturen. For dem som ikke har denne trangen, eller formen til å gjøre det samme, oppstår det en annen trang. De vil ut på bobiltur for å få litt fler opplevelser.

**Ut på tur med vår KaràJan V – får vi kanskje se en levende gaupe denne gang?**

Så atter blir vi med, denne gang med to norske og et dansk vennepar. Ferden går til Andalucia og Huelvaområdet i Spania. For oss som bor i Olhão, er Spania en kort kjøretur unna. Absolutt til å holde ut for en vandrer som meg. Veien mot Huelva er støvet, trist og full av røyk som lukter forurensning. Det blir en lettelse å nå turens første mål, Muelle de las Carabelas. Her er det nydelig. Ved utløpet av elven Odiel, ikke langt fra havet, ligger tre nøyaktige replikaer av skipene Christoffer Columbus seilte til Amerika med i 1492 i den tro at han skulle oppdage sjøveien til India. Likeså et stort og flott museum med ytterligere informasjon. Virkelig et flott anlagt uten- og innendørs museum som forteller en viktig del av historien til både Europa og Amerika. Hvorvidt den bidrar til å fortelle de tragiske konsekvensene for mellom- og Sør-Amerika vet jeg ikke. Siden Ludo ikke fikk være med her, måtte jeg avstå fra å få med meg alt.

Uansett hva man måtte mene om konsekvensene av oppdagelsene, må man bare beundre og imponeres over sjøfarernes mot. De små skipene, de kummerlige forholdene, legge ut på ukjent åpent hav mot ukjent mål i en tid hvor man var redde for å tippe utfor kanten av den flate jorda. Det er ufattelig imponerende. Og et imponerende sjømannskap må de også ha besittet.

Veien videre går til gjennom nasjonalparken Doñana til pilgrimsbyen El Rocío, bygd på 1200-tallet. Rocío betyr dugg. Her, som i Ria Formosa, er det store våtmarksområder, så man må vel anta at det gir mye nattedugg. Byen er kjent for sin hvite bebyggelse, jomfrustatuen, katedralen, årlige pilgrimssammenkomster, samt de mange hester og hestefestivaler. Like i nærheten er Francos jaktslott. De enorme, flate naturområdene rundt byen består av meterhøyt grått kratt som visstnok skal skjule et rikt fugle- og dyreliv.

Tar et kort besøk i katedralen og føler at «okey – been there, done that». Jeg ønsket å se El Rocíe, og nå er det gjort. Ferdig. Vi overnatter på den eneste, men riktig så hyggelige campen, og spiser et godt måltid der. Som den morgenfugl jeg er, står jeg opp grytidlig og drar med meg en trøtt Ludo på rundtur omkring campen og får med meg en praktfull soloppgang. Mens de andre drar videre, drar vi til naturreservatet og det som anses for det beste utgangspunktet for å oppleve fugle- og dyreliv.

Jan og Ludo venter i KaràJan, for hunder er ikke tillatt. De liker jo å sove formiddagslur begge to.

Jaja. Kart over området? Finnes ikke. Info brosjyrer? Niks. Vel, jeg vandrer trøstig av gårde på de treplankbelagte stiene. Det er stekende varmt. Jeg går og går på de harde plankene og ser ikke noe liv. Buskaset er tørt og trist. Jeg følger mange skilt som viser at man skal komme til diverse laguner hvor både de ene og de andre fugleartene skal befinne seg.

Niks. Ikke er det laguner, og ikke er det fugler. Ikke en gang en slange ligger og soler seg i den tørre sanda. Fra fugletitterhusene stirrer jeg bare ut på tørre områder dekket av trist buskas her hvor lagunene med sitt rike liv av fugler og amfibier angivelig skal befinne seg.

Jeg følge skilting som sier at man kommer til observasjonsområdet for gauper og andre interessante pattedyr. Mulig det, men lenge før man kommer dit, er det sperret av en grind med plakat som sier at man ikke får gå videre uten å være i følge med en guide. Det kunne de vel sagt i resepsjonen? Fristes til å klatre over, men klarer å la være.

Ikke ett av skiltene har en prikk som sier «du står her». Så jeg aner ikke hvor jeg er hen i det enorme terrenget. Ikke er det nettdekning heller, så jeg kan få opp et kart. Mitt lønnlige håp om at plankestiene på et vis er en sirkelløype, blir ikke innfridd. Etter drøyt to timers vandring og én time ørkesløs stirring, samt ei ødelagt tå, har jeg karet meg tilbake til utgangspunktet uten å ha oppnådd annet enn å føle meg kokvarm og og jækla tissetrengt.

Men rett skal være rett, jeg så faktisk to fugler. Afrikasvartstruper.

**Dette var det nærmeste jeg kom å se gaupe her**

Nå vil jeg hjem til grønne Portugal. Vi tar en annen vei og drar faktisk til Pomarão. Og Spania blir faktisk fint det òg når vi nærmer oss grensen og landskapet begynner å se portugisisk ut. Stadig mer grønt og kupert. Det er flott å kjøre over den lille broen til Pomarão høyt over grenseelva Guadiana.

**Vi nærmer oss Portugal og landskap er deretter. Vilt og vakkert**

Her møter vi igjen vennene våre og får en hyggelig kveld, før vi neste dag tar raka vegen hjem.

Hjem til Olhão og Ria Formosa. Her er det fugleliv, her!

Gudbedre så godt det skal bli å gå turer igjen her nå.

Kan knapt vente.

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

1. reisebrev, en vinterlig avgang i desember

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: