22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

17. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, Alqeva, Bobil, ecosystem, Iphone X, Luz, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Sterke inntrykk

Og ferden går sørøstover til middelalderlandsbyen Monsaraz. Landsbyen og borgen som verner den, ligger på landskapets høyeste topp med god utsikt til den dype Guadianadalen og elven Guadiana som er grensen mellom Spania og Portugal her i sør. Landsbyen troner også på toppen av listen over Portugals syv underverker. Åssiden som strekker seg opp mot borgen, er dekket av buskene til den store solrosen cistus ladanifer. Ennå bare i begynnelsen av sin blomstring, men ganske snart vil det se ut som om åssidene er dekket av store, hvite snøflak. Så er det da også denne vakre blomsten som har gitt byen sitt navn. Monsaraz kommer av Xarez/Xerez som er en iberisk transkripsjon av sharish, det arabiske navnet på disse nydelige, eviggrønne halvbuskene.

Det er funnet spor av bosettinger her fra neolittisk tid med flere, ennå bevarte megalittiske monumenter. Ikke ulikt Stonehenge. Den unike geografiske beliggenheten med utsikt til alle verdenshjørner, har spilt en viktig strategisk rolle i dette området helt siden pre-historisk tid. Monsaraz, som de fleste betydningsfulle steder i Sør-Portugal, vært på manges hender. Romere, vestgotere, maurere, spanjoler og portugisere om hverandre.

Det er ganske spesielt å rusle i disse nydelige, brolagte gatene hvor mennesker før oss har trasket i mange århundrer mellom de små beskyttede husene. Og rent magisk å stå høyt oppe på et sted med så sterk og dramatisk historie og skue i alle himmelretninger utover det enorme åpne landskapet. Langt, langt der nede ser vi Europas største, kunstige innsjø. Grenseelven Guadiana demmet opp av Barragem do Alqueva.

*I Monsaraz og utsikt mot Alqueva. Landsbyen har 800 fastboende innbyggere*

Alle disse toppene med borger på. De forteller historiene om menneskers evige maktkamp. Krig vs. redsel. Maktsyk griskhet vs. trygghet. Kjærlighet vs. hat. Slik har det alltid vært. Og slik er det i verden ennå. Skal da aldri mennesker kunne leve i fred?

*på vei ned fra Monsaraz, flotte agaver*

Fra vandring prehistorisk og middelalder tid, settes kursen mot landsbyen Luz og dens dramatiske historie i moderne tid. Siden jeg er inne i en periode med insomnia, overlater jeg til mine medreisende å oppleve historien til Luz, mens jeg gjør et fåfengt forsøk på å få litt søvn. Historien sitter uansett i kroppen ennå. Den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da vi besøkte stedet for seks år siden, så jeg gjengir her det jeg skrev den gang:

”Hver dag kunne jeg høste grønnsaker og frukt. Sommer som vinter. Jeg hadde epler, appelsiner, nespera (japansk mispel) og villplommer. Alt vi ønsket oss av frukt. Det var nok til barn og barnebarn og naboer. Ingen trengte å betale. Alle kunne bare ta det de ville. Hvorfor skulle de det? Det var nok til alle. Hvor skal vi få frukt og grønnsaker fra nå? Handle dyrt på markedet? Jeg er syttito år. Planter jeg et tre nå rekker jeg ikke å høste av det før jeg er død.” (sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen)

Vi sitter i museet i Aldeia da Luz og ser den gripende dokumentarfilmen om flyttingen av en hel landsby. Selve muséet er et elegant lite arkitektonisk mesterverk tegnet av Pedro Pacheco og Marie Clément. Historien om flyttingen av Aldeia da Luz formidles godt her. Den opprinnelige landsbyen lå under det som skulle bli vannlinjen i den nye innsjøen, og det ble vedtatt å bygge en ny, nærmest identisk landsby litt høyere opp, noen få kilometer unna. Den store flyttingen ble fullført i løpet av sommeren 2002. Innbyggerne fikk mer moderne hus og kunne ta meg seg husdyr, innbo og løsøre. Hager og grønnsaksparseller og frukttrær gikk tapt. Likeså mye av identiteten, særlig for de eldre. Dokumentarfilmen gir en gripende skildring av følelsene knyttet til dette å skulle forlate sine hjem og være vitne til at de forsvinner. De fleste var født og oppvokst her og hadde sterke følelser for husene som far eller bestefar eller de selv hadde bygd. For hagen og blomstene. For alle små steder og plasser fulle av minner fra et langt og stedbundet liv. Nå skulle alt dette legges under vann. En ny identisk kirke ble bygget. Den gamle ble knust så ikke kirketårnet skulle hindre båttrafikk. Alle døde ble gravd opp. En lang marsj av Luz´ innbyggere bar sakte kistene med sine døde de få kilometerne oppover til den nye kirkegården ledsaget av både gråt og sang mens busslaster med nysgjerrige tilskuere bivånet deres tøffe prosess.

Kan tenke meg at flyktninger som forlater krigens redsler, kjenner på noen av de samme følelsene. Dog med redsel i tillegg.

Vi som kommer fra regnland, gleder oss over solen. De som lever av å dyrke, savner regnet. Tørken er et stort problem. Og det er en del av forklaringen på det store antallet demninger og kunstige innsjøer.

Barragem do Alqueva var et omstridt gigantprosjekt initiert av like omstridte Salazar allerede på femtitallet. Det idealistiske formålet er først og fremst å sikre vanningsmuligheter til det viktige landbruket i Alentejoregionen og å opprettholde produksjonen. Dernest å produsere energi uten å forurense. I tillegg skulle den hindre fremtidige flomkatastrofer som elven Guidiana hadde forårsaket en rekke ganger. I utgangspunktet ideelle formål. Europas største kunstige innsjø med en overflate på tohundreogfemti km², skal kunne holde regionen med vann gjennom tre år med fullstendig tørke. Den gigantiske demningen stod ferdig i 2002. Da lukket man damportene, og oppfyllingen med vann fra Guadiana startet. I 2010 var gigantdammen ferdig oppfylt.

Den nye landsbyen Luz virker stille og død. Steril. Sjøen ser flott ut der den ligger enorm og speilblank. En liten øy med noen få pinjetrær stikker opp av vannet. En gang var den en ås hvor landsbyen Luz lå ved dens fot. Her skulle det vært mye turisme og aktivitet. Det skulle komme en rekke positive sideeffekter av dette prosjektet. Det har visstnok ikke gått helt som forventet. Det er nok vunnet vannreservoar, flomhindring og energi. Men en rekke prehistoriske fornminner er tapt. Likeså et romansk fort. Habitatet til sjeldne og truede dyrearter som ørner, glenter, villsvin og iberisk gaupe, er ødelagt.

”Jeg tenker sånn på alle dyrene som druknet. Alle harene og kaninene og de andre dyrene. Jeg ville ikke stå og se på hva som skjedde. Men jeg kunne ikke la være heller. Hver dag går jeg en tur og står og ser utover vannet og tenker på dyrene som led. Og gråter. Det var en stork med unger som stod oppå redet sitt. Hun stod der mens vannet steg. Hva skulle hun gjøre? Hun måtte velge mellom å forlate ungene sine eller å drukne selv også.

Jeg vil ikke, men kan ikke la være å ta den daglige turen hit. Og da må jeg gråte.”

(sitat eldre innbygger i Luz, fra filmen).

Det har aldri sluppet taket i meg dette. Hardt for menneskene, men de var forberedte. Alle de stakkars dyrene visste ikke hvilken skjebne som kom til å ramme dem. Så sannelig er det til å gråte over hvordan vi mennesker tar oss til rette på bekostning av naturen og dyrene.

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

16. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged Alentejo, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Alentejo kalles ikke uten grunn Portugals brødkurv. Vi kjører nordover gjennom et gigantisk matfat. Her produseres frukt, grønnsaker og nøtter. Poteter og ris. Kjøtt av får, gris, geiter og kveg. Samt kylling, kalkuner og gjess. Fisk og sjømat. Og her er store vinmarker og adegaer hvor man kan smake og kjøpe gode viner. Adega er vingård på portugisisk, mens det heter bodega i Spania. Hadde vært litt artig om det fulgte alfabetet østover, cedega i Frankrike og dedega i Italia osv., men det gjør det nok ikke. Vel, vi passerer ikke bare vinmarker og adegaer. Vi kjører også gjennom store områder som bærer preg av monokulturelt landbruk. Med alle de konsekvenser dette medfører med bruk av plantepesticider, tap av insekter, erosjon og vannmangel. Heldigvis kjører vi også gjennom store områder med korkeik, sobreiros. Kork, cortiça, er et fabelaktig materiale med uendelige bruksmuligheter. De store, vakre trærne med de vide kronene av krøllete greiner og vintergrønne blader, demper solsteiken og hindrer jorderosjon. Under trærne er markene grønne og gir saftig beite og lindrende skygge for lodne røde kyr, sandfargete og brune geiter og får, samt de fete svartgrisene som koser seg med alle eikenøttene. Dyrene gir tilbake i form av gjødsel. Dette gjør godt å se. Det er et vakkert skue.

Ferden går langs N263 til Aljustrel hvor vi tar N2 videre nordover. Passerer Ferreira, Odivelas, Torrão og så N380 gjennom den lille landsbyen Pomarinho. Bobilene får akkurat så vidt plass i de smale gatene. Portugisere som skal motsatt vei venter til alle har passert. Ser for meg en slik konvoi gjennom norske smale gater. Ville vel blitt tuting og hissighet over en lav sko. Men portugiserne? De smiler strålende og vinker begeistret til oss. Så erketypisk portugisisk. Laidback og avslappet. Har det ikke travelt. Blide, vennlige og imøtekommende. Er det rart de går rett i hjertet på oss?

Så er vi fremme ved parkeringen i Valverde i Évora-regionen og klare for dagens første store opplevelse. Anta grande do Zambujeiro. Et megalittisk gravkammer bygd i to faser i det fjerde årtusen f.v.t., altså neolittisk tid/yngre steinalder. Det er en nydelig spasertur på halvannen kilometer frem til gravkammeret som følger en gammel romersk trasé mellom Évora og Merida, Militário da Mitra. På veien passerer vi en bauta som markerer avstanden på sju miles fra Évora. Landskapet rundt er så nydelig som det bare kan være i Alentejo. Majestetiske, skulpturelle korkeiker, grønne enger, kappgjøksyre i skinnende gul blomstring, eldgamle oliventrær med enorme steiner rundt og fredelig gressende kyr.

Det er med ærefrykt man beskuer gravkammeret med kolossale granittsteinene som mennesker altså har vært i stand til å flytte på og reise opp her. I den første fasen ble de døde begravet sammen med enkle offergaver som flintsteiner og slipte steinøkser. Men vet ikke hvor mange som ble gravlagt her i denne perioden. I neste periode er det mer forseggjort med steinplater under de døde og inngraverte skifersteinsplater på de dødes bryst. Anslagsvis er hundre personer gravlagt her i denne siste fasen.

Endepunktet for dagen er Divor-demningen De andre drar i forveien, mens Jan og jeg finner en Pingo Doce og handler reker og brød til kveldens fellesmåltid, camarōes piri-piri. Vi følger Rota dos Sabores, smaksruten, på smale veier gjennom kulturlandskapet med kveg, får og storker i hopetall. Forbi Arraiolos, gjennom korkskog og over demningen. Så er vi der vi skal være. Åtte bobiler får faktisk plass her midt i naturen, like ved vannet. Reker renses og tilberedes mens kvelden kryper innpå og senker temperaturen raskt. Vi rekker akkurat å nyte den deilige maten, før vi bare må inn og iføre oss kveldsmunduren; varme ullklær. Så er det hygge rundt bålet. Alle har sanket furukongler hjemme på campen. De dufter så nydelig i flammene. Her sitter vi i mørket og bare koser oss i naturens ro. Bare Ludo forstyrrer. Han er blitt så bortskjemt av mange at han blitt en skikkelig tiggerhund. Sniker seg rundt til alle og hopper inn i åpne bobiler for å sjekke om det er noe godt å få. Plasserer ham inne vår KaràJan, men da bjeffer han som en gal. Etter litt inntrengende samtale godtar han omsider å ligge i ro inne uten bråk. Litt fornærmet er han nok, men det får stå sin prøve.

Etter en stille natt kommer den nye dagen med nok en betagende soloppgang. Ender flyr lavt og snadrende over vannet. En stork klaprer med nebbet i en tretopp like ved. Og fjorten mennesker og åtte hunder i åtte bobiler er klare for nye eventyr.

19 Sāo Marcos da Serra, en ny oppdagelse

14. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

På vår forrige felles vandring havnet min medvandrer og jeg helt på avveie. Følgelig fant jeg det best å satse på en enkel og godt beskrevet turløype denne gang, Percurso do Lagoão, med utgangspunkt i Sāo Marcos da Serra. Rundt ti kilometer langs grusveier- og stier langs elva Odelouca. Grei topografisk profil, ingen bratte stigninger. Rikt fugleliv langs elvelandskapet. Altså midt i blinken for en fuglekikkermann. Vi er skjønt enige om at dette må bli bra. Enkel kjørevei er det også. Bare å følge N125 og så ta IC1 nordover helt til avkjøringen for Sāo Marcos da Serra.

Så det gjør vi. Følger N125, mener jeg. Men av en eller annen grunn befinner vi oss aldri på IC1. Plutselig er vi i Loulé hvor vi slett ikke skal være. Mye trafikk er det i de trange gatene, så det går ikke fort. Ikke vet vi helt hvor vi skal heller, før det viser seg at en av oss ikke er helt patent i magen. Da skal i hvert fall denne ene finne en kafé med toalett snarest mulig. Sånn sett er det greit med Loulé. Her er mange kaféer og alle har toalett, tror jeg. Men ikke alle har papir på toalettet. Det får jo være grenser for hva kunder kan forvente. Derimot har man moskitoer. I mengder. Det er muligens på dette toalettet de bor om vinteren, for nå har det ikke vært en moskito å se noe sted siden november.

Det er ikke sånn at vi ikke har hørt om GPS. Langt ifra. Sjåføren starter en GPS som roper ganske mye og høres ut til å snakke i munnen på seg selv. Selv konfererer jeg med onkel Google på mobilen. Vi blir sendt til høyre og venstre og hundreogåttigraders svinger før de to digitale rådgiverne relativt samstemt sender oss i feil retning. I hvert fall om idéen var å få oss på IC1. Men nordover går det da i det minste, for plutselig er vi i Salir hvor jeg har god trening i å kjøre feil på mine første turer til Monte Rocha da Pena hvor vi slett ikke skal nå. Men vi ser klippen i det fjerne. Nå går det rett vest, og før vi vet ordet av det er vi i Alte. Det er jo riktig flott. Som nevnt i reisebrev 11, er Alte en av de fire landsbyene i Algarve som står på den staselige listen Aldeias de Portugal. En sjarmerende, autentisk portugisisk landsby med litt trange, bratte gater. Verdt å se. Og nå har vi sett den selv om det ikke var hit vi skulle.

Vi har en fin kjøretur i solskinnet gjennom Algarvelandskapet. Uten å se et eneste hus med et lite serveringssted med toalett. Men lykken står den trengende bi, og plutselig er det et veikryss med en håndfull hus. Og her til lands sier det seg selv at det da også er et serveringssted der. Med toalett. Dog uten vindu og elektrisk belysning. Det er da man må si til seg selv at også blinde går på do.

Først klokken kvart på ett er endelig den halte og den blinde og den trofaste støttespiller Ludo ferdige med sine sosialantroplogiske studier av Algarves toaletter i den enklere klassen og vel fremme ved startpunktet, Campo Municipal de Futebol de São Marcos da Serra. Hvilken lettelse. Stor infotavle som viser kart over løypa. Men ingen plier og ingen løypemerkinger. Det må bli denne veien, fastslår John Elvin. Så vi vandrer resolutt opp til IC1. Ja, for der er den sannelig. Men neppe ment som en fotturløype. Trafikk, eksos og ingen stier, får oss til å snu og gå tilbake. Vi prøver andre veien. Fortsatt ingen løypemarkering å se. Et behjelpelig menneske dukker heldigvis opp og loser oss i riktig retning.

Så er det bare å følge tråkket som innimellom byr på merking og piler. Men ikke alltid. Det er anmerket at det kan være vanskelig å få krysset elven i regntiden. Det regnet masse i julen, så vi er litt spente. Men vi har intet å frykte. Det er ingen elv å se. Bare et tørt elveleie. Spennende frosker og fugler som liker dette habitatet, er følgelig heller ikke å se. Dog er det frodig og grønt med både piletrær, tamarisk og ask langs elvebredden. Varierte områder med skog og grønne enger strekker seg oppover åsene. Endel av området her er med i det økologiske restaureringsprosjektet Monchique Restora 2000 Site hvor man prøver å gjenopprette den naturlige vegetasjonen. Her og der er det store flokker med sauer og geiter. Alltid fulgt av en gjeter og et par tre hunder. Gjeterhundene er alltid så vennlige. Kommer springende og logrer og hilser på Ludo og er glade for å se en ny hund i området. Sauene er brune og lyse om hverandre og helt fantastiske med de lengste korketrekkerne av noen horn jeg har sett. Kanskje de egentlig er geiter? Bare forkledd som sau med all den ulla? Ja, det tor jeg sannnelig…

*Kom igjen mamma, det er ikke farlig å krysse denne elva, altså!*

Vi passerer et lite vann med fullt av skilpadder som slapper av langs bredden. Men vi rekker bare å si «se, skilpadder!» før de hiver seg uti vannet og legger på svøm. Grusveiene strekker seg oppover. Landskapet åpner seg, og det blir stekende varmt i solen. Dvs. for meg som ikke er akklimatisert portugiser. Kulturlandskapet viser seg fra sin mest idylliske side. Åpne, vide åser så skinnende grønne. Sauene som store bomullsdotter strødd oppgjennom. Sirlig opplagte steingjerder slynger seg bortover. Små gårdsbygninger av naturstein. Ruiner av naturstein. Små hvitkalkede bygninger med røde tak. Klessnorene hvor skjorter, dynetrekk og store underbukser vaier i vinden. Den knallblå himmelen over det hele. Kaklende høner og galende haner. Gjess og kalkuner. Hunder i alle størrelser og fasonger som kommer løpende og bjeffende forteller at vi er på deres revir. En og annen ungokse. Så rød i det grønne. Et esel kikker nysgjerrig på oss.

Så er vi igjen inne i tettere vegetasjon, nå med med eiketrær og pinjetrær. Tett, tett med cistus i alle varianter. Lavendel likeså. Jeg kan bare forestille meg hvor strålende det vil blomstre her om en måned eller to. Et perfekt område for haukeørner, sier min medvandrer. Men det er helt dødt. Det er jaktterreng overalt og det jaktes to dager i uka. Er det ørnas byttedyr som er skutt unna, eller går det med ørner når man likevel er ute i felles skytegladhet? Det er påtakelig færre fugler å observere rundt omkring kan de fleste dedikerte fuglekikkere berette. Også vi med mindre ornitologisk kompetanse merker det samme.

Etter hvert når vi sivilisasjonen igjen i landsbyen Sāo Marcos da Serra som troner på toppen av en av de mange åsene. Løypemarkeringene har sluttet å vise seg. Etter litt prøving og feiling er vi atter på rett spor. Vi får en nydelig avslutning på turen når en gjeter driver flokken sin langs elveleiet og under brua på sin vei hjemover. Her, nedenfor byen hvor elva er bred og blå på kartet, men bare et bredt spor av stein i virkeligheten. Har alle sammen bjeller på mon tro? Det er i hvert fall en fager klang når den store flokken passerer oss under brua.

Denne gang kommer vi oss helskinnet og helt på egen hånd tilbake til bilen. Siden vi lykkeligvis fant IC1 da vi gikk i starten, byr ikke hjemturen på problemer av noe slag. IC1 og N125, og vi er hjemme i løpet av fem kvarter.

Trilho do Lagoão klarte vi på to timer og tre kvarter, tross litt feilvandring som ga oss en kilometer ekstra. Den er stipulert til å ta tre og en halv time. Så vi er da vel ikke så verst likevel.

Dette er en nydelig tur som jeg garantert kommer til å gjenta. Gleder meg allerede til å oppleve området når alt står i full blomst. Gleder meg til neste tur uansett hvor den måtte ta veien.

Det er rett og slett bare herlig å gå turer her i Algarves varierte natur- og kulturlandskap.

*ET fordig jaktterreng. Men hvor er fugler og dyr hen?*

18 Det nye året leverer!

8. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Det leverer en heftig stigende koronasmitte og nye restriksjoner. Sjokkpriser på strøm i Norge og vannmangel her i Portugal. Men 2022 leverer også godt håp om at Covid-19 er i ferd med å bli et mindre farlig virus, samtidig som stadig fler blir vaksinert og dermed får et mildere sykdomsforløp om de rammes. Muligens er det innebygd i virusgenene at det ikke bør utrydde alle sine vertsdyr om det selv skal overleve. Det er vel på et vis avhengig av oss. Hva vet jeg. Men det er jo en tanke. Og kanskje vil 2022 være året at flere får tanker om at vi lever i én verden hvor alt henger sammen? Det er ikke bare å tenke «skit i Norge, leve Toten» så berger man unna alle farligheter. Eller tro man kan pigge av til Mars om det blir for utrivelig her.

Uansett, januar 2022 leverer sannelig også et vær vi som elsker utendørslivet setter stor pris på. Her på campen spilles det nummerkubb på fine dager. Et spill alle liker, og alle kan delta på. Noen av oss vinner sjelden (jeg sier ikke hvem, sukk…), andre er nærmest uslåelige. Men hva gjør det. Sola skinner, vi prater og ler og har gjerne litt god drikke tilgjengelig. Folk drar på sykkelturer og moderate gåturer med eller uten hunder. Også jeg, selv om jeg foretrekker de lange turene i naturen. Men man skal jo også ha tid med samboer og venner som ikke er vandringsmenn- og kvinner. Noe tid brukes også på fysioterapi. Her i Portugal jobber faktisk denne yrkesgruppen med sine klienter. Omfattende trening siden jeg fikk hofteprotese i mai, har ikke hjulpet det minste på forsteinede muskler og muskelknuter. Her får jeg skikkelig behandling. Hardhendt og proft, men vondt skal vondt fordrive.

Tidevannet er høyt om dagene selv om det er nymåne. Opptil tre og en halv meter. Herlig for Ludo og meg som liker å bade. Vi har vårt «hemmelige» svømmested som oppstår når det er høy flo. Her koser vi oss skikkelig på rolige dager. Min kjære og jeg kommer oss endelig på jazzen på Cantaloupe også, nesten to år siden forrige gang. Nå arrangeres konsertene koronatrygt tidligere på dagen og utendørs. Du verden for en lise det er å endelig oppleve levende musikk igjen! Attpåtil med superbatterist Marcelo Araújo. Opplevelser man før tok for gitt å kunne delta på, føles langt mer dyrebare nå. Det er fint og stemningsfullt her på havna i Olhão. Sola glitrer på havet. Culatra glimter som en stripe langt der ute. Replikaskipet Bom Successo hviler ved kaia. Måsene og skarvene som koser seg i sjøkanten. En skarv har sovnet på gelendret til landgangen fra båten. Hodet hviler så godt inn mot brystkassa. Alle fine folkene på Cantaloupe og den herlige musikken. Og et glass Margarita som ble en tradisjon sammen med jazzen i tiden før covid-æraen. Midt på lyse dagen er det fint å bruke apostlenes hester mellom Olhão sentrum og campen. Så får også Ludo være med på jazzkonsert.

*Ludo svømmer. Det gjør også jeg, men Ludo kan ikke ta bilder 😉*

Men så var det disse turløypene jeg oppdaget i nærområdet da. Og en ny, super app, «Alltrails». Mye mer å utforske. Den standhaftige fugleekspert er ennå ikke kurert for å bli med meg, så vi satser på å gå en liten tur en dag med litt halvbra vær, Percurso Cerro da Cabeça, like ovenfor Moncarapacho. Det går ikke helt bra. For det første parkerer vi der jeg synes vi skal parkere, og ikke der løypa starter. Vi følger en løype det står Moncarapacho på som jeg mener må være riktig. I hvert fall er det en merket løype. Vi finner flere løypemerkinger også, til São Miguel og til Cerro da Cabeça. Da skal vi i teorien være på rett vei. Men begge løypeanvisningene vi følger oppover fjellet, ender med et kryss, dvs. en beskjed om at løypa ikke fortsetter her. Hva søren er vitsen med å sende oss i de retningene da? Dette skal jeg utforske nærmere en dag Ludo og jeg går alene. Nå vandrer vi både litt rundt og litt opp og ned på Cerro da Cabeça før vi bestemmer oss for å følge Moncarapacho-løypa. Som plutselig slutter å ha markeringer. Vi passerer både det fantastiske olivenoljeprodusentstedet Monte Rosa og selve Moncarapacho før jeg gir det tvilsomme råd å følge løypa mot Sāo Miguel. Jeg er overbevist om at det vil være en sti som tar av rett nordover og fører opp til dit vi har parkert. Vel, etter å ha gått ganske langt og bratt oppover og basket oss inni busk og kratt både her og der, må jeg motvillig gi avkall på min overbevisning. Mitt nye lyse forslag om å klatre over noen steingarder og nettinggjerder så vi kan komme oss ned til hovedveien og gå langs vannrenna på siden av den, slår ikke an hos min medvandrer. Så vi snur. Og går og går før han stopper opp og antyder noe om vi bare kunne fått tak i en drosje. Det fikser jeg, i det minste. Man har da en samboer som, om ikke han liker å gå, er veldig glad i å kjøre bil. Snill er han også. Så min prins kommer oss til unnsetning i vår gamle Hyundai. Til stor lettelse for vår venn som er sliten etter tolv- fjorten kilometer i til dels ulendt og tidvis bratt terreng. Det viser seg at vi faktisk er atskillige kilometer unna der vi parkerte. Vel vel, ingen bombe for meg, bare nok en morsom erfaring. Nok en gang får min medvandrer et foredrag fra min kjære om at ingen orker å gå tur mer enn én gang med meg så det er bare å sette grenser. Og jeg får beskjed om ikke å ødelegge folk. Men vår kjære venn er slett ingen pingle. På kvelden kommer en melding om at han absolutt ikke laster meg for at vi kom så ut av kurs. Det var virkelig manglende løypemarkering. Og stor skam at vi gikk glipp av utsikten fra toppen av Cerro da Cabeça. Så selvfølgelig skal vi opp hit igjen. Helt til toppen. Men dog starte fra det som er merket som startpunkt. Nemlig. Det er ikke alle som gir opp av litt motstand.

Men først tar vi en lengre runde i området ved Sāo Marcos da Serra. Hvorvidt den turen bød på forviklinger kommer i neste historie.

Stay tuned!

17. Nytt år og nye vandremuligheter

2. januar 2022 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

En herlig nyttårsfeiring på campen med norske, danske, franske og engelske naboer og venner er vel overstått. Med et raust oppbud av god mat og drikke. Sol og varme er tilbake, og godt er det. Nå trenger kroppen aktivitet! Det blir fort mer enn nok jul med for mye mat og drikke og stillesitting. Ludo og jeg lengter ut til natur og fysisk aktivitet. Men om ikke andre guder gjorde seg gjeldende i julen, så så i hvert fall værgudene i nåde til det uttørkede Algarve og skjenket en flom av tiltrengt nedbør i julegave. Ledsaget av kraftig vind som muligens ikke stod på Algarves ønskeliste. Men alt kan vel ikke klaffe. Gjørmet jord med sleipe stier og steiner som raser, innbyr ikke til den store turgåingen. Våt hund og våte sko tørker heller ikke så fort når luften er mettet av fuktighet. Så litt brakkesyke ble det unektelig. Men fjerde juledag skinte atter solen, og Ludobamsen og jeg dro ut for å lete etter ukjente stier. Som eventuelle stier i terrenget opp til vår nærmeste fjelltopp, São Miguel. Hittil har jeg bare sett en merket løype som følger den asfalterte bilveien. Nå var det ikke jaktdag, som er torsdager, søndager og helligdager. Ergo, en utmerket dag til å utforske naturen i et jaktterreng.

Jeg parkerer i veikanten like før tettstedet Pereira. Og sannelig er det ikke en merket sti her hvor det står Moncarapacho! Jeg minnes tiden før vi hadde bil, og før jeg hadde kjennskap til det fantastiske nettet av merkede turstier her i Algarve. Da trasket jeg i sikksakk opp gjennom åsene her med Ludo. I fortvilte forsøk på å kunne vandre uten å gå på bilvei. Det var sannelig ikke lett. Fulgte jeg en sti, viste det seg å være et dyretråkk, og jeg havnet inni en busk med en «gjennomgang» på tretti centimeters høyde. Gikk jeg rett over markene, havnet jeg rett i gjerder med sinte hunder bak, eller måtte klatre over ymse murer eller brøyte meg gjennom tornekratt. Det var i et slikt forsøk på å gå til Moncarapacho uten å berøre bilveier, at jeg ble borte i åtte timer og kom hjem lenge etter mørkets frembrudd til en redd, og nok litt oppbragt samboer og ditto venner på campen og måtte love på tro og ære å aldri mer være så lenge ute. Samt å holde mine underrettet om hvor jeg er til enhver tid. Selv var jeg strålende fornøyd etter en lang og fin turdag. Underveis ble jeg kjent med noen nydelige portugisere som er blitt mine venner for livet. Jeg traff koselige gjetere som stolt viste meg at geitene deres kunne klatre i trær. Og jeg glemmer aldri den lille bondekona som fikk fullstendig latterkrampe da jeg spurte om veien til Moncarapacho. Jeg var kommet langt nord for byen og var helt på villspor! Men jeg kom faktisk frem til Moncarapacho til slutt. Riktignok ikke før halv fire på ettermiddagen. Men dog. Og jeg prøvde å ta en snarvei tilbake, men det var ikke så lett uten retningssans og med en utladet mobil. Så det ble litt sent og veldig mørkt før jeg var hjemme. Med gode minner og vennskap for livet.

Nå skal jeg ikke til Moncarapacho. Faktisk ikke til São Miguel heller, finner jeg ut. For der, på andre siden av veien på toppen av en ås, er den gamle møllen som jeg har sett så mange ganger fra bilvinduet. Dit vil jeg. Jeg er flink pike og sender link med parkeringsposisjonen til samboeren, samt bilde av åsen med mølla, før Ludo og jeg legger i vei. Fint vær er det. Sol og varmt. Jeg ser ikke etter en sti sånn med det første. Vi labber over jordene og klatrer over den ene steingarden etter den andre. Den uttørkede jorda har ikke klart å ta unna regnet, og skoene blir tyngre for hvert skritt som går. Den blaute jorda er som sement iblandet festemiddel. Tar det som ekstra trening og legger i vei oppover åsen. På avstand ser det ut som om det kan være noen slags stier oppover. Det er tross alt merket som jaktterreng. Flotte murer som terrasserer terrenget, er det hele veien. Men ingen stier. Bare kratt. Veldig tett kratt. Så mange busker med torner! For ikke å snakke om villaspargesen, de er som nåleputer. Jeg klatrer på alle fire over steiner og håper på en ny sti bak hver en busk jeg forserer. Men den gang ei. Til slutt innser jeg at jeg må tenke og ikke bare handle. Det er virkelig ikke fremkommelig her. Men det er strømstolper og kabler opp til toppen på nordsida. De er reist en gang, og de må ettersees. Følgelig bør det være en form for, om ikke annet, en traktorvei til toppen. Jeg kravler meg ned åssida igjen. Dels på alle fire i de verste områdene mens Ludo ser forundret på meg. Trofaste vennen min som følge meg i tykt og tynt uansett hva jeg finner på. Vi labber rundt åsen over de våte og gjørmete markene til vi kommer dit strømstolpene er. Skulle du sett! En bred grusvei fører til toppen, og vi er der på ti minutter! Så enkelt. Normalt følger jeg visst mottoet «hvorfor gjøre ting enkelt når det kan gjøres militært» som min tidligere yrkesmilitære bror pleier å si.

Den gamle møllen er et nydelig lite byggverk som går over flere plan. Faktisk riktig lekker inne med en spesiell vindeltrapp og interessante konstruksjoner. Muligens bor noen her til tider, puter og remedier kan tyde på det. Den ene døra har solid hengelås, men døra jeg går inn, går jeg over. Dvs, den er slått inn og ligger flatt innover gulvet. Ikke fordi jeg ER fornuftig, men fordi jeg har lovet å være det, lar jeg være å gå opp den spesielle vindeltrappa uten rekkverk. Jeg kan utforske mer en gang jeg ikke er alene. Utsikten er flott til alle kanter. Jeg ser mastene på São Miguel i det fjerne, og innser at jeg likevel skal finne veien dit også nå. Ludo leder an. Han er veldig flink til å finne veien tilbake. Ned grusveien og over våte marker igjen til vi faktisk treffer på en fin grusvei. Og Eureka! Et skilt hvor det står São Miguel. Vi passeres av én bil, og passerer selv et og annet hus og en del bjeffende hunder. Liker meg ikke helt når en varebil med to menn stopper og rygger tilbake, stopper igjen og vinker til meg. Håper at snille Ludo akkurat nå ser veldig farlig ut. Men jeg vinker nå blidt tilbake, og de kjører heldigvis videre. Ludo og jeg går og går. Synes retningen er mystisk. Det går jo aldri oppover! Og mens man sett fra Olhão kan oppleve São Miguel som én topp, ser jeg her fra nordøstsiden at det på en måte er tre topper som ligger ganske tett.

*Engene er friskt grønne av kappgjøksyre som skjuler at jorda er sleip og gjørmet*

Endelig finner jeg en løypemerking som peker oppover. Etter hvert dukker nye skilt opp og viser en løype som heter Trilho das Àguias. Ørneløypa. Det kan nok passe. Ifølge vår alles fugleekspert, er det gode sjanser for å se Bonelli’s eagles her, haukeugler. Mens jeg lenge har befunnet meg i et hyggelig kulturlandskap, går ørnestien oppover og inn i ganske tett vegetasjon. Det er skikkelig deilig, for solen steker så jeg holder på å koke over. Her er det svalt og godt og en helt vanvittig intens fuglesang. Jeg savner å høre min venns kjappe artsbestemmelse ut ifra lyder, konturer og atferd. Selv oppfatter jeg bare fuglene som større eller mindre flyvende klumper, men sangen nyter jeg til fulle med mine perfekte høreapparat med naturprogrammet på. Plutselig glir en nydelig slange raskt over stien foran meg. Enn om man kunne bevege seg like elegant! Stien oppover er ujevn med mye stein, men heldigvis ingen løse steiner. En fin sti. Her, som oppe på Sāo Miguel, står det varselskilt om at det kan komme syklister i full fart på stien. Helt vanvittig, men jeg har selv sett dem der de fyker i vill fart ned brattura bokstavelig talt over stokk og stein. Fatter ikke verken at de tør eller at de er i stand til å holde balansen. Sāo Miguel Bikepark i Olhão driver bl.a. utlån av terrengsykler og utstyr og organiserer transport til toppene så gærningene bare kan rase nedover fjellsider både her og der. Heldigvis ingen syklister å se i dag.

Stien går oppover toppen som ligger på østsiden av Sāo Miguel. På høyre side ligger et frodig dalsøkk som skiller denne åsen og en annen åsside. På begge sider sees nydelig terrasseringer møysommelig bygd opp av steiner. Det blir etter hvert knallhardt å gå til toppen. Stadig brattere oppover før åsene løper sammen på toppen av dalen. Men det vil være for surt å gi seg. Tar det heller med ro og unner meg noen pustepauser. Kommer opp til bilveien på baksiden av fjellet og følger denne til rundkjøringen der bilveien fortsetter opp til toppen. Her går ørnestien opp til høyre. Nå er jeg så sliten at jeg nesten har lyst til å droppe idéen om å gå til toppen. Jeg skal jo tilbake også. Men kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg kommer til å ergre meg noe vanvittig i morgen om jeg gir meg nå. Så oppover går vi, Ludo og jeg. Helt til toppen. Og her ser jeg en ny mulighet. Det går en sti rett østover på den åsen der ørneløypa går opp på nordsiden. Den skal utforskes ved en annen anledning.

Vel, om det er hardt å gå oppover er det ingenting mot å gå nedover. Oppover er trening, som jeg har hevdet før, nedover er slitasje. Stien på selve Sāo Miguel er en skikkelig snublefelle, så man må gå konsentrert og forsiktig. Så fort vi har passert det lille strekket på bilveien og begynt nedstigningen til dalen, er det mye bedre å gå, selv om det er bratt. Timene har flydd av gårde. Sola står allerede i vest og stråler gyllent og får fuglene til å synge ekstra nydelig nå når de begynner på ettermiddagskonserten. Vi får en flott tur tilbake. Tre bjeffende hunder kommer etter oss. Ludo synes de er litt skumle, men når jeg stopper og prater litt med dem, begynner de bare å logre og vil gjerne slå følge med oss. Var nok bare litt selskapssyke.

Jeg roter litt på tilbakeveien også siden utgangspunktet da vi gikk mot Sāo Miguel, var fra toppen med den gamle mølla. Dit skal vi jo ikke nå, derimot skal vi finne igjen bilen. Det går litt hit og dit langs Ribeiro do Tronco. Det er mye vann etter regnet og vått både her og der. Ikke alle steder man kan krysse elva. Passerer en stor flokk nydelige geiter og en hyrde før vi endelig er tilbake til bilen i god tid før det blir mørkt. Fitbit’en døde etter femten kilometer, så vi gikk nok atskillig lenger enn det. Med sko fylt med gjørme utenpå og inni. En strålende dag hvor jeg har sett to kaniner og én slange og funnet ut at det faktisk er mange flere turmuligheter ikke så alt for langt unna der vi bor. Mer å utforske og mer å oppdage. Enda bedre blir dette døgnet når kattugla som holder til her, velger å sitte i et pinjetre ganske nær og sende ut sine vakre lokkerop. Dermed blir det en magisk time utendørs midt på natta. Jeg står rett under treet og bare nyter opplevelsen. Kan så vidt skimte ugla høyt der oppe når den flytter seg mellom greinene. Men stakkaren får bare respons fra en helt alminnelig hane nede ved Smokey Joe’s. Hver gang ugla tuter, svarer hanen. Og ugla repliserer. Men jeg har mine tvil om det noensinne vil utvikle seg til et nærmere forhold mellom de to. Skjønt hvem vet vel hva 2022 kan bringe av mirakler?

Godt nytt år fra campen.

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

30. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Som jeg elsker å utforske og å oppdage! Vandre utenfor allfarvei der ingen andre går og se hva som skjer! Dessverre er det ikke like lett her i Algarve. Og jeg har lovet dem som bryr seg om meg, at jeg bare skal følge merkede stier. Av og til byr det seg likevel en anledning til litt mer eksperimentell naturvandring. Én uke hver vinter pleier vi å få besøk av min bestevenninne og mannen hennes. De er ti – elleve år yngre enn meg. Unge, spreke og glade vandrere. Da griper jeg sjansen.

*Ludo og meg i starten av de sju kilders løype*

Trilho do Fonte Benemola er en liten runde på ca. fem og en halv kilometer. Men det er bare å bygge å bygge på med Trilho dos Sete Fontes, så får man ni kilometer til. Det monner. Angivelig skal Benemolakilden bidra til at elva aldri går tørr. Men dessverre, det blir stadig mer tørke i Algarve. Plutselig er også elva i Benemoladalen tørr, og jeg får den lyse idé å gå i selve elveleiet oppover sammen med mine spreke venner. Hvem vet hva man kan komme til å oppdage da?

Det er femte mars 2020. Vi vandrer nordover på runde elvesteiner. Vegetasjonen blir stadig tettere. Så tett at det begynner å bli vanskelig å komme seg vekk fra elveleiet. Plutselig er det en liten lysning, så jeg roper til min venninne som går først, at hun skal ta av opp til høyre. Hun skritter over en veldig lang og veldig hvit trestamme sammen med Ludo. En altfor hvit trestamme. Ingen døde trær er så hvite. Døde trær rører heller ikke på seg. Jeg roper at hun må ta tak i Ludo sitt halsbånd og holde ham, før jeg selv skritter over «trestammen». Som faktisk er en bortimot fire meter lang albino Pytonslange. Jeg har det mantraet at jeg er gjest i naturen og derfor plikter å sette meg inn i hva som lever og bor der jeg ferdes. Og forholde meg til alt liv med respekt. Så jeg vet at pytonslanger ikke hører hjemme i Algarve. Jeg tar en video og sender til dyrehospitalet i Ria Formosa, rett ved der vi bor. De får GPS-posisjonen og sender bombeiros fra Loulé til å hente slangen. Noe medtatt var den, men etter ett døgn på dyrehospitalet, kviknet den til og ble sendt til dyrehagen i Lagos. Om den fortsatt lever og befinner seg der, burde den være oppkalt etter meg, synes jeg. De som hentet slangen, hadde fått mitt videoopptak som ble videresendt til media. Uten min viten. I en ukes tid figurerte en video i offentlighetens lys hvor man kunne høre en ganske så oppskjørtet trøndersk banning.

*Måtte jo filme denne «once in a lifetime»- opplevelsen* (Foto: OJ.A.)

Nok om det. Oppdagelser er alltid spennende, og jeg har vel egentlig avfunnet meg med at jeg stort sett må gå alene på oppdagelsesturer. Min kjære liker rett og slett ikke å gå tur, og får vondt i beina av å gå. Det er enkelte andre som har uttrykt innstendige ønsker om å gå på tur med meg, men det blir med én tur. Så vil de ikke mer. Følgelig må jeg bare beundre stayerevnen til vår gode venn og fugleekspert, John Elvin. Han foreslår faktisk at vi skal ta en tur til Fonte Benemola hvor det kan være mange fugler å se. Jeg lar alt være opp til ham, så da vi kommer til punktet hvor vi kan velge kort eller lang runde, er avgjørelsen hans. «No, that’s to short», sier han bestemt. Og vi fortsetter i det spennende, timianduftende landskapet som er grønt og frodig med bratte klipper og huler hvor både to og firbeinte kan finne sitt bo.

Den korte Bénemolarunden utgjør en flott tur som også kan passe for barnefamilier og andre som vil nyte naturen uten å gå for langt. En ypperlig anledning til å lære de små om naturens undre. Her er enda større artsrikdom enn ved Rocha da Pena (jfr. reisebrev 14). Vegetasjonen er tett og frodig i dette fuktige, beskyttede landskapet hvor flere utrydningstruede arter har sitt habitat. Av pattedyr kan nevnes flaggermusarter, samt genetter, kaniner, rever, otere og egyptisk mungo. Dessverre er det bare mungoen som er dagaktiv, så den er det eneste dyret man kan ha et lite håp om å se. Av amfibier og reptiler finnes bl.a. skilpadder, trefrosk, padder, ildsalamandre og hesteskosnok.

Tilleggsrunden med Sete Fontes, sju kilder, som vi velger, varierer mye mer både i topografi og mellom kultur- og naturlandskap. Vi befinner oss i utkanten av Barrocal – dvs. Algarves kalksteinsområde. Her ses en rekke fornminner fra romersk og maurisk tid. Jeg har prøvd å telle og ta bilde av de sju kildene, men går alltid i surr. Har gått her så mange ganger at jeg sikkert har ti bilder av noen av dem, og ingen av andre. Ludo har fått vann fra mange av dem. De fungerer fint, kildene er gamle, fonte velho, men flere av dem har fått restaurert selve brønnen eller bygd ny, um poço novo. Har tatt feil av veien noen ganger fordi jeg glemmer å se etter merkene når blikket mitt fanges av alt det vakre i vegetasjonen. Det er mest forvirrende når løypa svinger opp og ned mellom bebyggelse og innom kilder. Men tror jeg har hele løypa inne nå. Skjønt hvem vet med mitt rotehode. Dog greier vi oss fint denne gangen, misser tre ganger, men finner ut av det. Vi passerer bratte bergvegger i ødslige områder og vandrer langs folk og hus og sinte hunder i rurale områder. Vel, hundene er vel ikke så sinte. Bare i ferd med å forgå av kjedsomhet der de tilbringer ensformige dager som vakthunder. Eneste lyspunkt er nok når det kommer sånne underlige hunder med krøllet pels forbi som de kan morske seg litt for.

*Noen av kildene med brønn og brønnhjul*

Jeg er inderlig glad for at jeg lot det være opp til min medvandrer å velge dagens løype, samt insistere på at vi skal gå begge rundene. Topografien er krevende, og det kommer stadig flere «oh no!» når bratte stigninger åpenbarer seg. Gevinsten er flotte utkikkspunkt. På et eller annet vis ser vi alltid Monte da Rocha i horisonten. Løypen over der er verken hard eller lang, synes jeg. Men den fortoner seg riktig så imponerende når vi sær den særegne, lange klippeformasjonen i det fjerne. Utsikten fra toppen over Vale Benémola er storslagen. Det hviler en egen stillhet over det øde landskapet her på toppen med den særegne med røde jorda med duftende rosmarinbusker i blomst innimellom de mest fantastiske kalksteinsformasjoner. Det er noe magisk over det hele.

Men så begynner marerittet. Den bratte og lange nedstigningen mot Fonte Benémola er rett og slett grusom for gamle knær og ny hofte. John går først og klager heldigvis for to, så kan jeg streve meg etter og late som om dette er piece of cake. Men det er det virkelig ikke. Regnet for et par uker siden, har fullstendig vasket vekk all jord og etterlatt oss et rullende helvete av steiner. Nesten umulig å få fotfeste. Knærne skriker av smerte og kroppen stivner til og blir ubehjelpelig av min frykt for å falle og skade min nye hofte. Ludo merker hvordan vi strever og prøver å passe på oss begge to etter beste evne. Ned kommer vi omsider, for ned må vi. Endelig kan vi trekke pusten og gå på normalt vis langs elvebreddens flate, vegetasjonsrike landskap. Det er noen kilometer igjen. Vi krysser elven som trist nok er nesten er tørr øverst. Følger dalen langs vestsiden av elvebredden uten problemer og nyter siste del av turen. Nydelig fuglesang renser hodet for negative tanker. Ludo som har fulgt oss så tett og bekymret, kan også slappe av nå. Tar seg en forfriskende dukkert i elva og spretter rundt i lettelsens glede over at de to menneskene ser ut til å fungere normalt igjen.

Jeg er redd det nå er satt punktum for min mulighet til få følge på tur. Det kan virke slik akkurat nå. Men den gang ei. Før kvelden er omme, får jeg beskjed om at det skal bli slutt på å klage over strevsomt terreng og lange turer. Her skal det fortsatt vandres. Den som gir seg, har tapt!

Mitt beste råd til andre som vil følge i våre forspor: Gå for all del motsatt vei her. Den rullesteinsstigningen bør ikke forseres i annet enn oppoverbakke. Stigninger er ikke så ille for kroppen når man går oppover. Tvertimot gir de fin muskeltrening. Det tar på pusten, men man kan alltids ta seg en hvil. Nedoverbakker er derimot svært hardt for kneleddene. Sjekk løypene og prøv å finne sikksakkveier nedover og ta evt. de bratte, rette strekkene oppover.

Ta den tiden det tar. Naturen skal oppdages og nytes med alle sanser og ikke forseres som om man deltar i et terrengløp.

God tur!

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

27. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hage, Iphone X, jul, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

…og julefest holdtes i hver en gård

Så langt som en hellige Krist ned når.

Og ribbe og surkål og øl og dram,

Man åt og drakk for å ære ham

Som fødtes i armod og døde i skam.

Så skrev godeste Rudolf Nilsen i sin tid. Og julefest holdes på hver en pitch her også, så godt man formår. I år en jul preget av regn og blest, noe som unektelig byr på visse utfordringer når man lever camperlivet. Ikke alle av oss har store campingvogner med påbygde solide telt med salong og kjøkken.

Alle nasjoner og kulturer har sine egne tradisjoner og feirer på ulikt vis. Det er litt interessant å tenke på at vi i Norden holder fast ved ordet jul, av norrønt jól som er knyttet til feiringen av vintersolverv. I engelsktalende land er Christmas brukt. Det henspiller på Kristi fødsel. I latinske land er varianter av Natal mest vanlig. Det kommer av fødsel, dvs. Jesu fødsel. Så er vi kanskje mindre kristne i Norden? Føler vi oss litt nærmere den norrøne mytologi i det kalde, mørke nord, mon tro?

Det er vel litt ymse med religionstilhørighet både i Norden og i øvrige Europa. Med utdanning og innsikt i vitenskapelige oppdagelser, kan ofte det religiøse få mindre plass. Men ett er sikkert. Det er genuint menneskelig å feire overgangsriter. Mennesket har til enhver tid feiret fødsel, navngiving, pubertet og død. Ikke minst har merkedager knyttet til solens og naturens gang vært vesentlige å markere. Fra naturreligionenes tid, hvor naturen var alt, og dets guder måte hedres, og frem til de store verdensreligioners inntog. Likeså i dag hvor mange har avskrevet religion som sin livsanskuelse. Vi feirer det betydelige i et menneskes liv.

Vintersolverv / jól / solsnu har alltid vært vesentlig. Særlig for oss som lever i utkanten av Europa med kulde og mørke i mange måneder. Sol er liv. Sol er helse. Sol er fruktbarhet. Sol er glede. For å holde ut en lang vinter, trenger man noe å se frem til. Denne vidunderlige perioden med levende lys, hygge og nærhet som gjør at man kan holde ut måneder med kulde og mørke.

Her, i landskapsvernområdet Ria Formosa, slipper vi unna den norske mørketiden som for oss oppleves som dyster og tung. Solverv betyr lite når solen likevel skinner i mer enn ti timer daglig. Når man kan så frø og dyrke spiselige vekster året rundt, betyr det mindre å lage mat og samle i lader for å ha noe å tære på til vinteren og nyte i den aller mørkeste tiden.

Så er det kanskje derfor at kristen religion er mer vesentlig i de katolske, latinske lands julefeiring enn den nordiske? Portugiserne har riktignok adoptert moderne skikker som juletre og gaver under treet til alle, levert av Santa Claus. I stedet for fra Jesus til barna, levert under skorsteinen. Coca cola nissen med navn etter helgenen St. Nicholas er populær i mange vestlige land. Mens ungene i Norden i hedensk tid satte ut støvler fylt med strå til Odins åttebeinte hest Sleipner og fikk gaver som takk, setter dagens portugisere ut et glass melk og litt kjeks til Pai Natal. Viktigst her er likevel fortsatt feiringen av Jesu fødsel. Det skal samles mose hvorpå det arrangeres stilleben med Jesus, Josef, Maria, de tre vise menn, engelen Gabriel, okse og asen. Det skal ha en fremtredende plass på stua. Missa do Galo holdes mellom elleve og midnatt julaften og er fortsatt viktig. Hanen som gol da Jesus ble født, skal hedres, og først etter messen, kan man gå hjem og spise julemiddag og åpne gaver. Særlig i nord holdes de tradisjonelle skikkene fortsatt i hevd.

Julemiddagen er bacalhão med poteter og kål. Første juledag kan man servere blekksprut, kylling, kalkun og geit.

Søte kaker er viktig, og aller viktigst er bolo Rei, kongekake, som henspiller på de tre vise menn som kalles «os três Reis magos” på portugisisk. Mektig gjærdeigskake med masse frukt, nøtter og portvin.

Forrige vinter tilbrakte vi koronasikkert i Norge, og jeg slo til med massiv kakebakst og matlaging som før i tida. Stor tabbe. Koronarestriksjoner satte en stopper for alle besøk, og jeg endte med å spise opp et tonn julekaker helt alene. Min kjære bryr seg ikke om kaker. I år skulle ikke en sånn gedigen vektøkningstabbe gjentas. Men hva gjør jeg?

Tross full vaksinering og restriksjoner, noen koronatilfeller er det rundt omkring. Helsepersonell kommer og tester alle på campen. Og vi satser på å leve enda mer restriktivt. Kjedelig for en aktiv sjel. Så blir det kakebaking likevel, da. Noe må man jo finne på. Verdens styggeste takras av noen sjakkruter, og litt penere krumkaker. Gode blir de, tross det miserable utseendet. Faktisk så gode at alle går med når vi norske tillater oss en utendørsfeiring etter at alle har fått negativt resultat på covid-testene. Med så mye negativitet, må vi slå til med noe positivt! Dagen før solsnu har vi en overstadig livat kveld med latter og sang i lettelsens euforiske rus. Det gjelder å gripe øyeblikket. På solsnudagen er himmelens sluser vidåpne. Vår planlagte feiring er bare å glemme. Selv vi av vikingætt, finner liten glede i sosiale sammenkomster utendørs når tretti-femti millimeter nedbør skyller over oss.

Vårt lille telt/gazebo fungerer som kombinert kjøkken og spisestue. Stofftaket har vi malt med gummimaling. Det har holdt fint i tre år. Nå, når det verste regnskyllet på år og dag kommer, er det slutt. Det drypper og renner inn på alle kanter. Jeg plasserer bøtter og gryter og kummer på de verste stedene, og prøver å samle allerede vått krydder og tørrvarer på en flekk hvor det ikke drypper. Arbeidsområdet blir minimalt, og det er temmelig kaotisk her inne. Men kaos er mitt mellomnavn, det vet alle som kjenner meg. Så jeg fungerer aldeles utmerket i kaos, det er den rene naturtilstanden for meg og stopper meg sjelden fra å virke.

Skjønner dog ikke helt hva som foregår i hodet mitt. Til tross for været, og at vi bare er to personer og én hund, lager jeg likevel mulled wine til et lite regiment og går ustoppelig videre med prosjekt julekakebaking. Med friskt mot dobler jeg krumkakerøra. Men de blir så harde og vanskelige å rulle! Ved nærmere ettertanke slår det meg at jeg har firedoblet melmengden. Vel, så må jeg doble de andre ingrediensene for å få en total firedobling av alt. Har ikke nok egg, men slenger i en boks fløte i tillegg. Og dobler smørmengden og kardemommen og steker videre. Hmmm…, smaken er ikke ikke helt som den skal. Ved nok en ettertanke slår det meg at jeg har glemt å doble sukkermengden. Det blir gjort, og jeg steker videre. Steker og steker, røra tar aldri slutt. Krumkakene som endelig er som de skal, holder i nøyaktig to minutter, før fuktigheten forvandler dem til de mykeste pannekakekrøller. Berlinerkranser og andre småkaker settes fint formet inn i den ufordragelige komfyren som nesten ikke har varme, og kommer ut igjen som store, flate pannekaker. Som er sprø kun i de samme to minutter som krumkakene. Fordømte sjitkomfyr!

På et tidspunkt får jeg j..lig nok av å sitte i stekeos i et vått telt og produsere misfostre. Har prøvd å underholde meg med film på Mac’en for å holde ut elendigheten, men regnet overdøver all lyd. I tillegg har arbeidsmusikken bestått av åttitallsrock fra naboen, og Mozarts Requiem fra vår bobil hvor min kjære styrer musikken. Jaggu litt av en stereo! Når regnet begynner å dryppe på Mac’en, er det igrunnen nok. Ludo har sittet trofast ved min side hele tiden. Med godt utbrettede trekantører slik han gjør når han tigger. Han blir jo ekstra søt da. Og er like fornøyd med kakene uansett utseende.

Algarve kan prise seg lykkelig for disse dagene med regn. Det er sårt tiltrengt, så vi må prøve å være glade på Algarves vegne. Innimellom får vi stunder med oppholdsvær og får skyflet unna vann fra bord og kjøkkenbenk i teltet. Jeg får kokt rødkål og laget nøttestek, den ultimate vegetariske juleretten. Min kjære våger seg ikke på slike mystiskheter, så han steker to svinekoteletter. Tilbehøret deler vi dog. Portvinssaus, rosenkål, rødkål og diverse snadder. Det blir en hyggelig lillejulaftens kveld som deles med vår norske venn og nabo med de fire colliene. Som faktisk synes nøttestek er nydelig.

*Tiggeeksperten lager de fineste trekantører*

Vi er ikke mange norske her på campen. Noen har også reist hjem til jul. Tradisjonen tro samles vi gjenværende til kurvfest på julaftens formiddag. Det er akkurat nok timer med oppholdsvær til at det lar seg gjennomføre. Det er gløgg og julekaker og til og med multekrem på menyen. Nostalgiske juleminner utveksles, og hovedfokuset er mat. Hva man har pleid å spise på julaften, og hva julemiddagen skal være i kveld. Det er noe med å leve i utlendighet langt unna barn og barnebarn. Vi har det godt her, men noen savn har man dog. Litt sentimentalitet er som seg hør og bør i en sådan stund. Det snakkes om ribbe og pinnekjøtt og lutfisk. Det siste savner jeg, vår lille bobilfryser ga ikke rom for å bringe med lutfisk. Selv skal vi ha hjortefilet. De sjeldne gangene jeg spiser kjøtt, blir det vilt. Noe vi begge synes er godt. Telefonsamtaler med barn og barnebarn er unnagjort, og det er tid for å nyte julemiddagen. Den deles med vår engelske venn, John Elvin, som smaker hjort for første gang. Til forrett har vi ishavskaviar med avocado og rømme. Det faller ikke helt i smak, men så blir det desto mer på meg. Regnet pøser ned, men midt i teltet sitter vi tørt og kan nyte mat og vin. Det er mildt ute, og en liten vifteovn bidrar litt ekstra. Fortellertalentet John underholder med sine livlige historier. Og forteller stolt at han nå er helt akklimatisert portugiser. Han har på seg fem lag med klær må vite, og har i tillegg to regnfrakker i beredskap. Det er tross alt vinter. Vi uakklimatiserte sitter i henholdsvis julekjole og T-skjorte og langbukse og synes det er evig varmt nok. For oss er det sommervarmt nå.

Hadde været vært litt bedre, kunne vi opplevd et fantastisk himmelfenomen i kveld. Vår kunnskapsrike venn viser oss via astronomi-appen sin hvordan Merkur, Venus, Jupiter og Saturn nå står på linje og kan sees fra Jorda. Visstnok et par tusen år siden sist. Hadde det bare ikke vært overskyet og regn. Men julekvelden er fin likevel den. God mat og godt selskap og varmt nok. Ludovovs har fått mer julekaker en hva sunt er og er fornøyd. Han kalles ikke biscottiprinsen for ingenting.

*Kjøkkenbenken etter rydding, et ikke helt vanlig syn*

Første juledag er det engelsk jul. Takk og lov for at vi bor på en campingplass! Vi føler oss så privilegerte som har dermed får denne muligheten til å få venner fra ulike nasjoner. Våre nærmeste naboer og venner, Steve og Lesley, inviterer raust til engelsk jul. Ikke så mange som vi pleier å være, vi følger alle restriksjoner. Og selvsagt krever de at alle har tatt covid-test samme dag. Det diskes opp med rekecocktail etterfulgt av kalkun med gravy, stekte poteter, brussel sprouts og alskens tilbehør. Til dessert? Christmas pudding, of course. Med vaniljesaus. Vi er tre norske, én fornorsket engelskmann, én portugiser, en engelskmann bosatt i Bretagne, to walisere, to engelske på vinter opphold og de resterende engelske bosatt i Algarve. Vi nyter maten mens vår engelsknorske venn som er profesjonell diskjockey, kjører julemusikk. For deretter å ta skikkelig av med gamle slagere. Sytti- og åttitallet. Trenger vi å si noe mer? Det blir sang og dans. Liv og røre. Søren meg fint lite å spore av at vi bor på Europas største aldershjem nå! Hos våre engelske naboer vis a vis, er det også engelsk julefeiring med kalkun, og norske og franske gjester. Vi har sannelig et herlig fellesskap her!

Idag er det «Boxing Day» /andre juledag. Rester skal spises opp, og vi bidrar mer enn gjerne. Camprestauranten er stengt, men åpner spesielt for vår gode venn John Elvin som er syttiseks i dag. Han er jo elsket av alle. Samme gjeng som feiret engelsk jul i går, feirer nå Boxing Day og vår alles venn sin fødselsdag. Vi spiser nydelige rester av julemat til det når opp til drøvelen. Synger bursdagssang, og er skjønt enige om at vi nok kommer til å være døde veldig lenge. Så det gjelder å nyte de dagene vi faktisk lever. Hvilket er lett å gjøre her vi bor. Og om noen tror at vi ville valgt bort campinglivet for hus når regnet øser ned og alt er vått, så tar de feil. Vi har det lunt og varmt inne. Vi har et eventyrlig, herlig og omsorgsfullt felleskap her. Og i vår alder er bløte og triste kaker bare av det gode. Vi får i oss alt for mange kalorier som det er uansett, her hvor vi lever det gode pensjonistliv.

Ute er det også godt og varmt. Noen få regndråper vil komme i morgen, deretter vil solen atter skinne uavbrutt. Jord og mark og all natur fryder seg over regnet og kvitterer allerede med vakre blomster som spretter opp. Neste hikingrunde er allerede planlagt. Litt mer julesløvhet i morgen, Så er det slutt. Dagen derpå legger jeg atter i vei igjen. Opp i Algarves vakre fjellheim. Med min trofaste #travellingludo.

Fortsatt Boas Festas til venner og kjente.

*Regnet er over, blomstene lever ennå. Pitch’en vår sett fra gata. «Penkingen» til venstre, gazebo’en i midten og «KaràJan V» til høyre*

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

19. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, økosystem, Bobil, bobilturer i Europa, fotturer, Iphone X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, Salomon Hikersko | Legg igjen en kommentar

Camplivet byr på så mye, men man kan ikke bare leve i en boble. Man må ut og oppleve og røre på seg. For meg er det vandreturer som gjelder; er nok en «nature addict» for å si det på moderne norsk. Kroppen min trenger den gode mosjonen det er å gå i ulendt terreng. Da aktiveres muskler som sjelden brukes. Kjernemuskulaturen må jobbe, og man utvikler muskler som støtter både ryggrad og andre ledd. Jeg blir sånn skikkelig gladsliten av det. Traske rundt i bygater på hardt underlag føles derimot helt ødeleggende. Den gode fysiske gevinsten av fotturer i naturen er én sak. Så er det alt det andre.

*Starten nede ved Pena. Monte Rocha i bakgrunnen*

Luften er ren og frisk og god å puste i. Naturen er alltid herlig, og alltid forskjellig. Selv om man går samme rute mange ganger. Den er i evig forandring gjennom året og byr stadig på nye overraskelser. Slikt gir ro i sinnet og positive tanker.

Det er også deilig å komme seg såpass vekk fra all bebyggelse at man slipper å se forsøplingen fra mennesker. Det er forstemmende å se hvordan det flyter av avfall på engene rundt Olhão. Sist, men ikke minst, man slipper som regel å treffe på villhunder. De har tilhold i utkanten av der folk bor. De må finne mat, og mange mennesker setter også ut mat til løshundene. De fleste eierløse hunder er som regel snille. Min Ludo er kastrert og utgjør ingen trussel verken for løpske tisper eller rivaliserende hanhunder. Han møter hundeflokker med tilsynelatende stoisk ro. Står som en saltstøtte og lar dem snuse seg ferdig til de går forvirret sin vei og ikke helt har klart å plassere ham i noen kategori.

Det finnes unntak. Ville hunder er hunder som folk har forlatt eller kvittet seg med. De er ofte traumatiserte etter å ha vært utsatt for mye dårlig behandling. Så atferden kan være svært uforutsigbar. Jeg hadde en fæl opplevelse en gang ved et av saltbassengene litt før Cavacos. Jeg ligger på magen inne i en liten ruin og tar bilder av en skarv ute på vannet. Blir så fint med ruinen som ramme rundt. Noen fæle brøl og hyl høres plutselig bak meg. Der ligger Ludo på ryggen med en svær mastifflignende hund over seg som skal til å gape over strupen på ham. En litt mindre hund står i bakgrunnen og bare ser på. Jeg smeller kameraet i fleisen på hunden og brøler høyere enn den. Føiser Ludo bak meg og griper ryggsekken min som ligger på bakken. På forunderlig vis får jeg slengt kameraet rundet halsen mens jeg rygger og samtidig veksler mellom å delje ryggsekken mot hunden, sprute vann med vannflasken og brøle til den. Alt mens jeg passer på at Ludo går videre fremover bak meg selv om jeg rygger. For Ludo er ikke den som stikker av fra meg, selv om han må ha vært livredd.

Slik forsetter jeg å rygge drøyt fem hundre meter mellom to saltbassenger. Slå med sekken, sprute vann, brøle, snakke beroligende til Ludo. Slå, sprute, brøle. Til slutt får vi trukket oss inn bak en annen liten ruin. Da først gir den gale hunden opp. Takk og lov at dens kompanjong ikke var aggressiv.

Vel, slik atferd er ikke normal. Mastiffen burde gitt seg da Ludo overga seg. Én hund kan jeg hamle opp med. En flokk derimot, da har man ikke en sjans.

Så altså. Det gjelder å komme seg godt unna gater og hus og gale hunder. Oppover og ut i den frie natur hvor det bare er dyr som hører til i naturen. De er som regel forutsigbare i sin atferd. Man må gå med vissheten om at vi er gjester og opptre deretter. Respektere flora og fauna. Og selvsagt sette seg litt inn i hvilket dyreliv man kan støte på. Kan noe være farlig? Hvordan bør jeg i så fall forholde meg?

Monte Rocha da Pena ligger i utkanten av Algarves Barrocal-/kalksteinområde. Her er en kort, merket løype, bare seks og en halv kilometer. Som selvfølgelig kan bygges på om man vil. Selv synes jeg det er viktigere her å gi seg selv god tid til å nyte og oppdage. Denne særegne klippeformasjon er 479 meter på det høyeste, to kilometer lang og temmelig smal. Dette gir oss noe så spesielt som utsikt til alle fire himmelretninger når man er på toppen. Begge langsidene stuper rett ned femti meter. Med løse kanter og en grunn som stadig endres pga. erosjon, gjelder det å opptre fornuftig. Det meste av klippen er kalkstein som utsettes for kjemisk erosjon. Nedbør bringer med atmosfærisk CO₂som reagerer med organiske syrer i jorda og endrer kaliumkarbonatet (CaCO₃) som er det kalksteinen består av. Det omdannes til bikarbonat som er oppløsbart. Dermed oppstår en rekke huler, hull og synkehull. Kort sagt, ved hjelp av vann og kjemiske prosesser eroderes og forandres kalksteinen. Vi ser det godt på alle de løse steinene som er fulle av hull og veldig vakre. Noen av dem burde så absolutt funnet veien til hagen min i Norge, men de er dessverre alt for tunge.

På østsiden er det skiferstein som eroderes mekanisk grunnet sin lagdeling og menneskers ødeleggelser. Skogbranner og annen skade på den beskyttende vegetasjonen legger skiferen åpen for klimaets påvirkninger.

Huler og hull som er oppstått i de bratte klippeveggene, er utmerkede habitater for diverse arter. Blant annet flere sorter av huleboende flaggermus. Her bor de spennende dyrene genetter, kattelignende dyr som tilhører snikekattfamilien. De har flekket pels, kjempelang hale og er veldig søte. Jeg har så sykt lyst til å se dem! Men dessverre er de ikke dagaktive. Her er rev og kaniner og villsvin. Dette er landskapsvernområde, så ingen jakt her, heldigvis.

*På vei oppover. Skikkelig frodig på alle kanter*

De utrydningstruende haukeørnene hekker i dette området. Og er man ekstra heldig, kan man oppleve å se de imponerende gåsegribbene (griffon vultures) her på høsten. Disse enorme knokkeleterne med et vingespenn på 234 – 270 cm. Til sammenligning har vår største fugl, havørnen, et vingespenn på 1,8 – 2,4 cm.

Jeg elsker å høre vår fuglekspertvenn John Elvin sin dramatiske beretning om sitt møte med knokkeleterne. Da han lå på magen på kanten av et stup og så ned på redet deres mens de seilte like over ham, og han bare ventet på å kjenne klørne i ryggen. For også denne gang er han min medvandrer på turen. Mektig imponert over klippeformasjonen og hvilket habitat den nødvendigvis er for alskens spennende fugler. «Bare synd vi ikke kommer oss på toppen og kan se ned», sa han. Han ble litt blek da jeg sa at det er jo nettopp det vi skal.

Men vi klatrer ikke opp fjellveggen slik vi ser noen driver med litt lenger bort. Vi går pent og pyntelig skrått oppover på en grussti. Nydelig kranset av blomstrende rosmarinbusker som jeg må klemme på for å nyte duften litt ekstra. Mengder av solgule soleier som ligner på vår hjemlige vårkål. Her er grønt og frodig med eviggrønne steineik og kermeseik og andre buskvekster. Innimellom ses et sjeldent glimt av brennende høstfargede løvtrær. Grågrønne cicstus står tett i tett og ligner på salvie nå når de ikke er i blomst. I februar vil de bugne av store, rosa blomster med gult øye.

Utsikten blir mer storslagen desto høyere vi kommer. På toppen tar vi avstikkeren til det nordlige utkikkspunktet hvor vi ser mot Alentejo. Litt lenger vest ser vi skiferfjellområdet Serra do Caldeirão, jfr. reisebrev 12. Dette, sammen med området vi besøker nå, kan vi takke for det gode og lune klimaet vi har i Ria Formosa. De danner en barriere mot nordlige kalde vinder og magasinerer de varme luftdragene fra sør.

Det er sannsynligvis mengder av villsvin her. Overalt på toppen er jorda endevendt slik den blir når de graver etter røtter og annet snadder. Men villsvinene er ikke dagaktive. Nå hviler de i buskene. Så lenge vi holder oss på stien og ikke forstyrrer dem, utgjør de ingen fare. Dessverre ser vi ingen ørner. Fugleeksperten forteller at vindretningen er feil. Ørnene vil ha oppdrift, så neste gang vi skal gå her, skal vi time det bedre med vær og vindretning. I mangel av ørneopplevelser underholder han meg med en mengde faktabaserte historier om hvor forunderlig og mesterlig naturen fungerer. Hvordan omfattende grevlingjakt i England førte til økt reveskabb. Revene får ikke til å rense egne hi, derimot gjør grevlingene det for dem. De måker ut all dritt og bidrar dermed til å hindre sykdom. Hvordan rever og grevlinger kan samarbeide når jegere sender hunder inn i revehi for å ta dem. Da gjemmer revene seg bak grevlinger som møter hundene og angriper dem.

Jeg får høre om planter i Afrika som er antidot mot slangebitt fra slanger som lever i samme område. Min gode venn er et oppkomme av kunnskap og naturforståelse. Hvilken berikelse det er å oppleve naturen sammen med dem som har så mye å lære bort! Men jeg må begynne å notere ned, ikke alt fester seg i mitt topplokk.

Vi fortsetter å beundre utsikten til alle kanter. Nyter lakrisduften fra fenniklenes visne frøstander. Ennå er ikke noen av de mange orkidéene som vokser her, kommet opp, men etter jul er det tid for å holde utkikk etter de små skjønnhetene.

Vi passerer den imponerende lange forsvarsmuren fra jernalderen. Den har Ludo og jeg gått oppå, hele veien. Det var ikke lett, men det var en av de mange gangene jeg overså løypemarkeringene fordi det var så mange fine blomster å se på. Syntes jo det var underlig at løypa skulle gå oppå en lang, kronglete mur av ustabile steiner som attpåtil er et spesielt fornminne. Og enda mer underlig da vi kom til enden og gikk rett inn i nesten ugjennomtrengelig vegetasjon. Men selv jeg lærer av mine tabber, så akkurat her kommer jeg ikke til å gå feil mer.

Min venn nekter å bli med opp til det beste utkikkspunktet i sør. Han er sliten. Det er ikke bare, bare å være syttiseks og så bli dratt med ut på turer i temmelig ulendt terreng når man ikke har drevet med slikt på mange år. Nedstigningen på vestsiden er det hardeste partiet. Det er alltid en påkjenning for dårlige knær å gå nedover. Her er det bare ustabile steiner å gå på. Men ned kommer vi til den lille landsbyen Penina. Her er det et vidunderlig lite museum laget og ivaretatt av en liten portugisisk kone. Alskens landbruksredskaper, håndarbeid og annet er bevart. Til og med et destillasjonsapparat for å fremstille medronho, nasjonalbrennevinet i Algarve. Og et glass med medronho byr hun så gjerne på.

Min venn er for sliten til å ville ta turen innom muséet, så nå går ferden langs grusveien tilbake til utgangspunktet. Kreftene kommer tilbake når John Elvin kan beundre den karakteristiske klippeformasjonen fra nedsiden og vite at der oppe, der har han gått. Hele veien. Rart med det, hvordan litt stolthet over egne prestasjoner bringer frem nye krefter og optimisme.

Etter en dobbel sandwich og en Sagres på terrassen til den eiendommelige lille «Gruta Bar», er formen fin og optimismen på topp.

Ser ikke bort fra at det blir fler felles turer om ikke altfor lenge. Jeg har også planer om å få med meg min kjære opp hit med bobilen og fricampe en natt eller to. Vandre utenom stiene oppover mot klippeveggen. Da burde det være håp om å se interessante dyr og fugler tidlig i grålysningen eller like før solefall.

Det kan faktisk bli veldig spennende.

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

14. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, camping, iphoneX, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund | Legg igjen en kommentar

Jeg hadde et lite innblikk i sosialantropologi da jeg tok ex-Phil i sin tid. Lykkeligvis med legendariske Jan Brøgger som foreleser. Du verden for et vidunderlig og spennende fag. Men hvorfor velges fjerne, små kulturer vanligvis som studie- og forskningsobjekt? Har ikke noen tenkt på at man finner det mest perfekte lille samfunnet å forske på blant oss campere? Fortrinnsvis i et samfunn som vårt med fastboende og delvis fastboende.

Den første hele vintersesongen vi levde her i bobil, var i 2015/16. Jeg ble helt fasinert av alle de spennende menneskene som bodde her. De fleste godt voksne, og noen yngre. Mange ulike nasjonaliteter, og mange ulike livshistorier. Hvilken smeltedigel av menneskeskjebner som her danner sitt eget samfunn med egne normer og uskrevne regler! Her må alle vi mangslungne fremtoninger fungere sammen. På godt og vondt. Men mest på godt. Dette må da være gefundenes fressen for en sosialantropolog.

Selv har jeg lenge fablet om å lage portrettintervjuer med noen av disse særegne karakterene. Dessverre har jeg bare fablet og ikke handlet. Nå er flere av dem jeg ønsket å portrettere enten døde eller har forsvunnet i løpet av Covid-året. Men så kommer nye til. Ikke mindre spennende. Kanskje var de her fra før, men ble mer synlige når andre forsvant og nye konstellasjoner oppsto.

Som det nydelige eldre, svenske paret som mener at alle mennesker må reise for å forstå at mennesker er «underbara» overalt i verden. Dvs. reise der ingen turister vanligvis ferdes. Selv har de reist på måfå i fjerne strøk i Asia i ett og et halvt år. Utenom allfarvei, på lykke og fromme. Uten å møte en eneste turist, bortsett fra seg selv. Det gjør ingenting om man ikke kan språket. «för alla människor kan jo använda sitt kroppsspråk, förstås! Og vi har inte mött nån som inte är snälla».

Hvilken vidunderlig livsinnstilling! Hvem kan tenkes å møte slike mennesker med noe annet enn godt. De er jo selv «underbara».

Og ikke å forglemme vår eldste venn her, Ray, som vi ble kjent med før vi begynte å være her om vinteren. En fastboende engelskmann som har skapt et prakthjem med alskens finesser med sin caravan med tilhørende fortelt og «gazebo». Med TV i hvert rom, air-condition, elektriske gardiner osv. «I am not a bloody scout, I do not live in a tent. This is my apartment. » Utenfor har han en nydelig og blomsterrik hage, samt et lite snekkerverksted der han tryller frem små praktbygg av noen fuglehus.

Han er full av anekdoter og historier med en uforlignelig humor og selvironi som bare briter kan ha. Ikke minst har han et vidunderlig Monthy Pytonsk skråblikk på det engelske samfunnet.

Ray snakker perfekt britisk engelsk og er minst like opptatt av språkets struktur og grammatikk som Jan er. Følgelig har jeg forlengst utnevnt ham til min guru i engelsk. Jeg forventer at han retter alle mine språklige feil umiddelbart. Hvilket han gjør. Likeså bidrar han med engelske idiomer. Slike kan som kjent ikke oversettes direkte. Vi kan liksom ikke si «I heard it at the jungle telegraph» når det heter «I heard it through the grapewine».

Det er så mange mennesker og øyeblikkssituasjoner å dvele ved. Ytringer på hele skalaen fra kloke til særdeles ukloke. Mangt og meget som bidrar til den allmenne underholdningsverdi. Mye som hadde vært morsomt å huske, men som dessverre sklir ut av teflonhjernen like fort som det kommer inn.

Imens går hverdagslivet sin gang. Timer og dager flyr av gårde. En dag sykler vi til Fuseta med en gjeng andre nordmenn. Dvs. vi møtes i Fuseta siden de andre fyker rundt med el-sykler, mens vi har våre gamle «tramperter». Og Jan må trekke på sykkelvogn med Ludo. Vi vil ikke la Ludo springe ved siden av mens vi sykler langs N125. Stakkars Ludo som la på seg tre kilo etter at han kom hit. Han har for mange venner her og går runden sin og tigger godbiter. Nå er det nedlagt veto mot denne atferden. Både overfor Ludo og de litt for snille givere.

Heldigvis er det bare en tredel av veien som er trafikkert. Den resterende delen går gjennom området med saltbassenger. Her kan vi sykle rolig og la Ludo løpe fritt. Stoppe og ta bilder av de mange flotte vadefuglene som er å se.

Men hvor fint ville det ikke vært med en trygg sykkelvei langs hele sørkysten!

*Vel fremme ved strandrestauranten i Fuseta*

Vi kjører til toppen av fjellet São Miguel og plukker eikenøtter og diverse vintergrønt til å lage juledekorasjoner av. Det blir liggende utenfor. Vanskelig å finne den store juleinspirasjonen når solen skinner, og det er varmt hver eneste dag. Det er også en annen stemning nå som man lever koronasikkert, og ingen familie kommer på besøk. Men juletre har jeg da laget av stenger fra kjemperør. De ser ut som bambus. Det tilfører jeg «klorofyll» ved på fylle med grønne plastflasker det har vært vann i.

*Panoramautsikt fra toppen av São Miguel*

Forrige jul vi var her, i 2019, laget jeg hele juletreet av tomme vannflasker. Det var riktig flott helt til regnet kom, og det viste seg at limpistollimet fra «Kineseren» ikke tålte vann.

Det er lett å bli litt sløve de dagene man verken sykler eller går lange turer. Bare henger ute her i solen og leser eller prater med folk. Plutselig er det middagstid og vi har glemt å ta opp noe fra fryseren. Jaja, så går vi ut og spiser igjen da. Hvilken påkjenning.

Det har faktisk vært en påkjenning noen ganger. Tidligere var det umulig å gå ut og spise mellom tre og sju på ettermiddagen. Alle restauranter stengte etter siestaen. Skikkelig ille når klokka er fem og man er desperat sulten. Fortsatt er det slik rundt omkring i de utallige landsbyene, men lykkeligvis endret i en del byer.

På sløve dager får Ludo sine turer på det vi kaller hesteenga. Gjerne i følge med andre fra campen. Her kan vovsene springe fritt og leke med pinner og hverandre. I ubevoktede øyeblikk leter enkelte etter mat de ikke burde spise, og andre ruller seg i hestemøkk. Lykkelige hunder, ikke alltid like lykkelige eiere. Takk og lov for at Ludo bare er interessert i pinner.

Så prøvesmaker vi appelsiner fra det ene treet etter det andre på dette forlatte jordbruksområdet. De fleste så gallsure at vi nesten forgår. Men så finner vi endelig et tre hvor de er søte og gode, og da er det herlig. Bare tull selvfølgelig. Her kjøper vi søte, solmodne appelsiner for en slikk og ingenting. Men det er noe eget med å plukke selv, da.

To dager med regn for en tid tilbake, fikk sjampinjongene til å poppe opp. Dem er det nesten bare jeg som plukker, folk flest synes det er skummelt. Men det ER beitesjampinjong, og de smaker nydelig. Jeg har høstet og spist hvert eneste år og lever i beste velgående. Eneste skade de kan forvolde, er på tennene. Det er vanskelig å få ut all sanden fra dem. Det knaser godt til tider.

Ved siden av sånne nydelige opplevelser som å plukke appelsiner og sjampinjonger eller laurbærblader på hesteenga, må vi også forholde oss til det forstemmende synet av forsøpling. Av uforklarlige årsaker fraktes det alskens skrot og dumpes her. Flere av de norske damene har satt igang omfattende rydding og fjernet sekkevis med søppel. En enestående innsats som forhåpentligvis virker litt oppdragende på dem som måtte trenge det.

Livet er behagelig her. Det leves godt utendørs i sommertøy så lenge solen er oppe. Ved solefall rødner både himmelen og luften rundt oss. De skinnende hvite kuhegrene flyr over oss hjem fra sitt travle arbeid på beiteengene. De skal sove ved dammen i reservatet. De søte små gransangerne som heter felosa-comuns her hvor det ikke finnes grantrær, samler seg i pinjetreet vårt og synger. Da vet vi at solen straks sier god natt, og vi erfarne har allerede trukket i varme klær. Sommertøy på dagtid, vintertøy om kvelden. Det gjelder å skifte et kvarter før solnedgang, før kulden får taket. Så beholder vi varmen og kan igjen møtes utendørs i kveldingen og nyte det gode liv.

Nå sover både solen og fuglene. På himmelen lyser månen og alle stjernene.

I trærne synger sirissene.

Snart er middagen fortært i god varme inne i «Penkingen».

Det er slett ikke umulig at det blir et lite utendørs treff på camprestauranten i kveldingen. Koronasikkert og kuldesikkert utendørs iført vintertøy samt sauefell til å sitte på.

Det gode liv på campen.

12. God tur til Paris(es)

8. desember 2021 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Med KaràJan V til Portugal 21/22 and tagged algarve, Bobil, bobilturer i Europa, hiking, Iphon X, miljø, NATUR, Nikon D7100, portugal, reise med hund, salomom hikershoes, turvandring | Legg igjen en kommentar

Det er nok en smule annerledes å besøke Parises enn Paris. Men god tur burde noen ønsket meg, for det gikk ikke så bra første gang.

Fire byer i Algarve – Paderne (Albufeira), Alte (Loulé), Cachopo (Tavira) og Parises (São Brás de Alportel) – er valgt ut til å være del av et nasjonalt nettverk av tradisjonelle landsbyer i Portugal, «Aldeias de Portugal». Genuine som de er, skal de bevares med sin originalitet, men samtidig hjelpes med tanke på turisme. Alte, Cachopo og Parises ligger på ruten til Via Algarviana, en fantastisk, tretti mil lang vandrerute fra øst til vest i det indre Algarve.

*Via Algarviana. Skjermdump fra infoside*

Det er min drøm å vandre hele Via Algarviana en gang. Venter bare på at min ti år yngre og spreke bestevenninne skal gå av med pensjon, så kan det nok bli. Er jo kjekt å ha følge av et annet menneske på en så lang rute. Enn så lenge nøyer jeg meg med kortere distanser. Men vil helst gå dem i Algarves fjellområder. Det virkelige Algarve. Ikke turist-Algarve med strender og hav.

Nå stod «Trilho Entre Vales Fontes e Memórias da Serra do Caldeirão» som starter i Parises, på første plass for utforsking. En vandringsvei mellom kilder og fornminner i daler og fjell i området Caldeirão.

Nok en gang sammen min fugleekspert, John Elvin; samt en engelsk venninne. Det er ikke så langt til Parises, mente jeg. Det er rett oppom São Bras de Alportel. Bare et par cm på kartet, så det kan da ikke være så langt å kjøre. Ingen av oss har vært der før, og min venninne er vel på mitt plan hva retningssans angår. Som hun sier, «jeg har rett femti prosent av gangene jeg peker ut veien». Når det står mellom høyre og venstre, er ikke det så usannsynlig.

Vel, to cm viser seg å være veldig mye lenger i virkeligheten. Slett ikke rett oppom São Bras. Men onkel Google er for en gangs skyld på vår side, og leder oss oppover og oppover. Vekk fra bebyggelse og sivilisasjon. Det er helt ubeskrivelig vakkert!

Det er bare Algarve som er sånn. Topper og daler tett i tett. Det fjellene mangler av høyde, tar de igjen i mengde. En uendelighet av topper med dype daler imellom. Her snakker vi ikke om de syv blåner, snarere de syvhundre. Vegetasjonen er frodig. All verdens busker og korkeik. Blomster og lyng. Grønt overalt som glir over til blålig i det fjerne. Veien slynger seg oppover og hver sving får en til å miste pusten av utsikten som åpenbarer seg.

*Ser det ut som et broccolihode, eller?*

John er den mest glimrende historieforteller som finnes og lar seg inspirere til livfulle skildringer av tidligere ville fjellvandringer og dramatiske opplevelser med griffon vultures aka knokkeletere/gribber, samt alskens varianter av ørn. Dette, samtidig som han peker på fjellvegger og busker og ber oss være oppmerksomme på at her kan det plutselig komme frem noen fantastiske vakre blå fugler og der noen andre og der! Der må vi se, for der kan det virkelig vise seg å være…. osv. Jeg får ikke med meg alle navnene. Det er John som kjører på den smale, svingete veien. Relativt fort, samtidig som han er oppmerksom på naturens undre omkring og ivrig beretter og gestikulerer.

Selv er jeg like vilt begeistret, mer over naturen som jeg ser, enn fuglene jeg ikke ser. Jeg tar dårlige bilder i fart fra bilvinduet, samtidig som jeg bremser på bremsene jeg ikke betjener, og prøver bidra litt i svingene ved å vri på kroppen.

Endelig er vi fremme i Parises. Høyt oppe, omgitt av grønne og blå topper troner den lille landsbyen som består av kirke, to kaféer og minst fem hus. Den ene kaféen har sågar telefonautomat ifølge skiltingen. Her er infotavle og stokker med piler som peker i alle retninger til «percursos» og «trilhos» og «caminhos». Her passerer som nevnt Via Algarviana. Som overalt ellers der det er et startpunkt for en vandringsløype, finner man en rekke andre merkede stier også.

Det vi ikke finner, er den løypen vi har tenkt å gå. Vi finner en pil som peker ut retningen, men så er det slutt. Vi vandrer kjekt av gårde i iskald vind. Som kjent så blåser det på toppene, hvilket vi hadde glemt å tenke på. Shorts viser seg å være i overkant optimistisk og vel så det.

Etter å ha virret opp og ned og litt frem og tilbake uten å finne noen ny anvisning, gir vi oss naturen optimistisk i vold og håper det beste. To Bonnelli’s Eagles svever over oss til min venns begeistring. Haukeørn finner jeg ut at de heter på norsk, og slett ikke knokkelørn som onkel Google så ignorant foreslår.

Vi følger en grusvei opp og ned langs åsene og tar både til høyre og venstre og tilbake igjen alt ettersom. Det er relativt åpenbart at vi ikke er på en merket løype. Men sola varmer, vinden har ingen makt når vi holder oss nedenfor toppene, fuglene synger, vår venn artsbestemmer, jeg studerer planter og vår felles venninne er fornøyd med bare å gå og nyte det hun ser. Naturen er storslagen, og jeg er så opptatt av å se at jeg glemmer å se hvor jeg går. Raser plutselig nedover på et kulelager av småstein og lander rett ut på ryggen. Fortsatt mens jeg sklir. Brillene flyr en vei, og kameraet en annen, men det går bra med både gjenstander og meg. Kameraet er dessuten allerede både så utslitt og forslått at det skal byttes ut så fort jeg vinner i Lotto.

Det er en skuffelse at vi ikke finner vandringstraséen jeg hadde tenkt vi skulle følge. Men min medvandrer med nye hikersko, er ennå i sjokkfase over hvor stor forskjell det er å gå titusen skritt i ulendt terreng og ditto når man vandrer mellom campen og byen. Han mener bestemt at vi har gått nok for i dag, så kursen settes hjemover. Vel, det må bare respekteres. Men jeg skal tilbake igjen til dette vidunderlige området.

To dager senere er jeg tilbake, nå med et par norske venner som er i Olhão av og til i forbindelse med jobb. De er ikke mindre begeistret enn meg over den storslagne naturen og utsikten. Vi leter like mye etter anvisning to for turløypa, og etter like mye hit og dit som sist, blir den funnet. Dvs. den fantes ikke, men vi fant merkingen på motsatt side. Siste anvisning om man skulle gått løypa motsatt vei.

Hele traséen er anslått til å være tjue kilometer og sju timer, så vi baserer oss på å gå det halve. Erfaringsmessig er det fler kilometer enn angitt når man måler med riktig innstilte skrittellere.

Det er en hard, men ikke vanskelig rute å følge. Stort sett grusveier hele veien. Det går ned og opp og ned og opp med opptil firehundre meter i høydeforskjell. Ikke alle steder like godt merket, men stort sett bra. Utsikten er til å miste pusten av med den uendelighet av blåner som aldri tar slutt. Det er frodig med elver og vannkilder flere steder.

Ikke et hus og ikke et menneske å se. Her er man virkelig helt alene i naturen.

Krokvridde korkeiker strekker de trolske greinene etter oss. Medronheiro’ene bugner av gule og røde bær. Krossvedens skinnende blå glinser i sola. Hvit kjemperøsslyng blomstrer. Grønn lavendel, varianter av solroser og andre buskvekster byr på en uendelighet av nyanser av grønt og grålig selv om de ikke blomstrer ennå. Alt er helt vidunderlig, og jeg gleder meg allerede til å gå her om en måned eller to når alt står i blomst. Det blir et sant eventyr.

Midt i ødemarken oppdager vi noen pittoreske ruiner av en bitte liten landsby. Vi fabler om å sette den i stand og ha pensjonistkollektiv her. Med egen restaurant. Det er lov å drømme. Vi er jo allerede i paradis, så hvorfor ikke.

*Tenker vi kunne hatt et bra eldrekollektiv her. Midt i alt det vakre.*

Litt under halv løype går vi og blir sånn passe godslitne. Tretten kilometer og tilsvarende tohundreogfem etasjer. Skal nok gå hele traséen senere, men da bør man starte skikkelig tidlig på dagen.

En aldeles fabelaktig dag gjør vi enda bedre ved å kjøre en annen vei tilbake. Helt annerledes natur. Mer skog, færre fjell, tettere og mer trolsk. Vi ender i Barranco do Velho på en nydelig og veldig portugisisk restaurant, A Tia Bia, hvor vi spiser herlig lunsj. Svart spagetti med reker. Masse hvitløk, tomat og gode urter. En perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dette er vinteren sin, det!

Åh, som jeg elsker Algarve!

	allsidigesolvor til Og det fineste på hele turen…
	Erle Elisabeth Rogne til Og det fineste på hele turen…
	Randi J. Aasheim til Jakten på den gode vin
	allsidigesolvor til Er egentlig sitronvann riktig…
	Randi J. Aasheim til Er egentlig sitronvann riktig…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Stikkordarkiv: Nikon D7100

22 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag tre

Sterke inntrykk

21 Åtte bobiler på tur i Alentejo, dag to

19 Sāo Marcos da Serra, en ny oppdagelse

18 Det nye året leverer!

17. Nytt år og nye vandremuligheter

16. Tilbakeblikk på en flott vandringstur før jul.

15. Så ble det da jul som det gjør hvert år…

14. Monte Rocha da Pena – der de spennende dyrene bor

13. Campersamfunnet – et sosialantropologisk studium verdig.

12. God tur til Paris(es)

Sterke inntrykk

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: