…og julefest holdtes i hver en gård

Så langt som en hellige Krist ned når.

Og ribbe og surkål og øl og dram,

Man åt og drakk for å ære ham

Som fødtes i armod og døde i skam.

Så skrev godeste Rudolf Nilsen i sin tid. Og julefest holdes på hver en pitch her også, så godt man formår. I år en jul preget av regn og blest, noe som unektelig byr på visse utfordringer når man lever camperlivet. Ikke alle av oss har store campingvogner med påbygde solide telt med salong og kjøkken.

Alle nasjoner og kulturer har sine egne tradisjoner og feirer på ulikt vis. Det er litt interessant å tenke på at vi i Norden holder fast ved ordet jul, av norrønt jól som er knyttet til feiringen av vintersolverv. I engelsktalende land er Christmas brukt. Det henspiller på Kristi fødsel. I latinske land er varianter av Natal mest vanlig. Det kommer av fødsel, dvs. Jesu fødsel. Så er vi kanskje mindre kristne i Norden? Føler vi oss litt nærmere den norrøne mytologi i det kalde, mørke nord, mon tro?

Det er vel litt ymse med religionstilhørighet både i Norden og i øvrige Europa. Med utdanning og innsikt i vitenskapelige oppdagelser, kan ofte det religiøse få mindre plass. Men ett er sikkert. Det er genuint menneskelig å feire overgangsriter. Mennesket har til enhver tid feiret fødsel, navngiving, pubertet og død. Ikke minst har merkedager knyttet til solens og naturens gang vært vesentlige å markere. Fra naturreligionenes tid, hvor naturen var alt, og dets guder måte hedres, og frem til de store verdensreligioners inntog. Likeså i dag hvor mange har avskrevet religion som sin livsanskuelse. Vi feirer det betydelige i et menneskes liv.

Vintersolverv / jól / solsnu har alltid vært vesentlig. Særlig for oss som lever i utkanten av Europa med kulde og mørke i mange måneder. Sol er liv. Sol er helse. Sol er fruktbarhet. Sol er glede. For å holde ut en lang vinter, trenger man noe å se frem til. Denne vidunderlige perioden med levende lys, hygge og nærhet som gjør at man kan holde ut måneder med kulde og mørke.

Her, i landskapsvernområdet Ria Formosa, slipper vi unna den norske mørketiden som for oss oppleves som dyster og tung. Solverv betyr lite når solen likevel skinner i mer enn ti timer daglig. Når man kan så frø og dyrke spiselige vekster året rundt, betyr det mindre å lage mat og samle i lader for å ha noe å tære på til vinteren og nyte i den aller mørkeste tiden.

Så er det kanskje derfor at kristen religion er mer vesentlig i de katolske, latinske lands julefeiring enn den nordiske? Portugiserne har riktignok adoptert moderne skikker som juletre og gaver under treet til alle, levert av Santa Claus. I stedet for fra Jesus til barna, levert under skorsteinen. Coca cola nissen med navn etter helgenen St. Nicholas er populær i mange vestlige land. Mens ungene i Norden i hedensk tid satte ut støvler fylt med strå til Odins åttebeinte hest Sleipner og fikk gaver som takk, setter dagens portugisere ut et glass melk og litt kjeks til Pai Natal. Viktigst her er likevel fortsatt feiringen av Jesu fødsel. Det skal samles mose hvorpå det arrangeres stilleben med Jesus, Josef, Maria, de tre vise menn, engelen Gabriel, okse og asen. Det skal ha en fremtredende plass på stua. Missa do Galo holdes mellom elleve og midnatt julaften og er fortsatt viktig. Hanen som gol da Jesus ble født, skal hedres, og først etter messen, kan man gå hjem og spise julemiddag og åpne gaver. Særlig i nord holdes de tradisjonelle skikkene fortsatt i hevd.

Julemiddagen er bacalhão med poteter og kål. Første juledag kan man servere blekksprut, kylling, kalkun og geit.

Søte kaker er viktig, og aller viktigst er bolo Rei, kongekake, som henspiller på de tre vise menn som kalles «os três Reis magos” på portugisisk. Mektig gjærdeigskake med masse frukt, nøtter og portvin.

Forrige vinter tilbrakte vi koronasikkert i Norge, og jeg slo til med massiv kakebakst og matlaging som før i tida. Stor tabbe. Koronarestriksjoner satte en stopper for alle besøk, og jeg endte med å spise opp et tonn julekaker helt alene. Min kjære bryr seg ikke om kaker. I år skulle ikke en sånn gedigen vektøkningstabbe gjentas. Men hva gjør jeg?

Tross full vaksinering og restriksjoner, noen koronatilfeller er det rundt omkring. Helsepersonell kommer og tester alle på campen. Og vi satser på å leve enda mer restriktivt. Kjedelig for en aktiv sjel. Så blir det kakebaking likevel, da. Noe må man jo finne på. Verdens styggeste takras av noen sjakkruter, og litt penere krumkaker. Gode blir de, tross det miserable utseendet. Faktisk så gode at alle går med når vi norske tillater oss en utendørsfeiring etter at alle har fått negativt resultat på covid-testene. Med så mye negativitet, må vi slå til med noe positivt! Dagen før solsnu har vi en overstadig livat kveld med latter og sang i lettelsens euforiske rus. Det gjelder å gripe øyeblikket. På solsnudagen er himmelens sluser vidåpne. Vår planlagte feiring er bare å glemme. Selv vi av vikingætt, finner liten glede i sosiale sammenkomster utendørs når tretti-femti millimeter nedbør skyller over oss.

Vårt lille telt/gazebo fungerer som kombinert kjøkken og spisestue. Stofftaket har vi malt med gummimaling. Det har holdt fint i tre år. Nå, når det verste regnskyllet på år og dag kommer, er det slutt. Det drypper og renner inn på alle kanter. Jeg plasserer bøtter og gryter og kummer på de verste stedene, og prøver å samle allerede vått krydder og tørrvarer på en flekk hvor det ikke drypper. Arbeidsområdet blir minimalt, og det er temmelig kaotisk her inne. Men kaos er mitt mellomnavn, det vet alle som kjenner meg. Så jeg fungerer aldeles utmerket i kaos, det er den rene naturtilstanden for meg og stopper meg sjelden fra å virke.

Skjønner dog ikke helt hva som foregår i hodet mitt. Til tross for været, og at vi bare er to personer og én hund, lager jeg likevel mulled wine til et lite regiment og går ustoppelig videre med prosjekt julekakebaking. Med friskt mot dobler jeg krumkakerøra. Men de blir så harde og vanskelige å rulle! Ved nærmere ettertanke slår det meg at jeg har firedoblet melmengden. Vel, så må jeg doble de andre ingrediensene for å få en total firedobling av alt. Har ikke nok egg, men slenger i en boks fløte i tillegg. Og dobler smørmengden og kardemommen og steker videre. Hmmm…, smaken er ikke ikke helt som den skal. Ved nok en ettertanke slår det meg at jeg har glemt å doble sukkermengden. Det blir gjort, og jeg steker videre. Steker og steker, røra tar aldri slutt. Krumkakene som endelig er som de skal, holder i nøyaktig to minutter, før fuktigheten forvandler dem til de mykeste pannekakekrøller. Berlinerkranser og andre småkaker settes fint formet inn i den ufordragelige komfyren som nesten ikke har varme, og kommer ut igjen som store, flate pannekaker. Som er sprø kun i de samme to minutter som krumkakene. Fordømte sjitkomfyr!

På et tidspunkt får jeg j..lig nok av å sitte i stekeos i et vått telt og produsere misfostre. Har prøvd å underholde meg med film på Mac’en for å holde ut elendigheten, men regnet overdøver all lyd. I tillegg har arbeidsmusikken bestått av åttitallsrock fra naboen, og Mozarts Requiem fra vår bobil hvor min kjære styrer musikken. Jaggu litt av en stereo! Når regnet begynner å dryppe på Mac’en, er det igrunnen nok. Ludo har sittet trofast ved min side hele tiden. Med godt utbrettede trekantører slik han gjør når han tigger. Han blir jo ekstra søt da. Og er like fornøyd med kakene uansett utseende.

Algarve kan prise seg lykkelig for disse dagene med regn. Det er sårt tiltrengt, så vi må prøve å være glade på Algarves vegne. Innimellom får vi stunder med oppholdsvær og får skyflet unna vann fra bord og kjøkkenbenk i teltet. Jeg får kokt rødkål og laget nøttestek, den ultimate vegetariske juleretten. Min kjære våger seg ikke på slike mystiskheter, så han steker to svinekoteletter. Tilbehøret deler vi dog. Portvinssaus, rosenkål, rødkål og diverse snadder. Det blir en hyggelig lillejulaftens kveld som deles med vår norske venn og nabo med de fire colliene. Som faktisk synes nøttestek er nydelig.

Vi er ikke mange norske her på campen. Noen har også reist hjem til jul. Tradisjonen tro samles vi gjenværende til kurvfest på julaftens formiddag. Det er akkurat nok timer med oppholdsvær til at det lar seg gjennomføre. Det er gløgg og julekaker og til og med multekrem på menyen. Nostalgiske juleminner utveksles, og hovedfokuset er mat. Hva man har pleid å spise på julaften, og hva julemiddagen skal være i kveld. Det er noe med å leve i utlendighet langt unna barn og barnebarn. Vi har det godt her, men noen savn har man dog. Litt sentimentalitet er som seg hør og bør i en sådan stund. Det snakkes om ribbe og pinnekjøtt og lutfisk. Det siste savner jeg, vår lille bobilfryser ga ikke rom for å bringe med lutfisk. Selv skal vi ha hjortefilet. De sjeldne gangene jeg spiser kjøtt, blir det vilt. Noe vi begge synes er godt. Telefonsamtaler med barn og barnebarn er unnagjort, og det er tid for å nyte julemiddagen. Den deles med vår engelske venn, John Elvin, som smaker hjort for første gang. Til forrett har vi ishavskaviar med avocado og rømme. Det faller ikke helt i smak, men så blir det desto mer på meg. Regnet pøser ned, men midt i teltet sitter vi tørt og kan nyte mat og vin. Det er mildt ute, og en liten vifteovn bidrar litt ekstra. Fortellertalentet John underholder med sine livlige historier. Og forteller stolt at han nå er helt akklimatisert portugiser. Han har på seg fem lag med klær må vite, og har i tillegg to regnfrakker i beredskap. Det er tross alt vinter. Vi uakklimatiserte sitter i henholdsvis julekjole og T-skjorte og langbukse og synes det er evig varmt nok. For oss er det sommervarmt nå.

Hadde været vært litt bedre, kunne vi opplevd et fantastisk himmelfenomen i kveld. Vår kunnskapsrike venn viser oss via astronomi-appen sin hvordan Merkur, Venus, Jupiter og Saturn nå står på linje og kan sees fra Jorda. Visstnok et par tusen år siden sist. Hadde det bare ikke vært overskyet og regn. Men julekvelden er fin likevel den. God mat og godt selskap og varmt nok. Ludovovs har fått mer julekaker en hva sunt er og er fornøyd. Han kalles ikke biscottiprinsen for ingenting.

Første juledag er det engelsk jul. Takk og lov for at vi bor på en campingplass! Vi føler oss så privilegerte som har dermed får denne muligheten til å få venner fra ulike nasjoner. Våre nærmeste naboer og venner, Steve og Lesley, inviterer raust til engelsk jul. Ikke så mange som vi pleier å være, vi følger alle restriksjoner. Og selvsagt krever de at alle har tatt covid-test samme dag. Det diskes opp med rekecocktail etterfulgt av kalkun med gravy, stekte poteter, brussel sprouts og alskens tilbehør. Til dessert? Christmas pudding, of course. Med vaniljesaus. Vi er tre norske, én fornorsket engelskmann, én portugiser, en engelskmann bosatt i Bretagne, to walisere, to engelske på vinter opphold og de resterende engelske bosatt i Algarve. Vi nyter maten mens vår engelsknorske venn som er profesjonell diskjockey, kjører julemusikk. For deretter å ta skikkelig av med gamle slagere. Sytti- og åttitallet. Trenger vi å si noe mer? Det blir sang og dans. Liv og røre. Søren meg fint lite å spore av at vi bor på Europas største aldershjem nå! Hos våre engelske naboer vis a vis, er det også engelsk julefeiring med kalkun, og norske og franske gjester. Vi har sannelig et herlig fellesskap her!

Idag er det «Boxing Day» /andre juledag. Rester skal spises opp, og vi bidrar mer enn gjerne. Camprestauranten er stengt, men åpner spesielt for vår gode venn John Elvin som er syttiseks i dag. Han er jo elsket av alle. Samme gjeng som feiret engelsk jul i går, feirer nå Boxing Day og vår alles venn sin fødselsdag. Vi spiser nydelige rester av julemat til det når opp til drøvelen. Synger bursdagssang, og er skjønt enige om at vi nok kommer til å være døde veldig lenge. Så det gjelder å nyte de dagene vi faktisk lever. Hvilket er lett å gjøre her vi bor. Og om noen tror at vi ville valgt bort campinglivet for hus når regnet øser ned og alt er vått, så tar de feil. Vi har det lunt og varmt inne. Vi har et eventyrlig, herlig og omsorgsfullt felleskap her. Og i vår alder er bløte og triste kaker bare av det gode. Vi får i oss alt for mange kalorier som det er uansett, her hvor vi lever det gode pensjonistliv.

Ute er det også godt og varmt. Noen få regndråper vil komme i morgen, deretter vil solen atter skinne uavbrutt. Jord og mark og all natur fryder seg over regnet og kvitterer allerede med vakre blomster som spretter opp. Neste hikingrunde er allerede planlagt. Litt mer julesløvhet i morgen, Så er det slutt. Dagen derpå legger jeg atter i vei igjen. Opp i Algarves vakre fjellheim. Med min trofaste #travellingludo.

Fortsatt Boas Festas til venner og kjente.