Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

16. februar 2026 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, Drømmen om Sicilia, HAGEGLEDER and tagged Bobil, bobilturer i Europa, Capo Gallo Nature Reserve, livetmedbobil, motorhome, motorhomelife, NATUR, reise med hund, sferracavallo, sicilia | 6 kommentarer

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Englar, fins dom? Ja, faktisk. En reddende engel kom oss til unnsetning i kveld.

Vi sitter fullstendig fast ved enden av en vei nede ved sjøen helt omringet italienske biler. Bak oss er en lang rekke bilister som tuter iltert. Ingen muligheter til å forflytte oss noe sted. Vilkårlig parkerte biler i veien foran oss og på sidene holder oss helt i klemme.

Eneste mulighet er å rygge opp til veien vi kom fra. Det betinger at hele halen med biler bak oss også rygger. Men de bare tuter. Stadig mer iltert. Jan går ut av bilen for å forklare dem situasjonen. Da spretter det frem en høy fyr fra restauranten rett ved. «Bare sett deg inn», roper han til Jan på norsk. «Jeg tar meg av det her!» Så går han bak oss og veiver og dirigerer bestemt og myndig til italienerne. Og de hører etter.

Langsomt får Jan rygget KaràJan opp gata og rundt svingen på veien vi kom fra. Vår reddende engel åpner døra på min side, hopper inn og sier han skal dirigere oss til en bobilplass.

Hvordan havnet vi her?

**I Palermos trange bakgater jakter vi på øko-campen som ikke fantes**

En time etter ankomst i Palermo slipper vi endelig av båten og setter kursen mot en idyllisk økocamp jeg har funnet på nettet. GPS’en leder oss gjennom kronglete, smale gater i bekmørket. Like bekmørkt er det når vi kommer til campen som møter oss med høyt gjerde og stengt port. Her er intet liv.

Det er et stort irritasjonsmoment at de som driver campingplasser ikke kan markere at de er vinterstengte. Evt. nedlagte. Jeg kunne tenkt meg en Area Sosta Camper siden den var så fin i Trento. Ifølge Google MAPs er den meste sannsynlig stengt nå her i Palermo.

Vi orker ikke satse på å komme til stengt port igjen, så jeg finner en camping ved sjøen i Sferracavallo 13 km nordvest for Palermo. Google dirigerer oss fint til vi er ganske nære. Så vil den ha oss til å svinge inn en smal vei omgitt av høye murer. Det er fysisk umulig å tre en stor bobil rundt en nitti graders sving og inn i en så begrenset vei. En hale av italienske biler bak oss skal selvfølgelig inn denne veien og setter i gang med den sedvanlige iltre tutingen når det stopper for oss. Heldigvis tar han bak oss fornuften fangen og flytter seg, så vi får rygget tilbake på hovedveien. Google leder oss videre og ned til en vei som følger sjøen. Og slik havner vi i den fastlåste mølja. Teoretisk sett kunne det funket med denne veien. Men når italienerne helt ubekymret bare parkerer i veien og blokkerer den mens de koser seg på restaurant, går det ikke.

Italiensk kjørekultur, altså. Bare å gjenta, de ser på trafikkregler som bare noe lett veiledende. Og knapt nok det, må jeg legge til.

Vår nye venn, alias reddende engel, hevder at det er slik det må være. Trafikken er så kaotisk at skulle man fulgt trafikkreglene, ville alt stoppet opp.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Vår gode hjelper, som ikke er en engel, men et menneske av kjøtt og blod, heter Tore og er fra Drammen. Han har tilbragt vinteren her på Sicilia i flere år og er godt kjent. Han dirigerer oss trygt frem til Malica Sosta Camper, bobilplassen vi selv hadde prøvd å finne. Det er også her han holder til.

Vi slår følge bort til en nærliggende restaurant. Veldig italiensk. Menyen er pasta og pizza med variasjoner og veldig mye sjømat. Og da snakker vi ikke fisk, men skalldyr, kråkeboller, sjøpølse, knivskjell, blekksprut og mye som jeg anser som mystisk og ikke lar meg friste av.

Det er valentinsdag. Små hjerter ligger strødd på bordene og store hjerteballonger svever over dem. Elskende par er i det romantiske hjørnet og sitter og øser begavelser over hverandre. Et langbord er okkupert av en italiensk familie med minst tre generasjoner. Stemningen er livlig. Jan og jeg safer med pizza, mens vår venn tar pasta vongole. Sistnevnte er en rett jeg også er glad i, men den er slett ikke billig. Prisene her ligger over norske priser. F. eks. 350 kroner for en porsjon blåskjell!

Det blir neppe mye restaurantmat på oss. Men en hyggelig kveld, det har vi. Floke fungerer også utmerket som restauranthund og oppfører seg eksemplarisk. Jeg tar med litt av «innmaten» fra min pizza som han får i belønning når vi kommer hjem. Vi er konsekvente med ikke å gi ham mat ved bordet. Nettopp for å lære ham å være en eksemplarisk restauranthund

Fine omgivelser med mange muligheter

Det er så deilig å ha «landet» på Sicilia. Vi har forlengst senket skuldrene og er klare for bare å nyte og la veien bli til mens vi går. Når man ankommer i mørke, er det spennende å våkne til dagslyset og se hva omgivelsene byr på.

Selve bobilplassen er helt etter vår smak. Liten, med det aller nødvendigste av det vi trenger. Strøm, dotømming, vannpåfylling. Vi har ingen interesse av å betale for luksus vi ikke bryr oss om. Her er i tillegg toaletter, dusj, vaskemaskin, samt et sted for å vaske kopper. Rene luksusen. Rett utenfor går bussen inn til Palermo. Akkurat nå orker vi ikke storby, så det står vi over. Det er kort vei til restauranter og små butikker i begge retninger.

Bak oss rager et høyt og forrevent fjell, Monte Santa Margherita. Det er en del av naturreservatet Capo Gallo . Her er både turstier og klatremuligheter, samt en rik og spennende fauna.

Monte Santa Margherita

Oleander, nespera, palmer og kaktusfiken omgir oss. Her og der står et enkelt eukalyptustre og sprer den friske duften av halspastiller. Kappgjøksyre, malva, ringblomster og andre villblomster jeg kjenner fra Olhão, pryder engene også her. Landsbyen består mest av pittoreske og dels litt slitne murhus i forskjellige farger.

**Kappgjøksyre – god å spise og fin i buketter**

Søndag er hviledag. Men plutselig er Jan borte en god stund. Han har gått frem og tilbake til stedet vi kjørte oss fast i går. Tilsammen to kilometer. Så langt har han ikke gått siden vi var i Tyskland i høst. Det er det jeg sier, vi gamlinger med skavanker trenger varmt klima skal vi holde skavankene i sjakk. Vinterkulda i Norge er ødeleggende for sånne som oss.

Mat og drikke

Floke og jeg velger å ta samme turen som Jan. Jeg har vel hakket mer, for ikke å si ti hakk mer, hedonistiske tilbøyeligheter enn Jan, så jeg legger inn et aldri så lite restaurantbesøk. Jeg har jo også et ansvar for å lære Floke restaurantskikk. Det blir to glass deilig hvitvin og pasta pomodoro. Kråkeboller og sjøpølser frister ikke, men kunne gjerne tenkt meg både kreps og hummer. Men prisene… ! Selv pasta pomodoro, en rett som koster en tier å lage, koster at par hundre her. Nei, det blir nok å lage mat selv og prise seg lykkelig over alle gode, tilgjengelige råvarer. For råvarer er billig her.

Vi handler sååå mye godt på Lidl for under åtti euro. Tre sorter tomater, paprika og grønnsaker. Noen gode oster, gnocchi, to brød, ferdig minestronesuppe, og røkt villaks. Drikkevarer er tre flasker melk, to liter fersk juice, seks flasker vann, et helt brett med øl, fire flasker rødvin, bl.a. Chianti, tre hvitvin og en musserende vin. Gode viner.

Åh, så deilig formiddagsmat det blir! Sprøstekt surdeigsbrød av semulemel dynket med smaksrik olivenolje og salt. Og så de gode ostene, laks og solmodne tomater. Og vin så klart. Jeg har ikke lyst til å slutte å spise.

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Det er varmt her. Selv sent på kvelden var det femten – seksten grader, mens dagtemperaturen er oppe i nitten. Det blåser heftig fra nord, og havet fråder vilt. Det er herlig og fascinerende å se og høre på.

I går skulle det regne tretti mm nedbør her ifølge Yr. Det gjorde det ikke, kun to korte skurer på ett minutt. I dag påstår de også at det regner. Men det er oppholds, tidvis sol og god temperatur. Vinden er dog heftig her ved havet. Floke syntes det var skummelt med det voldsomme bølgebruset da vi gikk tur langs havet i går, så i dag har vi gått mellom husene i landsbyen. Da holdt jeg på å daue av varme i mitt eneste ytterplagg, ullkåpa. Jaja, bedre det enn å fryse i hjel i vinter-Norge. Holdt på å daue av sjokk også da Floke varslet huggorm. Han har som kjent innebygget huggormradar. Men så var det bare en gammel lærreim slengt på bakken som slynget seg i ormemønster!

Det er deilig å være her i Sferracavallo og bare kule’n noen dager, Absolutt et sted å være over lengre tid også med perfekt bobilplass, turmuligheter og kort avstand til landsbyen og restaurantene lang sjøen. Men vi tror sør- og østkysten byr på mindre vind. I morgen drar vi videre for å utforske mer av denne vakre øya.

Floke og meg på vandretur i Sferracavallo

Følg med og se hvor neste stopp blir!

Og det fineste på hele turen var..

14. oktober 2025 av allsidigesolvor in Bobilturer og andre reiser i inn- og utland, HAGEGLEDER, Kar`JAn V til Tyskland oktober 25 and tagged beilstein, Bobil, bobilturer i Europa, KaràJan V, landskap, Mat & drikke, reise med hund, tyskland | 2 kommentarer

8. reisebrev fra avføring til sluttføring

Allerede klokken 17 er vi ombord på Stena Scandinavica som ikke går før om nesten to timer. Det er drøyt sytten timer til vi er i Gøteborg, og enda lenger til det blir en mulighet for å få luftet Floke på landjorda. Enn så lenge svinser han yr og glad med oss inn i heisen og opp til lugarene. Noe oppskjørtet over alt det nye han opplever, og alle hundene han ser. For sannelig kryr det av hunder i alle størrelser som skal med på båttur. Snart bjeffes og klynkes det fra mang en lugar før de firbente slår seg til ro.

**Siste akseptable hundetoalett i Tyskland** kl 14.00

Floke er ellevill over de to sengene våre som bare har førti cm mellom seg. Han hopper fra den ene til den andre og tester hvor god sprett de har. Bestemmer seg for at han skal ligge i min seng hvor jeg har lagt teppet hans i fotenden. Og den maltrakterte resten av en annen hundeseng han liker å “drepe”. Nå skal den drepes igjen, og senga res skikkelig opp før han slår seg til ro og skjønner at akkurat nå er de her vi bor.

**Kødder dere med meg? Dette er da f…. meg ingen skog!**

Jan tar ham med til lufteplassen mens jeg nyter en varm dusj. Intet resultat. Så prøver jeg. To lave metallkasser på ca. to ganger to meter med kunstgress oppi, utgjør hundetoalettene. For riktig å illudere utendørs omgivelser hunder kan like, er det malt noen trær på en vegg.

Floke bare ser på meg med et uttrykk som mer enn ord sier :”Kødder du med meg? Tror du virkelig at jeg lar meg lure til å tro vi på skogstur hvor det er fritt frem å gjøre sitt fornødne?”

Floke er en renslig herremann, må vite. Han vil ikke gjøre fra seg hjemme i hagen heller. Andres hager er greit, men ikke vår. Og inne? Helt uaktuelt. Dette er inne for Floke.

Vel vel. Han bestemmer selv. Vi etterlater ham i lugaren med teppe og drept seng og jakka mi og annet som føles trygt, samt en liten neve godbiter, og går for å spise.

Det er en fantastisk buffet på Kielferga. Her er blåskjell og reker. Skagenrøre og sild og diverse retter med scampi. Gravlaks og røkelaks. Hummus og baba ganoush og masse gode salater. Gode oster og godt brød. Mange varmretter av kjøtt og fisk. All drikke er inkuldert. Også vin. Jeg spiser og spiser. Sjømat og ost og de gode veggisrørene. Både rød og hvit vin til. Full valuta for pengene.

Jan derimot, er langt mer småspist. Noen kjøttboller og litt potet. Et par, tre agurkbiter, og han er mett. Underlig. Siden han spiser så lite, og jeg ikke har rørt varmrettene, får jeg ham til å hente et fat med litt forskjellige kjøttbiter. Hundeposer har jeg alltid i beredskap i lommen. Så er det bare å ta med til Floke. Han hjelper nok gjerne til med å sørge for at det blir nok valuta for pengene.

Snille Floke har bare sovet fredelig i sengen min mens vi har vært borte. Men er ikke trøttere enn at de herlige kjøttstykkene går ned på høykant. Mer av mat og vann påvirker over hodet ikke viljen til å gjøre sitt fornødne på et båtdekk. Om det har aldri så mye stivt plastikkgress på gulvet og malte trær på veggene. Dette er og blir innendørs i Flokes øyne.

Han sover fredelig natten gjennom i sengen min. Trygt og godt på et rede av sine lurvetepper og halve dynen min. Faktisk helt uten å slippe stinkbomber.

Endelig. Et grønt jorde et stykke etter Gøteborg, og Floke kan sette seg ned og tisse. Lenge. Og så springe omkring og strekke på beina og snuse seg frem til hvor han mener doringen befinner seg, så han endelig kan sette seg og krumme ryggen og kvitte seg med det som måtte være.

Fra avføring til sluttføring. Vi er straks hjemme. Om vi har hatt en fin tur? Ja, virkelig. Oktober viste seg å være en perfekt måned for denne reisen. Passe temperatur og et landskap som knapt kan fremstå vakrere enn nå når det er kledt i høstens flammende farger. All denne artsrike tyske løvskogen er en åpenbaring på denne tiden. Selv langs motorveiene var det flott der tunge draperier av blodrød villvin veltet utover støyskjermene. Her og der avbrutt av de hvite blomsterskyene til arkitektens trøst.

Det har vært bortimot fullt på de fleste camping- og bobilplasser, så jeg antar at sommerstid og tidligere på høsten kan det være marerittaktig fullt av folk. Nå var det helt levelig.

Det skal innrømmes at jeg har hatt en litt forutinntatt oppfatning av tysk matkultur. Pølser og fett svinekjøtt, kål og øl har i hodet mitt vært det typisk tyske. Ikke helt ubekreftet, vil jeg si. Følgelig har jeg ikke forventet meg så mye hva det kulinariske angår.

Det er gjort til skamme. I hvert fall nesten. Vi har spist så mye lekkert tilberedt mat av de nydeligste råvarer. Muligens er det spesielt for Moselområdet? Det er i hvert fall tydelig at det leves og åndes for god mat, god vin og det gode liv her. Tyske matbutikker er også en fryd å oppleve med sitt rike utvalg av alt landbruket har å by på. Mye økologisk. Prisene er rimelige sett med norske øyne. Likeså prisen på alkoholholdig drikke.

Hva tyske viner angår, er jeg nok fortsatt ikke frelst. Holder meg til Italia, Frankrike og Portugal som mine favorittland i så måte. Med noen hederlige unntak.

Middelalderbyer og hansabyer. Vakre hus og gater. Rik beplantning. Borger og slott. Natur- og kulturlandskap. Muséer og kunstutstillinger. Og konserter. Tyskland kan by på det meste. Vi kommer nok til å ta flere Tysklandsturer. På vår måte. Vi orker ikke sånn heblesende jakt på severdigheter for å få med oss mest mulig. For oss holder det med litt. Og heller se noe annet en annen gang. Bruke mye tid på bare å være tlstede der det er fint. Muligheter for god mat og vin må det være, det er for meg en vesentlig del av et godt opphold. Og jeg er mer enn fornøyd. De selger jo franske og italienske viner i Tyskland også.

Tyskere er selv et bobilelskende folkeferd. Så én ting kan man være helt sikker på. Det er fabelaktig tilrettelagt for bobilisme i Tyskland. Likeså er det veldig greit med hund de fleste steder.

Floke har blitt den rene restaurantløven i løpet av oppholdet.

I det hele tatt er det fint å reise med hund. Man kommer mye lettere i kontakt med folk. I tillegg gir det en ekstra dimensjon med både hygge og humor.

På sin aller første bobiltur til det store utlandet viste Floke seg å være helt enestående. En like grei og snill turkamerat som Ludo var gjennom alle sine elleve år.

Og vi er ganske sikre på at Floke har kost seg like mye som oss.

Moseldalen drar vi gjerne tilbake til. Ikke storbyen Koblenz, men til småsteder. Og gjerne til det som ble favoritten. Camping Happy Holdiday. Passe liten, upretensiøs og fredelig helt ved elven. Fine turmuligheter, og man er sikret kulinariske og sjarmerende opplevelser i dorf’en Beilstein. To minutters fergetur unna. Absolutt det fineste av det vi opplevde.

**Karà**Jan V midt i bildet
på Camping Happy Holiday

Takk for denne gang til dere som følger. ❤

Dagbok fra en hagenerd

25. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, drivhus, drivhusglede, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, spiselig hage, squash, storpuddel, travellingludo, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 15.

Det kjennes i kroppen når jeg våkner at graveren trakk det lengste strået i går. Ganske så lemster strekker jeg og tøyer litt i senga og lurer på om det er for tidlig å stå opp. Kaster et blikk på klokka. 09.45! Er det mulig?!? Må sjekke en gang til. Men det er ikke trykkfeil på klokka. Jeg har sovet i over åtte timer! Lettere sjokkert og helt fortumlet hiver jeg meg ut av senga og slenger opp vinduet på vidt gap. Synes jeg hører en rar lyd, men det er vel et eller annet utenfor så langt på dag som det er. Lyden blir litt sterkere når jeg vakler mot stua og i retning kjøkkenet for å sette på kaffe. Er det her inne det kommer fra? Merkelig. Langsomt siger det inn. Alarmen! Jeg har jo alarm på om natta! Ikke til hinder for lufteåpning på vinduet, men intet kan åpnes helt uten at alarmen går. Febrilsk fomler jeg med koden som jeg ellers taster nesten i blinde et par ganger daglig. Alarmselskapet tar kontakt via høyttaleren og får klarlagt at det er falsk alarm.

Først sjokkeres jeg over å ha sovet så lenge, deretter over å innse hvor døv jeg har blitt. Den alarmen hørte jeg nesten ikke. For to år siden oppfattet jeg alarmlyden som en grusom sirene.

Vel, aleneferien tar slutt i dag og dermed også ferien fra høreapparatene. Det er på tide å kommunisere med omverdenen igjen. Forøvrig ingen grunn til å gremmes over at jeg har sovet så lenge. Ute pøser regnet ned. Vel vitende om at også regntøy og støvler kommer hjem i dag sammen med bobilen, ser jeg ingen grunn til nok en gang å gå ut i utstyr som enten er for stort eller for lite. Nå klarer hagen seg selv. Jeg henger heller i kjøkkenvinduet og ser på de artige skjærene som driver og henter brødbiter gjennom hullene i fôringshuset. Ser at jeg har for høye planter til å kunne nyte synet av fuglene skikkelig. Bare stauder og solsikker, så de er ikke der hele tiden, heldigvis. Har planlagt å bygge en portal ved inngangen til kjøkkenhagen, men ser at den kun kan ha klatreplante på den ene siden om den ikke skal stenge for den fine utsikten til hagens fugler.

Kunne kanskje tatt en tur på Montér nå og sett på materialer til trapp og annet, men hvorfor det? Greit å pusle litt inne også. Skrive og redigere bilder. Fundere over livets store spørsmål som: Hvorfor er alltid ting av plast søkkvått etter vask og tørk i oppvaskmaskinen når alt annet er helt tørt? Hvorfor produseres det bærspann i kamuflasjefarger når alle burde være knallrøde? Evt. knall oransje? Hvorfor lages det møbler hvor verken støvsuger eller vaskeredskaper kommer til under, men likevel har nok åpning til gulvet til at hybelkaniner kan ha ynglefarm der? Hvorfor produseres det bobiltoaletter med så mye krinkelkroker at man må bruke både Q-tips og gamle tannbørster for å kunne rengjøre dem?

Det er i det hele tatt mangt og meget å undres over. Når Ludo er hjemme, kan jeg ta opp sakene med ham. Da ser han på meg med de kloke øynene sine som sier at jeg vet best og det er sikkert sant alt jeg sier. Hunder er mye greiere enn mennesker sånn. Men Ludo har jo rett. Jeg vet hvorfor bærspann ikke er knallrøde. Det er fordi produsenten aldri har vært i skogen og plukket bær med bærplukker og flyttet seg lenger og lenger vekk fra det parkerte, kamuflasjefargete spannet og strevd med å finne det igjen. Jeg vet hvorfor møbler og toaletter og annet inventar har idiotisk utforming med tanke på renhold. De er enten designet av en syk person lider av husarbeidbesettelse, eller av, jeg våger å påstå, menn som aldri har skjenket slike vaskejobber en tanke. Noen tar seg av den saken for dem. Men hvorfor alt av plast er så vått når jeg tømmer oppvaskmaskinen, har jeg ikke funnet noe fullgodt svar på.

Jeg tørker av Mummiplastskålen til Ludo og setter den klar med godbiter oppi. Får vel spørre Ludo om saken når han kommer hjem. Kanskje jeg leser en eller annen visdom ut av de runde, brune øynene hans. De renvaskede teppene hans ligger klare i sofaen og på soverommet. Kosedyrene venter i kurven, like skitne som før. Ludo ble så dypt ulykkelig sist jeg vasket dem og de luktet tøymykner istedenfor gammelt hundespytt. Herreguuud, som jeg gleder meg til å få hjem vovsebarnet! Jan og jeg har både telefonert og chattet, men det kan man jo ikke med en hund.

Det beste med aleneferien min tror jeg nesten er at jeg kom på å skrive en slags dagbok fra den. Ikke alle med ADHD mangler tidsbegreper, men det er mer eller mindre vanlig. Jeg mangler dem totalt. Har ingen begreper om hvor lang tid ting tar, og ingen følelse av hvor mye tid som har gått. Når jeg er oppslukt av mine gjøremål, kan ti timer føles som, to. Må jeg sitte i ro uten at noe foregår, er det motsatt. Det går helt fint i sosialt samvær om man synger, danser eller spiller brettspill. Bortsett fra Risk, da. Det er så langdrygt at jeg sovner. Det hjelper om jeg kan rydde og ordne og vaske opp og sånt. Men det er ikke alltid like populært siden det er en viss risiko for at jeg knuser noe i farten. Det å bare sitte på en stol i timesvis uten noe action, er litt uholdbart. Timene går så sakte, så sakte. Enten overfalles jeg av akutt søvn, omtrent som om jeg har narkolepsi, ellers så må jeg finne på noe. Noen ganger kan det falle veldig uheldig ut uten at jeg skal komme nærmere inn på det. Men kan nevne én gang jeg var på fest og det var timer med en uendelig strøm av seriøse samtaler. Utenfor var det en stor hage med ugress. Heldigvis fantes det en rull med søppelsekker i huset, så jeg sprang ut og fylte seksten sekker med ugress! Så kom jeg meg da gjennom den kvelden.

Tiden, ja. Alt det jeg skulle gjøre disse fjorten dagene! En del er i boks. Hagens daglige vedlikehold er mer enn godt nok ivaretatt. Jeg har fått gravd en god del av det jeg skulle grave og plante og forandre. Det aller viktigste, å høste og foredle overfloden av alt spiselig som ble ferdig så brått, er besørget. Det er rikelig med blåbær i fryseren som fortsatt ikke er tint av. Jeg har syklet en del, men ikke i nærheten av det jeg hadde tenkt.

Planen om å snekre ferdig forsterkninger på rådyrgjerdet og beise det som ennå ikke er beiset, står der ugjort. Likeså rammen rundt bringebærbuskene nede i hagen. Jeg skulle snekre et japaninspirert støttestativ til bambusen som står i det japanske området og også lage en slags skulpturer der. Terrassen rundt svømmebassenget skulle jeg beise, det var det som gjensto av sommerens beiseprosjekter. Jeg skulle pusse den stygge Lecamuren ved kjellerinngangen. Jeg skulle sveise, jeg skulle støpe ting i betong og jeg skulle dra på roadtrip til besøkshager i Sverige.

Så mye ugjort. Hadde jeg ikke skrevet denne dagboken, ville jeg trodd at jeg ikke hadde fått gjort noe som helst. Det er helt umulig å ta inn i hodet mitt hvor mye tid alt krever. Etter mitt hode skal det gå på null komma svisj. Men jeg har faktisk jobbet hele tiden. Lange dager. Mere ble det ikke. Men jeg kom meg da til Koster på en nydelig sommerdag. Og har hatt fine skogsturer og et par sykkelturer. Har vært i gang fra morgen til kveld. Og trøster meg med at mye av arbeidet jeg planla i det minste er delvis igangsatt. Halvt begynt er halvt fullendt.

Der smeller det i en bildør! Opp hagegangen danser en stor, krøllet og glad hund. Ludo’en min! Og der er Jan. Og huset er ikke lenger fylt av øredøvende stillhet. Ludo får masse forventet velkomstkos og finner godbitene sine. Jan får velkomstklem, så Ludo blir sjalu og må ha mere kos før han legger seg på gulvet. Lykkelig med den skitne kosegrisen sin i munnen.

Også vi to mennesker faller tilbake i vår vante rytme. Jan lager sin suppemiddag av en oppskåren nakkekotelett, grønnsaksblanding og buljong. Ferdig på et kvarter. Mens jeg står i to timer og lager en ny variant av squashkaker. Springer litt ut og inn også, selvfølgelig, de er en del som skal hentes fra hage og drivhus. Tilbereder nokså fritt etter en oppskrift fra bloggen til Vidar Berge i Istanbul. Den eneste matbloggen jeg abonnerer på. Arabisk mat, og særlig tyrkisk, er den type mat jeg like aller best. Ingen vegetarblogg, men i slike lands kjøkken spiller likevel grønnsaker hovedrollen. Smaksrik og behagelig krydret mat som er lett å ha som inspirasjon for egne råvarer og idéer.

Jan er fornøyd med sin kjappe suppe, og jeg er faktisk overbegeistret for min rett. Den beste middagen jeg har spist på lenge. Laget elleve store squashkaker og spiser seks. Med nydelig chili-dip til og en yoghurtrøre med jordbærspinat. Og enda bedre blir måltidet av at Ludo ligger ved siden av meg på sengbenken og snorker. Helt inntil meg.

For mett til å orke dessert, går jeg ut i regnet. Alt er så vakkert og trolsk med alle regndråpene som glitrer i skumringen. Det er slett ikke kaldt, rundt sytten grader nå til kvelden. Men Ludo hæler ikke å bli med. Han liker ikke regn. Står bare under tak på terrassen og ser på mens jeg plukker våte bringebær og binder opp busker og redder blomster som regnet har slått ned. Regnet gir seg omsider og det blir kveldstur. Oss tre sammen igjen. Rummikub, brettspillet vi elsker, spilles i fire runder med Ludo som sovende deltager. Alt for sent blir det for A-mennesket. Trøtthetsgrensen er passert. og natten blir til våkenatt.

Sitter i sofaen og skriver mitt siste blogginnlegg fra «Hagenerdens hjemme aleneferie». Nå starter vår felles pensjonisthverdag igjen hvor min kjære gjør sitt beste for å dempe min aktivitetstrang. Det er antakelig bra.

Nye blogginnlegg blir det nok om både dette og hint, men mer sporadisk. Om hage, mat, turer og alskens springende tanker og innfall som dukker opp. Velger du «følg meg» på allsidige.me, får du innleggene på e-post og slipper å måtte følge med på når de dukker opp.

Stor takk til alle som har fulgt meg i disse dagene, det har på et vis vært mye selskap i det.

Dagbok fra en hagenerd

24. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, kjerringrokk, mat fra hagen, matglede, matinspo, sommermat, ugress, ugressperre, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 14.

Det holder med én dag uten særlige fysiske anstrengelser. Min indre graver har fått nok. Det forlanges jobbing.

Graveren får dog vente litt mens jeg har min hyggelige morgenrunde i hage og drivhus. Den gode lille saksa jeg bruker til så mye, både ute og på kjøkkenet, blir lykkeligvis funnet igjen. Ikke oppå kompostbingen, men på kanten av en pallekarm ved siden av. Tror det egentlig er en fiskesaks. Med den kan jeg klippe alt av blomster og tynne plantestengler og rosestilker, samt alt jeg anvender av krydderurter. Den er super til å dele opp pizza, mye bedre enn et pizzahjul. Og, selvfølgelig kan jeg klippe opp fisk med den. Har hatt den i flere tiår, og den er stadig like god. Det redskapet jeg er mest redd for å miste. Ellers har det gått med en del sakser i årenes løp. De forsvinner i hagen, antakelig gravd ned et eller annet sted. Fort gjort når jeg legger dem fra meg på bakken før jeg starter å grave. Det er sånt som skjer med mobiltelefon og briller også. En gang fant jeg igjen mobilen blant blåbærbuskene. Under både barkduk og bark. Brillene mine blir alltid så lealause, så de glir av meg. Men nå har jeg begynt å sette dem på Ludolph når de blir irriterende, så finner jeg dem i det minste.

Det ER dyrt å ha ADHD. Alle de briller, mobiler og høreapparater som ødelegges eller forsvinner er ingen ubetydelig utgift. Noe bare mistes i hagen eller ute i skogen. Briller faller av og ned på steiner i hagen. Et par ganger har jeg satt meg på dem. En gang forsvant mine nye progressive solbriller samme dag jeg fikk dem. De ble gjenfunnet to år senere i en pappeske med avisutklipp om drap av rovdyr. Bruker utklippene i collager. Noe ramler i do og går istykker. Det er helst mobilen som jeg har i baklomma. Den har også ramlet i søledammer og druknet. Lommebøker og kamera blir gjenfunnet de utroligste plasser. I fryseren for eksempel. Standardfrasen til ungene er alltid: «se i fryseren, mamma!» når jeg leter etter noe. Jan sier alltid, lett ironisk: «sikkert noen som har stjålet det». En gang var det faktisk tyveri da. Innbrudd i bobilen og min digre håndveske med sitt normale innhold av rundt ti kilo med nødvendigheter forsvant. Etter det har jeg sluttet å bruke håndveske, selv om jeg titt og ofte savner saks og tommestokk og annet som inngikk som nødvendigheter å bære med seg.

Med den nyss gjenfunnete saksen klipper jeg alt som klippes kan denne morgenen. Inkludert et par agurker og en haug med paprika som blir med inn. I dag må jeg lage noe godt med paprika. I farten kom jeg dessverre også til å klippe av en stor rosegrein med fine roser. Inni den ene satt en skjønn liten gullbasse, de vakreste biller jeg vet om. Den ble flyttet nennsomt over til en gul rose hvor den etterhvert fikk selskap av en trøtt humle, mens rosen ble tatt med inn.

Hellegangen fra da Vinci broen og bort til drivhuset er kantet med staudeløk. Praktisk å høste løk på vei fra drivhuset. Dette er vakre planter som blomstrer rikt og er høyt elsket av humler og bier. Nå er prærieløkens blomster på hell, og humlene har fått sitt. Jeg klipper vekk alle blomster nå før de begynner å spre frø ned den tørre skråningen under. Den er viet markblomster til humler og bier. Fordeler alt avklippet innimellom den tufsete alperipshekken som er sterkt infisert av skvallerkål og vindel, samt iherdige treslag som lønn, eik og ask. Her kan så gjerne prærieløken overta. Dessuten liker ikke rådyr løklukt, så det er lurt også i så måte.

Endelig blir det graving på tørrhaugen ved terrassen. Opprinnelig er det en slags plen her, men det er for tørt for gress. Markblomster har jeg sådd her uten hell. Vårlige løkblomster som bittesmå iris og krokus klarer seg bra. Det som virkelig stortrives her, er kjerringrokk / åkersnelle. Eller muligens en annen snelleart, min bestevenninne sier det ikke er kjerringrokk, og jeg ser ikke bort fra at hun har rett. Så jeg kaller dem bare utysker siden de dukker opp overalt i hagen og er umulige å luke bort med sine dype, krypende jordstengler.

Nå måtte jeg plutselig lese litt mer om åkersneller. De liker helst fuktig jord, men trives også godt på drenert jord, som her. Tror faktisk det ER åkersnelle. Da trenger jeg ikke mislike den fullt så sterkt, for det er en fabelaktig næringsrik plante. Jeg har som motto hva ugress angår: «If you can’t beat them, eat them!» Det meste av ugress er både spiselig, godt og sunt. Ta bare noe så alminnelig som den ettårige hagemelden. Befinner seg i amaranthfamilien. Som quinoa, rankespinat, fjellmelde og andre planter med fullverdig protein.

Den tretti liters hagekurven blir halvfull med ugress. Dessverre er det ingen store steiner å grave opp her. Jeg tenger steiner til terrasseringen. Foreløpig får noe restekapp av trykkimpregnert gjøre susen. Nærmest terrassen dekker jeg med våte aviser og veiduk for å stoppe rotugresset i å komme opp. En nabo samler aviser til meg. Hun har dessverre sluttet med papirutgaven av Aftenposten. Den beste til dette formålet. Men jeg får i det minste både Halden Arbeiderblad og VG. Mitt ukentlige Dagbladinnkjøp for å få de nødvendige kryssordene, blir altfor lite.

Det smaleste feltet skal fylles med stein. Videre bortover blir det trebord som en liten utvidelse av terrassen før det skal gå over i en trapp ned skråningen samtidig som terrenget terrasseres på hver side av trappen. Det er planen. Bratte skråninger som ikke terrasseres, vil alltid ha et pågående jordsig slik at flate partier nedenfor skråningen også blir skrå etterhvert. Det er også idiotisk å ha plen i en skråning. Vanskelig å klippe og har heller ikke noe av den funksjonen en plen bør ha. Jeg skal ha jordbær her. Norske jordbær er generelt sprøytet, så de blir rene giftbomber. Følgelig trenger jeg å utvide jordbærfeltet mitt som ennå er for lite til å dekke behovet.

På toppen av skråningen er allerede mojitobedet, en rose som er plantet veldig dypt, noen hosta og en god del krokus og iris. Tenker at hele det nakne feltet her skal beplantes med lavendel som liker det tørt og karrig. Følgelig fyller jeg seks potter med jord og planter stiklinger. Fikser noen rosestiklinger også med det samme. Fint å lage rotekte roser av yndlingsrosene.

Plen er best på flate partier hvor man kan drive med ballspill, krokett, nummerkubb og annen lek. I vår hage er det få flate partier, mest slake skråninger. Det er ok å ha plen der, da jeg trenger gress til jorddekke i bed og kjøkkenhage.

Hvor blir tiden av? Kjenner at jeg er både tørst og sulten. Ikke rart, klokka er alt halv seks på ettermiddagen. Sola varmer ennå nydelig, så det må bli sommermat. Legger paprika i ovnen til grilling, så jeg kan flå av skallet. Lager salat med vannmelon, jordbær, agurk, prærieløk, Fetaost og masse fersk basilikum. Samt paprikaene, selvfølgelig. Og pinjekjerner, noe crunch må maten ha. God olivenolje og presset sitron over og det smaker bare vidunderlig. Det smaker sommer. Det blir en stor porsjon, Antakelig nok til fire personer. Jeg flytter et lite bord til hjørnet av terrassen og tenker at jeg skal sitte her i solen og bare nyte. Tar et glass musserende til og henter boka mi. Tror jeg sitter i minst et kvarter før jeg ḱommer på at jeg skal springe rundt og gjøre et eller annet. Vanne noe, sjekke noe, sette på en klesvask, gå ut med komposten… Hele tiden mens jeg er tilbake innom maten og spiser noen munnfuller.

Etterhvert blir det kjøligere. Maten blir med inn og jeg skifter fra shorts til kjole. Vel, etter å ha dusjet. Jeg er full av jord, og den fine nye lyseblå dongerishortsen har antatt en slags beige farge. Klokka blir over ni før jeg er ferdigspist. Men jeg spiste alt. Det var jo så godt!

Forleden måtte jeg investere i en ny stukkatør, dvs. en sånn supergod liten greinsaks. Et uunnværlig redskap. Dyrt i innkjøp og nå forsvunnet. Akkurat nå som jeg har lyst til å beskjære litt igjen. Jeg leter på alle tenkelige og utenkelige plasser. Prøver å bruke logikk og tenke tilbake hvor jeg brukte den sist. Det må ha vært da jeg kvernet greiner. Altså ved den nye kompostbingen. Men den er verken der eller andre steder. Entréen! Den vanlige utgangsdøra som aldri brukes når jeg er hjemme. I går fòr jeg ut og inn her og utførte masse «skal bare» da jeg vasket gangen. Og der er den sannelig. Oppå den store boksen med fuglemat.

Lykkelig setter jeg i gang med å beskjære prydepletreet. Tar alle greiner jeg klarer uten å klatre, men innser at jeg ikke rekker alt før det blir mørkt. Plukker bringebær i tusmørket igjen. Masse har modnet i løpet av denne fine dagen. De blå bringebærene kommer også med brukbare bær nå. De har hittil vært ganske puslete. Et og annet blåbær blir det også.

Skal jeg gidde å lage meg saboynne/zabaglione-saus klokka halv elleve på kvelden? Javisst. Det er da kjapt gjort. Og vidunderlig godt.

Kvelden avsluttes med en dugelig porsjon dessert og litt TV. Blir faktisk senkveld på A-mennesket. Vi er svært fornøyde med dagen, min indre graver og jeg. Det er nydelig å kjenne at kroppen har vært i virksomhet.

Og imorra kommer mine to kjære hjem. Jan og Ludovovsen.

Som jeg gleder meg!

Dagbok fra en hagenerd

23. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged ADHD, økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, krydderurter, spiselig hage | Legg igjen en kommentar

Dag 13.

Føttene får ikke mye hvile selv om jeg ikke beveger meg ut av hagen. Det blir gjerne et sted mellom tretten- og atten tusen skritt i løpet av en hagedag. Barbeint, eller med «smett-på»-sko. Et par crocs står ved vaskromsdøra og et par slippers ved terrassedøra. Begge så fulle av malingsflekker at opprinnelig farge er ugjenkjennelig. Begge par er gode å gå med i hagen så lenge jeg husker at crocs aldri må brukes i nærheten av hagtornhekken. Torner og crocs går svært dårlig sammen. Noe jeg bittert erfarte en gang i Olhão da jeg absolutt skulle helt inntil en kaktusfiken for å ta bilde av fruktene. Lå selvfølgelig strødd med pigger under dem som gikk rett gjennom skoene så de ble spiddet fast til beina og måtte dras av. Restene av pigger satt fast i sålene så skoene var bare å kassere. Pigger fra hagtorn er ikke like lange, så skoene spiddes ikke fast. Men lange nok til at de kjennes godt.

Apropos pigger og kaktus så er ikke kaktusfiken egnet til å plukke med hendene. Nok en bitter erfaring fra Olhão. I min iver etter å teste ut alt spiselig jeg finner, grep jeg en kaktusfiken med hånda. Det tok vel rundt en uke før jeg hadde fått ut alle piggene.

Men altså, hviledag for føttene. Sånn sett en velsignelse at jeg kom på å skrive dagbok fra hjemme aleneferien min. Jeg må faktisk sitte mens jeg skriver og redigerer bilder. Rensing av bær er også hvile for føttene. Så det blir da noe. Noen tror kanskje jeg sitter mens jeg spiser også, men det kan være så ymse. Om jeg spiser frokost, så er det som regel en skål med yoghurt, nøtter, frø og bær. Da jeg bodde på Bakklandet, ble slike skåler med halvveis oppspist innhold gjenfunnet både her og der i hagen. Jeg sprang som regel opp og ned i den bratte hagen og «skulle bare» mens jeg spiste. Helt til jeg glemte at jeg holdt på å spise. Nå gjør jeg det samme når jeg drikke kaffe om morgenen. En halvtømt kaffekopp blir gjenfunnet på de underligste steder. Om den i det hele tatt blir funnet. Da jeg kombinerte rensing av blåbær med å spise restepizza forleden, ble det selvsagt noen «skal bare» innimellom. Det er grenser for hvor lenge jeg kan sitte av gangen. Dagen etter fant jeg et halvspist pizzastykke oppå stativet til bringebærene, et annet oppå kompostbingen. Jaja, jeg sulter ikke av den grunn, er jo ikke akkurat avmagret å se til.

Innimellom alt jeg skriver om, skjer det også ting jeg ikke skriver om. Får være grenser for detaljer. Men diverse matprosjekter er laget og frosset ned, alle kvister er kvernet opp, og den nye kompostbingen er fylt opp. Likeså den ekle bokashibøtta. Fy flate som den fermenteringen stinker. Hadde ikke bøtta vært lukttett, hadde jeg ikke maktet det. Når denne porsjonen med ugress er ferdig fermentert, er nok jeg ferdig med bokashi.

Det stinker forresten i drivhuset også. Død mus. Lurer på om musa ikke tålte å spise alt det bokashistrøet og nå ligger død et sted under en av de store plantebaljene. Det har i hvert fall ikke kommet noe mer musebæsj i garasjen hvor den tydeligvis bodde.

Jeg har prøvd å lukte meg frem til hvor museliket kan være, men etter noen få sniff, lukter alt død mus og jeg holder på å kaste opp. Og man bør være to om å flytte på de tunge baljene. Én må passe på at plantene ikke knekker mens den andre flytter på dem.

Hvorfor skjer alt sånt med ekkel lukt når Jan ikke er hjemme? Døde mus og rotter og tette sluk og sånt. Han har elendig luktesans og burde være den som tok seg av slikt. Ikke jeg som har en oversensitiv luktesans. Særlig for fæle lukter. Hva verre er, er at det virker som reseptorene for gode lukter er delvis ødelagt. Først av de fire covidvaksinene, deretter av selve coviden. Tror også jeg har et slags luktminne for vonde lukter. De blir liksom hengende i meg og forflytter seg til smaksreseptorene så jeg ikke hæler å spise heller. Var ikke bare, bare å jobbe som sykepleier i sin tid, skal jeg si dere.

Det gror ellers godt i drivhuset. Tomater og agurker høster jeg hver dag nå. Tyvskudd vokser frem uavlatelig, nærmest med lynets hastighet, og må klippes et par ganger daglig. Etter lukten av muselik i drivhuset, er det godt å komme inn og ta seg av alle urtene som er tørket ferdig. Jeg kjenner heldigvis litt god lukt, bare så mye svakere enn før. Putevar-metoden anvendes på alt. Stapper kvastene med urter inn i putevaret og gnir og gnukker så alle blader løsner fra stilkene. Deretter siler jeg alt gjennom dørslaget jeg bruker til pasta. Da blir det fint krydder som tar liten plass. Før var jeg ikke så nøye på det, men ungene har klaget så mye over stilker i maten at jeg har begynt å gjøre det slik. Selv gjør meg ikke noe av å få verken stilker av urter eller fiskebein i munnen, slik andre gjør. Eggeskall derimot. Og hinnen som er inni eggeskallene.. for ikke å snakke om trådene i bananskall. Det er til å kaste opp av. Så jeg forstår da reaksjonen på stilker. Vi har alle vårt.

Krydderurter til mat lagrer jeg stort sett hver for seg, mens jeg mikser urter til te. Deilig å få alt på plass og godt sortert. Det ser sjelden helt ryddig ut hos oss, men jeg er egentlig et ordensmenneske. Har bare ikke samme oppfatning av orden som mange andre. Når man alltid har mange prosjekter på gang, må nødvendigvis alt som har med prosjektene vises. Alt av remedier og verktøy. Noe medfører også en del rusk og søl på gulvet, særlig alt som handler om mat. Sånt er ikke rot for meg. Og det ryddes og rengjøres etter hvert prosjekt, men da er gjerne noen nye på gang. Alt sånt som ikke vises derimot, der har jeg orden. Systemer i skap og skuffer. Orden på papirer og regnskap. Kategorisering i excel-ark av både dette og hint. Det roer det kaotiske hodet mitt. Det er en fryd å se alle krydderglassene fint og oversiktlig i egen skuff. Innkjøpt krydder som er i poser, står i en egen «arkivboks» i kjøkkenskapet.

Det jeg aldri får orden på, er nøkler, briller, mobiltelfon, kaffekoppen min og sakser. Alt sånt som jeg bruker hele tiden. Jeg har det i hendene, har alltid noe i hendene. Eller lommene. Tankene tar meg alltid til noe nytt, og så blir tingene lagt både her og der uten at jeg aner det, mens nye ting blir med videre. Hadde jeg fått betalt for all tiden jeg bruker på å lete etter ovennevnte, hadde jeg vært millionær i dag. Om ikke milliardær. Dette er ikke noe nytt som har kommet verken med alder eller inntak av vin. Har alltid vært slik. Mora mi sa alltid: «Solvor husker ikke fra nese til munn!». I dag vet man at det handler om ADHD. Før i tida var man bare håpløs. Er vel ganske håpløs nå også, men det føles litt bedre å ha en diagnose å skylde på.

Siden det er lørdag og noen regnskurer innimellom, får jeg for meg at dagen krever ferske hveteboller. Feiret vel litt lørdag tidligere i uken også, men sånt ser jeg litt stort på. Vet ikke helt hvorfor jeg driver og baker stadig vekk. Spiser ikke stort av det og ikke gjør det meg godt heller. Er vel noe som henger igjen fra å ha mange barn hjemme som spiste mye. Lager fortsatt alt for mye mat også, klarer ikke helt å venne meg til å lage lite.

Men boller blir det. Siljedatter er så flink til å lage alt perfekt. Hun er veldig nøye med gjærdeig og heving. Mener hun sa noe om at smøret skal tilsette senere. Melk finnes ikke i huset nå som Jan er borte, så væsken blir en miks av fløte, vann og eggehviter. Deretter heving til dobbel størrelse. Så eltes smøret inn før ny heving. Deigen blir virkelig perfekt. Tjueni boller settes til heving over damp. Men så er det slutt. Skal bare ut i hagen og gjøre noe, og bollene blir glemt og dermed overhevet og lett utflatet. Greier dog å passe steketiden så de tjueni bollene som fløt sammen til én, blir i det minste perfekt stekt. Smaken er god, da. Det holder egentlig for meg.

Det minner meg om trønderkjerringa som laget en diger deig til klubb. Min trønderske livrett. Altså raspeball, potetball eller komle på andre dialekter. «Æ mein det vert tusen klubb», sa hun fornøyd da hun slapp de fint formete ballene opp i kokevannet. Én og én, men altfor fort. Så da de tusen potetklubbene skulle være ferdige i henhold til koketiden, var det bare for kjerringa å konstatere det sørgelige faktum: «Så sainnelig vart det bare ein!».

Med alle roteprosjekter avsluttet for denne gang, lar jeg min hjelpsomme robotstøvsuger gå hele runden mens jeg vasker alle bord og tørker støv. Deretter blir det gulvvask. Må ut og banke mattene i gangen. Oj, drivhusvinduet står på vidt gap. Døra òg. Det må lukkes. Visne georginer, ser jeg. De må klippes vekk. Noen visne roser også, de går i varmkomposten. Men da må jeg sjekke squashen med det samme, den har fått svarte lus. Da må jeg spyle vekk dem. Men der ligger jo alt det grønne fra erter og bønner, det må klippes opp med hekksaksa. Flere modne stikkelsbær, godt å spise rett fra busken. Der ser jeg nok en vissen rose, men hvor er den vanlige hagesaksa blitt av? Må finne igjen den. Får øye på alt ugresset som har kommet langs kantene på belegningssteinen. Det må jeg bare luke og putte i den heslige bokashikomposten. Men da må jeg koste etterpå, men hvor søren er kosten? Jeg brukte den da her forleden… Og hvorfor står ytterdøra åpen? Åja, sånn var det ja. Jeg holder jo på å vaske gulvene! Nytt vann og jeg greier å fullføre med bare et par små avbrytelser.

Sulten blir man etterhvert. Boller holder ikke som eneste matrett for en dag, men heldigvis har jeg rester av den gode gulrotmiddagen fra i forgårs. Og så er det lørdag, og været er i grunnen fint. Ingen ny regnskur i sikte. Klokka er bare halv ti og jeg er fortsatt våken for en gangs skyld. Bytter shortsen med kjole og tights og finner gudskjelov et par sandaler mellom vinterskoene i kottet. Den tåa jeg knuste for mange år siden, da jeg slapp et tungt bord oppå den, brukte noen år på komme med en ny negl. En vond negl, som stadig blir sprengt av pga. hudceller under. Den neglen tålte ikke gåingen med barfotsko i går, og jeg tåler derfor ikke å ha på sko som kommer borti tåa. Da er det fint å sykle. Fyker fort omkring med det elektriske vidunderet og tar noe tvilende en tur nedom byen. Sliter litt med å sykle nært folk, er litt redd for å kjøre på dem i farten. Så jeg velger de stillere gater. Bevilger meg et glass rødvin på en nesten tom restaurant og sykler videre. Har litt lyst til å sykle en runde innom den vakre parken på Rød Herregård hvor rosene er i full blomst. Men etter at jeg fant en død mann der i fjor, har jeg ikke vært helt komfortabel alene i parken. Får igjen følelse og lukt fra da jeg holdt på med gjenoppliving i en halv time til den trege redningstjenesten ankom. Visste godt at han var død, men de på alarmtelefonen insisterte. Næsj, står over herregårdsparken. Sykler noen svinger hit og dit heller og drar hjem og ser fire episoder av en morsom serie på Netflix. Og tar selvfølgelig en liten hagerunde i tusmørket. Ingen brunsnegler å se. Alt er vakkert og fredelig, og sannelig blir det med en porsjon bringebær inn igjen.

Hviledagen ble bra den, med bare ti og et halvt tusen skritt. Angrer på at jeg ikke dro til Gøteborg likevel for i morra går det ikke. Toget går ikke før langt på dag, og går alt for tidlig tilbake. Tre timer holder ikke for mine planer om Botanisk Hage og Trädgårdsforeningen. Da får jeg finne på noe annet i morra.

Er jeg heldig, finner jeg igjen saksen min, så jeg kan gå omkring og klippe litt mer før jeg mister den igjen.

Dagbok fra en hagenerd

22. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, Kosterøyene, matglede, matinspo, permakultur, sjømat, spiselig hage, strømstad, trädgård | Legg igjen en kommentar

Dag 12.

«Däjeliga mö på Kosterö,
du, mi’ lella rara fästemö.
Maja lella, hej!
Maja, lella, säj,
säj, vell du gefta dej?»

Kostervalsen har jeg danset til mang en gang, men tenk, jeg har ennå ikke vært på Kosterøyene. Enda så nære vi bor.

I Trondhjem ble jeg med i et malerfelleskap som heter Kostergruppen etter deres første felles malertur som gikk nettopp til Koster. Nå er det min tur.

**Slapper godt av på bussen til Strømstad**

Jeg antar at det er herlig å sykle på de bilfrie øyene, så jeg står opp i femtida for å sette sykkelbatteriet på lading. Sovnet jo fra alt i går. Blir litt skuffet når jeg ser at det ikke er sol, til jeg kommer på at jeg faktisk står opp før sola. Deretter prøver jeg å stappe sykkelen inn i bilen. Det skal gå på lengden i denne store stasjonsvognen. Men fy fader, sykkelen veier et tonn selv uten batteriet i. Det er ikke bare å dytte på heller, dette må gjøres med suffisanse så jeg ikke skader den fine, nye el-sykkelen min. Muligens kunne jeg klart det, jeg er sterk nok, men feil arbeidsstilling, som det nødvendigvis må bli, kombinert med blytungt løft, er ingen god kombo med hofteproteser. De er belastet nok denne uken med all gravingen. Ifølge kirurgen er det bare mulig å bytte dem én gang i løpet av livet, så jeg må bare få dem til å vare. Vil ikke holde ut et liv i inaktivitet.

Da blir det plan B, buss og ingen sykkel. Ser ikke noe poeng i å kjøre når jeg ikke får med sykkelen. Dessuten liker jeg å bruke kollektivtransport og vil finne ut om det er mulig å få med sykkel på bussen.

Såå kjekt med buss til Strømstad. Deilig å bli fraktet. Billig også, bare trettifem kroner siden jeg var for dum til å skjønne at jeg skulle lagt til prisen for strekningen i Norge da jeg kjøpte billett i appen til Västtrafik. En snill bussjåfør lar det passere. Men sykler er det ikke plass til, ser jeg. Så vet man det.

Sommersola stråler i Strømstad som syder av liv. Bare en kort spasertur fra stasjonen til Norra Hamnen hvor jeg kjøper tur-returbillett for kr 140. Mens jeg venter på båten, ser jeg meg nødsaget til å kjøpe en solskjerm. Mørkesynet mitt er så dårlig at jeg ikke kan lese med solbriller om de er aldri så progressive. Solskjerm og vanlige briller er bedre. En grusom greie i Barbie-rosa, men det var det de hadde. Ikke så ille som den jeg kjøpte i Olhão som var rosa med sølvstriper. Barbie i n’te potens, liksom. Ikke helt meg.

Så vidunderlig det er å være på båt! Solskinn og vind som rusker i håret. Havet glitrer, og båter i alle størrelser farer hit og dit. Seilbåter og motorbåter. Den svenske skjærgården er berømt for alle sine holmer og skjær og de mangler ikke rundt Kosterøyene heller. Det yrer av sjøfugler. Store skarver seiler ned på skjærene og bretter ut vingene til tørk. På et knøttlite skjær skimtes noen underlige formasjoner. Noen har laget en liten ansamling av minihus her! Så artig.

Jeg går i land på Ekenäs på Sydkoster. Rett og slett fordi jeg har lest at det ligger en god sjømatrestaurant i tilknytning til fiskebutikken her, Kosters Rökeri. Jeg har fått sjømat på hjernen i det siste og bare lengter etter å spise noe sommerlig fra havet. Bør nytte på før min kjære kommer hjem, for han spiser ikke skjell og skalldyr. Ikke for det, vi spiser ikke samme mat uansett. Bortsett fra villfisk og hjemmelaget fiskemat. Det er for tidlig å spise, så jeg legger raskt ut på vandring. Det er all verdens å oppleve her i ved Sveriges eneste marine nasjonalpark, samt naturreservatet på Nordkoster. Men jeg har bitt meg merke i noe som heter Kosters Trädgårder. Et naturlig mål.

Jeg angrer fort på at jeg ikke slo til på sykkelutleien ved havna. Det er stekende varmt, og jeg går i dongeriskjørt og med barfotsko. Skjørtet er for varmt og skoene, som er nydelige i skogen, er grusomme på flat vei. Så totalt feil skodd og kledt. Men hvilket valg hadde jeg? Mitt siste par joggesko holdt bare i halvannet år før de revnet inni og skarpe plastkanter skar seg inn i hælene. Dyre Hooka-sko. Bare dritt. Det andre skoparet med støtdemping, litt pene, røde sportssko fra bandagisten i Halden, er ikke pene lenger. De ble fulle av blåbærflekker i skogen. De fine, grønne lakseskinnsandalene mine fra samme bandagist, ble etterlatt på toget fra Trondhjem for fjorten dager siden. Sammen med min eneste brukbare shorts og en stor pose matvarer. Ikke så greit å få med alt når en er sliten og distré og har ørti pakkenelliker siden man har reist med for liten ryggsekk. Og intet er innlevert til hittegodset.

Har én sportshorts, men den er snart gjennomsiktig av elde og full av malingsflekker. Akkurat nå angrer jeg på idéen om å se ut som folk når jeg skulle ut blant folk. Kjenner ingen likevle, så malingsshorts og blåbærsko hadde vært mye bedre.

Jeg blir nødt til å ta en drikkepause i skyggen på et koselig sted som heter Kläpphagen og fristes til å kjøpe en geitostsalat med rødbeter med det samme. Vandrer så videre mot målet avbrutt av en avstikker opp til et fabelaktig utsiktspunkt hvor man ser i alle himmelretninger.

Kosters Trädgårder innfrir absolutt forventningene. En hage basert på permakultur! Så helt i min ånd. Økologisk, i tråd med naturens prinsipper. Høybed med grønnsaker og jorddekke av halm. Fint espalierte frukttrær. Rader med kompost. Høner, hane og et yrende liv av insekter og småkryp som finner sine naturlige habitater her. Frodig og levende slik en sunn hage skal være. Ikke som sånne sterile hager hvor folk kjører vekk alt organisk avfall og nærmest går med støvsuger for å få det striglet nok. Og kjøper pene insektshus og henger på veggen til pynt og gjerne et fuglebrett på en naken plen uten noe skjulested for de flygende små.

Nei, detter er en hage slik den skal være. Med naturlige habitater for alt som hører til.

Styrket av en flaske vann, vandrer jeg tilbake. Får vannblemmer under beina og kjenner at den ene stortåneglen holder på å løsne. Lite å gjøre med det nå. Før belønning på restauranten, vier jeg litt tid til det fabelaktige interaktive kystmuséet, Naturum Koster. Så spennende og interessant!

Rökeriet svarer ikke helt til forventningen hva menyutvalget angår. Pizza med rogn frister definitivt ikke. Heller ikke fiskesuppe selv om den sikkert er nydelig. Det er altfor varmt. Rekesmørbrød blir for kjedelig, så da blir det grillete sjøkreps med chili og koriander. Men de er til gjengjeld vidunderlig gode. Kunne spist lassevis av disse, men det er dessverre bare to. Bare emn liten forrett. Mett er jeg ikke, men nå haster det på rekke båten tilbake. Det er et hull i rutetidene som vil gjøre at jeg ikke rekker siste buss til Halden om jeg tar neste båt.

Returen til Strømstad er like herlig som turen ut til Koster. Nå har jeg god tid, sp jeg rekker å spise ristet surdeigsbrød med løjrom på yndlingsstedet i Strømstad. Der de har verdens beste rekesmørbrød. Ser at her har de også moules-frites, mye billigere enn i Norge. En ny plan vokser dermed frem. Men jeg må springe og rekke sjubussen til Halden. Som viser seg å bare gå til Nordbysenteret og dermed påføre meg en time i helvete på jord. Kjøpesentra er IKKE noe for meg. Men når man først er henvist dit, er det bare å utnytte situasjonen. Jeg får kjøpt meg to dongerishorts på Carlings. Heldigvis er de ikke like uærlige her som den som har funnet etterlatenskapene mine på toget. Når jeg kommer ut med to shorts, jakka mi og ryggsekken, går jeg allerede ut med én ting mer enn jeg hadde med inn. Følgelig ligger mobilen med bankkortene igjen i prøverommet. Nå blir for mye for meg å skulle finne sandaler i tillegg. Kommer meg heller helskinnet ut fra elendigheten og setter meg på autovernet og venter til bussen kommer.

Alt i alt har dagen vært helt nydelig. Det er en lykke å oppdage hvor enkelt det er å komme seg til vakre Koster uten bil. I dag ble det kun en smakebit, men jeg ser for meg hvor mange fine turer Ludo og jeg kan ta hit og utforske terrenget. Helst litt utenfor turistsesongen.

Blåskjellene roterer fortsatt i hodet mitt og gjør meg sulten. Enn at jeg ikke har fått spist det ennå, da! Har egentlig spist alt for lite i dag. Tre små måltider har gjort blodsukkeret ustabilt hos meg som er vant et ett stort toretters. Så jeg går for et fjerde. Det er atter nok bringebær ute til en god dessert. Og nå blir det med vidunderlig god sabayonnesaus til. Rett og slett himmelsk godt.

Alle tanker om å gå ut igjen på Sommerfest på Aladdin Scene, skrinlegges. Søvnen er nær forestående, kjenner jeg. Jeg skrinlegger også tanken om å ta toget til Gøteborg i morra. Føttene er ikke helt gangbare og krever en hviledag. Tretten kilometer på barfotsko har satt sine spor.

Men jeg skal da alltids finne på noe likevel. Jeg gjør gjerne det.

Dagbok fra en hagenerd

21. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, bondebønner, dyrk din egen mat, dyrk selv, gulrøtter, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, hvitløk, luftløk, mat fra hagen, matglede, matinspo, spiselig hage, vegetar, vegetarmat | Legg igjen en kommentar

Dag 11.

Hviledagen jeg har bestemt meg for å ha, får det mest strålende utgangspunkt. Jeg har sovet i sju og en halv time! Jeg har ikke sovet så mye og så godt på flere tiår som jeg har gjort nå i hjemme aleneferien min. Hvilket beviser sannhetsgehalten i et av de mange fornuftige ordtak jeg lærte fra Donaldblader i sin tid, «tidlig i seng og tidlig oppe, det gjør deg sprelsk som en loppe». Jeg følger helt min egen biorytme som er veldig A-menneske. Jobber hardt fysisk hver dag, det er også en forutsetning for å sove godt. Mangel på fysiske anstrengelser, gjør en ikke søvnig på en god måte. I tillegg faster jeg mellom atten og tjueseks timer av gangen. Alt ettersom. Kombinert med null inntak av hurtige karbohydrater gir det masse energi og stabilt blodsukker.

Skriving og fotoredigering gjøres unna mens jeg drikker kaffe. De siste femliterne av blåbær renses. Det har jeg òg fått dreisen på. Det går så raskt at jeg faktisk kan tenke meg noen flere bærturer. Vet jo aldri om det er blåbærår neste år. Ikke vet man om man er bærplukkerfør heller. Det var jeg ikke i fjor da jeg lå i fosterstilling med ekstremt sterke hoftesmerter store deler av sommeren. Man kjenner bare dagen i dag, så den må gripes. Dog blir det ikke blåbærplukking denne dagen. Været er nydelig, så jeg tusler rundt og bare nyter alt som er vakkert i hagen. Alltid med saks i hånda for å klippe ned visne blomster og annet. Rosene får alltid svartflekk, så fra dem fjernes alt jeg klipper vekk. Riddersporer, hosta og annet som er avblomstret, klippes i småbiter og blir jorddekke. Alt som ikke har sykdom, skal bli ny jord. Oppklipping gjør nedbrytingen raskere.

Squashen kommer nå med mange hunnblomster, så jeg pollinerer samtlige. De trenger hjelp med sexlivet sitt, stakkars. Blir ikke noe fres på det med avkom ellers. Melonplanten av ukjent type, bærer kun én melon og har en bråte hannblomster. Jeg gjør som med de armenske melonene i går, kutter vekk omtrent alle, men bevarer en fin støvdrager for å ha til evt. pollinering.

**Ikkw noe gir så mye avling som squash**

Jeg høster litt fra drivhus og litt fra hagen. Det er ikke noe stress lenger. Alt av grønnsaker og bær som ble høsteklart så brått, er plukket og foredlet på ulike vis. Jeg klør meg i hodet og lurer på hva jeg skal finne på resten av hviledagen min. Det burde jeg ikke gjort. Klø meg i hodet, mener jeg. Der har jeg en diger kul med et sår. Utenfor vaskeromsdøra er det en helt idiotisk utelampe som har et forrædersk metallrør under. Rene drapsvåpenet. Hver gang jeg går opp trappa der, smeller jeg hodet hardt oppi våpenet. Jeg går alltid fort eller springer, så det smeller godt i skallen. Den lampa skal bort, sier jeg til meg selv hver gang det skjer. Og glemmer det til neste gang jeg kræsjer med den.

Vel, jeg har da noen planer. Kjenner at det er på tide å se litt folk rundt meg her jeg går og mumler og snakker med meg selv hver dag som annen snåling. Det er kulturvandring i Halden hver torsdag. I dag handler det om jernbanen og historien rundt den. Avsluttes med visesang på Sauøya med gamle jernbaneviser. Det virker både hyggelig og interessant. Tror jeg blir med på det.

Svømmer noen runder i bassenget for å strekke ut ryggen. Det gjør så godt, men har ikke tatt meg tid til å bruke det i all min travelhet. Svømming er veldig god trening for meg siden jeg er ekstremt elendig til det. Mine fire flinke barn trenger vel bare tre svømmetak for å fyke de åtte meterne over bassenget. Jeg trenger atten! En god dusj etterpå og så er endelig alle spor av blåbær borte. Har hatt blå hender i tre dager nå, tross utallige håndvasker. Så jeg synger med Vreesvijk, «Jag har badat, jag har duschat, luktar gott om hela kroppen – och så börjar jag gå, och jag tål att tittas på..» . Nå skal jeg ikke akkurat ut og selge min samba, men det ramler alltid en sang inn i hodet til alle anledninger. Dessuten har jeg ombestemt meg.

Kjenner at det å stå og smågå i hele to timer mens noen snakker, blir for mye for meg. Jeg takler dårlig rolig rusling og ikke i det hele tatt det å stå. Ikke å konsentrere meg om andres snakking så lenge heller. Dessuten la Siljedatter ut et bilde på Snap av at de var ute og spiste blåskjell. Moules frites. Det ga meg vann i munnen. Det er sommermat det! Jeg vil sitte i sola og spise moules-frites og drikke hvitvin og kjenne at det er sommer og ferietid! Kulturvandring og viser var gratis, det var nok det som tiltrakk meg mest. Spise ute er det ikke, men det frister veldig mye mer. Men så er det Halden og restauranter, da. Jeg tråler menyene på samtlige som ligger så fint rundt bukta nede i Sørbyen. Burger, biff og biff og burger på samtlige. Joda. Her prises nærheten til sjøen, sommeren og de varierte menytilbud. Ehhh… Reker får man, men må rense selv. Jeg giftet meg første gang før jeg fylte sytten og har hatt hjemmeboende barn i nærmere seksti år. Jeg har laget og servert MYE mat i årenes løp. Nå elsker jeg å BLI servert. Betaler ikke for å sitte og jobbe med maten selv. Reker skal være ferdig renset og fisk filetert.

Endelig finner jeg ut at Brygga Mathus på Thonhotellet har moules-frites på menyen. Tre hundre spenn. Så kommer det vin i tillegg. Jeg klør meg IKKE i hodet mens jeg tenker på saken, men tar en ny hagerunde isteden. Gulrøtter i melkekartong har ikke vært noen suksess hos meg siden den tiden man i lykkelig uvitenhet kunne fylle kartongene med veksttorv. I dag vet vi hvilken miljøkatastrofe det er å grave opp myr til jord. Metangass og CO2 slippes ut og vi ødelegger jordas viktigste karbonlager. Sammen med squashen står sju melkekartonger med noen puslete små gulrøtter. Jeg er lei av å vente på at de skal bli til noe, så jeg røsker opp det som er og kaster kartongene.

Da begynner en nye middagsrett å ta form i hodet mitt. Bakte gulrøtter. Disse er så små at de vil ikke ta lang tid på å bli ferdige. De kan hvile på en seng av luftløk, hvitløk, selleri og sitrontimian, samt steinsoppen jeg plukket forleden. Litt bondebønner bør med så det blir nok proteiner. Rødvin, så klart. Og kanskje Fetaost, honning og pistasjnøtter over gulrøttene. Og noen kladaser med godt smør. Jeg får vann i munnen og slår fra meg alle tanker om restaurantmat. Jeg har jo så mye godt i hagen! I motsetning til mange andre som synes det er kjedelig å lage mat bare til seg selv, så liker jeg det. Da kan jeg lage akkurat det jeg vil uten å tenke på andres preferanser eller allergier. Det kan være vanskelig innimellom å komme på hva man skal lage, men aldri så lenge jeg er hjemme og det er hagesesong. Da har jeg alt jeg trenger både av inspirasjon og råvarer.

Middagen blir nydelig, den. Tenkte å ha salat til, men fant ut at det ikke passet. Den sedvanlige bringebærdesserten med hele seks markjordbær, blir det dog. Begynner å bli lei av fløte. Får lage råkrem og sabayonnesaus heretter. Problemet er da bare at jeg igjen vil få overskudd av eggehviter nå som jeg endelig har fått brukt opp alle jeg hadde.

Vel, det var dagens mat og jeg er atter stuptrøtt selv uten å ha gravd eller skogsvandret.

Godt å finne godsenga si nå. Morgendagen har blanke ark. Da skal jeg nok finne på noe som får meg ut av heimen.

Dagbok fra en hagenerd

20. juli 2023 av allsidigesolvor i HAGEGLEDER | Legg igjen en kommentar

Dag 10.

I dag skal IKKE skrive blogginnlegg før jeg setter i gang med dagens aktiviteter. Nå vil jeg ut i skogen og plukke blåbær før det blir for varmt. Det er en skatt der ute av gratis mat og helsekost. Må bare ta en liten runde i hage og drivhus først. Som vanlig barbeint i pysjen. Ser at de armenske melonene bare komme med hannblomster. Akkurat som squash og andre meloner kan finne på å gjøre. Jeg kutter vekk omtrent alle for å stimulere til danning av hunnblomster som er de som gir frukt. Legger støvdrageren fra en utsprungen hannblomst i en boks, så jeg er sikker på at jeg har til pollinering.

Det er fortsatt mye småfluer i drivhuset. Har prøvd å tørke ut plantene, men i går hang de så bedrøvelig at jeg ble nødt til å vanne. Da blir det enda fler limfeller. Plasserer én i alle de store plantebaljene. Det tar ikke lang tid før det henger fullt av små, svarte prikker på dem. I én kasse er det en salig blanding av forsømte planter som skulle vært pottet om forlengst. Så da tar jeg likegodt å gjør det. Sånn i forbifarten. Physalis og ingefær får plass til å utfolde seg. Noen avleggere jeg er mer usikker på om jeg gidder å beholde, får vente. En stuekala står i sørvinduet inne og vansmekter i sin lille potte. Nå får den sin redning med romslighet og god jord. Og sannelig er det atter noen modne bringebær som må plukkes. Plutselig er klokka blitt nesten ti på dagen. Helt uten at jeg har merket at timene har flydd. Da er det bare å hive på seg turklær og komme seg av gårde før jeg får enda flere innfall i forbifarten. Men det skal jeg ha, jeg klarte alt uten å få jord på pysjamasen.

Vel oppe i marka, går jeg rett til det flotte blåbærstedet vi fant i går. Grundig helsprayet med insektmiddel. Særlig korsryggen. Både over og under klærne hvor det i dag klør som bare rakkeren. Den kløen er ikke det minste søt, det kan jeg love. Selv om den kom etter den sure svie.

Mitt gode, gamle bærplukkergear kobler seg inn. På femti minutter er både fem-liters bøtta og bærplukkeren fylt. Likeså en-liters spannet som var reservert markjordbær. Bare plukke fem liter om dagen? Niks. Her skal det hamstres! Jeg går til bilen med det jeg har og henter det andre fem-liters spannet. Ser meg desperat rundt etter mer å plukke i. Bilen vår, som alltid har en god del rot baki, burde hatt noe som egnet seg. En balje om ikke annet. Men neida. Bare unyttig rot og rask er å se. Men vent litt, Jan har kjøpt ny jekk. Den er i en lang pappeske. Den får duge.

Jeg plukker for harde livet. Holder på å forgå av smerter i både rygg og hofter, så ingen arbeidsstilling blir uprøvd. Bøye seg med flat rygg. Knebøy med innlagt bærplukking. Fine tøye- og treningsøvelser som ikke umiddelbart er lette å kombinere med å håndtere plukkeren. Det beste blir igjen å gå på knærne. For gi meg gjør jeg ikke!

Ikke langt unna er Tistedal kunstsnø- og treningsanlegg. Lettkledde jenter staker seg rundt på rulleski med innbitt energi. På grusveien innover i marka fyker magre treningsnarkomane av gårde joggende eller syklende. Andre, i motsatt ende av vektskalaen, subber rolig innover mens de triller på barnevogner eller holder igjen hunder som kunne tenkt seg et ganske annet tempo. Tenker at alle disse heller burde prøvd seg på bærplukking. Hardt fysisk arbeid hvor alle slags treningsøvelser kan inngå. Med ekstra belønning i form av gratis mat.

Etterhvert får jeg selskap av to andre bærplukkere. Åpenbart pensjonister de også. Turfolk prater med hverandre, og jeg får mange gode tips om kulturelle opplevelser både i Halden området og svenske nærområder av en riktig så trivelig dame jeg åpenbart har mye felles med. Hvorfor i all verden presenterte vi oss ikke for hverandre før hun dro? Jeg kjenner ikke så mange her, så det er fint å kunne bli kjent med flere. Men de fastboende har vel nok venner.

En eldre gubbe av ubestemmelig årgang gjør meg helt nostalgisk. De som er ivrige skogsvandrere som meg, har sikkert sett sorten. Grå, senesterke, stillfarne og beskjedne. Slike som kan skog og mark ut og inn og har respekt for naturen. Den sorten som er med i Strindamarka Vel ved Trondhjem. Som fjerner nedfallstrær fra stiene og bygger trelemmer over våte partier. Uten å forvente verken omtale eller takk. Som hilser blidt på andre turgåere og gjerne slår av en prat. Som har matpakke med grovbrød med brunost. Eller det far min kalte skoggangsmat, sirupskak (trøndersk) med gammelost. Og termos med kaffe eller sterk te med sukker. Sånne som aldri bærer fancy og dyre treningsklær. Litt sånn a la far min som var født i 1919. Nå er jeg såpass gammel selv at jeg trodde slike skogsvandrere var en utdødd rase. Det er rent så jeg lurer på om han er ekte der han går med grå ryggsekk og årgangsbærplukker av tre. Akkurat slik far hadde. Jeg blir helt rørt. Men han er nok ekte, for vi kommer i prat. Han sier han har lagt merke til håndlaget mitt og tempoet med bærplukkeren. Dette har du gjort før, sier han. For en kompliment! Å få høre slikt fra en sånn skogsmann er virkelig noe å bli veldig glad for. Det er ingen personer jeg respekterer mer enn slike typer.

Det tok under tre timer å plukke nitten liter blåbær. Nå skal de renses. Herlighet og skrekk og gru, hva er det jeg har gjort? Ekorngenet tok fullstendig over. Etter flåttinspeksjon av kroppen og iføring av bikini, setter jeg meg ute og renser. Fyller i Sareptas krukke etter hvert. Den flommer snart over. Drar ut og kjøper mange fler frysebegre. Fortsetter å rense og rense til jeg nesten ser mannen med ljåen. Nakken verker intenst av den lett bøyde stillingen. Varmer litt pizza og spiser uten å stoppe i arbeidet.

Det blir kjølig, så jeg slenger på meg litt mer klær. Kan ikke rense inne, sånn sølegris som jeg er. Det triller blåbær både hit og dit. Til slutt blir det for kaldt å sitte ute. Tar sjansen på å fortsette inne, men det går ikke så bra. En ting er alt som faller på gulvet, men med mitt manglende mørkesyn, ser jeg ikke godt nok i lampelys. Fjorten kilo er ferdig renset, emballert og frosset ned. De fem siste får bare vente til i morgen. Jeg er helt utslitt og bevilger meg derfor en stor tallerken med blåbær fra skogen og bringebær og markjordbær fra hagen. Med deilig, nyinnkjøpt kremfløte på. Dertil et stort glass musserende Chardonnay. Som sagt, har jeg ikke tenkt å bli helt avholds. Bare litt sunnere og mer restriktiv. Tror jeg, da.

Kveldens samtale med min kjære foregår med sedvanlig gjesping før jeg slukner igjen uten tanke for verken TV-titting, kryssord eller lesing. Det er rent så jeg gleder meg til en hjemmedag med hagearbeid i morgen. Graving eller ikke. Bærplukking overgår alt hva fysiske påkjenninger angår.

Jeg sovner lykkelig over minnet om møtet med den lille mannen i skogen med bærplukker av tre og grå, gammel tursekk. Kanskje ikke noe mange forstår, men det møtet rørte meg dypt.

Dagbok fra en hagenerd

20. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged blåbær, blåbærtur, dyrk din egen mat, dyrk selv, ertemarka, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, mat, mat fra hagen, matglede, matinspo, NATUR, pizza, spiselig hage, squash, vegetar | Legg igjen en kommentar

Dag 9.

Min indre gravers rop om terrassering av skråningen, blir blankt avvist. Gårsdagens fysiske utskeielser gir fortsatt en følelse av at kroppen har vært gjennom et valseverk. Nå skal det bli vederkvegende med en dag i skogen.

Vederkvegende? Jomen sa jeg smør. Berit fra Sarpsborg kommer med nytt utstyr. Gummistøvler og bærplukker. Hun har ikke vært på bærtur på noen år. Vi drar til Ertemarka og helsprayer oss med mitt nyinnkjøpte middel mot flått og alskens insekter. Idiotisk nok begynner vi å plukke med én gang vi ser bær. Selv om de er små og står spredt. Jeg sier hele tiden at vi må gå videre og finne et bedre område, men ingen av oss klarer å gå fra de bærene vi tross alt ser. Bærplukking er IKKE noe hvilehjem. Begge med vond rygg, hun med kneproteser og jeg med hofteproteser – fy flate så tungt! Jeg setter min lit til flåttmiddelet og velger å gå på knærne innimellom. Makter bare ikke å bøye ryggen hele tiden. Berit kan jo ikke det stakkar, så hun hviler litt innimellom isteden. Men vi gir oss ikke før fem literne er fulle. I hvert fall min. Gikk litt smått med Berit før hun fikk opplæring i bruk av bærplukker, men da ble det sannelig fart på henne også.

Jeg må ha oversett korsryggen med innsektsmiddelet. Overdelen glir opp, og plutselig kjenner jeg det svir som bare f. Jeg drar overdelen ned og slår hånda mot området. Svien forflytter seg rundt omkring til begge sider. Det kjennes som etsende væske helles over korsryggen. Hva søtten kan det være? Ingen insekter er å se. Aldri har jeg fått insektsstikk som har kjentes som dette før. Og jeg blir stukket av det meste. Stikkedyrene vet å velge sine allergikere.

Med fulle spann tar vi en liten rekognoseringsrunde lenger opp. Og hva ser vi? Blått i blått med flotte bær. Vel, det blir ny tur i morra. Fem liter holder av gangen, bæra skal jo renses også.

Vel hjemme vrenges det meste av klær av på trappa. Vanlig flåttsikring. Så inn på badet og vrenge av resten opp i badekaret og riste det. Gre det lange håret med finkam og se over hele kroppen i speilet. Niks, ingen flått. Men bak på korsryggen vokser det frem store røde rundinger med hevelse som svir noe forferdelig. Sju stykker. Har aldri kjent så intens svie. Sterk cortisonkrem blir smurt på gjentatte ganger resten av dagen og lindrer noe.

Rensing av bær, særlig blåbær, er drepende kjedelig. Alt av blader og rusk er som limt fast. Men kroppen får tiltrengt hvile her jeg sitter i varm sol i bikini og renser. Det føles nesten meditativt, og jeg merker ikke at timene går før jeg blir sulten. I mitt fruktesløse forsøk på å skaffe mer plass i Sareptas krukke, har jeg kommet over en stor klump i en pose som jeg har tint opp. Det viser seg heldigvis å være pizzadeig, som antatt. Dessverre har jeg ikke nok modne tomater fra egen avling, men en boks Mutti kirsebærtomater duger godt sammen med det hagen ellers byr på. Urter, hvitløk, chili og blomster av prærieløk. God pizzasaus. Mengder av Mozzarella fikk jeg jo i til halv pris, så det er bare å fråtse. Deretter dekke med masse skiver av squash som jeg òg har mengder av. Olivenolje over og hjemmelaget urtesalt før pizzaen går i ovnen på 300 gr varmluft med undervarme. Den blir sprø, herlig og veldig god. Det er en diger pizza og jeg spiser halvparten. Ingen dessert, for den tok jeg som forrett mens jeg renset blåbær. De daglige bringebær med fløte. Så forresten at 300 gr. norske bringebær koster 45 kroner på Rema. Dvs. at jeg tjener rundt nitti kroner dagen her.

Innimellom fokuset på blåbær, er dagens bringebær høstet. Likeså frøkapsler fra opiumvalmuene. De tørkes, så blir noen frø spart for å bli nye blomster, mens resten havner på kjøkkenet og brukes til diverse bakst. Godt til litt av hvert både av brød, kaker og annen gjærbakst. Da jeg bodde på Bakklandet, satte jeg alle slike frøkapsler i en krukke på bordet utenfor galleriet mitt. De pyntet så fint opp mens de stod til tørk. Men der kunne det være så ymse personer som passerte forbi og kastet et blitt inn i hagen. En dag var alle frøkapslene borte. Det kan teoretisk sett utvinnes opium fra skallet, men vet ikke hvor fruktbart det er for en amatør. Selve frøene inneholder ikke opioider.

Et hage/valmuetips: Valmuefrø liker å stratifiseres for å kunne spire. Dvs. kuldebehandles. Legg dem i en isbitform, ha på vann og frys. Slengs så ut isbitene rundt omkring i hagen der valmuer kan dukke opp fritt.

Tolv bokser blåbær har funnet sin plass i Sareptas krukke. Det ble faktisk seks liter, siden jeg også fylte bærplukkeren. Nå skal jeg kose meg med Midsomer Murders. Sånn type krim som jeg omtaler som hyggelige mord. Ingen nærbilder av bestialiteter. Kun sjarmerende og usjarmerende folk i lett blanding. Herlige karakterer og masse britisk humor. Så avslappende å se på at jeg sovner med én gang. Våkner av at Jan ringer og klarer så vidt å snakke mellom gjespene. Nok en gang er det bare å vakle seg til sengs og satse på litt mer våkenhet neste dag.

Dagbok fra en hagenerd

18. juli 2023 av allsidigesolvor in HAGEGLEDER, Hjemme aleneferie and tagged økologisk hage, drivhus, drivhusglede, dyrk din egen mat, dyrk selv, hage, hagedesign, hageglede, hageinspo, halden, mat fra hagen, matglede, matinspo | Legg igjen en kommentar

Dag 8.

Ertene fingranskes for siste gang før de godkjennes, pakkes og legges i Sareptas krukke. Dvs. fryseskapet som fylles fortere enn jeg rekker å tømme det. Det bør hete det heretter. Mye morsommere at gjenstander får navn som er mer beskrivende. Min tippoldefar var god til det. Skatollet, som jo buler ut på midten, het svangerskapet. Medisinskapet ble til hedenskapet og barskapet til drukkenskapet, osv. Jeg får frigjort en hel hylle ved å ta ut den store bæreposen med grønnkål fra i fjor. De går rett i en ti liters gryte sammen med diverse urter, litt luftløk og vann. Kan bli mange suppemiddager av dette.

Så er det skriving av blogg og fotoredigering. Tiden går og suppa glemmes. Et tilfeldig ærend på kjøkkenet gjør at jeg redder den akkurat i den den skal til å koke tørr. Opp i food-prosessoren med litt mer vann og tilbake i gryta. Kan like godt steke ferdig mandelmakronene med det samme jeg er på kjøkkenet. Deigen ble så diger, at jeg gikk lei da jeg var halvveis i stekingen i forgårs. Det å passe småkaker i ovn, er i overkant stor utfordring for den tålmodigheten jeg ikke har. Tror ovnen har dårlig overvarme, kakene ble brune under og bleke oppå. Så kom jeg til å glemme dem litt da jeg flyttet dem høyere opp.

Det minner meg om da svigerinnen min satte brød i ovnen før hun gikk i fjøset og ba bror min om å passe dem. Ja, svarte han og glemte det i samme øyeblikk. Litt familiært dette. Da hun kom fra fjøset, så hun guttene drev og lekte med noen store svarte busser i snøhaugen utenfor. Det var brødene. Så de gledet da noen på sitt vis. Det gikk langt bedre med surdeigsbrødet mitt som stekte i fire timer da jeg gikk ut en tur i hagen og «skulle bare..». Det var like fint, det. God skorpe ble det også.

Graveren i meg vil ut og frem, så nå blir baljehullet fylt og mojitomynten får sitt legeme senket i jorden. Det gjenstår mye graving på denne haugen som heretter heter gravhaugen. Den går bratt ned, så jeg sklir når gresset er vått. En brått skråning er da også bare idiotisk å ha plen på. I fjor grov jeg vekk en halv meter av toppen. Nå har jeg tenkt å terrassere resten og plante jordbær samt lage en trapp. Siden jeg mangler materialer som trengs til støtte, forlanger min indre graver at jeg gyver løs på noe annet. Det blir faktisk en smule over på nabotomta. Her er det hektisk rehabilitering og endel masser har blitt forskjøvet litt sånn innover til meg i kampens hete. Så nå graver jeg vekke masse på begge sider, fjerner stein, fyller en sekk med skvallerkål og planerer hos naboen. Håper det var greit. Fint ble det i hvert fall. Dermed får jeg rettet opp svillene jeg har satt som ugressperrer under gjerdet. På min side planter jeg masse lille hestemynte. Den nydelige, duftende temynten som smaker Earl Grey. Dvs. bergamott. Avlegger fra meg selv. Som alt i myntefamilien sprer den seg med krypende røtter og er ganske så invaderende. Tenker den er fullt kapabel til å oppta kampen mot skvallerkålen som ellers regjerer her.

Fra drivhuset høstet de to første modne tomatene, litt agurk, paprika, masse basilikum og chili. Sistnevnte går rett i fryseren. Agurk og paprika syltes. Helt vanlig med eddiklake og masse krondill til agurken. Dog med Stevia istedenfor sukker. Orker ikke alt det sukkeret som skal pøses inn i alt mulig.

**Dråpetomater og bøndebønner utendørs**

Jeg har lest meg opp på erteviklere. Visstnok et alvorlig problem for dem som dyrker profesjonelt. Her i Halden er jeg omgitt av erteåkrer, så det er ikke så rart at de også angrep mine erter. Høster man tidlig nok, går det bra, for larvene spiser seg bare inn i godt modne erter. Vel, jeg skal ikke stille som vertsfamilie for utysket. Så jeg røsker opp alle erteplantene og plukker av de siste ertebelgene. De er ennå flate og fine og går som sukkererter. Neste år skal jeg kun satse på sukkererter. Det er viktig for meg å dyrke mye planteproteiner, så erter er fint og bønner enda bedre. Og bank i bordet, det har jeg så langt ikke hatt noen problemer med.

Nå høster jeg mengder av bondebønner. I motsetning til de andre bønnene jeg dyrker hvor man spiser hele belgen, må disse pilles. Det er faktisk mer arbeid med dem enn med erter. Først pilles de, så forveller jeg bønnene, men disse har også et ekstra skall. Det blir som å skålde mandler. Til slutt har man de rensede store, grønne bønnene som er så gode og næringsrike. Følgelig har jeg sådd bondebønner i tre omganger så jeg slipper så mye arbeid på én gang. De spirer så lett og vokser så fort, så det er ikke noe problem. Sånn sett kan de dyrkes over hele landet. De spirer utendørs ved bare fire grader. Og mine har tålt noen frostnetter også. Tøffe er de. Men lange. Så lange at de knekker. Alle bønneplantene mine har blitt så høye i år, enda jeg ikke dyrker sorter som skal kreve klatrestativer. Må faktisk ut og svi kredittkort igjen, da. Har ikke en eneste anvendelig pinne igjen, og her trengs det mange bambuspinner. Begår også den luksusen å kjøpe dekorstein til å ha på mojitobedet. Det så så stusselig ut med en del naken jord. Våget ikke plante alle avleggerne da jeg mistenker at én av dem ikke er riktig sort, så den er satt i karantene. Problemet med mynte er at de krysspollinerer og dermed blir til andre sorter. Følgelig bør de ulike arter av mynte man måtte ha, plantes langt fra hverandre. En del av det som selges som mojitomynte, kan jeg garantere at ikke er det.

Atter en gang er det blitt langt på kveld og jeg har ikke hatt tid til å lage middag. Spiste stikkelsbærpai i middagstida, så jeg lider ingen nød. Jeg er kokvarm og skikkelig sliten etter alle timene med graving og lemping av stein. Har faktisk litt vondt i den ene hoften også. Så jeg bestemmer meg for å ha lørdagskveld på en mandag. Er ikke pensjonist for ingenting.

Varm suppe frister ikke nå, den får bli i kjøleskapet og fullføres for Sareptas krukke i morgen.

Jeg anretter en fjøl med ost og rugkjeks, oliven fra Portugal og tomater og paprika fra drivhuset og litt jordbærspinat fra hagen. Klokka er ti på kvelden. Jeg benker meg foran TV’n til ny sesong av Tareqs matresa og unner meg et stort glass rødvin. Chianti Riserva. Nydelig, men det er så lenge siden sist at det setter meg helt ut av spill. Sovner som en dupp og våkner så vidt i tolvtida. Og jeg som også hadde tenkt å bade og vaske håret i kveld! Snubler i halvsøvne ut på kjøkkenet med sakene. Glasskålen med kjeks seiler ut på gulvet og knuser i tusen knas. Makter ikke å gjøre en døyt med det. Vakler bare videre til badet og fått pusset tenner og vasket av meg det grøvste jordlaget med en klut før jeg stuper i seng.

**Må nesten ha med et par bilder av agapanten min som har blomstret i evigheter**

Dæven, så sliten jeg er.

Nå tror jeg Jan og Ludo må komme hjem snart så jeg ikke jobber meg ihjel.

Blir hviledag i morra, da. Blåbærtur og null graving.

Trur eg.

Spørs hva min indre graver sier om det.

	Reidun Mork til Eventyret i Siracusa: Oppdag N…
	allsidigesolvor til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	Randi J. Aasheim til Oppdag Hemmelighetene Bak Lica…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…
	allsidigesolvor til Reisebrev fra Sicilia: En Redd…

allsidige

Naturens flora og fauna, vårt livsgrunnlag er det viktigste av alt. Det nytes med alle sanser hjemme i Norge, på reiser i Europa, vinteropphold i Portugal. Alltid med min følgesvenn, storpuddelen Ludo. Natur og hage er mitt hovedfokus og respekt for økosystemtes sårbarhet.

Kategoriarkiv: HAGEGLEDER

Reisebrev fra Sicilia: En Reddende Engel i Trafikken

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Og det fineste på hele turen var..

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

Dagbok fra en hagenerd

4. reisebrev fra vår bobiltur til Italia og Sicilia – omringet og fanget.

Vi ankommer vårt første oppholdssted på Sicilia

Fine omgivelser med mange muligheter

Mat og drikke

Værgudene er snille og utkonkurrerer Yr

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: